Hvordan forholder man seg til verden når ingenting betyr noe mer, og samtidig så betyr alt så mye mer? Hvordan forholder man seg til at det er to sider av alle ting og begge er på ytterkantene av hverandre? Jeg bryr meg virkelig om alt, de små og store tingene, men samtidig så bryr jeg meg ikke i det hele tatt fordi jeg ikke har babyen min mer. Jeg har også kommet frem til at jeg ikke er redd for døden mer, ikke på den måten at jeg vil fremskynde den, men jeg er ikke redd om jeg får en dødelig diagnose, blir påkjørt av en bil eller annet for da får jeg jo være men sønnen min, men samtidig er jeg livredd for at folk jeg er glad i skal dø. Livredd! Jeg er redd, men samtidig tenker jeg at den beste er allerede dø så jeg takler vel alle andre sin også. Men jeg er livredd for at de skal dø samtidig. Alt er så dobbelt! Det henger ikke på greip å føle alle disse tingene, men samtidig har jeg lest at det er normalt. Jeg bryr meg mye om alle, men samtidig er det sønnen min som får meste parten av plassen i hodet mitt og kroppen min. Tankene mine zoomer ofte ut på han når jeg prøver å holde samtaler. Men jeg prøver virkelig å interessere meg for andres liv, så jeg vet ikke hvorfor hjernen min kortslutter og er så egosentrisk som den er nå. 
Jeg har egentlig skjønt at jeg er for mye for de fleste akkurat nå, ingen greier meg 24 timer i døgnet, og det skjønner jeg. For de får meg, sorgen, dobbeltheten, og en person som trenger mye. Jeg trenger ikke bare støtte og stillhet(altså bare å være der), men en genuin interesse av hvordan jeg har det og kunne lytte til alt det rare som skjer i meg uten å dømme. Jeg føler jeg er krevende, mer krevende enn en vanlig kvinne. Jeg er en mamma i sorg, og det kan ikke fikses, men kun støttes. Jeg kan like å snakke den ene dagen og andre dagen ønsker jeg det ikke, men jeg trenger forståelse på dette. Jeg trenger forståelse på at dette er en lang prosess, og jeg trenger støtte de dagene jeg ber om det, og andre dager trenger jeg å kunne leke normal. Men ber jeg om hjelp har jeg faktisk mannet meg mye opp til å be om det så please hør meg da. Jeg er ikke en som skriver nå har jeg det tøft på en melding uten at jeg faktisk mener NÅ HAR JEG DET HELT FOR JÆVLIG TØFT VÆR SÅ SNILL Å HJELP MEG. Hvorfor forstår ikke folk dette? Jeg forklarer i gode stunder at hvis det kommer en melding der jeg sier i fra jeg har en dårlig dag(hvis den meldingen kommer uten at du har spurt meg hvordan det går.) så ber jeg faktisk om hjelp. Jeg har forklart dette, hvorfor blir det ikke forstått. Det stundene som er jævligst ber jeg ofte ikke om noe annet enn få være alene med gardinene nede og sitte med tvn foran meg å bare være meg. Men kommer jeg med en mld til deg så er det min måte å si dette er ikke bare en vanlig jævlig dag, dette er: jeg vet ikke om jeg greier denne dagen dag alene please hjelp meg. Jeg trenger å låne ditt øre og få støtte, jeg ber ikke om å flytte inn å bli tatt bare på som jeg ikke fungerer selv. Jeg ber om litt av din tid til meg. Er det mye å be om?
Jeg bryr meg om folk, og det kan være jævlig vondt når de du bryr deg om ikke tar den tiden du ber om. Da blir alt så ekstremt mye tyngre og man føler seg mye verre. 
Jeg vet ikke om det kun er meg som etter jeg har mistet har mistet all selvtillit og egenverd, men ja bekreftelser lever jeg av nå. Og det må komme fra de riktige for at det går inn, og når jeg da ikke får noen så begynner man å lure om alle de stygge tankene man har om seg selv er sanne. Jeg skjønner jeg sikkert bare har en dårlig dag eller periode, men jeg har virkelig behov får å høre fine ting om meg(ikke bare personlighet men utseende også.) og jeg trenger det seriøst mye. Jeg føler all min selvtillit er 6feet under, og jeg får den bare gravd mer og mer ned. Jeg føler meg verre og verre med meg selv og føler jeg aldri gjør noe riktig. Det er jævlig å ha en mammakropp uten et barn, det er jævlig å ikke vite hvem du er og prøve å være snill mot andre når du kun hører dritten andre har sagt til deg spillende i hodet mitt. Jeg føler meg ikke nok på noen områder, jeg er ikke bra nok i noe. Jeg ser helt jævlig ut og det er bare en ting, men hvordan tolker man om man er bra nok hvis man ikke får høre det. Og hvordan kan dette bety så enormt mye, når jeg samtidig ikke bryr meg om noe i neste øyeblikk. Jeg blir utslitt(og det er jeg nok av fra før) av alt det dobbelte og usikkerheten i meg og i andre. Er jeg bare en av mange eller er jeg bra nok som jeg er? Eller er jeg bedre? Jeg forstår ikke. Betyr jeg noe for noen eller er jeg erstattelige i alle relasjonene jeg har i livet nå. 
Jeg trenger å føle meg verdt noe, vært å støtte, verdt å lytte på, verdt å figthe for, verdt å ha i livet. At jeg er uerstattelig for noen. Selvfølgelig er jeg uerstattelig for min mamma, det er ikke det jeg mener. Men de som skjønner det forstår og andre, sorry vet ikke hvordan jeg skal forklare det. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris