Livet er ikke for pyser!
Vet ikke hvor jeg skal starte… Alt for mye har skjedd siden jeg sist skrev her og livet er ikke bedre i mine øyne, annerledes ja men livet gir meg virkelig all motgang det kan gi meg.
Jeg er gravid igjen(ingen gratulasjoner ønskes før det er en levende baby i armene mine!), og ja jeg er gravid igjen… alene gravid…hva er sjansen for det?
Ekstremt lang historie kort, jeg bor nå er helt nytt sted, gravid igjen og virkelig sliter psykisk ved å greie dette alene.
Jeg sliter med svangerskapsdepresjon og det er ikke lett å våkne med at puta er kliss bløt av salte tårer og legge meg med tårene som renner. Ja kan være ute blant folk å se totalt normal ut, og sekundet jeg kommer hjem velter en bunnløs sorg og ensomheten over meg. Maktesløsheten over å måtte bære dette alene er ubeskrivelig og virker ikke som jeg får noen til å forstå alvoret av dette. Jeg prøver å rekke ut en hånd å be om hjelp, men det er ingen som tar tak i den.
Fått tilbud om innleggelse for en stund, men må helt ærlig si at jeg er så redd for å gå glipp av de få tingene jeg har i løpet av uka til å legges inn.
Men ja jeg HATER å være gravid igjen! Trudde ikke jeg kom til å gjøre dette alene.
Det med alle de tunge tankene, redselen, sorgen, null energi og nylig flyttet til et nytt sted som jeg kjenner ingen. Og ikke en av mine venner har vært her ennå, så ja man kan lett si at jeg er alene denne gangen også. Det som er nytt var at sist valgte jeg å være alene, og var ikke redd for at barnet skulle dø og elsket å være gravid selv med svangerskapsdepresjonen, bekkensmertene etc. Alt var lettere da! Livet smilte mer til meg(trudde jeg.)
Nå føler jeg at jeg ikke har noe styrke igjen i meg, og i ett år har jeg virkelig støttet meg på xen for å komme meg igjennom hverdagene og det å slippe å være alene med sorgen og alle følelsene mine. Jeg har prøvd å porsjonert de ut.
Nå føles det ut som hormonene ikke tar noe hensyn og river alt ut av meg og lar meg kjenne på alle de vondeste følelsene i verden. Fader er det virkelig mulig å kjenne seg like ille som rett etter Aleksander døde?
Seriøst jeg ligger på sofaen og gråter og gråter og skjønner ikke hvordan jeg skal greie svangerskapet og skjønner ikke hvordan jeg skal greie å være alenemamma når jeg ikke greier å være alene engang.
Herregud dette er forbanna tøft, og gleder meg kun til om ti år å jeg kan se tilbake på dette og si takk Gud at jeg ikke er der og sitter i det nå, for dette er en kamp fra time til time for å bare være.
