Lørdag morgen, etter en lang natt, sovet mer enn vanlig, bekkenet verker mer enn vanlig, og jeg vil bli i sengen lengre enn vanlig. I dag lå jeg å ventet på spark faktisk, redselen slo meg og jeg gikk rett tilbake til den morgenen jeg våknet uten spark fra Aleksander. Jeg lå å ventet i dag morres, snudde meg, overbeviste meg selv at han lå annerledes, og at det er alt for tidlig til faste rutine og alle de tankene. Alikevell lå jeg i sengen livredd og ventet… ventet og prøvde å tenke på noe annet, prøvde å sovne igjen. Jeg lå å tenkte på den leiligheten jeg har falt på men vet ikke om jeg får. Hvordan blir det å få den og være meg og babyen der? Hvordan blir det å få den og miste baby nr 2 der?

Rart hvordan hjernen vrir ting og hvordan det virker helt vanlig selv om det er helt grusomt. Men ja jeg tenkte hvordan jeg ville dekorere leiligheten, hvordan jeg ville bo der med en liten gutt og hvordan jeg vil bo der uten en liten gutt…

jeg lå i sengene og håpet at jeg og mageboreren bor et annet sted om en mnd. Men han må jo leve for at vi skal være to som flytter.

Og hvordan blir det med flytting om jeg må inn på sykehuset nå og føde denne lille babyen, enda en dødfødsel. Hvem pakker det siste for meg? Hvem hentet det jeg trenger om jeg drar inn nå og får den beskjeden? Og hvor flytter jeg da? Flytter jeg samme sted eller hvordan skal jeg overleve eller generelt greie å leve da?

Jeg tenkte at før jeg finner ut at han er død, burde jeg pakke ned alt det siste så det blir lett for andre. Og jeg burde ha en fødebag allerede klar, en dødfødselbag så ingen andre trenger å måtte gjøre masse for meg.

Jeg lå i sengen å tenkte tanker jeg allerede har tenkt tusen ganger, men denne gangen var de mer virkelighetsfylte, de var praktiske, ikke bare fordi jeg er redde og negativ, men jeg måtte tenke på hva hvis denne mageboeren dør? Og ja jeg har prøvd å knytte meg til han i magen, og jeg trur virkelig at jeg har greid det mer enn før, jeg prater med han, trur jeg har funnet et navn til han, og jeg planlegger hvordan det faktisk kan bli etter fødsel, ikke bare teoretisk, men hva jeg har tenkt helhjertet å gjøre.

Men ja jeg ligger fortsatt i sengen, for å være helt ærlig lå jeg sånn fra ca åtte om morningen til klokken var nærmere tolv. Jeg hadde vridd og vendt meg, dyttet på magen og liggi helt stille og ventet, mens alle tankene raste på.

Etter alle de tankene og etter å ha planlagt så mye alle veier så kjenner jeg et bitte lite dunk som faktisk gjør meg mer redd enn betrygget. Det dunket kunne jo være hva som helst.

Men ja jeg sovner faktisk tilslutt fra tolv til ett og da våkner jeg av dunk i magen, som jeg virkelig takker han for.

Vet ikke hvorfor jeg la meg til å sove, samme gjorde jeg når jeg ikke kjente spark fra Aleksander, det er akkurat som min flukt fra virkeligheten for å greie å takle dette. Og jeg føler det gjør så mye mer vondt å ikke kunne snakke med noen når jeg er midt i alt det kaoset der. Men jeg kommer aldri til å ringe noen, for alt er så uvirkelig i sånne øyeblikk. Eneste måten jeg kunne snakket med noen der og da er at det var noen ved min side når det skjedde. Men det var det ikke sist svangerskap og heller ikke nå. Så da har jeg vel funnet min måte å takle det på. Det rare er at etter en sånn morgen så pleier jeg å takle alt annet egentlig ganske bra. Det er akkurat som jeg føler meg forberedt til et møte med djevelen eller helvete. Jeg er forberedt på det verste, og realistisk vet jeg at man aldri blir forberedt på det. Men ja sånn føles det ut, jeg er glad for at han lever, men forberedt på at han kanskje kan dø.

Her er et bilde av den nye mageboeren. Nyeste bildet, men skal ta nytt neste uke. Nå er jeg 20+1 på vei. Nedtellingen har startet til uke 37 som jeg kan få lov å bli satt igang.