Jeg har ikke turt å begynne å skrive i det siste fordi jeg er redd for at alt jeg griper ved skal rase sammen. Jeg føler jeg holde fast ved et lite strå som det er det eneste mellom meg og falle totalt sammen. Jeg burde vel være glad og fornøyd nå. Jeg har møtt en nydelig mann og egentlig er vel livet bra. Men faen heller jeg bærer på så mye om dagen jeg ikke tørr å snakke om, og det gnager meg i stykker. Jeg vil være sosial, og føler meg mye ensom om dagene, men sliter med sosial angst så greier ikke å møte så mange heller. Jeg vet ikke hvorfor jeg sliter så ekstremt nå. Kroppen min er smertefull hele tiden, bekkenet, nerver til bena og ryggen. Sliter med hodepine også. Men det greier jeg fint, det er det psykiske som tar på meg. Jeg føler meg så ekstremt heldig for å ha møtt den mannen jeg har møtt, men tør liksom ikke helt å tru på det. For i hodet mitt så møter han sikkert noen andre bedre enn meg snart, eller så mistet jeg han også til døden. Så jeg greier ikke å stole på det engang. Gynekologen ringte ang de siste prøvene mine også, og der var startet at jeg sannsynlig vil være i overgangsalderen før jeg er 40. Så fryse egg er ikke et alternativ da. Seriøst, jeg greier ikke alt på en gang. Jeg prøver å skjønne sorgen, men I tillegg kommer alt annet helvete frem. Og jeg føler jeg egentlig burde kun smile og være takknemlig for det er ikke alle som har alt det jeg har nå. Så hvorfor greier jeg ikke det? Jeg er usikkert, redd og får angst av det meste. Jeg sliter seriøst med å bare være. Og nå har jeg ikke vært på grava på over en uke og sliter seriøst med dårlig samvittighet og at jeg er en dårlig mamma. Men jeg greier ikke å dra dit. Jeg var der den 15, og tente lys med min mor. Da distanserte jeg meg som vanlig. Har jeg så mange strake følelser i meg at jeg distanserer meg så ekstremt mye fra dette som har skjedd. Jeg føler meg ennå 24, og trur og håper hele tiden at jeg er det og at livet akkurat har startet. Men når jeg har press på meg til å bli gravid og jeg selv holder igjen så ekstremt men ønsker meg barn så må det være noe. Jeg er klar, men ikke klar. For jeg vil jo bare egentlig for alt I hele verden få tilbake Aleksander. Den vakre gutten jeg ikke kan skjønne at jeg har vært gravid med eller har født. Alt er så uvirkelig. Jeg sitter nå ute, og solen varmer ekstremt mye. Jeg sitter her å skriver og kjenner at smertene i kroppen min skriker, og tårene renner. Alt er for mye for meg nå. Jeg trenger seriøst en pause som er ekte, ikke alle disse late som pausene som jeg lager meg for å overleve. Jeg trenger en pause fra ansvar, press, stress og den virkelige verdenen. Kan ikke alt bare ordne seg? Hva om jeg ikke får flere barn? Hva om kjæresten min faktisk leiter og ønsker noen andre enn meg på gården der? Hva om jeg ikke blir frisk i kroppen min? Hva om jeg ikke kommer meg ut i jobb igjen? Alle disse spørsmålene skremmer meg! Jeg er sykmeldt, men greier ikke å slappe av og bli bedre. Jeg er sykmeldt og føler meg dårlig fordi jeg er sykmeldt og ikke er flink som andre og jobber. Jeg har dårlig samvittighet for å faktisk bare ligge noen timer ekstra i senga. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg greier ikke å være god venn til noen, fordi alt har toppet seg opp for meg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er en kjæreste uten all denne bagasjen og føler jeg lemper det over på noen som ikke fortjener det. Jeg har dårlig samvittighet for å bare være.
Jeg håper seriøst at hun psykologen jeg får på dps kan være et sted som jeg kan snakke om alt som jeg ikke greier ellers og et sted jeg kan faktisk prøve å komme meg videre. Jeg sliter mye i det siste med dårlige tanker, og vond fortid som kommer opp i tid og utide. Jeg sliter med ting jeg tenker som jeg skulle ønske jeg kunne fått hjelp meg å se på, si det til noen som ikke dømmer.
Nå som jeg sitter her i solen, tårene har tørket og ansiktet har blitt stivt på grunn av alt saltet. Men jeg føler meg ikke et fnugg bedre. Jeg sitter med en frykt i meg som jeg ikke vet hvor kommer i fra. Jeg sliter seriøst med å komme meg inn i hjemmet mitt. Jeg har jo ikke vært her på en stund, og jeg sliter ekstra nå fordi jeg føler dårlig samvittighet for det føles ut som jeg har lagt igjen følelsene mine for Aleksander der inne, og tatt avstand fra de når jeg ikke er her. Jeg vet det ikke er virkelig for jeg føler all smerten uansett, men her føles det så ekstremt mye. Her levde han! Jeg skulle kun inn å hente noen ting, men har ikke kommet lengre enn at jeg fortsatt sitter i solen og skriver. Nå skal jeg manne meg opp igjen, ta på masken som skyver og setter alt litt på avstand og finne tingene jeg trenger. Fy fader, før hadde jeg sagt til en person som hadde vært her jeg er nå og be de bare gjøre det. Men fy faen jeg vet bedre nå, noen ting er ikke bare å gjøre. Det tar en styrke som man ikke alltid har. Jeg prøver å finne den styrken i meg i dag, men føler som kroppen er på en av de vipsreklamene der luften har gått helt ut av meg. Jeg føler det er tungt bare å skrive. Faen jeg vil være meg igjen! Jeg vil være hun som greier alt, hun som er sosial og ikke redd for hva folk syntes eller tenker. Hun som hopper I alt. Hun som ikke har mistet sitt barn!
