Skrevet den 06.06.2018

Jeg tar meg i at jeg gruer meg veldig til prøvene, mest av alt om det er noe galt med meg, men også om det ikke er det, hvorfor skal dette da skje meg?

Pappaen skal hente meg. Jeg er klar et kvarter før jeg skal bli hentet og nervene er på høygir. Syv minutter etter han egentlig skal være her, ringer han meg å har forsovet seg. Vi fikk fikset det med at min nabo var på vei til jobben så jeg kunne sitte på med henne.

Det var virkelig skummelt å møte pappaen og få svar på prøver. Men å møte pappaen var bare godt, og jeg så han hadde det vanskelig med å være på sykehuset igjen.

Det var virkelig godt å se han, mine tanker når jeg er fra han spiller så på at han ikke bryr seg mer når jeg egentlig vet han gjør det. Jeg burde vel snart lære at han bryr seg og han har det også vondt, menn sørger på sin egen måte og det må jeg bare respektere og støtte.

Vi ventet lenge på venterommet å vi fikk snakket om det tilfeldige møtet og hvor sjokkert begge var, og hvordan det var for oss. Og vi fikk snakket om at vi gruet oss til prøvene og litt annet.

Vi ventet lenge på venterommet før det var vår tur, legen kom en gang(uten å si navnet vårt) og sa det tok litt tid, hun kom snart.

Vi begge kjenner på den at “alle” kjenner oss igjen på sykehuset, og det er virkelig ikke godt å bli kjent igjen når det er fordi vi mistet et barn og fødte i en stillefødsel.

Vi kommer inn til legene, der er begge legene som var der tidligere i denne “prosessen”.

De snakket til meg, og kun til meg. Når vi satt i rommet tenkte jeg ikke så mye på det der og da, men jeg la merke til at pappaen ikke sa noe. Men han ble faen meg ikke spurt om noe heller, han ble ikke spurt om han hadde det bra engang? hva faen? Finnes ikke han? Jeg skjønner at jeg har båret babyen vår i magen og vi er ikke et par, men HALLO? Hva skjer når de glemmer at vi er to personer som er i sorg her? Ja to personer! Vi har det totalt forskjellig, og ja vi sørger hver vår måte. Men legene burde vite litt mer om sorg, og om omsorg.

De spurte meg om alt og alt jeg syntes var gjort bra og dårlig, men faen jeg er så sint nå på meg selv at jeg ikke sa i fra at fader ingen ser jo barnefar opp i dette. Han føler seg oversett fra første stund. Jeg burde jo virkelig ha husket å si i fra om det.

Jeg må virkelig, og jeg føler virkelig på å få frem til LUB og sykehus at det er en pappa i dette også, uansett hvor mye han har vært der i svangerskapet eller ikke, uansett om mammaen og pappaen er sammen, eller ikke. Det er mye som må rettes opp, men i bare dette med graviditet glemmes pappaen, og støtte han kan få og timer som er lagt opp til  bare han. Jeg blir så sint! Også fordi jeg er pappaen sin sorg i dette, og har jeg ofte, overført min aggresjon, savn, kjærlighet og alle følelser som kommer over på han, og bærer også mye av hans. Han ser ikke mye av det, for det meste snakker jeg om til andre eller skriver det ned så han slipper det.

Hos oss som ikke er et par har vi begge to sorger(hvertfall sånn jeg opplever dette), min er å miste Aleksander og å miste pappaen. Og hos pappaen er det sorgen å ønske meg det beste og se meg ha det vondt og å være den sterke, og samtidig bære sin egen sorg. Vi har begge to sorger og vi har begge smerte på hver vår måte, og vi begge prøver å hjelpe hverandre så godt vi kan selv om det ikke er det den andre ønsker. Vi prøver så godt vi kan begge to, så kan noen se han også i dette. Kan noen være der for han, for jeg vil så gjerne, men det er ikke meg han ønsker skal være der for han.

Ja jeg må kjempe mer for at pappaene blir sett kjenner jeg!

Men ja vi fikk tilbake meldinger på prøvene som de tok på sykehuset, og der var alt fint. Blodverdiene mine var litt høye, men det var normalt sa de når det var rett før fødsel, men måtte ta nye når det var gått 6 uker til, altså 12 uker til sammen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så lettet av å høre at det ikke var noe galt med meg, men jeg ble veldig lettet. Jeg vet ikke hva obduksjonen kommer til å si, men disse prøvene var jeg lettet over. Det betyr at hvis jeg er heldig, og får lov, så kanskje jeg kan få et søsken, et levende søsken til mitt englebarn. Og jeg kanskje kan få lov å bli mamma til et levende barn engang.

Jeg ble positivt overrasket når pappaen spurte om vi skulle spise noe eller om jeg hadde planer etter legebesøket, noe jeg ikke hadde.

Vi fikk snakket masse, og hadde med oss «hjerteplasteret» hans, valpen han fikk noen dager etter jeg fødte.

Jeg sa unnskyld for at jeg ikke har sett sannheten som vi hadde snakket om i svangerskapet, og det var godt å få sagt det til han. At jeg så ting han har sagt som som jeg ikke trudde på, men nå så var reelt. Jeg virkelig har dårlig samvittighet fordi jeg har sett at jeg har gjort det.

Men jeg skjønte at han følte seg oversett av legene, og alt igjennom svangerskapet. Og det vondeste for meg å høre var at han virkelig ikke ønsket seg barn igjen. Noe som virkelig smerter meg å høre på han sine vegne, og at han som den nydelige gutten i sommer som ønsket seg familie så mye, med kone og barn, ikke ønsket det mer. Gud hvor vondt det var å høre det! Den vakre nydelig fantastisk gutten han er når han vil, ønsker seg ikke barn mer. Jeg kan ikke forstå det, han som er pappaen til mitt englebarn. Jeg er så redd, så redd for at dette faktisk er min skyld! Det er min skyld at jeg ødela han. Han som allerede er forvirret og leitet etter seg selv. Han som jeg så i sommer som var full av kjærlighet, men visste ikke hvordan og til hvem han kunne gi den til. Den gutten som jeg mener leiter etter kjærlighet de feil stedene. Mange gjør det på visse tidspunkt i livet, og jeg skal egentlig ikke snakke for jeg gjør det selv med kjærlighetsrelasjoner. Men han trenger noen som kan forstå han, og elske han akkurat som han er, og han må finne en å elske som han kan elske akkurat som hun er. Og kunne få et kjærlighetsbarn som vi fikk sammen, men som ble en engel.  Jeg unner han det, mer enn noen andre i verden.

Vi snakket om masse, og ja vi fortsatt har veldig uenigheter og mye som ugger mellom oss, men vi greier å samarbeid bra til å ha vært igjennom helvete med hverandre, og sammen. For vi har faktisk vært igjennom alt fra hat til kjærlighet, og alt i mellom. Og av alle mennesker så uansett hva han gjør, eller hva som har skjedd, eller skjer i mellom oss av dårlige ting unner jeg han å få et barn til, og få et lykkelig liv.

Men ja vi satt å hadde en hyggelig lunsj med et glass vin, og god prat. Og vi fikk snakket om gravstøtte, og at jeg trenger det og vi fikk snakket om groms. Etter lunsjen skulle jeg passe på valpen hans i mens han drar til familie i utlandet. Føler meg heldig at jeg får lov, men også redd for at valpen skal gå bort som sønnen vår. Men pappaen betrygget meg mye på at han hadde det likt, og at folk rundt han reagerte ang døden vi har så nært. Rart at å snakke og høre at noen har det likt kan hjelpe så mye, men det gjør det. Vi dro hjem til meg, og pappaen flere ganger sa at han hadde andre steder om det ble for mye, men ønsket at jeg skulle ha han, noe jeg virkelig følte at han stolte på meg med hunden og følte seg trygg på at hunden hadde det bra med meg, som varmet meg.

Det første som slo meg når han dro var utrygghet i meg, hva gjør jeg? Hvordan tar jeg vare på han? Kjeder han seg? Er han sulten? Gjør jeg noe galt nå? Alt slo meg ganske fort at usikkerheten min var virkelig stor, og jeg følte meg mer usikker på meg som mamma når jeg ikke vet hvordan jeg skal ta vare på en valp. Hva om han ikke har det bra for at jeg ikke er så sosial som pappaen? Hva om han trenger noe så skjønner jeg ikke hva han trenger? Jeg virkelig kjente på hva gjør jeg, og er jeg nok?

Etter et par timer så hadde han allerede testet meg mye, men han satt å lekte med en godisleke, og tullet rundt med den. Og da tok jeg meg i å smile og føle meg trollbundet. Når jeg la merke til det begynte tårene å trille, det var sånn jeg kunne føle når jeg fulgte med på magen og sparkene. Og jeg kunne være borte i det «øyeblikket» i timer, bare forelsket meg helt bort i når babyen min danset til musikk i magen. Det var virkelig vondt å legge merke til at jeg gjorde det nå også, om det bare var for noen minutter så var det vondt. Vondt at en hund kunne få frem det, det som jeg aldri hadde hatt med noen andre enn Aleksander.

Jeg børstet det av meg, og prøvde å fokusere på noe annet. Ja hunden er pappaen sin, og ja han er super nydelig, men han er ikke min baby selv om jeg kaller han baby hele tiden og sier selv til hunden at du ikke må bite mammaen din. Jeg vet ikke hvorfor sånt kommer automatisk? Og det gjør vondt. Jeg får dårlig samvittighet. Og blir sint at «bare» en hund kan fremkalle sånt i meg. Og misforstå meg rett for bare en hund er han ikke, han er hunden pappaen til mitt barn har, og han er hunden som bare noen dager etter vi mistet Aleksander ble pappaen sin, og han er hunden som har vært der for pappaen i sorgen og skal være der videre, og som nå er der for meg. Så bare en hund er han virkelig ikke. Men han er ikke min, og han er ikke min baby som jeg mistet.

Jeg håper med dagene at jeg skal bli mer «vant» til han. For nå føler jeg at jeg går på tå og følger med. Jeg håper at han og jeg skal bli kompiser, og kose oss sammen. Og jeg slappe av litt mer uten at jeg blir livredd for alt jeg gjør galt og alt som kan skje med han.

Dette er virkelig eksponeringsterapi for meg på høyeste plan akkurat nå. Trur dette kan være bra for meg. Håper bilen min blir fikset så jeg kan prøve å kjøre så vi kan komme oss til en park og kanskje hilse på andre hunder. Og håper han får sove godt hos meg i natt.

#sorg #etbarnforlite #lub #minprosess #mindagbok

Skrevet 05.06.2018.

Mine dager går så opp og ned som det er mulig. Jeg var sur på pappaen etter at jeg møtte han tilfeldig, og nå har jeg veldig forståelse for at vi sørger forskjellig. Jeg må begynne å ha mer fokus på min sorg å begynne å skjønne at pappaen til Aleksander er han, og er ikke i mitt liv. Jeg må ta vare på meg og Aleksander.

Men mine dager går nå i at jeg kan syntes ting er greit, jeg holder ut. Til at jeg ikke ønsker å leve. Jeg svinger mange ganger i løpet av dagen, men kan se ut for andre at jeg bare er i et modus. Jeg har greid i to dager å fått i meg litt mer mat, og greid å gjøre små ting inne. Men bekkenet mitt tar nesten livet av meg, så nå smører jeg smertestillendekrem og må ta smertestillende om jeg skal bare greie å være våken. Så det tar også mye fokus.

Men jeg svinger på at jeg greier å ha besøk og å gjøre noe, også plutselig er jeg totalt utmattet og vil bare ligge. Jeg gråter mindre, og det er kanskje fordi det er akkurat som jeg trur jeg ikke har vært gravid eller fått en nydelig liten gutt. Jeg kan si det og snakke om han nå som da, men følelsene er så jævlig langt inni meg og fokuset mitt av følelser har gått mer opp i hva pappaen driver med og hans liv. Jeg kan se masse på bildene av Aleksander, og planlegger hvordan gravstøtte hans skal få og hvor han skal ligge, minneramme vil jeg ha, og fødselsplakat. Og vurderer å fortsette på babyboka. Så selv om jeg ikke gjør noe hele dagen, så er sånne tanker der. Jeg tenker på dette hele tiden, og kjenner inni meg at jeg er utmattet av sorgen, men gråten som er så intens så jeg skriker, har ikke vært der. Jeg trur og føler jeg ser mer «normal» ut, og føler meg mer «normal», men jeg kjenner skrekken i meg at jeg er redd for at et smell av følelser kommer snart. Et virkelighetssmell som gjør at nå forstår jeg hva som har skjedd.

Jeg bærer inni meg en helt grusom skyldfølelse på alle følelser jeg har og alt jeg gjør, om jeg ligger her på sofaen inne eller ute er akkurat det samme. Da bærer jeg skyld for at jeg ikke gjør noe og ikke greier det, og om jeg gjør noe, bærer jeg skyld for at jeg greier å gjøre noe. Om jeg tenker eller sier feil ting så bærer jeg skyld av det, jeg bærer skyld for at jeg tenker, gjør, ikke gjør og alt jeg kan finne.

Jeg føler jeg bærer skyld fordi jeg ikke sørger riktig!

–

 I morgen er den grusomme dagen som vi skal få svar på noen av prøvene fra min kropp, å det de kan svare på av prøver nå. Helt grusomt å grue seg så mye, og gå igjennom helt fra man får vite at barnet sitt er borte til nå, og kanskje ikke få svar engang. Obduksjonen kan ta opptil 4-6 måneder å få svar på så de regner jeg ikke med å få i morgen, men ja jeg gruer meg helt enormt. Tenk om jeg har gjort noe galt eller om det var noe galt med babyen min eller er med meg? Tenk om pappaen har gitt meg chlamydia i svangerskapet, og det er grunnen. Jeg gruer meg så ekstremt mye.

Helt ekstremt.

Pappaen skal hvertfall hente meg hjemme og bli med, det forventet jeg ikke. Og jeg skal passe hunden hans i fem dager, i mens han er å besøker noen onkler i utlandet. Og jeg gru gleder meg til å passe hunden. Jeg har kjøpt godis og leker til den store gullmedaljen til han. Og jeg gleder meg til å ha han, men er så redd for at jeg er så ødelagt at jeg ikke greier det. Tenk om jeg glemmer å gi valpen mat, eller det blir for varmt. Tenk om han dør av varme eller noe annet når jeg passer han fordi jeg bærer døden så nærme og med min flaks i livet så vet man aldri. Jeg er super redd for at det skal skje han noe. Redd for om jeg burde dusje alene eller om han skal få være med inn. Redd for at noen av dyra her på gården kan gjøre han noe vondt, eller om katten klorer ut øynene hans. Herregud dette kan jo ikke være normal frykt? Jeg er faktisk livredd at det skal skje valpen noe i mens han er hos meg. Jeg håper virkelig ikke det.

For da, da har jeg fått virkelig kvoten min av ting. Jeg vil jo bare gi valpen kjærlighet og trygghet så han kan vokse litt og kanskje slutte å tisse inne. Jeg vil jo at han skal ha det bra, og på en måte vil jeg jo vise at jeg fortsatt er mamma selv om babyen min gikk bort før jeg i det hele tatt fikk prøve å ta vare på han uten for så jeg er virkelig skeptisk. Og redd!

–

Drøm på dagen i sengen min 05.06.2018

Jeg drømte at jeg var hjemme hos min farmor og fortalte om den fine opplevelsen jeg hadde med å føde. Og da spurte min kusine og få se bilder av mitt barn. Jeg stolt ville vise frem bilde, og hun bladde selv. Plutselig ser jeg hun stivner, og jeg ser hun har stoppet på et bilde jeg tok av hode for at jeg hadde ikke sett håret hans tørt før etter obduksjon, så hodet hans er litt rart. I mine øyne er det helt naturlig, men hun reagerte. Og  jeg måtte holde hun oppe fra gulvet for at hun ikke datt, også hun spydde over på siden av armen min.

Min farmor kommer inn, og jeg slipper min kusine, og kjenner sinnet og sorgen om hverandre. Og min farmor lurer på hva som har skjedd. Og jeg uten å tenke, sier ut: hun så på bilder av sønnen min og syntes han var så stygg at hun kastet opp. Og hele min familie på far siden forsvarte henne og sa jeg var stygg og slem.

Så våknet jeg? og jeg skjønner at folk ikke vil se egentlig bilder av min sønn. Eller om det er jeg som virkelig er liv redd for at dette skal skje i virkeligheten. Eller at folk bare sier han er flott og nydelig, men inni hodet eller sier til andre noe annet. Gud jeg hater å sovne uten sovepille, jeg HATER det.

Drøm nr to som kom rett etterpå:

Drømte at jeg og pappaen hadde kista på fanget med Aleksander oppi, og pappaen tok han opp,

Jeg var skeptisk uten ord, men viste det med kroppsspråk. Han holdt han fint, men plutselig så begynte Aleksander å snu seg rundt og krabbe ut av armene hans bort over armen til pappaen. Og jeg skjønte ingenting, for han er jo ikke levende, men pappaen fikk liv i han igjen ved å holde han.

Så våknet jeg igjen, og skal virkelig ikke sove uten piller nå mer. For helt angst av disse drømmene. Og føler meg bare tusen ganger verre(om det er mulig).

#marreritt #sorg #etbarnforlite #englemamma

Skrevet 03.06.2018

I går var første dagen jeg ble dratt ut å greier å være på noe annet enn å sitte her å gråte og sitte i et zombimodus. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Naboen, og vennene dems dro på båten, med meg. 

Jeg i løpet av den tiden, hadde mange tanker. 

Noen av de var at jeg var og har vært hele tiden sammen med folk som ikke her mine. Jeg finner ikke min plass i verden. Jeg har ikke en samlet eller stor oppegående familie, jeg har ikke en samlet vennekrets, så når jeg finner på noe så er det alltid jeg som er med min vennsfamilie eller mine venners  venner. Jeg har da ikke noe liv for meg selv. Jeg passer ikke inn noe sted. Jeg har bare meg, og som en 33 åring så burde man ha noe etablert. Jeg igjen som jeg har gjort mange ganger må starte helt på nytt. Alene. Jeg greier seriøst ikke dette igjen. Jeg greier seriøst ikke å leve alene mer. Jeg greier ikke å finne trøst i at jeg kanskje får mitt egentlig senere, for hver gang jeg har prøvd, så får jeg en smell og ender opp alene igjen. Jeg har faktisk ingen plass i verden jeg finner for meg. Jeg skjønner ikke hvor jeg passer inn eller hvor jeg kan starte å prøve å ha mitt liv. 

Men ikke bare at jeg sleit med å leke «normal» og leke at jeg ikke følte meg alene, men bf har jeg ikke hørt fra siden begravelsen. Og har prøvd å ringe han(og det er første gang siden vi ble kjent han har ikke tatt telefonen fra meg), og sendt melding. Men når vi har tatt opp båten, så løper plutselig han forbi meg på bryggen. 

Hjertet mitt stoppet, og jeg ble helt satt ut. Så kommer han løpende tilbake. Og ser sjokkert ut når han ser meg. Og han spør hva jeg gjør der. Og jeg svarer, og han spør om jeg har det bra, og jeg mumler noe, for jeg vet ikke hva jeg skal si. Han ser egentlig lykkelig ut og totalt normal. Så spør han om han kan gi meg en klem, og det er en iskald klem som du gir til noen du ikke kjenner så godt. Og han sier han må kjappe seg og sier vi snakkes, og jeg får ikke til å si mye bare ser egentlig på mobilen hans i hånden. Og han svarer, ja da må jeg kanskje plukke opp telefonen når du ringer. Ja sier jeg. Og han løper videre. 

Hva faen? 

Det var som å møte en person du ikke har sett siden skolen og ikke kjenner så godt??? Og her begravet vi sønnen vår på mandag…. jeg er ikke oppegående og han har bare slettet meg og Aleksander virker det som. Jeg datt helt tilbake, og nå fikser ikke noe og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre alt dette alene.

Nei faen heller jeg driter i om han har gitt meg beskjed om at jeg ikke får lov å ha kontakt med familien hans, jeg trenger hjelp og jeg trenger hjelp fra de. Ingen hjalp meg under svangerskapet. Men nå trenger jeg mer hjelp, ikke faen at jeg skal stå alene i dette, når alle sørger, og jeg må spare for harde livet for å få gravsteinen jeg ønsker til Aleksander, og jeg må selge alle ting selv og jeg må sitte her alene mens alle andre lever videre. Jeg passer kanskje ikke inn noe sted, men jeg må hvertfall overleve til jeg har gitt Aleksander et verdig hvilested. Og jeg gir virkelig faen om pappaen kommer og skal «skremme» eller true meg fordi jeg har kontaktet hans familie igjen. Jeg orker ikke dette, jeg sitter her med kun materialistiske ting i livet og har ingenting som betyr noe for meg mer, så jeg gir fullstendig faen i den fyren som ikke eier et snev av empati for meg. Den jævelen som faen meg fikk være med å dele det viktigste jeg har opplevd og det værste og han bryr seg ikke. Jeg HATER han så mye nå, men alt i meg skriker i meg at jeg også trenger han. Jeg forstår meg ikke. Jeg har forsvart han til alle under svangerskapet. Den personen som har såret meg mest trenger jeg mest nå. Hvorfor?

#sorg #nyligmistet #mistet #etbarnforlite

Skrevet 02.06.2018

Det er 20 dager i dag siden jeg fikk beskjeden om at min sønn i magen var gått bort. 20 dager? Det føles ut som i går, og på andre siden føles det ut som en evighet siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er 20 dager siden jeg var lykkelig å ventet på et nydelig gutte barn som jeg skulle bære i mine armer og få lov å leve livet mitt med.

I dag er første dagen jeg våknet på en annen måte enn noen av de andre dagene. Jeg våknet og følte meg «normal»?.?.

Jeg visste at min Aleksander var borte, men likevel gikk jeg ikke i tåkemoduset, eller zombimodus som jeg kaller det, jeg begynte ikke å gråte jeg reiste meg opp gikk på badet, pusset tenna(noe som jeg ofte har glemt disse dagene) tok på meg solkrem(noe jeg også har ikke tatt på de andre dagene), og satte på tørketrommelen. Så gikk jeg å satte på kaffe, tok en bananbit, hentet flasken jeg fryste ned  med litt vann i, og tok med meg kaffen og vannet ut. Jeg tok mobilen min og gikk igjennom sosialemedier og aviser, som jeg pleide å gjøre før han gikk bort. Jeg oppfører meg normalt ? Hva faen?

Hva skjer?

Hvorfor er jeg ikke tåkelagt eller gråter?

Hvorfor føler jeg meg ikke i en rusatilstand som jeg har følt meg hele tiden?

Er det over? Er jeg så kald at jeg brukte kun 20 dager på å komme meg videre fra tapet på min sønn?

Nå skjønner jeg ingenting? Hvorfor er jeg sånn nå? Jeg var litt sånn i går etter samtalen også, men hvorfor våkner jeg sånn ?

Jeg sitter her faktisk helt skremt over meg selv og blir sint på kroppen min, hodet mitt og sjelen min. Jeg sitter her på samme stedet jeg har vært de andre dagene, på sofaen ute. Og jeg er totalt annerledes. Jeg er en rar «frisk» versjon av hun i går. Eller er dette bare noe som skjer nå på morgningen? Går det over, eller er jeg nå totalt over sorgen? Jeg FACKINGS vil skrike av hvor skremt jeg blir av meg selv. Ingenting ved dette liker jeg. Min gutt er død, og det er ikke riktig at jeg ikke kjenner på det nå! Jeg skjønner at jeg aldri får se han og det skjønner jeg godt, men kjenne det, det gjør jeg ikke nå.

Er det sånn pappaen hans har det? Er det sånn han har det nå og har hatt det hele tiden? Jeg sendte en melding til pappaen hans i går, jeg burde visst bedre at jeg får ikke svar av han på meldinger. Jeg må faktisk ringe han, han svarer kun når han vil på meldinger til meg. Men telefonen svarer han nesten alltid på. Regner med at han svarer til alle andre, men meg har blitt og var før Aleksander døde, en person han sier må ringe om jeg ønsker svar fra han. Jeg vet han nesten alltid har mobilen rett ved seg og han leser vanligvis nesten alltid meldinger ganske kjapt, men med meg, meg mammaen til babyen hans, der er det visst helt egne regler?

Jaja, det er vel min skyld alt dette her, jeg har alltid sagt før at det er du selv som setter standarden for hvordan folk behandler deg, og behandler de deg dårlig gang på gang så er det like mye din skyld som dem sin, for du lar de behandle deg sånn uten konsekvenser. Så ja alt av dette er nok sannsynlig min skyld, og det må jeg bare leve med.

#englebarn #minsønn #sorg #mistet #englemamma #etbarnforlite

Skrevet 01.06.2018

Jeg må skrive dette i mens jeg husker det. Flere netter på rad, også før jeg mistet, så når jeg legger meg begynner det å knirke. Ikke vanlig vegg knirking, men banking. Det høres ut som det er i fra loftet og eller barnerommet. Det gir meg hver gang en ekkel følelse. Når jeg var gravid så snakket jeg til magen, og tok vare på han. Det roet meg selv ned. Nå har jeg følt på det siden jeg kom hjem, og greier ikke å finne roen ved det. Det er ekkelt og skummelt. Første dagen jeg kom hjem så var det verst. Det er virkelig ikke vanlig knirking, det er så høyt at det vekker deg om du nesten har sovnet. Og det smeller alltid når det har begynt ett eller annet sted i stua som jeg også hører. Jeg prøvde første kvelden å tenke dette er bare knirking som er vanlig fra gamle hus, men da ble det bare verre. Og min angst når jeg hører det er reell. Jeg prøver å overbevise meg selv at du er voksen og dette er tull å være redd for. Men følelsen som jeg har og som er i rommet da er så tung og så lammende at jeg greier ikke bli kvitt den. Og har sovet med lyset på siden den første natten, jeg blir virkelig redd om jeg slår det av. Men takk Gud(eller heller takk legen) for sovepille for den slår meg ut uansett om jeg vil eller ikke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går når jeg la meg, la jeg tydelig merke til det igjen. Og denne gangen var det høyere og mer skremmende enn de andre gangene, jeg reiste meg opp fra sengen for å se rundt meg. Fortsatt ingen i rommet, men mens jeg tittet hørte det ut som noen banket i veggen to ganger, og det er en yttervegg og jeg bor i andre etasje.

Redselen for at sovepillen ikke skulle fungere kom, og redselen for disse lydene var stor.

Jeg hørte først et brak som det alltid startet med som høres ut fra loft/peishjørnet mot barnerommet. Så begynte det på de andre veggene. Men det er alltid en lyd av gangen, så stopper det litt når jeg setter meg opp, også kom det smellet(som om et glass velter fra bordet ned på gulvet) fra stua. Så jeg legger meg fort ned å tenker på at dette er bare et gammelt hus. Du må slutte å bli redd. Så kommer tankene, tenk om den stygge energien der, er den som min sønn ikke taklet og gikk bort av? Nei jeg skjønner det ikke er mulig, men tanken kommer. De lydene er ikke gode og ikke noe jeg liker. Jeg må bare lære meg å finne noen rutiner som jeg kan slutte å bli redd. Jeg måtte bare si det, for dette skjer nesten hver kveld nå når jeg skal legge meg og tenker ikke så mye på det når jeg våkner, uten om i dag da. I dag var det faktisk en av de tankene som slo meg når jeg våknet til igjen sjokket av at min sønn ikke er her mer, da tenkte jeg på de lydene og ble virkelig sur, sint og lei meg, og går inn I mitt dvale/zombi modus igjen, for å lage kaffe og sette meg ut.

–

Så her sitter jeg nå! Samme stedet. Eneste forskjellen i dag at det er en ny dag. En ny dag alene, en ny dag med sorgen, en ny dag med hodet mitt som tenker mange tanker, en ny dag med lammelsen I kroppen, en ny dag uten mening.

–

Nå har jeg snakket med min likemannperson fra LUB, hun ringte rundt 13:30 og vi snakket helt til 16:00(eller jeg snakket henne halvt i hjel, trur jeg.) Men så godt å snakke med noen som har opplevd dette. En som faktisk forstår. En som også har vært alene i graviditeten, og alene med sorgen etterpå. Herregud så godt å kunne si de stygge tankene man tenker til noen og de også har tenkt de. Og så godt å vite at hun nå har en sønn som lever. Det var bedre å snakke med henne enn jeg forventet. Samtalen gikk så mye mer naturlig enn jeg trudde. Jeg var virkelig redd på forhånd at hun skulle være «skinnhellig», altså dømme meg for sånn jeg er, og at jeg valgte å beholde barnet selv om jeg ikke var i forhold med pappaen.

Men det ble omvendt, hun forsto! Jeg snakket, og hun også hadde tenkt eller følt det før.

Jeg følte når vi la på så hadde jeg lyst til å si nei, det kan vi ikke. Dette er det beste jeg har følt meg på lenge, selv om sorgen er så stor, alt i meg er det samme, så er det endelig en som forstår. Mange prøver å forstå og mange er flinke til å lytte, men hun faktisk forsto.

Det er helt rart at hun forsto hvor jeg var nå, og at det var greit. Og hun forsto mine rare ting som jeg føler at ingen kan skjønne. Jeg har faktisk mistet mitt barn, og har ingen pappa her hjemme som jeg kan dele min sorg med, hun forsto.

Jeg er faktisk sjokkert over at jeg har snakket med et annet menneske som skjønner hva som skjer, og hun lever ennå. Hun skjønner det.

Jeg trudde helt ærlig at jeg i denne situasjonen ikke kom til å snakke med noen som faktisk skjønner dette. Noen som faktisk har følt på akkurat det samme.

Ja jeg sitter her etterpå faktisk sjokkert over samtalen, på en bra måte. Jeg skjønte at kanskje å snakke med henne kunne faktisk hjelpe litt, ikke bare at jeg snakker meg halvt i hjel med alle også blir det ikke noe mer enn et større behov for å snakke mer.

Og det verste av alt at hun fikk meg til å spise( hvertfall litt.) hun sa at, Mammaen til Aleksander må spise for å greie å bære en tunge sorgen over Aleksander. Sorg I seg selv er energitappende, så man trenger en sterk kropp som kan bære sorgen.

Og for meg så ga det mening, isteden for at jeg må ta vare på meg selv, eller at jeg må spise for at andre vil det, eller at jeg må spise for å fungere. Jeg spiste ikke mye, men jeg spiste! Og jeg var faktisk litt stolt av å spise over et halvt knekkebrød alene. For å spise alene, det er virkelig det vanskeligste.

I dag har vært en litt lettere dag enn vanlig etter telefonsamtalen. Den er ikke noe lettere med sorgen, men lettere at jeg har prøvd å spise flere ganger. Og faktisk greid å sette på en maskin med klesvask. Noe som er så vanskelig for meg at jeg kan faktisk ikke tru det selv. Alt er så rart for meg. Det lettet meg å tenke at det kanskje er håp for meg å få et barn til senere. Et barn jeg ikke er englemamma for. Jeg har så problemer med at jeg ikke er i forhold nå og ikke kan prøve etter 6 ukers kontrollen. Behovet mitt for et barn er stort. Utrolig stort.

Jeg har min englegutt som jeg elsker over alt på jorden, og ser på bildene veldig ofte og tenker på han hvert sekund. Og ønsker han levende med meg, og jeg fantaserer om å amme han, og holde han og drukne i øynene hans. Men dessverre er ikke det min virkelighet.

Og jeg har fortsatt behovet der som mamma og få lov til å være mamma til et levende barn også. Jeg ønsker veldig å kunne få lov å oppleve det om min kropp kan det.

Åhhh jeg håper virkelig så inderlig så utrolig mye at jeg kan få lov til å oppleve det. Vær så snill og gi meg den muligheten. Jeg virkelig ser ikke meningen med livet uten.

#LUB #landsforeningenuventetbarnedød #etbarnforlite #sorg #mistet

Skrevet 31.05.2018

Jeg har snakket med flere i dag, på telefon, meldinger, naboen og legen ansikt til ansikt. Men hvorfor da føler jeg meg så utrolig alene. Det er faktisk så grusomt å ha all denne alenetiden som jeg har, jeg kan faktisk ikke beskrive hvor mye jeg ikke ønsker å være mer alene. Jeg vil ikke orker ikke. Jeg vil snakke med andre om dette, jeg vil spise med de, ikke alene. Jeg vil se de skravle med andre, ja jeg er ikke tilstede alltid eller gråter mye, men jeg vil fortsatt ikke være alene. Jeg vil ikke bo her hvor jeg føler meg så fanget. Jeg vil ikke være her! Jeg orker ikke å ligge her å prøve å fylle tiden min med kun å skrive, drikke vann og røyke så mange sigaretter at jeg faktisk dreper meg selv. Jeg orker ikke dette mer. Jeg vil slutte å røyke, jeg vil nyte et glass vin med godt selskap. Jeg vil faktisk prøve å være oppegående selv om jeg ikke er det.

Jeg fikk angst og ble svimmel av å være blant folk i dag. Var helt jævlig å stå å hente resept på apoteket, og når jeg trudde hun tilbydde meg dråper for munterhet så ble jeg sjokket, og måtte tenke mange ganger før jeg skjønte at hun sa dråper for munntørrhet. Hjernen min fungerer ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Opplevelsen å gå blant folk var helt jævlig. Jeg kjente bekkenet mitt verket verre, og jeg var så svimmel at jeg trudde flere ganger jeg skulle svime av. Men tenkte hver gang, hvis jeg svimer av nå så håper jeg at jeg dør samtidig. Jeg vil så slippe alt dette. Jeg ligger her, og klokken er snart ti på kvelden. Men jeg vil ikke legge meg, jeg føler dagen har vært kjempe lang, men samtidig super kort. Og ja jeg vet at mitt tidsperspektiv er virkelig ute å sklir om dagen. Jeg kan ikke forskjell på dagene, og dager føles ut som uker og samtidig sekunder.

Poenget mitt er at jeg faktisk ikke trur at jeg greier en til dag som dette. Jeg greier ikke en dag til. Jeg orker det ikke.

Føler at jeg prøver så godt jeg kan å forklare det til folk og si at jeg trenger hjelp, men føler at samtidig alle tilbyr noe jeg ikke greier å takke ja til. Seriøst hvorfor kan ikke jeg få ha noe medgang. Kan jeg få lov til å sørge alene, men sammen med noen? Kan jeg få lov å få et barn til? Kan jeg være så snill å få hjelp til å leve dette livet? Kan jeg få lov å få tilbake sønnen min som jeg har mistet? Kan jeg være så snill å få lov til å dø?

Jeg vil ikke dette mer?

Trur jeg må faktisk ta sovepillen min å legge meg nå, for jeg har fått nok av denne dagen, alle tankene og ensomheten. Jeg orker faktisk ikke mer av I dag.

#dagbok #mittlivisorgen #nyrammet #dødfødt #stilefødsel #lun #etbarnforlite

15.Juni 2018

Jeg tok en fjerde del av sovepillen i går, ikke en hel eller halv, men en fjerdedel for å være i best form som er mulig for meg i dag.

I dag skal jeg nemlig til en stenforhandler på gravstener. Jeg skal kanskje få designe min sten til Aleksander i dag. Herlighet jeg er spent. Jeg har vært på gravlunder å tittet, og på nett, og trur jeg endelig har kommet frem til hvordan jeg vil ha den. Jeg gir virkelig f i hvor mye den koster, for de tingene hans jeg velger å selge skal gå til gravstenen hans(det er jo til samme person). Det er virkelig viktig for meg at jeg blir fornøyd, og at han får en grav som er han verdig. Helt ærlig så føler jeg ingenting er bra nok for han, og det er det jo egentlig ikke. For ingen barn burde ligge på en gravlund!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har gått rundt tidligere å tittet på gravlunder, og det syntes så godt hvor barna ligger. Det er virkelig de fineste stenene, og de mest spesielle. Jeg skjønner sakte som sikkert at flere har måttet gjort dette før meg, de har også måttet gravlegge det kjæreste de har. Det gjør vondt i hjerte mitt at andre måtte ha opplevd dette, og det dreper hjertet mitt at Aleksander måtte være en av de som må ha en sten.

Jeg våknet i dag til en melding til meg, på et forum jeg er medlem av og har vært i hele svangerskapet, en melding som virkelig tok meg til tårer. Det vakre menneske skrev så vakre ord til meg, vakre ord som virkelig traff meg i hjertet. Hun er ei som er i min termingruppe på forumet, og der har jeg skrevet siden jeg ble gravid. Det har vært mitt sted som likesinnede kan skrive og prate sammen. Vi alle var gravide sammen! Hun skrev om meg, mitt svangerskap og det å miste Aleksander. Siden det er en skjult gruppe, så er det ikke riktig av meg å ta hennes ord å legge her. Men de traff, de virkelig gjorde så jeg følte meg sett. Et menneske jeg aldri har møtt følte jeg så meg, og så hvordan min vei i livet har vært. Jeg er ikke den flinkeste til å ta i mot skryt eller komplementer til meg, men de traff. Det var virkelig en styrke jeg trengte for å greie denne dagen. Tenk deg så heldig jeg er som har så mange fantastiske mennesker jeg aldri har møtt i et forum, jeg trudde aldri at man kunne bli så glad i mennesker man aldri har truffet. Men vi har delt alt sammen i gjennom alle disse mnd. Alikevell, hvordan var vi alle så heldige at vår Mai 2018 gruppe skulle være så fantastisk og støttende igjennom alt.  Selv når de sitter der med sine nydelige barn så orker de å lese min historie, og lese om mitt tap. Det må være så utrolig sterk for de. Jeg vet ikke selv om jeg hadde greid det, med frykten i meg for å kjenne på det om mitt eget barn. Fantastiske kvinner er de!

–

Jeg ble hentet her av Begravelseagenten som har fulgt og hjulpet meg siden dagen jeg var å byttet klærne på Aleksander. Hun er så snill at hun henter meg hjemme og vi drar å ser på stener sammen.

Man vet ikke seriøst hvor vanskelig det er å velge ut hvilken gravsten man skal velge før man må velge en til sitt barn. Jeg gikk frem og tilbake. Sort, hvit, blå. Hvit med Kråkesølv I eller hvit med sorte prikker i?

Men jeg endte på så nærmest lik som jeg hadde forestilt meg fra før av, den hviteste stenen jeg fant. Jeg ble ekstremt skuffet at Bærum kommune ikke lar deg få lov til å ha en sånn sten rundt blomsterbedet, for da blir visjonen min helt annerledes. Så jeg må ringe rundt til kirkegårdene å høre om det går an å velge det for det. For ellers skal jeg da velge å betale for å ha han et annet sted utenfor Bærum, eller må jeg skape meg en ny visjon av hvordan stenen og gravplassen skal bli? Virkelig skuffet ble jeg.

 Men jeg skal prøve å tegne stenen til hvordan jeg vil ha den. Begravelsesbyrået vi har valgt, og hun vi fikk, har virkelig gjort en service uten om det vanlige. Tenk at hun kjører meg til stedet å plukke ut sten, og hun har laget støp i gips av fotavtrykk og håndavtrykk, til meg og til pappaen. Virkelig er dette et sted som bryr seg om vi som har mistet.

–

Noen timer senere ligger jeg her i sengen, og føler meg helt jævlig igjen. Jeg hadde besøk av helsestasjonen rett etter jeg kom hjem. Ei jordmor og ei helsesøster. Ja de var søte de, men faens for et fokus med å få meg tilbake til jobb og samfunnet de hadde. Hva faen? Ja, det har gått en mnd, men for meg har det ikke det. Jeg har snakket med andre dette har skjedd og de angret seg med å presse seg tilbake i jobb for fort. Men nå er det ikke meg, det er helsevesenet som presser meg. Hvordan faen skal jeg fungere i jobb når jeg ikke engang fungerer? Ikke kom her å si at jeg ligger frivillig i sengen min å gråter og har smerter i hele meg fordi jeg ønsker det. Faen heller hjelp meg med de praktiske gjøremålene da! Jeg har ennå ikke greid å betale regninger, jeg har ennå ikke greid å spise normalt. Hva forventer de fra meg?

Jeg skulle så i hele verden ønske jeg ikke var alene nå. Jeg føler meg så forbanna alene. Jeg greier ikke dette alene. Jeg blir så sjalu på de som opplever dette og har en partner å dele sorgen sin med, og dele de praktiske gjøremålene. Jeg forberedte meg ikke på å være alene resten av livet, jeg hadde ikke forberedt meg på å måtte leve alene igjen. Jeg hadde jo Aleksander. Men nå sitter jeg her fast på en gård som jeg kommer meg ingensteds uten bil, alene. Alle jeg har kontakt med skal på ferie neste uke, og hva gjør jeg da? Hvordan skaffer jeg mat da? Hvem snakker jeg med da? Hva gjør jeg da?

Hvis det finnes noen høyere makter, hva faen vil de med meg? Vil de presse meg så jævlig til kanten at jeg stuper? Jeg skjønner ikke hva jeg gjør? seriøst hvordan skal jeg greie dette?

Jeg er så jævlig lei av mennesker som later som de trur de vet best for meg. Jeg er så jævlig lei av folk som lover ting og ikke holder det. Jeg føler meg så forlatt i denne verdenen, forlatt av min sønn(han valgte ikke det, men føler fortsatt han forlot meg), forlatt av pappaen, forlatt av familie(mitt valg, men jeg orker ikke å ta «vare» på de mer), forlatt av venner(folk som sier at de vil møte meg eller er her, men jeg greier jo ikke å rekke ut en hånd eller ta tlf.). Jeg skulle ønske noen bare dukket opp på døra mi og sa, nå Rikke, skal du bli med meg bort en stund, og når vi kommer tilbake så hjelper vi deg med å betale regninger og komme deg opp. At folk bare dukket opp så jeg måtte ha tatt I mot hjelp. Men dessverre (og bra for de) de har sine egne liv, og jeg har mitt, alene.

På filmer og serier, der dukker folk opp med mat, og kommer på døra og drar sine venninner med ut på tur, eller bare på stranden, eller bare litt bort på en jentekveld. Jeg føler jeg ber om det, jeg føler jeg belaster folk og trygler om å få lov å låne de litt, og få lov å leve litt i dems liv. Jeg føler veldig at min nabo er hun som har gått all inn for meg, men jeg føler jeg belaster henne. Hun må jo få “fri” en gang, hun kan ikke være min hjelpepleier hele tiden. Hva er så jævlig galt med meg at jeg er så jævlig mye alene, og har vært det hele livet? Jeg føler at jeg har levd alene nok nå! Jeg har faen meg bevist at i 33 år så greide jeg dette, hvorfor er jeg fortsatt det? Min sønn gikk bort også. Det må være noe totalt galt med meg siden jeg alltid er alene. Jeg har ikke hatt problemer med å være alene, og trives godt i mitt eget selskap, men nå er det nok. Jeg ønsket meg en familie når jeg var ung, den drømmen stoppet på et eller annet tidspunkt. Nå ønsker jeg meg veldig en familie, og hvis jeg noen gang får det så skal jeg huske å sette så jævlig stor pris på det at jeg skal takke hver dag. De som har familier vet ikke hvor heldige de er. De som har familiemiddager, de som drar på ferie sammen eller bare drar til hverandre for å snakke sammen. Hva er så jævlig galt med meg at jeg fikk utdelt den jeg har? Alle familier har sitt, det har jeg forstått for lenge siden. Men min har virkelig tatt kaka. Så jeg står her alene! Lurer på hvis det finnes høyere makter hva faen de vil jeg skal gjøre? De tar jo faen meg fra meg alt jeg blir glad i! Når skal det være min tur! Aleksander hadde fått en fantastisk familie, han hadde fått meg, og de få jeg har, og han hadde fått en fin familie på pappaen sin side. Og jeg skulle alt i verden sørget for at det var jeg som tok vare på han, og ikke omvendt. Han skulle aldri få oppleve hvordan jeg har hatt det i livet. Hvis han hadde opplevde motgang i livet, så skulle jeg virkelig vist han at jeg var der 100% om han trengte meg, og ville satt alt mitt til side for å støtte han og vise han kjærlighet. Nei jeg ville ikke gjort ting lett for han bare for at han skulle slippe, men jeg hadde vært der for han. Får et jævla dritt liv jeg har! La meg få bytte det med noen andre, om det bare er for en uke så bytter jeg gjerne, selv med sorgen så bytter jeg. Hvordan skal jeg takle dette alene?  

#dagbok #mittlivisorgen #nyrammet #dødfødt #stilefødsel #lun #etbarnforlite

I dag føler jeg meg helt ødelagt.

I dag, i fjor 14. Juni 2018 så møtte jeg og pappaen din på akerbrygge, for første gang på mange år.

Jeg trudde aldri i hele mitt liv at jeg skulle sitte her jeg er i dag. Jeg trudde aldri i mitt liv at livet mitt skulle inneholde så mye dritt på ett år, og et mirakel. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle starte noe med han da, eller noen gang bli gravid. Eller noen gang sitte her, som kvinnen som mistet sitt barn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde virkelig aldri trudd det!

Jeg satt i en god jobb da, ja leitet etter min mening med livet(men gjør ikke alle det?). Men jeg ønsket ikke barn, ikke en mann, ikke en familie. Hva faen? Jeg fikk jo som jeg ønsket??? Jeg sitter her uten barn, uten mann, uten en familie.

Hvordan kan så mye skje på bare et år?

Et år siden, var jeg hjerteknust pga en fyr jeg hadde møtt som jeg for første gang på mange år, følte satt pris på meg, lyttet til meg, og var der for meg. Jeg satt da å vurderte å flytte til et annet land for han.

Men så feil tok jeg, jeg endte heller opp med en fyr som IKKE ville ha meg, som jeg ble gravid med(noe jeg ikke trudde var mulig at jeg kunne bli). Beholdt barnet, var igjennom et helvete i svangerskapet. Jeg hadde først hm(ekstremkvalme i første trimester, og halve andre), fikk bekkenløsning allerede i begynnelsen av andre trimester, ødem, halsbrann, og jeg og pappaen kranglet som fy. Trudde aldri at den fyren skulle såre meg så mye på så kort tid. Jeg var alene, gravid, flyttet bort fra folk, fikk sosial angst pga hvordan jeg og pappaen forholdt oss til hverandre(og at jeg var gravid uten å være i forhold. skammen isolerte meg), og fikk depresjon fordi jeg var alene mesteparten av tiden, med store smerter. Det eneste som holdt meg oppe, var mirakelet som vokste i magen min. Han som sparket så nydelig, han som strøk meg på innsiden av magen når jeg var lei meg, han som danset sammen med meg i stua(egentlig i hele huset), når vi trengte å løftes opp. Han og jeg planla et liv sammen med. Gutten i magen min var virkelig et mirakel, en gutt som holdt meg oppe av å bare være i magen min. Jeg visste fra første stund at han var en gutt. Jeg visste at han var det beste som noen gang hadde skjedd meg.

Hvordan opplevde vi så mye på så kort tid? Jo jeg trur det har mye med at jeg var sykmeldt fra starten, og var alene mesteparten av tiden. Uansett plager fysisk, psykisk eller krangler med pappaen, så hadde du og jeg det bra sammen. Vi var et team.

Vi hadde rutiner fra starten.

Jeg sang til deg når vi la oss, du danset i magen når jeg spilte min musikk. Du hikket så nydelig etter hver gang jeg hadde spist. Jeg elsket å ha deg i magen. Jeg elsket deg fra første stund. Du var ikke bare et barn som hadde kommet til meg, du var min mening, du var ønsket, du var elsket, du var mitt alt!

I dag sitter jeg her, og hater og elsker dagen for ett år siden. Jeg var heldig å få oppleve deg! Og å få lov å gå gravid med deg. Og få lov å føde deg. Den dagen som jeg var så heldig å møte pappaen din, som ga meg den gaven å bli gravid med deg.

Men faen jeg hater den dagen også, den dagen jeg møtte mannen som har knust hjerte mitt flere ganger enn jeg kan telle. Den dagen jeg møtte pappaen din, og du ble til så jeg skulle få kjenne sorgen av å miste deg!

Hva om jeg ikke hadde dratt til Aker Brygge den dagen? Hadde jeg vært et helt annet sted i dag da? Hadde du ventet med å komme til meg på et senere tidspunkt så jeg slapp å miste deg? For er det en ting jeg aldri ønsker, det er at du aldri skulle ha skjedd! Jeg vil ALDRI ønske bort det å ha opplevd av å gå gravid med deg, og å bli kjent med deg! Du er virkelig fortsatt mitt ALT! Du er den jeg elsker høyere enn noe annet og noen andre! Du er bare helt fantastisk Aleksander. Hvorfor er du ikke her med meg nå?

Du og jeg skulle leve sammen, og jeg skulle lære deg til å bli et selvstendig menneske som behandlet andre godt, og satte samtidig ned foten for å ta vare på seg selv. Du skulle bevare det gode hjerte ditt, og vite at du var alltid elsket av mammaen din.

Jeg så for meg, deg og meg om mange år. Jeg hadde til og med laget lapper som folk skulle skrive noen ord til deg som 18 åring. Jeg skulle i din 18 års bursdag gi deg en boks som inneholdt brev og bilder som var skrevet før du ble født og mens du var spedbarn. Jeg skulle da lage en film for deg, med ultralyd bilder av ballene dine(ja det hørtes rart ut, men ul mannen tok bilder så vi hadde beviset at han var en gutt), og mamma skulle gjøre deg flau med å vise bilder av sånt, og deg i rosa kjoler, og alt annet tull jeg kunne finne. Jeg så for meg deg finne en fantastisk sjelevenn som du kom til å gifte deg med. Jeg så for meg deg få lov å følge drømmene dine, for uansett om jeg måtte ha jobbet med halvt i hjel for det, så ønsket jeg det for deg. Hvordan skal jeg nå leve uten å vite at du får lov å oppleve verden, og verden oppleve deg. Hvorfor faen var det ikke jeg som gikk bort og du som fikk leve? Jeg bytter lett plass med deg! Hvorfor faen får jeg ikke lov til det?

Du skulle nå ligget i den bedside cribben jeg fikk i babyshower av alle mine venner. Du skulle nå pustet, ledd og levd godt. Hva skjedde? Hva har skjedd, og hva har jeg gjort som var så jævlig at jeg er den som opplever dette? Hvorfor faen får ikke du lov å leve? Du skulle leve, jeg skulle dø! Det er den eneste døden jeg hadde forberedt meg på! ALDRI TRUDDE JEG DETTE VILLE SKJE!

Et år siden satt en uviten 32 åring, og drakk litt på Aker brygge med venner. Et år siden satt en forvirret gutt foran meg, tapt i sin egen verden som jeg måtte dra han ut fra. Ett år siden satt en to mennesker å snakket sammen, uvitende om at du skulle bli til, og vi måtte oppleve å miste deg. Ett år siden?

Verden er så forbanna urettferdig!

#etbarnforlite

13.05.2018

Det var en søndag, en ganske vanlig søndag, det eneste unormale var i magen min hadde jeg en karatekid(det kalte jeg han fordi han har fra første spark vært en gutt som har sparket mye.) og han sparket veldig mye mer enn vanlig de tre dagen før. Så mye at jeg ikke fikk sove om natten. Jeg var vant til dårlig søvn, men dette var mer enn ti ganger å tisse, eller en som vekket meg med sparking, eller bekkenet som var vondt. Han var faktisk en veldig karatekid, og jeg bekymret meg ikke over det. Men heller sa at han måtte roe seg litt ned fordi det begynte å bli litt plagsomt og vondt. Har hatt mye plager i svangerskapet, så er vant til smerte og greier meg egentlig ganske fint med de, fordi jeg hadde mitt mirakel i magen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagen før, hadde jeg spist å kost meg, og satt hos naboen, og ble sittende der på kvelden å skravle med de til ganske sent. Og de fikk se hvordan Aleksander sparket og styra i magen min.

Men mine bekkensmerter var mye mye verre enn det de hadde vært noen gang, så satt å snudde og vendte meg i stolen til at bekkenet sa stopp. Og bestemte meg for at det var leggetid. Da hadde jeg så store problemer med å gå, at jeg presset meg igjennom smertene, og måtte ta pause mellom hvert trappetrinn. Den natten var grusom med smerter, og ja jeg fokuserte faktisk kun på smertene så jeg kan ikke huske om jeg kjente spark på den kvelden, eller om natten. Smertene var så store at jeg faktisk mener å huske at jeg gråt noen ganger.

14.05.2018 Den mest grusomme dagen i livet mitt!

Jeg våknet opp, og susset litt på at jeg ble vekket av det grusomme bekkenet igjen, men at det ikke var mageboeren som vekket meg med spark. Jeg er veldig vant til at han vekker meg, eller jeg ligger i sengen, og venter på at han våkner. Men denne dagen var smertene så store at jeg måtte reise meg opp fra sengen. Jeg stusset flere ganger på at han ikke ga noen tegn fra seg, men regnet med at han lurte meg som han har gjort før. Så jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg var jo bare ti dager til termin og jeg hadde vært på sjekk hos føden med ul og ctg på fredag og skulle tilbake på onsdag. Jeg ble veldig godt fulgt opp på slutten pga mye fostervann og at jeg hadde høyt glukosenivå på glukosetesten. Men langtidssukker nivået mitt var på 5,5. Men ble godt fulgt opp med ul en gang i uken på føden. Så jeg la jo merke til at kroppen hans gikk til siden innimellom, så da var han jo der, og tenkte at varmen ble for mye for han til at han orket å sparke.

Så ringte jeg mamma så at jeg skulle ha selskap når jeg dro ut en tur for jeg måtte ha støttestrømper, bena mine var så fulle av vann så mye at det var vondt å gå på de. Satte meg i bilen med headsettet, med mamma i ørene, og stusset to sekunder over at jeg ikke hadde så dårlig plass som vanlig bak rattet, men tenkte ikke noe mer over det(min mamma snakker så mye at man blir fort distrahert). Min mageboer, Aleksander, elsket å danse i magen når jeg kjørte bil med masse musikk på. Men jeg tenkte han er nok rolig fordi jeg ikke har på musikk. Bare for å ha fortalt det, så elsket han å sparke og ville ha oppmerksomhet på de mest upassende tidspunktene, og den rampe siden elsket jeg allerede ved han.

Så dro jeg på apoteket, kjøpte strømper, og pyrisept for det hadde jeg glemt at man trengte til navelen hans.

Så dro jeg på butikken å handlet med mamma på ørene. Hele tiden ble jeg distrahert av at jeg ikke kjente han sparke, så glemte alt jeg egentlig skulle handel, å kjøpte sjokomelk og sjokolade, å tenkte jeg skulle vekke han litt med et sukkerkikk. Dama i kassen spurte hvor lenge jeg hadde igjen, og jeg svarte blid og fornøyd, ti dager til termin.

Så sa hun med så lav mage så jeg trur nok ikke det. Og det var første gang jeg tenkte over at magen var faktisk veldig lav. Jeg hadde jo sett sprengt ut de andre dagene, nå så magen ut som en dråpe.

Jeg dro hjem å satte meg ute, fortsatt hadde mamma på tlf. Sa til henne at jeg bare måtte få i meg sjokomelken, og da ble det nok liv. Det rare var at sjokomelken smakte ikke mye, og sjokoladen greide jeg ikke å spise opp.

Så skrev jeg i et mammaforum jeg er i, å spurte de om hva de tenkte og om jeg var uansvarlig om jeg prøvde å sove litt for da vekket han meg alltid?  Og så en kald dusj å prøve å vekke han, om jeg da ikke kjente han når jeg la meg ned å slappet av. Det var ingen som svarte kjapt nok for meg, så jeg måtte legge meg litt ned, men ble for varmt til å sove. Og jeg hadde fortsatt ikke kjent noe annet enn “vugging” fra mageboren, så jeg skrev melding til naboen. Spurte henne om å kjøre meg til føden når hun kom hjem(hun var på vei hjem, og jeg ringte føden og sa jeg kom og fortalte hvordan dagen hadde vært, så de sa kom) så jeg hoppet I dusjen (fortsatt ikke redd for at det var noe, men bare litt bekymret) og tok en iskald dusj. Men fortsatt ingenting, ingen spark.

Møtte naboen utenfor, og sa at jeg har jo kjent bevegelse i dag, men ikke spark. Og tenkte at jeg bare skulle på føden for å få bekreftet at han var nok litt sliten pga varmen, eller bare bekrefte at alt var bra. På vei ned til sykehuset, kjente jeg at jeg begynte å bli redd. Veldig redd! De andre gangene han hadde skremt meg, så var dette tidspunketet han pleide å sparke igjen.

Men alikevell tenkte jeg at mamma følelsen i meg burde sagt i fra om det var noe galt. Moren min har alltid fortalt historier fra når jeg var baby og liten at hun visste når ting var galt, så jeg tenkte at dette burde jeg også vite.

Vi kommer til vaktrommet, og jormor som møter oss, følger meg bort til et rom med ctg maskin. Jeg syntes hun virket rar, rar på en måte som skremte meg.

Hun satte på de to “dingsene” på magen min, og skrudde på maskinen. Og ingen lyd kommer… Hun sjekker og ser etter om hun faktisk har tatt på lyden, noe hun ikke hadde, så leter hun igjen(I det hun ikke hører noe, jeg ikke hører noe så skjønner jeg at noe er galt, det er alltid blitt funnet hjertelyd på han på noen sekunder.) Jordmor sier at hun er ikke så flink på dette så hun må nok ha hjelp. Hjelp? tenker jeg. Jeg kan hjelpe deg, vi har jo alltid funnet lyden på noen sekunder før. Hun tukler litt mer, men gir opp.

Og sier hun skal tilkalle ei annen som kan dette bedre, og jeg ikke skal bekymre meg for lyden når hun trykker på knappen(alarmknappen…!). Den knappen piper! Ei annen jordmor titter inn, og lurer på om hun skal ringe legen. Ja sier jordmor som akkurat sekket meg.Jeg ser på min nabo, og igjen tenker jeg nok at han er en luring der inne. Jordmor forteller meg at det er mye bedre å sjekke med ultralydmaskinen, og at legen gjør det.

I hodet mitt fyker det tanker, og jeg tenker masse på at han er sikkert snudd seg, siden hun ikke fant hjertelyden nå, eller så kanskje han har en hjertefeil som gjør at det begynte å slå sekundet hun tok vekk de fra magen min. Jeg tenkte faktisk ikke den værste tanken, for det var ikke mulig for meg at skulle skje.

Vi går inn på ultralydrommet(samme rom som alt er skjedd på, siden og før.) der kommer en lege med langt lyst hår og sjekker. Hun sier ikke mye, der er hjerte, men det ser ikke ut til å slå, sier hun. Og vent litt så skal min kollega også sjekke, så venter vi på lege to(mens så har hun hele tiden på ultralydmaskinen på magen min, og titter rundt.) Så kommer en lege til og da konstanterer de begge med at hjerte slår dessverre ikke mer. Mens alt dette skjer, skriker alt i meg, og jeg forstår ingen verdens ting. Ja, men vent litt tenker jeg, det starter snart igjen. Men sekundet de begge sier det jeg ikke vil de skal si, blir det kaos i hodet. Alt raser, jeg virkelig klikker i vinkel inni meg, å gråter og skriker høyt.

Jeg skriker etter telefonen min, og jeg skriker at dette ikke er sant! (Når jeg skriver dette, jeg har ventet en stund å skrive om det fordi jeg ikke har greid det, jeg knekker totalt sammen, og hyler, skriker og hyl griner. Jeg føler jeg ikke får nok smerte ut og jeg kjenner smerten av det som skjedde akkurat det øyeblikket helt på nytt.)

Jeg husker jeg skrek og hulket høyt. Jeg følte jeg ikke fikk luft. Og samtidig så følte jeg at all luften i meg var borte.

Følelsene mine tok totalt overhånd, og jeg ble sinna fordi jeg ikke fikk telefonen min. Min første tanke var å ringe pappaen til mitt barn.

Alle i rommet holdt meg der inne, og jeg må være ærlig og si at jeg virkelig ikke vet hvor lenge de holdt meg igjen, men det føltes ut som evigheter. Jeg husker jeg spurte, Hva skjer nå?, og svaret jeg fikk, var, vi må snakke litt sammen for vi har ikke noen rutiner på dette. Hva faen? Ingen rutiner? Nei for faen jeg spurte ikke om det var vanlig, og om dere hadde rutiner? Hva skjer med meg og babyen? Og hvorfor faen kan dere ikke bare ta han ut å hjelpe han??

 Jeg trengte, og hadde behov for å komme meg vekk, og ut å ringe pappaen. Han måtte være her for dette og han må vite dette først av alle.

Når jeg tilslutt får telefonen min, så går jeg med bestemte raske skritt ut, tårene renne og jeg skjønner ingenting. Og jeg må skrike ut noen ting før jeg ringer han.

Så ringer jeg?

Ordene jeg sa da, ødelegger meg ennå. Ordene jeg sa da var stygge! Jeg vil ikke være stygg selv om andre er det mot meg. Så de ordene jeg sa da brenner i meg.

Jeg ringer han og skriker ut; Babyen min er dø, du fikk det som du ville!

De ordene er så sterke i meg ennå, og så vonde å bare skrive de, dør litt av meg inni meg.

Han svarer tilbake, hva? Føder du nå? På en litt «kul» måte. Han er dø, skriker jeg tilbake, og begynner å hulk grine. Må jeg komme, sier han. Du burde det, sier jeg. Så legger vi på, og naboen tar nummeret til pappaen og sender han meldinger at han kan nå henne der, og for sin egen del burde han komme.

Jeg satt der og det føltes bare sekunder som hadde gått siden jeg la på så sto pappaen der. Og tru meg det var ikke sekunder, men nesten en time. Han var i seilbåten sin når jeg ringte og måtte seile inn, kompisen hand kjørte han og fort som fy.

Men hos meg så følte det ut som jeg akkurat hadde lagt på. Og jeg hadde visst ringt mammaen min i den tiden i mellom, men den samtalen husker jeg ingenting av.

Pappaen kom, å ble med inn til føden, sammen med naboen min. Han spurte om hun kunne gå ut når vi snakket med lege og jordmor alene, jeg må igjen si at det jeg skriver er i fra min hukommelse så det kan hende jeg glemmer noe, eller at ting ikke er i korrekt rekkefølge, for mens jeg skriver dette her så har det faktisk ikke gått mer enn litt over to uker. Og jeg er virkelig ikke funksjonabel på noen plan nå. Eneste jeg greier er å ligge å skrive.

Vi kom inn på rom 14 som skulle være vårt rom.

Vi spurte(husker ikke om det var meg eller pappaen som spurte) om hva skjer nå? Hun forklarte at jeg måtte settes i gang og føde. Noe vi begge fikk sjokk av, og spurte om keisersnitt var noen mulighet. Og vi fikk beskjed at det ikke var det(noe jeg i senere tid virkelig forstår). Jeg fikk beskjed at jeg kunne velge å bli satt i gang da, eller dra hjem å komme tilbake dagen etterpå. Jeg valgte det eneste rette for meg, å dra hjem. De tvilte sterkt på å slippe meg fordi de visste at jeg og pappaen ikke var et par, men vi fortalte at vi skulle være sammen(noe vi snakket om på et eller annet tidspunkt, men jeg husker dessverre ikke samtalen.)

Ikke mye mer husker jeg fra sykehuset den dagen. Jeg vet at mammaen min var der en gang, men husker ikke når og hva som skjedde. Mye mer skjedde, og mange samtaler fant sted, men tåka jeg lever i, hadde allerede lagt seg.

Jeg ble kjørt hjem av min nabo, og pappaen måtte bli hentet for å hente sin bil, så komme til meg.

–

Samtalene på verandaen når vi kom hjem husker jeg også veldig lite av. Jeg husker bare at vi satt der, å snakket og gråt, o forsto ingenting. Jeg søkte på nettet etter alt med å miste et barn så sent i svangerskapet, å leste, å prøvde å skjønne hva som skjedde, og har skjedd.  Jeg gikk tusen ganger igjennom(og gjør fortsatt det) dagene før han gikk bort. Jeg satt og lurte på om hva jeg hadde gjort feil, kanskje han begynner snart å sparke igjen. Jeg har jo lest om mirakler, og han er jo mirakel babyen min. Jeg skjønte ingenting…

–

Jeg og pappaen gikk inn til meg etter en lang stund på verandaen, og jeg mener vi prøvde å se en film mens vi lå på sofaen i armkroken, men det ble mer prat. Og begge var utslitte så vi valgte til slutt å legge oss. Vi snakket masse i sengen, og kysset og holdt rundt hverandre.

Men det rare var at jeg hele tiden tenkte på den ikke levende babyen jeg hadde i magen, og kjente når jeg la meg fra side til side at han datt bare. Det var en så ubeskrivelig ekkel følelse, og samtidig husker jeg at jeg hele tiden håpet han begynte å bevege seg igjen. Det var en så tung natt og jeg sov så lite(men var allerede vant til lite søvn), men det var så godt å ha pappaen til min lille baby som holdt rundt meg mens han sov. Jeg husker ikke mye av hva jeg tenkte eller snakket om, men husker vi sovnet veldig sent. Så sent at solen var på vei opp. vi var totalt utslitte og det husker jeg veldig godt. Men tryggheten av å ha pappaen til å holde rundt meg, og sove ved min side akkurat da var stor. Men babyen i magen min var fortsatt dø!

#minværstedag #dødtbarnimagen #sorg #denensommesorgen #etbarnforlite #helvetepåjordnen

30.05.2018

I dag våknet jeg med fantasier om hvordan det ville vært å fødet Aleksander, og at han var levende. Hvordan tiden nå ville vært. Jeg kjenner fort på at sorgen tar over hele meg, i det første jeg våkner. I dag tviholdt jeg på fantasien, mens sorgen sagte som sikkert bygde seg opp. Jeg så for meg alt fra amming, og at vi ikke kunne vært hjemme nå fordi det er for varmt inne og ute, så vi hadde kanskje vært ved vannet eller et kjøligere sted enn her hvertfall. Jeg holdt ved mange sånne tanker mens jeg igjen gjør det samme jeg gjør hver morgen, kle på meg, lage kaffe og gå ut til ute sofaen. Og bli her resten av dagen.

–

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag igjen ringer presten, og hun er super hyggelig å prate med, men jeg husker nesten aldri hva jeg har sagt til henne. Men det et godt å prate med hun. Og jeg er veldig glad for at hun rekker ut til meg og til pappaen, da blir jeg trygg på at noen passer litt på han også. Så ringer ei fra LUB og sier masse som jeg igjen ikke husker? det jeg husker, er at hun sa hun hadde funnet en som har mistet i svangerskapet, og hun er også alene, men hun hadde et barn på to år nå. Og hun skulle ringe meg en av de neste dagene.

–

Og ja sånn når jeg kommer på det, sa jordmor når jeg var der at jeg måtte love å få noen profesjonelle til å prate meg. Jeg prater med veldig mange nå syntes jeg, men skjønner ikke at det kommer til å hjelpe dette her. Men ja skal lytte til henne og gjøre det, men må nok bruke litt tid. Alle føler jeg presser meg ved å si og snakke om å komme seg tilbake til verden, jobb og rutiner, hverdagslivet? seriøst??? Er det fokuset nå? Seriøst det er 14 dager siden jeg fødte og jeg skjønner ikke dette engang ennå… jeg vil jo selvfølgelig greie å spise uten at folk tvinger i meg mat, jeg vil jo kunne gå ut med søpla mi selv, men det går ikke nå! Det går ikke!

Jeg trenger tid! Jeg trenger hjelp! Jeg trenger pappaen til Aleksander rundt meg! Jeg trenger mest av alt at dette ikke er sant, og at jeg kan få babyen min tilbake!!!

Jeg forstår ikke hvordan man skal greie dette i det hele tatt??!?

–

Og oppi tankeland som jeg er 99% av tiden så hører jeg disse sauebjellene nærme seg, så jeg titter opp og der står visst tre hanner i hagen til naboen, og spiser gress.

Jeg bor i en leilighet i et hus på en sauegård, så dette blir nok sommeren min. Jeg rører de ikke, jeg kjenner jo selvfølgelig at jeg ikke har krefter, men jeg er også faktisk redd og bryr meg ikke på samme tid. Men jeg sier i fra at de er her. Og det river meg litt bort fra tankeland som jeg sitter i hele tiden.

Men blir samtidig provosert av de(som jeg blir av veldig mye nå.) Jeg blir provosert fordi de kan få lov å gå i en egen verden hele tiden, alt er bra for de. De kan spise og kose seg. De lever et bekymringsløst liv. Fy jeg er misunnelig på mye og mange om dagen, jeg er så misunnelig! Og jeg hater å ha de følelsene og ikke unne andre det godt. Jeg hater at jeg misunner alle andre, jeg misunner til og med de som har mistet tidligere, enten fordi de kanskje har en mann, eller fordi de har kommet seg videre, eller fordi de har fått en barn eller har barn fra før av. Det er så mange grunner til min misunnelse om dagen. Jeg syntes det er dårlig gjort av meg, men jeg kan ikke styre det. Jeg er sint inni meg fordi dette skjedde akkurat meg, så er jeg sint fordi jeg tenker at jeg skulle heller ønske at det skjedde noen andre, jeg blir så sint på meg selv og at jeg tenker sånne stygge tanker. Jeg til og med skammer meg over å skrive de tankene ned. Jeg har så mange stygge tanker som jeg ikke greier å si eller skrive, for jeg skammer meg så hinsides ved å bare tenke de. Jeg skammer meg mest over tankene mine som jeg tenker om meg selv, og om pappaen til babyen vår. Jeg orker faktisk ikke å skrive om disse stygge tankene nå, jeg orker faktisk ikke å tenke på de engang nå.

–

Dagen i dag er en så varm og fin sommerdag at jeg kjenner sinnet og hate til folk vokser i meg. Jeg kjenner at jeg er kjempe sint på pappaen som har båt og “ny” dame. Og han seiler sikkert nå, og nyter solen og bader, med ingenting rundt seg som konstant sier at du er blitt pappa.

Jeg kjenner sinnet mitt stiger fordi folk kan bade og sole seg, mens jeg sitter i skyggen og får ikke i meg mat. Jeg kjenner det bobler i meg at jeg må ligge her og smelte vekk med smerter og være totalt alene. Det er så jævla urettferdig! Det er så jævla dårlig gjort at jeg ikke kan seile bort, bade og hygge meg, mens her sitter jeg og har null energi, null matlyst, men fikser ikke å være alene mer, og fikser ikke å være den som ikke greier noe. Jeg fikser ikke dette alene. Jeg hater virkelig folk med «vanlige» liv nå. Med vanlig mener jeg at jeg ville heller opplevd hva som helst annet traumatisk enn dette. Jeg hadde forberedt med på to virkeligheter, alenemamma, eller mamma og pappa som er venner og oppdrar Aleksander sammen. Det siste var det jeg håpet på, men jeg hel forberedte meg på det første også om det skulle bli sånn. Og begge deler var greit for jeg hadde da en baby, en baby som var min familie. En baby som skulle vokse opp og oppleve verden. Jeg håpet og ønsket  at pappaen kom til å stille opp og være masse med han, men regnet ikke med noe. Jeg ville heller ta det som det kommer.

Når jeg sitter her nå, alene med sorgen så tenker jeg disse stygge tankene om pappaen. Jeg har null behov for å si de til han(for jeg unner han virkelig alt godt i verden, mer enn jeg kan beskrive), men samtidig hater jeg han nå for å ikke se og skjønne at hvis vi hadde bearbeidet denne sorgen sammen, så hadde den vært halvert, den hadde vært lettere for oss begge(selv om han ikke trur det.). Det hadde vært et håp om å overleve da. Det hadde vært et håp om at vi greier dette, selv om vi ikke er kjærester. Vi hadde jo greid å vært foreldre sammen til et levende barn, hvorfor greier vi ikke å være foreldre sammen i sorgen da? Hvorfor er jeg så giftig for han? Jeg har vært det føler jeg hele veien, jeg sier de feil tingene, jeg trigger noe i han som gjør at han alltid vil rømme bort fra meg. Hva er galt med meg? Jeg ber ikke om å være kjærester eller å gifte meg, og det har jeg heller aldri bedt om. Jeg har bedt om en dag av gangen, ikke love ting man ikke kan holde, støtte hverandre som venner, finne på ting som venner. Og under svangerskapet håpet jeg og håpet jeg at vi kunne være bestevenner som oppdro en nydelig liten gutt(ja jeg har gjort mine feil i mot han så han har rett til å være sint på meg. Jeg beholdt barnet, og jeg snakket med familien hans bakryggen hans fordi jeg var bekymret for han. Noe jeg ser i ettertid at gjorde ting mye verre.), nå håpet jeg bare på at vi kunne støtte hverandre en liten stund, finne på ting, snakke på telefonen eller bare ta en is, og snakke om det vi ønsket å snakke om. Jeg føler jeg ikke ber om mye, men jeg føler også at jeg bare er en byrde for han. En byrde fra første stund. En byrde han kommer tilbake til jevnlig og lover og sier ting som han ikke kan holde. En byrde som han er glad i, men ikke takler å være med mer enn en eller to dager før det trigger sinnet i han eller noe annet.

Jeg forstår virkelig ikke at man kan være så glad i et menneske og samtidig virkelig hate de intenst, for det føler jeg pappaen gjør med meg. Ingen gjør disse tingene mot noen man bryr seg om, eller noen man er litt glad i.

Ja, jeg trur lett på at han tenker sikkert mye det samme om meg. Ja han har nok hat til meg fordi jeg valgte å beholde Aleksander, og gikk bak ryggen hans når vi ikke greide å prate sammen, og snakket med familien hans.

Men hva skulle jeg gjøre? Ja jeg ser nå at ingen andre enn oss to skulle jobbet med kommunikasjonen uten andres innflytelse, men det skjedde ikke. Jeg trudde virkelig jeg gjorde ditt beste med å si i fra når jeg var redd for deg og trengte at noen faktisk skulle ta vare på deg. Ja jeg beholdt barnet, ingenting annet var riktig for meg og jeg kommer ALDRI til å unnskylde for det!

Men jeg unnskylder for at jeg ikke så deg, og ikke bare snakket med deg så vi kunne finne ut av ting sammen. Men jeg unnskylder ikke dine handlinger, de skulle ikke ha skjedd uansett om jeg beholdt barnet eller ikke. Jeg prøver ikke å legge noen skyld på det som har skjedd. Aleksander er borte, og det er ingen av vår sin feil uansett hvor mye man kjører hodet sitt på det, eller hva svarene blir. Men vi kunne hatt et så bedre svangerskap enn det vi hadde. Du sleit på din måte, og jeg på min. Vi begge var ulykkelig på hver vår måte. Ja, jeg var heldig samtidig, jeg var heldig som faktisk hadde Aleksander i magen, og fikk blitt kjent med han. Det river i hjertet mitt at du ikke fikk den samme muligheten. Men faen heller, du stikker jo med en gang vi er litt uenige, og du stakk jo om jeg hadde en dårlig dag(tru meg som gravid eller ikke gravid vi alle har de, alt er ikke rosenrødt.).

Men jeg har hatt håp og tro på deg uansett hvor mye hjerte mitt har knust hver gang vi kranglet, du sa noe til meg om hvor dårlig mamma eller hvor gal jeg var eller alle de andre tingene jeg vet du ikke mente når du sa de, men de sitter der ennå, og de river faktisk mer nå! Og de sitter der enda hardere når du nå greier å være med alle andre enn meg i sorgen din. Jeg hadde lett vært med deg på fest om jeg bare fikk sitte med deg, jeg lover jeg hadde ikke vært i veien. Jeg kunne vært med på båten, selv med bekkenet mitt kunne jeg sovet på gulvet om jeg måtte det.

Jeg er så ekstremt forbanna at jeg nå sitter her, alene, og du rømmer igjen. Du rømmer uten meg, jeg føler du rømmer fra meg, for du har innrømt at du prater med andre om han, og viser bilder. Hvorfor kan ikke vi det? Du har sagt du ligger i sengen sammen med hun, og prøver å prate om han? skjønner du ikke at du knuser meg når du forteller sånt? Jeg har aldri vært sjalu eller hatt noen ting med å blande meg inn i deg og dine dame greier, men nå burde du faen meg forstå at jeg sitter sint, sjalu, forbanna, redd og føler meg enda mer alene når jeg vet du deler sånt med henne. Dette er vår sorg, jeg fødte, jeg gikk gravid, hun får visst deg og sorgen din. Jeg hater alle andre også som får tiden nå med deg! Jeg hater de, fordi det er jeg som faktisk trenger den!

 Jeg hater at jeg har blitt sånn at jeg bare sitter her å enten er i et modus der jeg ser rusa ut(zombimodus) eller at jeg hylgriner. Min triggere som jeg leser folk skriver om, vet jeg ikke hva er. Jeg hater og elsker pappaen til Aleksander så mye og trenger han så mye nå at jeg blir gal.

–

Jeg tok meg nettopp en dusj fordi jeg var alt for varm, og ville prøve å barbere meg for første gang etter fødsel. Men kom i dusjen så en edderkopp jeg hadde drept i svangerskapet, og husker godt hva jeg sa når jeg tok den, at mamma fikser alt selv om jeg er høygravid med bekkenløsning. Edderkoppen var over dusjkabinettet så det måtte litt teknikk til å ta den når jeg var så stor. Men ordene jeg sa da til magen min, ble så utrolig jævlig å huske. For nei jeg føler meg ikke som mamma, jeg fikset jo ikke at du skulle leve så nei, jeg fikser ikke alt.

Jeg gråt og skreik i dusjen så mye at jeg kjente endelig den smerten komme ut å følte verdenen rase. Jeg er så lei av tilstanden der jeg sitter med disse følelsene inni meg og de kommer ikke ut, de er bare kapslet inni meg og gjør meg vondt. Jeg trudde jeg skulle dø av smerte når jeg gråt i dusjen. Det er så utrolig vondt når den værste smerten sprenger på og kommer ut som en bombe. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto der før jeg faktisk begynte å dusje meg ordentlig, men det var lenge nok til å få rosinfingre, og at vannet i dusjkabinettet hadde begynt å renne utover gulvet. Og da gikk jeg igjen tilbake til den tilstanden som alt er kapslet inni meg, men sitter fast. Samme tilstand jeg sitter i hele tiden i sofaen ute. Jeg føler jeg sitter å gjør det verre for meg selv. Det står at man ofte mister matlyst, men man burde få i seg noe. Hvertfall litt frukt, grønnsaker, og fiber så kroppen kan jobbe seg tilbake. Men hva om du faktisk ikke får i deg noe, og du vil ha mammakroppen fordi det er det eneste du sitter igjen med? Jeg forstår ikke meg selv, jeg vil være «normal» og være med folk og få tilbake kroppen min, uten smerter. Men jeg ønsker også å ha mammakroppen for evig som et tegn på at jeg faktisk har fått en sønn. Og jeg vil også ha smertene som faktisk minner meg hele tiden på at jeg faktisk har født og jeg har gått et fult svangerskap. Jeg vet ikke om disse tankene kommer fordi det er så få som har sett meg gravid, at jeg er redd for at folk eller andre ikke ser dette som stort, eller ser på meg som en mamma. men jeg trenger at de vet at jeg er en mamma, jeg er mammaen til Aleksander! Og jeg elsker han mer enn noe annet i verden og vil alltid elske han mer enn meg selv eller noen andre. Han er min sønn, og da forstår du sikkert mitt behov, og det jeg skriver om mine ting i forhold til pappaen hans.?. Pappaen hans er det eneste jeg har igjen fra han. Og den eneste som kan være i nærheten av å forstå føler jeg. Så at jeg ikke kan sørge med han er helt grusomt! Han var der, og deler de samme minnene og deler opplevelsene. Han var min støtte under fødselen, han var min helt, og han er pappen til Aleksander og en av de første som så han, og tok på han sin første bleie, stelte og holdt han, i mens jeg lå på sengen og de prøvde å få ut morkaka. Det er kun vi som pappa og mamma som var foreldrene hans som opplevde det. Jeg trenger seriøst pappaen hans. Og jeg vet han trenger meg selv om han nekter sikkert for det. Ja han vet vi deler noe spesielt, men han vil fortsatt ikke være med meg eller finne på noe med meg, men hundepasser kan jeg visst være, for hunden han skaffet bare noen dager etter fødsel?.?. Ja jeg digger den hunden, men ja jeg føler meg som søppelkassen hans. Jeg vet han har et godt hjertet, og han vil meg vel. Men samtidig gjør ikke handlingene hans det samme som han sier. Handlingene hans sier at jeg er bare den han trenger når han trenger meg, og later som han bryr seg. Men den jeg ser når vi er sammen er en helt annen. Den jeg ser er en kjærlighetsfylt mann som virkelig er glad i meg og liker meg, men så kommer angsten og han må si noe eller gjøre noe for å dytte meg bort, og det sårer meg. For jeg har aldri bedt om et forhold, jeg ber om å bare være. Være to mennesker som tives i hverandres selskap. Du trenger ikke dytte meg bort, jeg prøver ikke å lure deg til noe, jeg er meg med deg. ingen triks, ingen baktanker, bare å være!

Jeg føler meg som et andre valg, eller rettere sagt som et siste valg. En å være med når man må, eller ingen andre kan.

Ja det er sikkert rart at jeg skriver så mye om pappaen, men ja det er det eneste jeg greier å fokusere på, og er greit å fokusere på. Jeg tenker på sønnen min, Aleksander, vært sekund. Ikke tvil på det engang. Derfor er det godt å ha hodet som lar deg fokusere på noe som ikke man blir totalt knust av, men heller sint på. Jeg er så glad I den gutten/mannen som er pappaen til min baby at det er ubeskrivelig. Jeg har virkelig ikke behov for at vi skal være sammen som et par, men hva med faen meg venner som respekterer hverandre? Hvorfor greier mine venner å sette seg til side for meg, og jeg for de? Og du kan sette deg til side for andre, men meg, da må du ta vare på deg selv eller trenger andre folk? Hva i meg er så galt?

Hvorfor ikke kunne respektere meg nok til å ikke snakke om andre damer, ikke lyve å si fine ting du ikke vil eller ikke greier å holde? Ikke si stygge ting til meg? Ikke tru at jeg er her for alltid. Hvorfor får ikke jeg den respekten av han? Ja vi ettablerte tidlig at vi kunne snakke med alt med hverandre, men filtrering ligger i min natur og de fleste for å ikke såre den andre. Hvorfor da må du fortelle meg om damene du har hattsex med, at du har hatt sex etter fødselen, at du er forelsket, eller at du snakker om Aleksander med henne? Forstår du virkelig ikke hvordan dette knuser meg?

Jeg blir sjokkert over meg selv, og at jeg har så behov for han. Min nabo og venninne er vel den som har hjulpet og støttet meg mest av alle som er i livet mitt. I svangerskapet, og nå etter. Og hun fortsetter, og jeg føler jeg ikke greier å vise hvor takknemlig jeg er for at hun tar vare på meg. Men jeg greier ikke, jeg fortsatt fokuserer på Aleksander eller pappaen hans. Det tar vekk alt fokus på alt annet. Og hun er så fantstisk at hun rydder, lytter, hjelper meg med alt. Hun kjører meg til alle avtaler, og stiller opp virkelig mer enn det noen kan forstå. Og alikevell fokuserer jeg på at jeg kun vil være med min sønn og hans pappa. Jeg greier ikke å sette pris på, eller være tilstede uten pappaen. Og det er virkelig vondt for meg å være et menneske om ikke virker som eller faktisk bryr seg om noe annet. Jeg vil jo vise at jeg bryr meg om henne også, og andre som stiller opp. Men jeg bryr meg, men har et men der. Men pappaen til Aleksander gjør det og det, og er ikke her. Men Aleksander skulle vært her og jeg vil faktisk ikke leve uten han. Jeg tenker, og tenker og vet jeg er I sjokktilstand enda, for det fortalte legen meg(og alle andre). Men jeg har forberedt et helt liv for å bli mamma, og jeg vet fakta at min sønn er borte, og jeg greier ikke se for meg noe annet enn at jeg må bli mamma. Mitt liv er meningsløst uten å være en mamma! Jeg vil gi Aleksander en bror eller søster! Jeg vil ikke leve et liv uten barn, jeg greier ikke å se meg leve et liv uten barn. Jeg trenger seriøst å ta vare på et barn, og fullføre et svangerskap som utfallet blir at jeg er mamma til en levende baby. Jeg har forberedt meg på dette i mange mnd nå, og jeg har null sjans i havet å greie dette livet barnløs. Aleksander vil være med meg resten av livet, og sorgen min for å ha mistet han forstår jeg at aldri vil forsvinne.

Og ja jeg forstår det er tidlig å tenke sånn, men når du har 99% av tiden for deg selv så gjør man ikke annet enn å tenke. Man tenker alt fra a til å. Og mange av de tankene er stygge,  og mange er fine minner om Aleksander, mange er skumle, og mange er hvordan skal jeg faktisk greie dette.

For jeg trur helt seriøst at dette ikke er noe som kommer til å gå over. Jeg må finne mine løsninger. Jeg forstår jeg ikke trenger å gjøre de nå, men jeg trenger å finne ut hva jeg kan gjøre. Ingenting vil lette sorgen min nå, og ingenting jeg gjør nå vil være riktig. Alt som er i verden er faktisk feil. Men jeg må seriøst finne noe å gripe tak i, for jeg føler jeg forsvinner mer og mer.

Legen sa også til meg det samme, at det er veldig viktig å ikke være for mye alene nå.

Og har gitt meg nr til et sted med profesjonelle mennesker som man kan overnatte om man har krise. Det er rett nedi her og de er åpent 24 timer i døgnet, og bemannet med profesjonelle psykologer hele tiden. Du kan overnatte der for 100 kroner natten, og være der på dag eller natt, opp til personen som trenger det. Men jeg har så motstand å snakke med noen som ikke kjenner han, min sønn.

Jeg snakker med jordmor fra føden, jeg snakker med presten fra sykehuset, jeg snakker nå med to venninner(naboen og ei som jeg har snakket mye med i svangerskapet.) jeg snakket med mamma, men etter begravelsen har jeg ikke orket det. Jeg snakker med LUB(landsforendingen for uventet barnedød) og der skal jeg få en alenemor som har opplevd det samme til å snakke med. Er ikke dette nok? Har også tatt kontakt med psykolog som jeg møtte en gang i svangerskapet(fordi jordmor sa strengt til meg at jeg måtte kontakte noen som faktisk var profesjonelle.) så begynner kanskje å snakke med hun også.

Hvor mange skal man snakke med? Jeg føler ingenting av dette hjelper, jeg vil snakke med pappaen til Aleksander, det er han som faktisk vet hvertfall vet best av alle rundt meg hvordan dette er. Hvordan jeg, og han har det nå. Det er kun med han jeg kjenner det hjelper faktisk å snakke.

Mitt anker til Aleksander! Pappaen til min sønn som var der når jeg fødte. Jeg føler jeg har overført, nei det blir feil å si, men på en eller annen måte så har den kjærligheten og styrken jeg hadde/har for Aleksander mens han levde, også «smittet» over på pappaen. Ja jeg var veldig glad i pappaen fra før av, men dette nå er mer enn det jeg var før Aleksander gikk bort. Trur jeg da?!

#nyrammet #sorg # etbarnforlite #dagbok #Minvei