I dag skal jeg på sykehuset og kanskje få en dødsårsak. Jeg ligger på sofaen og prøver å rømme i serier så ikke tankene rømmer til dårlige steder, jeg vil prøve å ta det svaret jeg får, og se hvordan jeg reagerer da jeg får det. Jeg kan ikke ligge her på sofaen og fantasere om hva hvis, tenk om scenarioer, det blir for mye for meg. Jeg er iskald inni meg selv om jeg har på meg ull på hele kroppen, og temperaturen er 22 grader her inne. Jeg trur det har mye med at det er for mye for meg nå, jeg greier ikke alle kampene mine. Hvorfor skal alt være så tungt?
Jeg fikk gravfestebeviset i posten i dag, og det betrygget meg veldig at det endelig er i mitt navn, også har jeg betalt gravstenen i dag, (med hjelp fra min fantastiske mormor og mamma), og det er også veldig betryggende å ha gjort. Nå har Aleksander sitt sted som jeg har sørget for at han har, og jeg står ansvarlig for gravplassen. Det er veldig godt å slippe bekymringene av betaling av stenen og at pappaen står som eier når jeg har fikset alt. Så deilig å ha to ting mindre å tenke på❤️.
Jeg må si jeg er også veldig heldig med å ha møtt den fantastiske mannen jeg er med nå, jeg føler Aleksander hadde virkelig likt han og hvordan han er mot meg og hvordan vi har det sammen. Noen ganger føler jeg at Aleksander viste meg litt veien til han, og fikk åpnet øynene mine så jeg så hvor fantastisk denne mannen egentlig er. Jeg føler Aleksander mer og mer viser meg det riktige, ikke dirkete, men han åpner øynene mine og sløret som har vært på di. Historie og miljø har lagt et slør over øynene mine så jeg mistet før oversikten over hva som faktisk er viktig og riktig. I graviditeten så begynte jeg å forandre meg mye, jeg ble den Aleksander trengte jeg skulle være for han, og jeg så mer av hva jeg virkelig ønsket i livet, og hva som viktig og riktig.
Det er sant det de sier at barna våres lærer oss masse hele tiden etter de har gått bort, i mitt liv er hvertfall dette et tilfelle. Jeg prøver å gjøre mitt beste for han ennå, og trur det er derfor han fortsatt lærer meg til og forandrer meg til en bedre versjon av meg. Man lærer så ekstremt mye av tap i livet, men man lærer ikke om man ikke ønsker å lære å utvikle seg til det bedre. Min sønns død er det mest grusomme som har skjedd meg, men det skal også være noe som ikke dytter meg ned, men gjør meg bedre og sterkere.
Dette sier jeg kanskje nå før jeg får svar, vet ikke hvordan jeg reagerer etter jeg har fått svaret på obduksjonen, men får se etterpå hvordan jeg ser på livet akkurat da. Men uansett så elsker jeg han utrolig mye og ønsker hvert sekund at jeg kan få han tilbake. Men når jeg ikke gjør det må jeg prøve mitt beste på å holde ut, og lære meg selv å leve igjen.
Nå sitter jeg her og vet ikke helt hva jeg syntes om svaret. Det var ingen feil på meg eller Aleksander. Og navlestrengen var helt fin. Men morkaka var fin, men viser til periodisk dårlig blod gjennomstrømning igjennom hele svangerskapet. Ingen blodpropper. Og ingenting som tilsier at det heller er årsaken, men de trur det kan være det. Men dette er ikke noe de kunne plukket opp siden det var periodisk, og det er visst ikke noe jeg kunne gjort. Men samtidig så står det ikke som dødsårsak?!? Så svaret jeg fikk var neste svangerskap må du gå på blodfortynnende fra uke 12, og tett oppfølging. Men ja, jeg fikk jo ikke noe svar.. jeg er så blandet når det gjelder dette svaret at jeg kan ikke begynne å beskrive det. Jeg føler meg så nummen og vet ikke hvordan jeg skal reagere. Hvordan reagerer man når man bare får et vagt svar som de ikke kan konkludere på at er svaret? Så hva er dødsårsak? Er det krybbedød eller er det morkakesvikt? Hva er det? Jeg forstår ikke. Hun svarte så godt hun kunne, men hun kunne ikke gi meg flere svar. Og er det farlig å ta blodfortynnende i svangerskapet? Jeg sitter å ble mer forvirret nå enn før. Jeg trur jeg forventet noe konkret. Om de ikke visste så fikk jeg vite nøyaktig at hjerte stoppet og vi vet ikke hvorfor, men de finner ikke en 100% årsak. Jeg kjenner jeg blir litt fortvilet av å nesten vite mindre nå enn før. Jeg greier ikke svaret, det kan være dette men vi er ikke sikre. Skjønner faktisk ingenting nå. De vet ikke grunnen, men det kan være..? Hva er det for et svar å gi? Så min sønn døde av uvisse grunner?
Jeg trenger å vite om de ikke fant noe eller om det var noe spesifikk som skjedde, ikke det kan være dette men vi vet ikke. Hvordan forhindrer jeg at dette skjer igjen om de ikke vet?
Ja nå er det en prosess å prøve å godta svarene som jeg har fått. Ikke sikkert jeg greier det.
Det finnes ikke farlig å ta blodfortynnende i svangerskap, Eneste er at det ikke skal tas siste 12? timene før en evt epidural, Gått på det i mine svangerskap selv!
Camilla: tusen takk for svar. Det er godt å vite <3