29.05.2018

Sekundet jeg våkner så trur jeg at jeg greier å være «normal». Kroppen min føles enda mindre gravid. Og jeg våkner etter en god natt søvn(rart å skrive nå som jeg egentlig ikke vet hva som er godt i denne verdenen i det hele tatt.).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og jeg gjorde alt jeg kunne i min makt, mens jeg lå med ammeputa mellom bena pga bekkenet mitt, å ikke begynne å gråte.

Men det går bare ikke? jeg er så lei av denne følelsen som omfavner meg, hele meg, så fort jeg våkner.

Jeg reiser meg opp fra sengen, mens tårene renner. Kler på meg, og lager meg en kopp kaffe, på min måte(pulverkaffe nederst, 50% vann, honning og 50% melk.). Alt blir gjort på en så rutinemåte at jeg blir skremt hver dag at jeg greier å gjøre det. Når jeg har gjort det, og satt meg ut i sofaen i skyggen, så greier jeg ingenting etter det.

Og i dag er ekstra rar dag. I går gravla jeg min sønn??

Jeg skjønner det virkelig ikke. Jeg forstår faktisk ingenting.

Jeg sitter her å  blir skremt av at dette har skjedd, og jeg forstår det ikke.

Jeg kan forklar så godt jeg kan fra mitt syn om begravelsen senere, når jeg faktisk orker å gå inn på det.

Det som er nå, er at jeg kan faktisk ikke sitte her og være totalt borte mer.. jeg orker det ikke.

Jeg vet også at alt er for tidlig for meg å gjøre, jeg har ikke lyst til å gjøre noe, har heller ikke muligheten sånn jeg er nå til å gjøre noe, men jeg vet at jeg greier ikke denne tilstanden, jeg blir gal.

Omhverandre så lurer jeg på om det er sant, eller så forstår jeg hva som har skjedd i noen minutter og knekker sammen.

For andre trur jeg at de bare ser et skall igjen av en person. Personen er borte, personen som var der, ble med sønnen sin da han forsvant. Personen kan gråte, men personen er ikke tilstede mer. Og folk kan ikke sette seg inn i situasjonen før det faktisk har skjedd dem selv, så folk blir redd den personen, redd for å si feil ting, redd for å tråkke feil, redd for å belaste de mer, redd for at de skal kjenne følelsen av dette selv, redd for at det skal skje dem selv, redd for at de ikke strekker til om de rekker ut en hånd, redd for at personen som var der faktisk er borte, redd for at personen ikke overlever dette.

De er rett å slett redde og kan ikke begripe eller forstå hva de kan gjøre. Og det de ikke forstår er at alt er faktisk galt i denne situasjonen. Alt er galt! Ja du tråkker nok feil ovenfor den personen, ja du sier nok feil ting, men prøv i det minste. Les deg opp på den ensommesorgen, les deg opp på å være en pårørende for en som har mistet babyen sin. Prøv å forstå, personen som er bare et skall igjen, trenger faktisk folk! Også etter begravelsen, ikke bare før! Spør om fødselen, spør om å se bilder(om du faktisk orker å se det, for det verste for en mor er at noen ikke takler synet av sønnen hennes eller får vanskeligheter med å se på bilder.) men det er faktisk en mor i den personen som er bare et skall. En sørgende, men stolt mamma, som faktisk vil snakke om alt det andre mammaer snakker om etter en fødsel. En mamma som faktisk kan fungere bare du spør om babyen hennes, hvis du lurer og vil vite alt fra svangerskapet, fødsel, hvordan han føltes å ha på brystet sitt, hvordan han var dagen før han døde, hvordan han luktet og alle andre ting som handler om babyen. Mammaer, selv englemammaer er stolte av sine barn. De har behov for å føle seg som en mamma. De har behov for å føle seg noe annet enn den skallpersonen eller en sørgende kvinne som har mistet sitt barn, eller for meg det verste er nok at jeg føler folk ikke tenker dette er så jævlig siden jeg ikke fikk oppleve han levende utenfor magen. Men faen de tar virkelig feil! Det er akkurat det som er så jævlig med den ensommesorgen, de skjønner den ikke. Den er ensom! Den er ensom akkurat av det grunnlaget at ingen forstår den, og mor har har en så større tilknyting til dette barnet enn man kan forstå etter så mange måneder med kontakt, glede, håp, forventninger og kjærlighet, at det blir revet bort fra deg i et sekund. Alle positive følelser blir revet bort! Alle de følelsene som man følte på under hele svangerskapet blir med babyen, han var alle de følelsene, og mer. Man hadde de fordi man var gravid med denne fantastiske skapningen. Og mamma som bar babyen i magen hadde og har en større tilknytning enn det noen kan forstå.

Husk hun laget denne babyen sin i magen, den levde i henne hele sitt liv. Babyen og henne var ett. Og hele livet hennes har hun allerede sett for seg med dette barnet. Du burde ALDRI komme å si at dette forstår du om du ikke har opplevd det! Du må aldri dømme en mamma i den situasjonen. Uansett hva hun gjør. Tru meg, hun er i sjokk. Jeg kan ikke beskrive tilstanden, og behovet for å finne noe som i det hele tatt hjelper. Om hun poster babyen sin på nettet(som jeg leste ei gjorde uten å gi noen forvarsel til andre, og fikk ekstreme reaksjoner fra folk. Og jeg virkelig forstår de som reagerte, jeg forstår også mammaen som hadde et så stort behov for å vise den vakre nydelige babyen sin til omverdenen og vise at hun var stolt.) ja jeg ville ikke gjort det selv, for jeg sitter heller alene enn å dele han fordi jeg trur jeg «skåner» folk for smerten min, og er så redd for at noen skal syntes han er stygg eller bli satt ut av bildene av min nydelige sønn, så da holder jeg de heller for meg selv. Men jeg forstår den mammaen. Prøv å ikke forstå de, men prøv å forstå at det de gjør det gjør de faktisk i en sjokktilstand, en sorgtilstand, en del av prosessen. Ingen er like i sorgen, og ingen har rett eller gal sorgprosess. Så vær litt snill med det skallet av en person du møter, og husk at den personen er en mamma eller en pappa. For de begge sørger virkelig. Jeg har skrevet mye om mamma siden, men det er fordi jeg er selv en mamma. Jeg kan ikke tru eller begynne å forstå hvordan det er å være en pappa I situasjonen, en person som folk faktisk ikke trur har det vondt, siden han bar jo ikke barnet. Seriøst, denne personen har faktisk gledet, håpet og ønsket dette barnet like mye til verdenen som mammaen. Denne personen må dere IKKE glemme! Pappaen er viktig i dette! Han sørger også selv om mange er så flinke til å støtte mammaen at det ikke ser sånn ut, eller om pappaen(som i mitt tilfelle) må rømme på alle måter han greier, eller om han ikke greier å støtte mammaen og går rett tilbake på jobb, så husk at denne pappaen er en englepappa og han sørger! Han har sin sorgprosess og han har behov for hjelp han også! Han har behov for at noen rekker ut en hånd han også! Han har så mange av de samme følelsene som jeg beskriver mammaen har at du vil ikke tru det. Mange trur at fordi kvinnen er den som har båret barnet i magen så har ikke pappa en tilknyting, nei ikke på samme måte, men han har fader meg en større tilknytning enn noen andre rundt mammaen. Han er pappaen. Og han kjenner på sine ting. Og han føler skyld, han føler tomheten, han føler alle ting jeg beskriver med mammaen, han bare gir kanskje ikke alltid uttrykk for det. Tenk bare tanken på hvor hjelpesløs pappaen føler seg i situasjonen ovenfor mammaen, bare tenk å ha sin egen ekstreme traume av sorg, også ha et utrolig stort behov for å hjelpe mammaen(og ingen verdens ting man gjør hjelper). Tenk så frustrerende å sitte i situasjonen der du har en så stor oppgave? Men det jeg skulle ønske disse pappaene forsto, er at mamma trenger deg ikke til å fikse ting. Hun trenger deg bare til å være seg selv, og være tilstede sammen henne. Du trenger ikke å fikse noe, ingenting kan fikses. Du trenger ikke å føle at mamma har det verre enn deg, hun har det nok tøffere ja på mange måter, men hun har mer behov for å vite hvordan du har det. Og kanskje hun vil gråte på skulderen din, lån skulderen, men du trenger fortsatt ikke å fikse noe. Du som pappa, er helt greit at gjør det som er rett for deg. Men husk at mamma har et ekstremt behov for å snakke(du trenger bare lytte, du trenger ikke snakke eller fikse). Mamma har et behov for å vite hvordan du har det, det kan gjøre hennes bearbeidingsprosess bedre. For mammaen i oss er der, vi har instinktene til å ta vare på, og dele, og selv om vi ikke fikk hjem babyen våres så er alle mamma-instinktene plassert allerede i graviditeten, så om du lar henne lytte til deg og dine ting som pappa, eller lar henne hjelpe deg, så er dette ikke en byrde, men mammaen i henne som har et så ekstremt behov for å ta vare på som faktisk trengs å bli brukt. Jeg kan ikke snakke om at alle er like, for som jeg har sagt tidligere, dette er min oppfattelse av det, og det jeg kjenner på.

Og at pappaen til Aleksander ikke er med meg og har sin sorg prosess borte fra meg, kjenner jeg så ekstremt på at det opptar mye av dagen min. Jeg har så behov for hva jeg forklarte at man kan ikke tru det. Det er min tilknytning som er nærmest min sønn, og han som faktisk forstår dette best.

Men det jeg hater mest med meg selv om dagen, er at jeg forstår hans måte å sørge på. Jeg forstår hans behov for å rømme eller at han ikke greier noe annet. Jeg forstår at jeg ikke forstår hans smerte. Og jeg snakker ofte høyt til min sønn, og sier at mamma kan få kjenne ditt nærvær senere, vær så snill å ta vare på pappaen din nå! Han trenger deg, og mamma trenger mer enn alt nå at pappaen din ikke går under, eller at han blir tatt vare på. Så vær så snill å vær hos han, så kan jeg ha minner i mens, og få den æren av å kjenne ditt nærvær senere når pappa ikke er i krise.

Jeg trur dette virkelig er mammahjertet som gjør at man har et så sterk behov. Og selv om jeg ikke er i forhold med pappaen, og han har funnet seg ei ny dame, så har jeg like stort behov for å ta vare på han. Det er jo pappaen til min sønn.

Det er personen som jeg fikk den gaven av å få lov å bære Aleksander I min mage, og personen som(for meg) støttet meg så utrolig under fødsel at jeg fikk en fantastisk fødsel. Den mannen gjorde meg til en mamma. Og jeg gjorde han til en pappa. Så vær så snill å tenk på pappaen også. Han er i sorg! Jeg kommer sikkert til å skrive masse mer om pappaer og pappaen til Aleksander, for han er en del av min sorgprosess, og jeg har et like stort behov for å snakke om han som om Aleksander.

Men jeg sitter fortsatt her på ute i sofaen som jeg har gjort hver bidige dag. Alene!

Ja, jeg har en nabo, ei venninne som har vært mer støttende enn noen andre siden dette skjedde, men jeg føler meg alikevell alene. Og jeg er mye alene, og bor alene. Så det blir mer og mer tydelig for meg at jeg er totalt alene i denne verdenen. Så derfor skriver jeg. Jeg skriver fordi det er eneste måten min å kommunisere på nå, jeg skriver for at det er det eneste jeg greier nå. Og i mine ord som jeg skriver får jeg satt ord på tankene som jeg ikke greier å gjøre når jeg snakker. For som sagt så ser jeg nok ut som et ødelagt skjell av en person. Og for meg når jeg skriver så er jeg fortsatt det skjellet, men jeg får på en eller annen måte alikevell til å skrive. Det er lett for meg, på en rar måte.

Sette ordene, følelsene, tankene og handlinger ned i ord er bra sier de. Men jeg trur ikke de forstår at for meg hjelper ikke dette, det er bare noe jeg gjør for å ikke bare være skallet av en person. Jeg har så ekstremt behov for at dette ikke er sant, så da går jeg inn i skriveverdenen og skriver ned alt, og jeg har vært sånn hele tiden. Men nå virkelig fungerer ingenting annet. Hadde jeg kanskje hatt pappaen her så hadde jeg nok ikke skrevet så mye. Da hadde jeg bare ville vært med han. Uansett om vi bare satt å glana i veggen eller om vi snakket, eller om vi dro bort, eller om vi vare sov. Hadde jeg vært med han så hadde jeg greid å vært mer tilstede. Han er mitt anker til min sønn! Jeg forventer ingenting fra han når vi er sammen(jeg trur han forventer at han skal trøste, fikse eller måtte være en viss måte.) men mitt behov er bare å være sammen uansett hva vi gjør. For når vi er sammen, så er det akkurat som det er greit å være den vi er. Det er greit å være sint, det er greit å snakke om Aleksander, det er greit å ikke føle noe, men samtidig alt. Det er greit å le av livets ironi, det er greit å ikke være.

For vi er sammen om sorgen, selv om den føles fortsatt ensom. Men det er liksom enklere da, han forstår at det er jeg som har hatt sterkest tilknyting til Aleksander, og at jeg har båret han i min mage. Så han forstår at han ikke kan forstå hvordan jeg har det, og det i seg selv er en betryggelse.

–

Nå har jeg vært i samme sofaen siden jeg sto opp ved syv tiden, og klokken er over tre. Fortsatt ikke spist, bare ni røyket(som dreper meg innvendig på psykisk måte fordi mammahjertet mitt knuser når jeg røyker og er liksom en mamma). Men jeg ligger her, og nå har jeg skiftet fra tomheten til totalt knust, og skjønner virkelig ikke hvordan dette er mulig. Jeg gråter, snakker og skjønner virkelig ikke hvordan man skal noen gang greie å gjøre «normale» ting igjen.

Hvordan skal noe som helst bli viktig mer? Hvordan skal jeg faktisk leve? Jeg greier så vidt å eksistere. Jeg gjør jo det motsatte enn å ta vare på meg selv. Og ærlig ser jeg virkelig ikke viktigheten av det heller.

Jeg ser at ting må gjøres, f eks å betale regninger, kaste søpla, rydde vekk gammel mat fra kjøleskapet, eller bare pusse tennene, men jeg greier ikke! Jeg greier seriøst ingenting. Hvordan skal man egentlig leve uten babyen sin som man har basert livet sitt rundt og forandret alt i livet sitt. Hele livet mitt nå er, og var viet rundt å få han. Hele! Jeg så ingen hindringer ved å være mamma, annet enn jeg var litt skeptisk på hvordan jeg og pappaen ville kommunisere. Jeg håpet alltid på det beste, men samtidig forberedte meg på det verste.

Så jeg hadde kjøpt inn alt jeg trengte av alle ting til en baby, jeg har flyttet ut av byen til et større sted for han(gjorde dette i uke 17). Jeg har gjort alt for han. Hvordan nå greier man å skal leve videre? Fortell meg når absolutt alt i livet ditt er gjort klart til et barn, alt. Hva gjør man da? Det er ikke sånn at jeg bor i samme leiligheten, nei jeg flyttet fordi jeg skulle få en sønn, jeg kjøpte stor sofa så jeg kunne ha masse besøk så alle i begge familier må jo få se han, og jeg må ha plass til de. Jeg må ha gjesterom hvis jeg og Aleksander fikk besøk, eller at pappaen hans ville bodd her litt hvis han ville være i nærheten av Aleksander mer i magen og etter fødselen. Jeg kjøpte klær, og de beste jeg fant. Helt til ett års alderen har jeg kjøpt klær. Jeg kjøpte klistremerker til dusjen så han kunne sitte der å bli fascinert. Jeg kjøpte utemøbler, for at jeg skulle først ha det når jeg var høygravid fordi jeg trengte et sted å ligge når det ble veldig varmt ute, også kjøpte jeg det fordi jeg og Aleksander skulle få ha et sted i skyggen, å amme og kose oss. (Men kom ikke før fire dager etter jeg hadde født min sønn). Jeg har kjøpt alt av bestikk til barn, meldt han inn i bokklubber, kjøpt alt fra gåbil(gåstol), til jeg kjøpte spisebord som går til tolv personer for at begge familier skal få plass.

Jeg har isolert meg hele svangerskapet pga angsten, så mitt sosial liv er nesten nede på null. Jeg kjøpte meg bil, fordi jeg og han trengte det når vi skulle bo her. Og nå tørr jeg ikke å kjøre engang(med den flaksen jeg har, så skjer det vel også noe grusomt hvis jeg kjører nå), fordi jeg er redd for å drepe meg eller andre. Alt absolutt alt i mitt nåværende liv er kun gjort for at han skulle komme til verden. Jeg skulle spare til ferier til oss, nå må jeg spare til gravsten. Hvordan skal jeg greie meg? Hvordan skal jeg overleve dette? Hvor begynner jeg? Og når man har ingen som er pappa som du bor sammen med eller føler støtte i, hva gjør du når du er helt alene med alt? Når hele ditt nåværende liv gjør at du føler deg totalt fanget, men du vil ikke bo noe annet sted heller for alt er faktisk meningsløst, og jeg må helt ærlig si at jeg kommer ikke til å greie dette alene.

Jeg kommer til å gå under om noen ikke hjelper meg, ikke bare med ting(selv om jeg trenger seriøst hjelp til fysiske ting som må gjøres, men jeg trenger også hjelp til å spise, sove, ta avgjørelser. Jeg er så mye mer funksjonabel med pappaen. Det er så rart at jeg føler at jeg takler mer da. Jeg trur jeg skal greie å begynne å spise etterhvert hvis jeg får lov å dele sorgen min med hans nærvær. Jeg trur jeg skal greie å rydde for hans del, jeg skal nok greie å dusje også, og kanskje til og med sove uten sovepille etterhvert. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal greie dette alene i sorgen?

–

Senere den dagen, rettere sagt 20:30 hadde jeg time med jordmor(jordmor som var med på fødselen, hun jobber natt på føden) fordi jeg fortsatt hadde ubehag nedentil, og skulle snakke litt med henne første gang etter fødselen.

Hun ba meg si i fra til pappaen også og gi han tilbudet å komme.

Jeg gjorde det dagen før avtalen, siden det var da avtalen ble laget, men fikk ikke svar, som er et nei jeg kommer ikke svar fra han.

Så jeg ble kjørt ned til sykehuset av naboen(min venninne som jeg ikke hadde stått her i dag uten henne), og møtte vår fantastiske jordmor, vi kunne faktisk aldri fått en bedre jordmor under fødselen.

Der hadde hun med seg flere ark som jeg la fort merke til, og førte meg inn på et undersøkelserom, faktisk samme rommet som jeg var hver gang jeg ble undersøkt av ultralyd i svangerskapet pga mye fostervann, samme rommet jeg fikk beskjeden at han ikke levde mer, samme rommet som dagen jeg skulle bli satt i gang så tok de prøver og prøvde å ta fostervannsprøver(men det er det mest smertefulle jeg har opplevd i mitt liv). Så dette rommet visste jeg veldig mye om. Dette rommet var kjent for meg. Med kun dårlige minner!

Vi gikk inn der, og jeg sa ingenting om mitt forhold til dette rommet, bare satte meg ned og hun tok frem oversikten over fødselen min. Vi snakket om pappaen, fødselen og hvordan ting er nå og har vært fra fødselen, før vi startet med arkene. Hun sa hvor synd det var å ikke ha pappaen der. Og at hun veldig gjerne ville snakket med han igjen, og at hun ville takke han også for den fine opplevelsen vi hadde med fødselen. Og si til han at han var kjempe flink og jobbet bra.

Jeg kjente i det øyeblikket hvor mye egentlig folk bryr seg om han også som han kanskje ikke ser. De virkelig så på han, og ser at han har smerte også, de ser på han som en pappa som har også mistet sitt barn, og en virkelig flink pappa som faktisk var med å gjorde fødselen til en virkelig flott opplevelse.

Dette virkelig gjorde meg mer betrygget. Dette gjorde at jeg skulle ønske at han forsto hvor mye de som faktisk forstår litt mer, bryr seg like mye om han.

Så gikk vi over til å gå igjennom fødselen tidspunkt for tidspunkt. Jeg ble overrasket over noen ting, jeg trudde jeg hadde fått veldig mye mer smertestillende enn en som fødte et levende barn,(og jeg ønsket jo på slutten av svangerskapet at jeg skulle greie fødsel uten noe smertestillende, men tidligere svangerskapet så tenkte jeg, ja takk gi meg alt av smertelindring.). For det første husker er at jeg ønsket fortsatt ingenting når de spurte første gangen om smertelinding, for jeg syntes hittil at riene var gode. Jeg dykket ned i smertene hver gang de kom, og de ble flere og flere, og mer intense veldig fort(og jeg nøyt de, jeg kan forklare mer senere om den opplevelsen jeg hadde med fødselen.) Men det jeg fikk vite da var at jeg hadde fått akkurat lik mengde som en som hadde født et levende barn, og jeg hadde visst opphold i lystgassen midt i aktivfødsel og på slutten. Så jeg hadde visst ikke så mye som jeg trudde.

Og at vannet mitt gikk så sent, bare en time før han var ute, det trudde jeg heller ikke. Vannet gikk under en undersøkelse, og jeg hadde mye vann. Fikk vite alle ting jeg ville, informasjon og klokkeslett. Også har jeg igjen lange øyne og så at flere av svarene på prøvene var kommet, men rakk ikke å lese eller forstå det som sto på skjermen før jordmor sa at prøvene tar legen med dere den 6 juni, så får hun noe å gjøre også, og leger forstår det språket der mye bedre. Jeg kjente frykten i meg, og alle ting jeg har gått igjennom i hodet av hva som kan ha skjedd. Jeg har totalt angst for de svarene, men trenger så å vite noen svar.

Jeg er virkelig opp og ned, og uansett svar så finner jeg ut at det er min skyld. Min kropp, mine gener, mitt barn, min skyld. Og jeg forstår uansett grunn så er det uheldig det som har skjedd, det skal ikke skje. For en som bruker heroin i svangerskapet kan faktisk få et barn som er velskapt og lever hele livet, så uansett grunn så er det urettferdig og en ulykke. Uansett hva som et grunnen så er det ikke min skyld sier folk, og de sier at uansett grunn så har folk før og etter meg fått barn for det med samme grunnlag som mitt barn døde av, så det er ingen grunn. Det var en ulykke, en uheldig sjel(vet ikke om jeg snakker om meg, pappaen eller Aleksander da.). Men hodet mitt kjører seg fort på akkurat det med grunn og om jeg kunne gjort noe annerledes, og om jeg kunne hatt en levende liten gutt å ammet nå om jeg bare hadde gjort det, eller det eller det. Tankene mine svirrer sånn hele tiden. Hva om jeg og pappaen var snillere med hverandre, ville det hjulpet? Kanskje jeg hadde vært mindre på bena, og gjort mindre da? Eller hadde jeg stresset mindre, vært mindre redd, gråti mindre, eller bare rett og slett hadde jeg følt mer kjærlighet og gitt mer så kanskje han hadde levd? Hadde jeg kanskje ikke plantet de plantene to dager før(kanskje vasket ikke jeg godt bort jorden av hendene før jeg spiste ? Jeg trudde jeg gjorde det..

Ja jeg kan fortsette I evigheter, og det er det jeg gjør, men hos jordmor så var det så rart å sitte der alene og samtidig være redd for at på legetimen som vi skal få svar, og kanskje sitte der alene. Frykten i meg for å gjøre disse tingene alene som har med Aleksander å gjøre, gjør meg seriøst redd. At jeg må få svar på prøver alene eller om jeg må senke urnen i graven også dra til sjøen for å gi Aleksander roen, alene. Ja det er ikke det at jeg må være alene, det er bare at jeg fikser ikke å gjøre disse tingene uten pappen, uansett hvem som er der andre enn han, vil jeg føle meg alene.

Han og jeg, er mammaen og pappaen og vi deler dette. Men jeg sitter å føler på urettferdighet i alt av denne situasjonen. Selve situasjonen ja den er fucked up. Men jeg syntes det er urettferdig at jeg sitter her med alt, jeg har hele huset som var til han, jeg har masse barneting, og sånt som må selges og det jeg vil ta vare på må jeg finne en plass og ha, jeg må ringe forsikringsselskapet, jeg må spare opp til gravstein og planlegge den dagen også. Dette er ikke riktig! Jeg skal ikke måtte gjøre alt dette alene, det er mamma og pappa sammen som skal gjøre dette. Hvorfor faen må jeg gjøre alt selv? Hvorfor faen har jeg gått dette svangerskapet alene og sitter nå hos jordmor og blir oppdatert om fødselen, alene? Dette er ikke mennskelig at noen må gjøre dette alene! Hvorfor skal akkurat jeg bli slengt ut i bare dritt i livet? Hva faen?

Jeg sitter der på undersøkelse rommet og viser jordmor fødselsbildene, men zoomer ut ofte når jeg kjenner at dette går ikke. Følelsene blir nummene, og da jeg taklet litt til.

Så skal hun sjekke underlivet mitt. Og hun forklarer først at de to inni kan hun ikke ta enda, men det uten på kan hun nok ta hvis det er det som gjør at jeg har ubehag.

Men når hun sjekker så er jeg visst grodd ferdig og trekt seg tilbake. Så rart tenker jeg, er ikke 14 dager veldig kjapt?

Så hun sa hun kunne fjerne alle stingene om jeg ville det. Og hun gjorde det. Jeg innrømte at jeg selv fortsatt ikke hadde turt å se meg nedentil med speil, men det sa hun at det var bare å gjøre for her var alt blitt fint. Og hun skrøyt av meg og sa også at jeg oppførte meg som en annengangs fødende, og at jeg var super flink og naturlig fødende. Noe som hun har sagt tidligere, men det et fortsatt godt å få bekreftet det jeg følte under fødselen.

Så var vi ferdige og fikk beskjed å formidle til pappaen at han måtte få nr hennes og kunne møte henne alene om han ville eller bare ringe, for hun ønsket veldig gjerne å se han igjen.

Noe som alltid er godt for meg å høre.

Naboen kjørte meg hjem etter en timen som tok lang tid, langt over en time,(trur faktisk ikke jeg kan beskrive hvor mye hun(Naboen min) hjelper meg, jeg ser det, men vet ikke hvordan jeg skal vise akkurat nå at jeg setter utrolig pris på det.).

#sorg #sorgtanker #etbarnforlite #englemamma

Skrevet 27.05.2018

Hele livet er virkelig snudd på hodet. I morgen skal jeg ha begravelse, begravelse for min sønn Aleksander.

Dette er helt feil! For den 13 mai var jeg høygravid med en sprellende gutt i magen og kun 11 dager til termin. Dagene etter den dagen har vært et mareritt og jeg ser ingen ende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg fødte den 16 mai 2018, og nå I morgen 28 mai skal jeg begrave han. Jeg forstår ingenting. Dette er ikke sånn det skulle være. Dette kan virkelig ikke være sant. Jeg sitter ute i sofaen nå,  og har gjort alt klart til i morgen, uten å dusje da.

Men jeg sitter her helt i en verden som sier at dette ikke kan være sant.

Jeg skjønner faktisk ikke hva som foregår rundt meg.

Jeg sitter her og lukter svette, og mammamagen er blitt mye mindre og mykere, men heldigvis er det fortsatt en mammamage der som sier til meg at ja du har faktisk vært gravid. Og ja dessverre så har du født uten å få med deg babyen din hjem. Kroppen min er nå en mammakropp. Jeg sitter med uvasket hår i en bustete topp på hodet, varmen var ekstrem på dagen i dag, men nå når solen er nede så har jeg på meg joggebukse, ullgenser og hettegenser. Jeg føler her jeg sitter å ser ned på meg selv så skjønner jeg ikke hvor babyen min forsvant. Den store magen, med min baby i. Hva skjedde?

Jeg kjenner jo at jeg har en mammakropp, underlivet mitt stikker, og renselsen driver på. Men hvor er seriøst babyen min ?

Ti på tolv samme dag så sitter jeg samme sted igjen, i sofaen. Jeg har dusjet som et normalt menneske, noe jeg ikke har gjort på flere dager. Har kun dusjet om folk ber meg om det.

Men jeg har akkurat som slått på et modus der jeg bare gjør ting uten å føle noe. Jeg har pakket ned alle tingene jeg trenger til begravelsen, og pakket det ned totalt uten følelser? skremmende når jeg tenker over det. Hjelp, hva skjer?

Jeg greide å dusje uten å tenke over hvorfor jeg dusjer, og pakker begravelse tingene ned som jeg skal i bryllup I morgen.

Prøvde den hvite kjolen min, og kom på når jeg prøvde den at hva fader tenkte jeg på når jeg valgte hvitt og blør som fy?!?! Jeg følte når jeg tenkte på begravelsen to dager etter fødsel at jeg måtte ha på meg hvitt, for gutten min var og er en ren sjel. Jeg har tenkt flere ganger om folk misoppfatter meg feil siden jeg ikke skal ha på meg sort, men alt i meg vrir seg av tanken at jeg skal gå i sort når jeg begraver den reneste, beste og mest kjærlighetsfylte delen av meg. Men når jeg prøvde kjolen nå, så er jeg så redd for hva folk skal tenke om meg. Jeg vil gå i det og det er jo mitt barn, og pappaen til Aleksander har sagt at jeg skal gå med den om jeg har lyst til det. Aleksander er da min sønn! Min sønn som jeg skal gravlegge I morgen. Herregud jeg greier faktisk ikke å forstå dette?

I dag har vært en så rar dag at jeg føler meg helt utenfor meg selv.

Takk Gud at jeg har sovepiller(ikke at Gud eller noen høyere makter er noe jeg liker, trur på eller har akkurat nå noe godt forhold til.) men de sovepillene gjør så jeg ikke er redd for å legge meg mer. Så nå manner jeg meg egentlig opp til å avslutte dagen, men vil ikke helt ennå. Hvordan avslutter man en dag når man vet at neste dag blir så tøff at man skjønner det ikke selv? Hvordan skal jeg egentlig greie å eksistere I morgen? Kommer jeg til å greie å stå? Greier jeg å lese brevet mitt selv som jeg har skrevet til Aleksander?

Denne dagen, den grusomme siste dagen jeg får holde mitt barn:

Jeg våkner av en melding som er fra pappaen til Aleksander, som spør om når jeg skal være der. Bang så treffer det meg. Seriøst skal jeg begrave babyen min i dag? Det kan ikke være mulig… Hvordan kan dette være sant?

Lager meg som vanlig en kopp kaffe til frokost(jeg har ikke greid å spist mer enn små banan biter i mange dager). Og setter meg ut.

Jeg svarer på meldingen hans at jeg ikke får lov å være der før tolv siden det er folk der før det.

Noe så jævlig forbanna jeg blir at jeg ikke får lov å være med sønnen min hele morningen i dag. Jeg ville gå å holde på han og snakke med han helt frem til folk skulle komme ved to tiden?

Pappaen svarer at han skal være der halv to..

Og jeg forstår at han ikke har samme behovet som meg, men sorgen i meg skriker, hvorfor faen i helvete vil ikke pappaen hans holde og se han for siste gang alene. Det er babyen vår!

Men jeg forstår godt at vi er forskjellige, jeg bare blir så lei meg og så oppgitt, at det stemmer så godt når folk forklarer at dette kalles den ensomme sorgen. Jeg virkelig forstår det.

Jeg føler hele tiden at ingen skjønner meg, uansett om jeg forklarer det. Det er akkurat som dette er så uvirkelig for de at ikke greier å forstå det. Det virker som menn skyr teamaet, kvinner har tre kategorier(de som jeg har møtt hittil da/de som dette ikke har skjedd med), enten bare prater de masse praktisk(tull og jævlig irriterende) til meg og later som de forstår. Så har du de som du ser frykten i øynene at det skal skje dem selv eller at det skal skje barne de allerede har. Eller så har du de som prøver å forstå, og vet at ingen ord er riktige, men du ser alikevell de blir tungt belastet av det jeg sier(men de later som ingenting for min del).

I dag og I går begynte angsttanker for ting som kan skje under begravelsen, en av tankene mine er, tenk om noen syntes babyen min er stygg siden han ikke lever og har svarte lepper nå? Tenk om jeg overhører noen si noe om han? Tenk om noen sier til meg, dette går over? Tenk om jeg ikke greier å lese brevet mitt til han som er så viktig for meg? Tenk om noen har stjålet han? Tenk om det ikke er min baby i kisten når jeg kommet dit i dag? Tenk om han har forandret seg enda mer? Tenk om noen kaller meg eller han noe, men fordi jeg har valgt å gå I hvit kjole, Aleksander fordi han er en dø baby.

Men han er fortsatt min baby! Han er min, og vakreste gutten jeg har sett, så forstår ikke hvordan noen ikke kan se det vakre som jeg ser i han. Han har verdens vakreste bollekinn, kløft I haka, en tøff strek over neseryggen, mørkt hår på hodet, de nydeligste hendene og føttene. Og han er virkelig som verdens beste blanding av mammaen sin og pappaen sin. Han er så vakker at jeg blir helt satt ut når jeg ser han.

Men flere av spørsmålene jeg har helt angst for er hvordan skal jeg greie å levere fra meg han til krematoriet. Hvordan skal jeg greie det, og vite at jeg aldri ser han eller holder min baby mer?

Jeg skjønner seriøst ikke hvordan jeg skal greie denne dagen.

Jeg vil jo huske den, jeg vil ikke som alle andre beskriver at de var i tåka og husker ikke mye av dagen. Jeg er så redd for det, for jeg husker ingenting mer, og er I tåka hele tiden. Men I dag SKAL jeg få med meg alt. Det er min siste dag med babyen min.

Og jeg er så redd for denne dagen, helt siden jeg forsto at den kom.

Hvordan gjør man dette? Og hvordan greier jeg dette helt alene? Ja det er folk tilstede og ja det finnes folk i denne verdenen, men jeg er ikke i et forhold med pappaen til Aleksander. Og han må forholde seg til seg selv. Og Ingen andre kan jeg forestille meg at kan forstå og være der sammen i sorgen min. Han er den eneste jeg trudde kunne forstå, og fortsatt føler jeg han ikke forstår, og jeg føler han som alle andre også trur jeg han en giftig sykdom som smitter om man kommer for nære eller om man sier noe feil.

Hvordan overlever jeg denne dagen, med alle de menneskene som har sin egen sorg og sine egne følelser.?. Jeg orker ikke dem, jeg orker ikke andres følelser! Jeg orker ikke å høre ordene dems. Jeg orker ikke at de gråter, når de faktisk ikke forstår. Jeg bar han, jeg kjente han, han er min, han kommer fra meg og min kropp. Det er faktisk min baby som ingen andre fikk lov å kjenne andre enn meg. Kan noen være så snill og hjelpe meg å bytte plass med han? Jeg trenger at han skal få lov å leve.

Jeg har lest alt på LUB sine sider, og forstår det som står der, men blir så utrolig sint og forbanna at man skal komme over dette. Jeg vil ikke komme over dette, dette skal ikke skje. Dette er ikke sånn mitt liv skal være! Jeg skjønner barnefar sin måte å sørge på, og skulle så gjerne vært sånn selv. Men jeg forstår ikke hvordan noen i det hele tatt kan komme over dette? hvordan kan noen forstå at jeg har forandret hele livet mitt for at vi skulle få et liv sammen. Vi skulle leve sammen, jeg skulle bli mammaen til Aleksander, og jeg er mammaen til Aleksander, men jeg får ikke lov å leve med Aleksander. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal leve uten han. Og jeg tuller ikke og overdriver ikke når jeg sier at han er min mening med livet, jeg har søkt og søkt tidligere etter min mening, og fant den ikke før jeg ble gravid og skjønte at jeg skulle bli mamma. Endelig fant jeg min mening. I en alder av 32, fant jeg endelig hva mitt sinn og hjerte trengte.

Så hvorfor skjedde dette meg? Hvorfor skjedde dette Aleksander? Hvorfor av alle babyer i verden skulle dette skje han? Uansett grunn, babyer har overlevd alle slags grunner, så hvorfor akkurat oss? Hvor mange som er alene under graviditeten og ikke er sammen med barnefar skjer dette? Hva er sjansen for at jeg som har hatt dette livet, det svangerskapet og er alene, at dette skulle skje akkurat meg og han? Har virkelig ikke jeg fått nok i livet av motgang???? Seriøst ??? Av alle mennesker, hvorfor får ikke jeg lov å håpe og ha kjærlighet I livet mitt??? Jeg forstår ikke hvorfor akkurat meg? Hvorfor er det Aleksander og jeg som trakk det korteste strået?

Jeg må faktisk snart begynne å gjøre meg i stand, men forstår ikke hva jeg skal gjøre? Det er så rart å pynte seg når man helst vil bare ligge i sengen med en baby å amme. Og når jeg ikke har babyen min, vil jeg jo ikke pynte meg, jeg vil ikke være mer i denne verdenen. Jeg orker ikke dette. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gå opp trappen, ta på meg kjolen, finne tingene jeg skal ha med, og dra til kapellet. Det er så jævla unaturlig! Det er så hinsides ikke riktig at ingen ord i verden kan faktisk forklare noen ting i mitt liv mer. Jeg trenger seriøst pappaen hans i livet mitt, jeg trenger den ene kontakten til Aleksander som jeg har til å tilbringe tid med meg i sorgen. Jeg trenger det! Hvorfor faen trenger ikke han det?

Hvorfor kan ikke han bare være sammen med meg noen måneder så vi kan sørge sammen?

Nå skal jeg gå opp den dumme trappen inne og opp til kjøkkenet for å ta meg en bananbit, så jeg ikke svimer av i begravelsen. Og så skal jeg se hvordan jeg skal greie å gjøre meg klar. Jeg vil jo samtidig se fin ut for babyen min. Han er jo babyen min og jeg vil jo(når jeg først må) gi han den vakreste avskjeden jeg kan gi han. Jeg vil at alt skal være for han i dag. Det er hans siste dag. Det er han sin avskjed fra denne jorden i dag. Det er min baby, min gutt, mitt mirakel som skal begraves i dag.

Dette går alt for fort for meg.

Jeg forstår virkelig ikke hvem som fant ut at han må begrave noen så kjapt etter døden har inntruffet. Det må være noe mentalt galt i hodet dems. Det er ikke humant å tvinge noen til å begrave sin sønn, sin baby, etter det kun har gått 12 dager siden fødselen, dette er ikke rett. Ingenting med dette er rett.

Man skulle virkelig fått tid til å forstå dette før man begraver han. Man skulle hatt en måned å sørge på først. En måned der man slipper å gjøre begravelse ting. En måned der man vet at man har foreldrepermisjon hvertfall til man greier å komme tilbake til samfunnet. Det er ikke humant og tru at en kvinne som har båret sitt barn og mistet det skal være oppegående på seks uker? seriøst hva skjer? Er folk gale? Jeg unner ingen dette, men når noen skal først sette lover som gjelder denne situasjonen så burde de vært igjennom det før de setter lovene. De burde vite noe om dette før de setter seg ned å bestemmer så viktige ting. Dette er ikke bare et traume, dette er virkelig noe som er så uvirkelig og så hjerteknusende at ingenting kan sammenlignes med det. Og ikke prøv å sammenlign det! For jeg trur de som opplever dette vet at dette er virkelig det verste som kan skje i livet. Jeg sitter å håper på å heller få en dødeligsykdom, eller selv dø, eller at jeg heller mister bena, eller at jeg heller er i krigen. Alt er bedre enn dette! Kanskje en idiotisk tanke for de som ikke har opplevd dette, men ja jeg kan forklare mer senere. Man forstår nok bedre hvis man vet hva jeg har gått igjennom fra før av før dette skjedde. Da vil du forstå at det meste kan man bearbeide og komme seg over med hjelp, men dette er noe aldri en kvinne kommer seg over. Mange lærer å leve med sorgen, men ingen kommer seg over dette. Dette er alt om slukene! Dette er det som knekker en person og tvinger de til å leve med en så jævlig følelse resten av livet at man syntes det er rart at personen greier å leve. Men det rare er når mamma instinktene er der, så er man mer et menneske som fortsetter, enn et menneske som tar sitt liv. Man har forberedt seg på en tøff hverdag som mamma, så instinktene tar over og på en rar og elendig måte holder det deg i livet. Noe jeg hater akkurat nå! Jeg vil være med babyen min resten av livet! Hvis han er borte vil jeg også være det! Jeg vil bare være med babyen min, alt annet er så jævlig ubetydelig for meg.

45 minutter til jeg skal være I kapellet og får se han alene og holde han for siste gang. Jeg har ennå ikke kledd på meg, bare pakket klart. Jeg kjenner at trøttheten blir mer og mer tydelig, og ting blir tyngre og tyngre for hvert sekund som går. Jeg teller ned til da jeg faktisk må skifte, fordi naboen skal kjøre meg.

Gleder meg til å se han igjen og få holde han, men er også super redd fordi jeg vet det er siste gangen.

Jeg har vurdert alt i tankene mine, alt fra å stjele han å reise langt vekk så vi kan være sammen. Jeg har vurdert å ikke dra, så denne dagen ikke eksisterer. Jeg har vurdert å ta livet mitt, så jeg kan få være med han når han kremeres og ligget på samme sted, sammen med han. Jeg har vurdert å lobotomere meg selv så jeg ikke er mer tilstede.

Men begravelse blir det…