36+5, klokken er 00:47,

og jeg føler for å skrive om sønnen min! Han jeg savner, men ja vet ikke hvorfor men jo mer jeg nærmer meg fødsel jo mer føler jeg han nær meg.
Jeg savner han så ekstremt mye i det siste og tenker på han at han er her, og vet at det ikke er han jeg føder nå, men føler alikevell veldig nær han om dagen. Jeg kjenner at ønske om å se han smile og å se han vokse opp blir vondere og vondere, jo mer fødsel nærmer seg, og jeg er ikke i noen religion, men jeg tror på det jeg føler og det som er trygt for meg.

Og jeg trur min sønn er med meg om dagen og det er han som faktisk får meg igjennom disse dagene, for ja jeg vet ikke om jeg hadde greid disse 37 ukene alene uten å tro på at han er her på en eller annen måte. Og noen dager føler jeg ikke det sånn, men de siste dagene nå føler jeg virkelig at det er savnet og kjærlighet til han som holder meg oppe. Ja jeg svinger mye og har mye tanker på alt annet, men i bakhodet mitt er savnet av Aleksander der hele tiden, og i det siste er savnet stort men også så føler jeg det er som jeg nettopp fødte han og så han, så jeg føler også at han er nærmere enn noen gang, høres kanskje rart ut.
Men ja jeg trenger han nå! Og håper han er der med meg på fødsel om to dager, og hjelper meg igjennom det og kanskje får hilst på sin lillebror om de ikke allerede har hilst på andre måter.

De sier noe vakkert som jeg liker, er at hvis du har et englebarn så velger de sine regnbuesøsken til de sørgende❤️ Så det syntes jeg er vakkert❤️ Men samtidig ekstremt trist!

Jeg finner trøst i mye av det, men fortsatt sørger og savner, det er så rart  å ha født en velskapt gutt tidligere som jeg savner så mye, og er vel derfor jeg ikke kan forestille meg hvordan dette blir.

Jeg kan bare forberede meg på alle forskjellige scenarioer. Men også vondt å få en gutt nå kjenner jeg, ønsker meg jo gutt men jeg mistet jo min så føler det er tungt å få en ny gutt når du savner den første. Men jeg prøver å gi plass til denne nye gutten❤️ Og tenke at store bror har valgt akkurat denne mageboeren til meg❤️

Vet at mageboeren vil aldri erstatte Aleksander, og at savnet og sorgen blir der, men håper det blir lettere å bære etterhvert❤️ For ja de blir jo søsken, og om mageboeren overlever så blir han lillebror.

Kanskje rart for andre, men Aleksander skulle vært 1 1/2 år ca nå og ja trur han virkelig ville blitt glad i broren sin❤️ Så føler Aleksander vokser med oss på en rar måte og det vil han vel alltid gjøre❤️

huff tårene triller og jeg kjenner at det er både godt og vondt å tenke, skrive og snakke om han, men før fødsel føler jeg at jeg har prøvd å dyttet han litt vekk fra tankene, men kjenner nå at det virkelig er feil, for jeg trenger han i tankene mine og skrive om han, han er jo mitt første barn, og jeg skal føde igjen så blir vel naturlig å tenke på han❤️ Uansett så elsker jeg de begge like mye som universet er stort ❤️