I dag på snap kom det minner opp. Nøyaktig to år siden på denne dagen, var jeg og pappaen til Aleksander på den første ultralyden for å bekrefte om jeg faktisk var gravid. Altså da var jeg 8 uker på vei. Helt utrolig rart å tenke på. Det er virkelig helt surrealistisk å tenke på… det har skjedd så utrolig mye på to år, to år med helvete, kjærlighet, sorg og alle andre følelser. Så altså jeg husker den dagen der, den dagen med så mye uvisshet om du ville holde over uke 12, uvissheten om valgte jeg skulle ta om å beholde deg. Herregud, hadde jeg visst alt som skulle skjedd ved de valgene jeg tok så hadde jeg fortsatt tatt de igjen, og fortsatt vært totalt forandret i dag som et menneske. Det menneske som bar det lille fosteret der, åtte uker gammelt var en sterk kvinne, full av håp, kjærlighet, styrke, positivitet, klar for å kjempe sin livs kamp om å få bli mamma! Men kampen føler jeg nå nesten var forgjeves for jeg ble ingen praktiserende mamma da! Jeg ble ingen mamma for den sønnen jeg gledet meg til å få, isteden ble jeg en englemamma i dyp sorg. Og å bli minnet på dette, og å gå gravid igjen på samme tidspunkt er faktisk helt grusomt. Ja jeg var 8+3 dager i dag for to år siden, og nå er jeg 21+1, så heldigvis er jeg lengre på vei når disse påminnelsene begynner å komme, for dette er skummelt nok fra før av. Men sist husker jeg at jeg fant det ut i uke 5, mens nå har jeg visst at jeg var gravid fra uke ½ så jeg føler allerede at jeg har vært gravid i en evighet. Det hjelper ikke på å tenke på meg selv som den kvinnen som bodde på frogner nå for to år siden og hun var virkelig positiv og så lyst på det meste, men også realistisk. Så hvor er henne, jeg vil så gjerne få gi denne gutten i magen den kvinnen jeg var da, ikke denne redde, ødelagte, skremte kvinnen som ikke føler seg hel uten min første fødte…

(Bildet er fra første ultralyden til Aleksander for to år siden i dag)