I dag skulle du blitt ett år. Et år med gleder, et år med mening, ditt første år av livet ditt.
Men det skjedde ikke!
Isteden ble det et år med et utenkelig savn, et år med ubeskrivelig smerte, et år som ikke ble som det skulle.
Jeg sitter ofte å lurer og tenker på hvordan livet hadde vært med deg. Når hadde du tatt dine første skritt, hvordan hadde livet vært med deg?. Mammaen din savner deg så ekstremt mye, og livet er tomt uten deg.
Tenk om du nå var her og fargela hverdagen med ditt nærvær? Jeg drømmer om å ha deg i mine armer, og jeg drømmer om den dagen vi ses igjen❤️
Livet ditt ble revet bort før du fikk lov til å oppleve det, og la mennesker få bli kjent med den fantastiske personen du skulle blitt. Tenk bare nå om det var en ett års dag jeg planla, med kake, familie,venner og gaver, tenk så fantastisk det hadde vært.
Jeg tenker masse på hvordan du kanskje hadde blitt og hvordan hadde du utviklet deg til å bli din person. Du er min glede, håp og mening med livet, så at livet er så brutalt og urett at det kan fjerne deg vekk det er ut av min fatning å forstå. Du som kun var god og vakker, du som bare var ren kjærlighet, du som skulle gjøre så mange liv lykkelige bare ved å bli født. Mens nå er så mange liv i sorg fordi du ikke er her.
Du, Aleksander er fortsatt mammas skatt, du er forutsatt mammas hjerte, mammas mening, mammas lille mirakel. Jeg håper du har det bra hvor hend du er nå. Jeg savner deg mer enn hva jeg trudde var mulig å savne noen. Jeg var stolt når jeg fødte deg i dag for ett år siden 16.05.2018, stolt, lykkelig, sorgfull, knust men også utrolig stolt! Du er min sønn! Livet mitt skulle endre seg totalt når jeg fikk deg, men livet endret seg totalt på en helt grusom måte isteden.
Gratulerer med den fødselsdag Aleksander❤️ Du er dypere savnet enn det er mulig å beskrive❤️ Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, og du tok med deg en enorm bit av det når du døde. Savner deg mageboeren min❤️
