Jeg mistet meningen min med livet når Aleksander døde, for jeg kan inne forstå at det er mening med ting når så grusomme ting skal det ligge en mening bak. Jeg hadde valgt at sønnen min skulle leve uansett hva meningen bak var/er. Så meningen bak ting forstår jeg ikke helt mer.
Så det at jeg er gravid nå, og blitt alene igjen er helt uten min fatning å finne mening med, jeg ønsket meg et barn ja, men jeg ønsket meg en familie jeg ønsket meg støtte og jeg ønsket at barnet var ønsket fra begge foreldre denne gangen. Men ja, visst nok så er det «meningen» at jeg skal bli alenemor og få den skjebnen der. Det er virkelig mitt mareritt etter at Aleksander døde, for jeg kan neppe være nok så tom jeg føler meg etter at Aleksander døde. De tingene som var lette for meg før, kan være uteligger tunge nå og redselen for alt ligger så veldig på toppen av alt. Jeg sørger over Aleksander mens et annet barn vokser i min mage… seriøst det er helt surrealistisk for meg… hvordan er det mulig at noen andre er på plassen til Aleksander?? Huff jeg føler jeg savner han så mye at jeg ikke greier å knytte meg til dette barnet i det hele tatt. Ja jeg kommer helt sikkert til å elske dette barnet og ja ting ordner seg sikkert, men disse hormonene, sorgen, ensomheten, hjertesorgen og fortvilelsen er så ekstremt overveldende.
Og jeg har fått beskjed at dette bare blir verre… verre??? Det kan neppe bli verre enn dette? Jeg gråter morgen og kveld, og har en bunnløs sorg over meg som kommer i bunn og grunn fra tapet av Aleksander, men i den sorgen sørger jeg allerede over dette barnet i magen og jeg sørger over den kjæresten jeg mistet. Så ikke rart jeg føler meg ensom…
Men ja hvis dette er meningen så skjønner ikke jeg livet, noen får alt, mens andre får utdelt kun møkk, hva er meningen med det?
Jeg ønsker virkelig meg en stor familie som vi kan alle ta vare på hverandre og at vi aldri er alene på den måten jeg føler jeg har vært en stund allerede. Men sjansen for at jeg får et barn etter dette er lik null, nr en er jo kroppen min som faktisk er et mirakel at den er gravid, men det andre er at jeg faktisk HATER å være gravid nå. Jeg føler meg fanget i min egen kropp, og jeg føler jeg kun har lånt den ut til noen andre mens jeg lider. Hva kan være meningen med å bli gravid nå, jeg har allerede mistet det barnet jeg ønsket, og jeg har null støtte med dette barnet. Og hvem vil nå gifte seg med meg som en mor til et dødt barn og er annet barn uten pappa??? Hva faen? Det er jo ikke akkurat det noen ønsker seg? Hva har Aleksander gjort siden hans «skjebne» var å dø? Hva han jeg gjort så jævlig at jeg er dømt til å leve å opplevde dette grusomme livet, for ja livet har faen ikke vært godt for meg på en god stund nå. Seriøst hvordan greier jeg dette, og hvordan skal det være noen som helst mening bak at jeg har fått utdelt dette livet? Jeg håper seriøst om fem år at jeg kan da se noe positivt med dette livet og hva som skjer nå som kanskje fører meg til et annet og bedre liv, men ja det virker ikke sånn akkurat nå. Jeg holder ut med å tenke på at alt er midlertidig, og man har alltid et valg om å stå i dette eller ikke. Mitt valg akkurat nå er ikke mitt men tatt for meg, jeg lever alene og gjør mitt beste for at denne mageboren får alle næringsstoffer og alt han trenger, men uten om det så finner jeg ikke så mye mening med dette livet her.
Jeg var på Oul i dag, og ja alt var bra der og jeg er visst 18 uker i dag, og termin 24 februar, og heldigvis får jeg igangsettingsdato neste legetime jeg har, så jeg har noe å forholde meg til. Jeg skal ikke ha denne inne et sekund lengre enn det jeg må. Takk for at hvertfall sykehuset er det ene støttende jeg har i dette helvete, men ja har noen venner også men de kan jo ikke gi opp livet sitt for å ta vare på meg nå, så da er jeg dessverre alene mesteparten av dagene. Og det sliter veldig på meg. Og jeg må flytte høygravid, ikke funnet sted ennå, men ja jeg må flytte… livet er virkelig ikke for pyser, misunner og ser opp til alle dere som har funnet sin mening her i livet og dere som er tilfreds og lykkelig med livet deres. Gud dere er virkelig heldige.
