Jeg gjør ganske mye om dagen for å prøve å holde hodet over vannet om dagen.
Jeg å holde meg opptatt og gjøre sosiale ting, sagt opp leiligheten så jeg kanskje kan finne et sted jeg trives, se kun uke for uke så slipper alt og føles så lenge til. Jeg prøver også å tenke at om fem år så kanskje livet mitt ser positivt ut, jeg ser serier for å ikke sitte å tenke, jeg lager mat som tar tid og som er godt for kroppen for å ha noe å gjøre, jeg prøver å lage drømmer og se for meg ting som jeg faktisk ønsker. Jeg prøver å gjemme virkeligheten og leve i en fantasi boble så jeg kan faktisk greie dette, men funker det?
På en måte funker det vel egentlig, men hele tiden kryper de vonde følelsene i meg opp og minner meg faktisk hva realiteten er. Og da prøver jeg å finne måter å deale med denne realiteten så jeg kanskje kan godta at jeg har fått delt ut en skikkelig skitt hånd. For når jeg noen gang ønsket å være kvinnen som mistet sitt første barn, alene. Kvinnen som ikke har ett eneste forhold som faktisk varer, selv med en snill mann. Kvinnen som ender opp med å flytte flere gangen på to år fordi hun faktisk ikke passer inn noe sted(ja jeg flyttet første gang for å lage et liv med meg og Aleksander, andre gang fordi jeg trudde jeg hadde møtt mannen jeg skulle dele livet mitt med, tredje gang fordi det ikke funket(familiensskyld), fire fordi ingen der skulle vite at jeg var gravid, og fem fordi jeg mistrives å bo langt vekke fra alle jeg kjenner.) og ja jeg har flyttet mange ganger før det, men dette er bare på to år! De to siste årene mine har vært så harde at jeg kan ikke beskrive det med ord. Jeg er kvinnen som det føles ut som ingen vil ha barn med men får barn med men det blir ingen barn ut av det… høres helt absurd ut, men mye fakta i den setningen. Sist gikk graviditeten alene selv om det ble tøft, og utfallet var helt hjerteknusende. Men nå nå syntes jeg hvert sekund er vanskelig! Før jeg ble gravid, ønsket jeg hele tiden at jeg skulle kunne få et barn og en familie, nå ligger jeg her, alene. Gravid igjen, men visstnok oddsa i min favør. Men hva hjelper det når alt er annerledes denne gangen. Jeg ønsker faktisk ikke å være alene denne gangen! Og ja jeg ønsker for alt i verden at det var Aleksander som lå i magen min, og vet veldig godt at det ikke er det, fordi de oppfører seg forskjellig allerede i magen og på ultralyd så ser jeg forskjell. Men ja jeg ligger her, alene, gravid, bor et sted i gokk så jeg er alene myyyye, og mistrives her med alle eksene jeg bor med. Jeg går på aap siden jeg ikke har kommet meg ut i jobb siden Aleksander døde(dette kjenner jeg er veldig tungt for meg å akseptere, siden jeg var økonomisk klar sist til å få et barn, nå har jeg null sparepenger og får ikke i nærheten av det jeg fikk sist.) Og jeg drømmer om å kunne gi dette barnet i magen alt i verden, men hvordan kan jeg det når jeg sliter selv med å være i den? Og med alle odds mot meg i forhold til økonomi, familie, bosted etc, hvordan fikser jeg dette? Jeg alene er ikke nok for han? Sist var jeg et helt menneske alene, nå etter Aleksander døde er jeg bare er skjell av hva jeg var. Hvordan kan jeg tilby et barn et skjell av en person til en mamma og si sorry, du får kun en mamma og hun mistet seg selv når hennes første barn døde. Jeg er IKKE nok alene! Og jeg har ikke nok styrke til dette svangerskapet heller! Jeg kjemper hvert minutt, hver time, hver dag, hver uke for å finne en måte å bare nå målet om å føde. Men ja hvordan skal jeg greie disse fire månedene til? Eneste måten jeg har funnet er å leite etter praktiske løsningen som kanskje kan løse litt, som å flytte. Men ja flytte… det er jo tre mnd jeg må bo her fordi jeg har tre mnd oppsigelse tid, det er tre mnd med ensomhet, tre mnd uten håp om å finne noe annet, tre mnd med å bo i esker, tre mnd jeg må overleve med husedderkopper overalt! Tre mnd der jeg kjenner jeg savner alt andre har når de venter barn med en partner, tre mnd der jeg tenker på hvordan ting kunne ha vært, tre mnd der jeg kjemper for å bli i min rosa boble for å overleve. For ja jeg og hormoner er IKKE venner og gråte er visst min nye hobby! Jeg håper virkelig jeg kan finne en leilighet som kan gi meg håper litt tilbake at jeg faktisk kan tilby noe til denne mageboeren her! En leilighet som jeg kan faktisk føle at jeg kan neste litt i, en leilighet der jeg føler at det blir godt å få hjem et levende barn etter fødsel. En ny start og et hjem jeg kanskje kan gjøre noe annet enn å gråte i.
Denne uka har jeg misjon til meg selv! Og det er å holde min misjon om å holde hodet over vannet i gang! Jeg har lagt dagene mine så jeg har hvertfall en ting hver dag som jeg skal, utenfor huset. Men sliter veldig med helger og hva jeg skal da, for helg er grusomt for meg om dagen når jeg vet familier er sammen og koser seg, mens jeg sitter hjemme i sofaen fra morgen til leggetid. Så vet ikke helt hva jeg skal gjøre med helgen ennå. Men ja jeg har hatt en full dag i dag, med psykologtime, laget mat og godt dessert, sitti med scrapbook, og sett serier. Og skrevet masse. Men hodet mitt skriker av sorg alikevell, og det skriker fordi jeg har sorg over så mange ting på engang, sorg over den familien jeg ikke får, alt fra sorg over at Aleksander ikke får lov å leve og at denne babyen ikke får møte Aleksander. Sorg over at jeg sitter alene, og savner min x. Sorg over alle de ønskene og håpene jeg hadde for fremtiden og ingenting blir som jeg håpet. Sorg over å hele tiden måtte være alene, sove alene, spise alene, se TV alene etc. Dette var aldri noe jeg hadde problemer med før, men nå som jeg har hatt håp om en familie, kjent hva man kan få ha, kjent at det er godt å ha noen som man skal stå med, kjent på drømmer om fremtiden. Før Aleksander i magen så trudde jeg aldri på en fremtid, jeg var mer her og nå og håpet aldri på noe, bare var og jobbet hardt for å få ting til. Aleksander skapte fremtidshåp ved å bo i magen min. Nå føler jeg ikke på noe av det håpet der… men jeg prøver. Jeg prøver å lage baby bok igjen som jeg laget til Aleksander, jeg prøver å huske at denne gutten er også et mirakel. Og jeg prøver å tenke at jeg skal gi alt jeg har igjen til denne gutten her, om det så ikke et noe igjen til meg. Men tilknyting med følelser har jeg ikke fått ennå, jeg vet det er vanlig i min situasjon, men jeg har dårlig samvittighet ovenfor mageboeren siden jeg elsket Aleksander så ekstremt mye med engang jeg fant ut at jeg var gravid, og nå sliter jeg med å bare godta at det er en baby det inne. Men ja dette er jo vanlig, jeg håper bare på tilknyting så kanskje jeg kan lettere takle denne jævlige situasjonen jeg står i, og kanskje greie å håpe noe.
Meningen ?
Jeg mistet meningen min med livet når Aleksander døde, for jeg kan inne forstå at det er mening med ting når så grusomme ting skal det ligge en mening bak. Jeg hadde valgt at sønnen min skulle leve uansett hva meningen bak var/er. Så meningen bak ting forstår jeg ikke helt mer.
Så det at jeg er gravid nå, og blitt alene igjen er helt uten min fatning å finne mening med, jeg ønsket meg et barn ja, men jeg ønsket meg en familie jeg ønsket meg støtte og jeg ønsket at barnet var ønsket fra begge foreldre denne gangen. Men ja, visst nok så er det «meningen» at jeg skal bli alenemor og få den skjebnen der. Det er virkelig mitt mareritt etter at Aleksander døde, for jeg kan neppe være nok så tom jeg føler meg etter at Aleksander døde. De tingene som var lette for meg før, kan være uteligger tunge nå og redselen for alt ligger så veldig på toppen av alt. Jeg sørger over Aleksander mens et annet barn vokser i min mage… seriøst det er helt surrealistisk for meg… hvordan er det mulig at noen andre er på plassen til Aleksander?? Huff jeg føler jeg savner han så mye at jeg ikke greier å knytte meg til dette barnet i det hele tatt. Ja jeg kommer helt sikkert til å elske dette barnet og ja ting ordner seg sikkert, men disse hormonene, sorgen, ensomheten, hjertesorgen og fortvilelsen er så ekstremt overveldende.
Og jeg har fått beskjed at dette bare blir verre… verre??? Det kan neppe bli verre enn dette? Jeg gråter morgen og kveld, og har en bunnløs sorg over meg som kommer i bunn og grunn fra tapet av Aleksander, men i den sorgen sørger jeg allerede over dette barnet i magen og jeg sørger over den kjæresten jeg mistet. Så ikke rart jeg føler meg ensom…
Men ja hvis dette er meningen så skjønner ikke jeg livet, noen får alt, mens andre får utdelt kun møkk, hva er meningen med det?
Jeg ønsker virkelig meg en stor familie som vi kan alle ta vare på hverandre og at vi aldri er alene på den måten jeg føler jeg har vært en stund allerede. Men sjansen for at jeg får et barn etter dette er lik null, nr en er jo kroppen min som faktisk er et mirakel at den er gravid, men det andre er at jeg faktisk HATER å være gravid nå. Jeg føler meg fanget i min egen kropp, og jeg føler jeg kun har lånt den ut til noen andre mens jeg lider. Hva kan være meningen med å bli gravid nå, jeg har allerede mistet det barnet jeg ønsket, og jeg har null støtte med dette barnet. Og hvem vil nå gifte seg med meg som en mor til et dødt barn og er annet barn uten pappa??? Hva faen? Det er jo ikke akkurat det noen ønsker seg? Hva har Aleksander gjort siden hans «skjebne» var å dø? Hva han jeg gjort så jævlig at jeg er dømt til å leve å opplevde dette grusomme livet, for ja livet har faen ikke vært godt for meg på en god stund nå. Seriøst hvordan greier jeg dette, og hvordan skal det være noen som helst mening bak at jeg har fått utdelt dette livet? Jeg håper seriøst om fem år at jeg kan da se noe positivt med dette livet og hva som skjer nå som kanskje fører meg til et annet og bedre liv, men ja det virker ikke sånn akkurat nå. Jeg holder ut med å tenke på at alt er midlertidig, og man har alltid et valg om å stå i dette eller ikke. Mitt valg akkurat nå er ikke mitt men tatt for meg, jeg lever alene og gjør mitt beste for at denne mageboren får alle næringsstoffer og alt han trenger, men uten om det så finner jeg ikke så mye mening med dette livet her.
Jeg var på Oul i dag, og ja alt var bra der og jeg er visst 18 uker i dag, og termin 24 februar, og heldigvis får jeg igangsettingsdato neste legetime jeg har, så jeg har noe å forholde meg til. Jeg skal ikke ha denne inne et sekund lengre enn det jeg må. Takk for at hvertfall sykehuset er det ene støttende jeg har i dette helvete, men ja har noen venner også men de kan jo ikke gi opp livet sitt for å ta vare på meg nå, så da er jeg dessverre alene mesteparten av dagene. Og det sliter veldig på meg. Og jeg må flytte høygravid, ikke funnet sted ennå, men ja jeg må flytte… livet er virkelig ikke for pyser, misunner og ser opp til alle dere som har funnet sin mening her i livet og dere som er tilfreds og lykkelig med livet deres. Gud dere er virkelig heldige.
Livet er IKKE for pyser!
Livet er ikke for pyser!
Vet ikke hvor jeg skal starte… Alt for mye har skjedd siden jeg sist skrev her og livet er ikke bedre i mine øyne, annerledes ja men livet gir meg virkelig all motgang det kan gi meg.
Jeg er gravid igjen(ingen gratulasjoner ønskes før det er en levende baby i armene mine!), og ja jeg er gravid igjen… alene gravid…hva er sjansen for det?
Ekstremt lang historie kort, jeg bor nå er helt nytt sted, gravid igjen og virkelig sliter psykisk ved å greie dette alene.
Jeg sliter med svangerskapsdepresjon og det er ikke lett å våkne med at puta er kliss bløt av salte tårer og legge meg med tårene som renner. Ja kan være ute blant folk å se totalt normal ut, og sekundet jeg kommer hjem velter en bunnløs sorg og ensomheten over meg. Maktesløsheten over å måtte bære dette alene er ubeskrivelig og virker ikke som jeg får noen til å forstå alvoret av dette. Jeg prøver å rekke ut en hånd å be om hjelp, men det er ingen som tar tak i den.
Fått tilbud om innleggelse for en stund, men må helt ærlig si at jeg er så redd for å gå glipp av de få tingene jeg har i løpet av uka til å legges inn.
Men ja jeg HATER å være gravid igjen! Trudde ikke jeg kom til å gjøre dette alene.
Det med alle de tunge tankene, redselen, sorgen, null energi og nylig flyttet til et nytt sted som jeg kjenner ingen. Og ikke en av mine venner har vært her ennå, så ja man kan lett si at jeg er alene denne gangen også. Det som er nytt var at sist valgte jeg å være alene, og var ikke redd for at barnet skulle dø og elsket å være gravid selv med svangerskapsdepresjonen, bekkensmertene etc. Alt var lettere da! Livet smilte mer til meg(trudde jeg.)
Nå føler jeg at jeg ikke har noe styrke igjen i meg, og i ett år har jeg virkelig støttet meg på xen for å komme meg igjennom hverdagene og det å slippe å være alene med sorgen og alle følelsene mine. Jeg har prøvd å porsjonert de ut.
Nå føles det ut som hormonene ikke tar noe hensyn og river alt ut av meg og lar meg kjenne på alle de vondeste følelsene i verden. Fader er det virkelig mulig å kjenne seg like ille som rett etter Aleksander døde?
Seriøst jeg ligger på sofaen og gråter og gråter og skjønner ikke hvordan jeg skal greie svangerskapet og skjønner ikke hvordan jeg skal greie å være alenemamma når jeg ikke greier å være alene engang.
Herregud dette er forbanna tøft, og gleder meg kun til om ti år å jeg kan se tilbake på dette og si takk Gud at jeg ikke er der og sitter i det nå, for dette er en kamp fra time til time for å bare være.
Ett år siden jeg fødte…
I dag skulle du blitt ett år. Et år med gleder, et år med mening, ditt første år av livet ditt.
Men det skjedde ikke!
Isteden ble det et år med et utenkelig savn, et år med ubeskrivelig smerte, et år som ikke ble som det skulle.
Jeg sitter ofte å lurer og tenker på hvordan livet hadde vært med deg. Når hadde du tatt dine første skritt, hvordan hadde livet vært med deg?. Mammaen din savner deg så ekstremt mye, og livet er tomt uten deg.
Tenk om du nå var her og fargela hverdagen med ditt nærvær? Jeg drømmer om å ha deg i mine armer, og jeg drømmer om den dagen vi ses igjen❤️
Livet ditt ble revet bort før du fikk lov til å oppleve det, og la mennesker få bli kjent med den fantastiske personen du skulle blitt. Tenk bare nå om det var en ett års dag jeg planla, med kake, familie,venner og gaver, tenk så fantastisk det hadde vært.
Jeg tenker masse på hvordan du kanskje hadde blitt og hvordan hadde du utviklet deg til å bli din person. Du er min glede, håp og mening med livet, så at livet er så brutalt og urett at det kan fjerne deg vekk det er ut av min fatning å forstå. Du som kun var god og vakker, du som bare var ren kjærlighet, du som skulle gjøre så mange liv lykkelige bare ved å bli født. Mens nå er så mange liv i sorg fordi du ikke er her.
Du, Aleksander er fortsatt mammas skatt, du er forutsatt mammas hjerte, mammas mening, mammas lille mirakel. Jeg håper du har det bra hvor hend du er nå. Jeg savner deg mer enn hva jeg trudde var mulig å savne noen. Jeg var stolt når jeg fødte deg i dag for ett år siden 16.05.2018, stolt, lykkelig, sorgfull, knust men også utrolig stolt! Du er min sønn! Livet mitt skulle endre seg totalt når jeg fikk deg, men livet endret seg totalt på en helt grusom måte isteden.
Gratulerer med den fødselsdag Aleksander❤️ Du er dypere savnet enn det er mulig å beskrive❤️ Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, og du tok med deg en enorm bit av det når du døde. Savner deg mageboeren min❤️
Helvete i helvete!!!
Jeg skjønner ikke hvordan jeg har fått utgitt dette livet her. Jeg vet det er mange tragiske skjebner der ute, men jeg er så ekstremt sliten av at mitt liv er ett av dem. Som om min historie ikke er nok før jeg mistet mitt barn, og nå midt i sorgen går min kjæreste ifra meg…? Hva?
Jeg bor på pappaen sin gård og han kom å ba meg flytte, min kjæreste kjempet ikke et sekund for meg og da skjønte jeg at noe må være galt.
Midt i mitt kaos står jeg nå!
Jeg har mistet det eneste som var min mening med livet, sønnen min. Og nå har jeg mistet mitt håp. Håper om en fremtid. Jeg hadde null håp etter Aleksander døde, det eneste som holdt meg oppe etter jeg nådde bunnen var et håp. Håper at jeg hadde tryggheten fordi jeg hadde funnet mannen jeg skulle tilbringe livet mitt med. Men selvfølgelig så var det for godt til å være sant… mitt liv er ikke ment til å være godt.
Alle mennesker har sine tragedier, men å kjenne på trygghet og lykke to ganger på ett år og få rivet det bort ifra seg med så kort mellomrom knekker meg totalt.
Hjertet mitt var knust i biter fra før av men nå føler jeg at limet som holdt det sammen er borte. Håpet er totalt borte. Jeg ser virkelig ikke vitsen men at vi er på denne jorden hvis livet skal kun bestå av smerte. Eneste grunnen jeg lever er vel å få kjenne på hvor jævlig livet kan være mot en person. Hvor mye tåler en person før de knekker totalt. Jeg føler jeg har vært knukket siden barndommen men kjemper fordet(vet ikke hvorfor). Jeg har vært igjennom helvete som barn, helvete som tenåring og helvete som en mor som har mistet sitt barn. Nå står jeg her igjen. Med ingenting! Ikke egentlig råd til egen leilighet engang og mistet kjæresten min i tillegg. Hva er håpet for ei som er 34 år har tidsinnstilt bombe tikkende på å få barn, mistet barn, på aap, singel, uten håp, sørger over sønn og nå brudd… hva er håpet for en person som virkelig verden viser alt de kan at du burde ikke være her.. hva er håpet for en person som er så knekt at jeg orker ikke engang å fokusere på at det finnes mer å oppleve, for nei jeg orker ikke flere gleder nå, for de gir bare livet muligheten til å ødlegge meg mer enn det jeg allerede er, og jeg trur ikke det er mulig. Jeg orker ikke dette mer. Hva er meningen med livet når alt er bare dritt? Er det meningen at vi skal reise oss? Hva faen for en mening er det? Livet er helvete for noen og bar for andre sånn er det visst bare. Og jeg har godtatt det, men de idiotene som «trur» de har opplevd helvete de sier det bare er å reise seg og se det positive. Faen heller det er ikke så jævla enkelt når livet gjør det jævligere og jævligere for hver gang man reiser seg, da har man tilslutt ikke mer å gi eller kjempe for. Det skulle ikke vært lov at noen hadde så bra liv og andre et helvete, det skulle vært jevnt fordelt så alle kunne få oppleve lykke og motgang.
Hva gjør men da når man når bunnen under bunnen? Lengre ned kommer man ikke.
Hvordan får jeg meg jobb når jeg ikke skjønner hva jeg vil jobbe med eller hvordan jeg skal greie det i mitt kaos? Hvordan flytter man når alle krefter og håp er borte? Hvordan går man i fra en kjæreste man vet man egentlig har det bra med?
Hvordan tenker man fremover når man vet sjansen for barn er lik null? Hvordan fortsetter man uten håp og når man er utslitt fra før av? Hvordan gjør man det?
Hvor finner man håp når man ikke har noe å holde seg fast i?
marshelvete
En av mine største frykter I verden er at jeg ikke får bli mamma, ikke er meningen at skal bli mamma. Ja jeg forstår at jeg er en mamma, men jeg føler meg ikke som det. Jeg føler det ble revet bort fra meg som om jeg ikke fortjente det. Som om at det ikke var eller er meningen at jeg skal bli mamma. Veien min har vært hard og er hard, men jeg orker ikke så mye av det harde mer. Jeg orker ikke å føle meg jævlig mer. Jeg sitter nå på grava til Aleksander, min sønn, men jeg føler meg ikke som mamma. Tårene renner som fy og jeg kjenner hatet, tomheten, ensomheten, ønsket om å være mammaen hans og håpet om å bli mamma forsvinner. Det forsvinner i et virvar av hvorfor er dette mitt liv? Hvorfor fikk jeg utgikk helvete på jorden når jeg ble født? Jeg kava meg igjennom en helvetes barndom, og en jævlig tenåringsfase. Men til ingen nytte. Ja jeg har lært masse om livet men til hvilken nytte? Ikke får jeg brukt den, ikke får jeg bli mamma, ikke får jeg oppleve livets goder på den måten jeg ser at andre gjør det. Så da sitter jeg igjen med spørsmålet, hvorfor meg? Kunne ikke den ene tingen som jeg fant mening i, få leve? Hva er seriøst meningen med at jeg er her om ingen kommer til å savne meg? Min familie er min mormor, mamma og venner, og nå kjæresten min. Men for meg vet jeg at alle de overlever bra og kan ha et lykkelig liv uten meg så hvorfor er jeg her. (Ta det rolig jeg har null planer om å ta livet mitt!) men jeg lurer seriøst på hvorfor jeg er her? Jeg sitter her med kanskje null egg igjen i meg til å få barn med mine egg, og har startet overgangsalderen… dette skulle ikke vært mulig! Jeg syntes ikke synd på meg selv ta det rolig, men jeg er dritt lei av å streve med å fokusere på det positive og jeg ser ingenting reelt I livet mitt som er positivt. Bare holder fast for harde livet til å prøve å være et menneske for andres del. Hvor er min hjelp? Hvor er englene mine som liksom skal guide meg I riktig retning? For det virker som jeg bare går feil. Jeg sitter her ute nå på kirke gården på en pute som jeg har I bilen for å kunne sitte på bakken når jeg er på grava, og jeg sitter her å gråter ig skriver, fordi igjen så treffer livet mitt en murvegg som jeg ikke ser noen omvei rundt. Hva gjør jeg her på denne jorden annet enn å hjelpe andre, eller bare eksistere for at de skal slippe smerten av min død. Hva gjør jeg seriøst her? Ikke ser jeg at jeg har noe godt å gjøre I kjæresten min sitt liv annet å være meg og lære han å nyte livet ikke bare jobbe, virker ikke som har ser oss I fremtiden. Det virker som jeg bare var noe han trudde han kunne fikse også var alt bra. Ikke virker det ut som venner har tid til meg, ja jeg isolerer meg, men jeg trenger fortsatt venner som besøker meg som hører hvordan det egentlig går med meg, de har egne liv(og glad for det) men da ser jeg ikke vitsen at de trenger meg. Mamma er redd for mormor som snart går bort, og det kommer til å ta knekken på henne, og da sitter jeg her ig ikke greier å bidra eller ønsker å bidra med noe. Så hva gjør jeg her?
Det er kaldt I lufta og jeg sitter å fryser mens pollenallergien tar knekken på meg ig jeg må på do, og alikevel vil jeg ikke dra noe sted. Det er INGEN steder jeg hører hjemme enn her. Her er min sønn så her føler jeg at er mitt sted, men hjemme er kjæresten min og familien hans sitt sted. Og da føler jeg at jeg ikke har noe sted. Hva gjør jeg på denne jorden om jeg ikke kan få barn? Jeg ser ikke vitsen. Jeg følte en liten stund glede av å tru at vi kom til å få barn, men nå er også det knust. Så hva sitter jeg igjen med? Jeg sitter igjen med en sønn som er dø, og meg som ikke hører hjemme noe sted. Seriøst jeg begynner å kjenne på at jeg har ikke mer styrke igjen, styrke til å bare være. Dette er ikke riktig, livet skal ikke være sånn. Jeg trudde man skulle ha gleder også, ikke bare tragedie og motgang?
00:59 5 januar 2019
Jeg følte jeg brukte julen på å opprettholde en fasade, eller en oppegående meg. En oppegående person som ikke er livredd hele tiden, og som ikke går rundt med katastrofetanker hele tiden, en person som ikke gråter seg igjennom natten, en person som ikke strever med hva som er riktig og si og hva som et feil når man er rundt folk fordi man er livredd for meningen, hardhet eller annet(fordi man greier ikke motstand siden man står på en glass plate høyt i luften, og det er så mange sprekker i den plata at man egentlig er redd for å puste for da kan den sprekke.) jeg prøvde hele julen og være den jeg var, den folk ønsker jeg skal være og den sterke utad, og nå. Nå står jeg igjen å føler jeg bare har vist de en feil side av meg for meg inni meg står på den glassplatene fortsatt og skriker om hjelp at noen skal flytt meg vekk fra platen og på trygg grunn, men nei det er flere måneder siden folk gikk tilbake å behandlet meg «normalt» igjen, og jeg er skylden i det. Jeg er skylden at folk ikke ser at jeg fortsatt sliter, jeg er skylden av at jeg isolerer meg mer og mer og blir mer og mer alene, jeg er skylden av at jeg er livredd for å bry meg om mennesker for jeg er livredd for at de skal forsvinne eller dø. Dette kan ikke være normalt?? Ja psykologen kaller det ptsd med angstlidelser, men mer enn det vet jeg ikke hva hun mener med det. For jeg mener tull ball! Jeg trur hvis hun hadde skjønt hvordan et hjerte knuses når man mister et barn så hadde hun bare sagt at sånn er det dessverre for noen etter de har mistet et barn. For er det ikke det? Ja vi alle har våres ting etter man blir englemamma eller englepappa, men vanligvis har de hverandre. Jeg har kjæresten min, men jeg føler ikke jeg kan belaste han med den ekstreme smerten jeg bærer i meg, jeg skriker fortsatt etter en pauseknapp som kan gjøre at jeg får en pause og kanskje får en dag med «normalt» energinivå. For jeg er sliten, jeg er så jævlig sliten og jeg er så jævlig lei av å bli sett på som lat, energiløs, TV-slave eller noe annet, derfor har jeg stått på som f hele jula for å ikke være den som sørger mer. Men faen heller det går ikke det tar meg igjen og jeg har ingen igjen som faktisk ser at jeg trenger en timeout, en klem eller bare få være meg. På nyttårsaften fikk jeg helt Flashgreier, og fikk fult angst, og satt bare fast på at jeg fikset ikke et nytt år og jeg ville ikke være i noe annet år enn da sønnen min ble født, så jeg hang meg opp og sa at vi fortsatt var i 2018, og fikset ikke tanken på å være I 2019. I bakgrunnen fikk jeg høre noen som sa kommentaren: nå har hun klikka og lo( husker ikke hvem det var) var bare sjokkert over at ikke en skjønte hva som skjedde med meg. Virker jeg så oppegående at ingen lenger skjønner at jeg trenger noen? Jeg kjenner hvertfall at jeg sliter og føler ikke jeg har noen å snakke med dette om på ordentlig, jeg snakker med psykologen med det hun vil snakke om, jeg snakker med venner om det de vil høre om(overfladiske ting eller her og nå) kjæresten snakket jeg om alt mulig, men tørr ikke gå i dybden v sorgen min og hva som skjer i meg for jeg vil ikke at han skal bære mer nå, han har nok stakkars og jeg finner liksom ingen som forstår. Ja jeg ser vi engelmammaer forstår hverandre, men jeg vet ikke om det gjør at jeg holdet tilbake når jeg vet de også har smerte så tørr ikke jeg å si nøyaktig sånn jeg har det. Jaja, nok klaging, jeg burde slutte å klage å sette pris på ting, men det er faen meg enklere sagt enn gjort. For ja overfladisk så kan jeg lett gjøre det, men å føle det er en helt annen ting. Jeg setter virkelig pris på mye, men det føles ikke det samme som før. Jeg vet ikke om psykologen min har rett, at jeg har i mage år nummet følelsene mine ned så nå som jeg ikke greier å holde de tilbake så blir det alt for mye at jeg kun bli utmattet av de. Jeg vet faktisk ikke, for jeg føler ikke at jeg har så ekstremt store følelser om dagen, men mer autopilot som fortsatt er på for at jeg skal kunne fortsatt eksistere, for at jeg skal kunne ta de tlf som man må, for at jeg skal kunne lage den maten vi må ha eller vaske det som trengs. Jaja, dette ble langt, men er nok fordi jeg ikke har skrevet på en stund. Det er godt å skrive, jeg trur jeg rømmer litt ekstra når jeg ikke skriver. Så trur jeg må begynne å tvinge meg selv til å skrive igjen, kanskje ikke alltid skrive i sengen midt på natta mens tårene renner, men ja det var nå det passet og nå jeg trengte det❤️
13.12.2018
Tiden flyr og jeg føler jeg ikke får med meg halvparten som skjer.
Nå er det jul igjen Dette er helt surrealistisk! I fjor var jeg gravid og planla hvordan jeg skulle ha julen dette året, og I år går jeg nesten på autopilot. Jeg har pyntet masse til jul, bakt og kjøpt julegaver, men ingenting jeg gjør fyller det ekstreme rommet jeg prøver å fylle med å overkompensere med juleting. Alt er virkelig så ekstremt på alle kanter. Jeg orker ikke forholde meg til min familie i julen og det skulle jeg ønske at de forsto. Men jeg vil jo heller ikke være alene med tankene mine på juleaften. Alt er så kaos inni meg nå at jeg over kontrollerer alt nå og alt må være perfekt på alle områder, men inni meg så føler jeg at mye raser. Det buldrer! Jeg er så lei av å være sint inni meg og møte mer motgang at jeg føler jeg har slått på autopilot for å overleve akkurat nå. Ja jeg kan kose meg og ha det hyggelig med folk, men jeg føler ikke at jeg har noe rom for meg og min sorgprosess. Det er ikke tid eller plass til den. Jeg er så lei av alle tankene følelsene og alt som skjer i meg at jeg snart sprekker. Jeg finner ingen steder jeg kan snakke om det 100% fordi jeg føler jeg må tilpasse meg mennesket jeg snakker med. Jeg vil bare ha et rom der jeg vet at jeg kan snakke om Aleksander og kun han, uten at jeg belaster en annen eller at ting jeg sier er galt. Trudde det skulle være hos psykologen min, men nei. Der skal man fokusere på å bli «bedre»..? Hva? Jeg trenger kun et rom der sorgen aldri er for stor og aldri belaster personen jeg snakker med, en som ikke har noen meninger om hva jeg syntes og mener, en som kan lytte til meg men også ha en samtale og spørre om Aleksander. Er det virkelig for mye å be om? Julen er tung nok fra før av, men akkurat nå føler jeg at autopiloten min er det eneste som redder meg til å sprekke og si fuck you til alle relasjoner så jeg kan få en pause uten dårlig samvittighet, uten masken for å ikke orke dems sorg i min sorg, uten å måtte være oppegående eller føle at jeg bidrar med noe. Jeg skulle ønske bare noen tok styringen av autopiloten min også så slapp jeg å måtte ta noen valg i det hele tatt. Jeg syntes julestemning er koselig, men det er vanskelig for meg om det er rolige stunder. Jeg fikser kaos eller om jeg må varte opp og styre eller ordne noe for da holder jeg meg opptatt. Men juleaften, romjulen og nyttårsaften gruer jeg meg ekstremt til. Juleaften skulle være Aleksander sin første i år, han hadde vært åtte mnd i julen, han hadde lyst opp og gjort julen bra igjen, men nå sitter jeg og hater juleaften mer enn noen gang. Og romjulen skal liksom være for familier, men faen meg min familie ble tatt I fra meg, det var Aleksander det. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie meg denne julen.. jeg må bare klamre meg fast i kjæresten min og håpe at han får meg igjennom dette for nå skjønner jeg seriøst ikke hvordan jeg skal greie det med så mange vonde følelser jeg har i meg.
JULEN ER MØKK! Men alikevell vil jeg pynte for Aleksander på graven hans, jeg vil gi han alt det jeg kan, selv om han kanskje ikke ser det. For han fortjener fortsatt det beste i verden og for han så fortsetter jeg. Og jeg trur nok at min sønn ville elsket min kjæreste om ham hadde fått mulighet å møtt han, for han tar vare på mammaen hans mer enn noen andre har gjort noen gang. Alt virker så på ekstreme ytterpunkter, jeg sørger over min sønn og samtidig takker for at jeg har fått en så fantastisk kjæreste i livet mitt. Men med bare ytterpunkter som sliter i hver sin endre må man vel revne i stykker tilslutt ???
Men jeg har hvertfall greid en ting som fyller hjerte mitt litt og det er å pynte på graven❤️
Lenge siden jeg har skrevet noe❤️
Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, det er ikke fordi jeg ikke har ord å skrive, men ja, jeg har mange ord men bare ikke ork, tid eller rom for å skrive i det siste. Livet består av å ta en dag av gangen. Og nå er det juletider igjen. I fjor på denne tiden leitet jeg etter et sted som jeg og Aleksander skulle bo så vi hadde god plass og han hadde et sted han kunne vokse opp som var trygt og godt. På et år har livet mitt snudd seg totalt. Jeg kan ikke beskrive hvor mye som har skjedd på et år for det virker totalt uvirkelig. Fra å få vite jeg var gravid, til nå å ha mistet min sønn. I mellom den tiden der har jeg opplevd himmelen og helvete på et år. I den tiden har jeg nå opplevd å flytte to ganger, blitt kjent med mange nye, mistet mange gamle venner, forandret meg totalt fra A til Å og så mye mye mer har skjedd. Men nå gjør jeg alt for å henge fingrene mine i det jeg kan, kroppen er ikke bra så det er begrenset hva jeg kan få gjort, men ja kroppen bryr jeg meg lite om. De fysiske smertene er helt greie å ha, blitt vant til de. Men takler dårlig å være utmattet hele tiden, og å ha dårlige følelser i meg som jeg ikke greier å gjøre noe med. Jeg må finne prosjekter hele tiden som opptar hodet mitt. Har endelig fått psykolog hos dps og håper at hun kan hjelpe meg med de tingene som jeg ikke greier selv. For ja å mistet et barn er grusomt. Ikke bare er det grusomt, men det definerer så utrolig mye av hverdagen nå. Og min vonde fortid har også sneket seg tilbake på meg. Så prosjektene jeg henger meg opp i er min form for overlevelse. Akkurat nå er «hobbyen» min og flytte hit(til kjæresten min), komme meg på plass og lage et hjem til oss, men også julepynt har jeg hengt meg totalt opp i. Jeg har alltid vært glad i å pynte til jul, men i år er alt annerledes. Mange vil ikke høre ordet jul nesten etter de har mistet et barn, mens jeg overkompenserer. Noen dager har jeg så mye smerte i meg at jeg ikke kjenner de fysiske smertene og kjører hardt på med fysisk arbeid, nei nå lyver jeg. Nesten alle dagene går jeg lengre enn langt fordi jeg ikke fikser å ha det vondt mer. Hadde det ikke vært for å møtt denne fantastiske mannen jeg har møtt så hadde jeg ikke greid å stått på bena. Jeg kjenner med en gang han er mye borte detter jeg fort ned i det sorte hullet mitt.
Men hvorfor spør ingen seriøst lenger om hvordan det går med meg? Og hvorfor er Aleksander glemt så fort? Det er så rart å kjenne på at jeg føler det er kun meg som desperat savner han så intenst mye. Det er så rart at når voksene eller gamle dør så kan vi snakke om det i evigheter og hvordan de var og at vi savner dem, mens et barn føler jeg blir helt glemt. Jeg har gått i et modus lenge der det kjennes ut som noe sort og mørkt vokser inni meg og jeg får det ikke ut. Jeg lever jo kun dag for dag og vil ikke presse frem noe som ikke kommer naturlig, men selv på grava så gråter jeg ikke. Jeg gråter over mye, men sjeldent over at jeg savner han. Mine tårer om natten kommer av savnet, men mye av smerten min kommer ut på alle andre måter og av alle andre mulige ting jeg kan henge meg opp i.
Men ja, jeg kan nå føle mer glede mer av de positive tingen, men det er den sorte vonde greia som holder meg tilbake fra å forsvinne helt i lala-land som jeg kaller det. Jeg ber folk om å la meg være i lala-land, for jeg takler faktisk ikke å gå totalt ut derifra ennå. Lala-land er der jeg får lov å slippe å kjenne på andres vonde følelser, det man kan snakke om det vonde uten at man trenger å gråte eller å snakke om det på en trist måte. Der jeg kan få lov å smile og likevel være trist bak smilet, der jeg kan få klage over julepynt som det er verdens ende, der jeg er meg og alt er greit. Men de som trekker meg ut av lala-land kjenner jeg tapper meg for energi, de skal lage skyldfølelse på meg, de skal ha noe fra meg, de skal få meg til å være det «normale» menneske jeg leker, de skal ha meg til å gjøre ting for dem som de vet går utover meg. LA MEG FÅ BLI I LALA-LAND! Jeg må bli der til jeg faktisk har funnet en ekte styrke igjen, ikke den jeg later som jeg har, men til jeg faktisk har blitt sterk igjen og ikke vipper av pinnen for den minste tingen.
Det ble mye, men ja jeg har mye i meg i det siste, men jeg overlever på et modus som får meg til å ikke kjenne etter hele tiden hva som skjer i meg.
Dette skrev jeg noen dager etter minnedagen da han skulle blitt 6 mnd:
Min kjære sønn..
I faren for å gjenta meg og alle som har mistet sitt barn så skal jeg prøve å unngå å si det samme som alle andre, men sjansen for at jeg sier det samme er stor. Tapet av deg min vakre nydelig sønn er stor, og dette vet andre foreldre som har mistet sitt barn.
Min sønn, vakre nydelig deg som var så lik meg når jeg var baby. Jeg ser det mer og mer når jeg studerer bildene av deg. For ja alt jeg har er bilder jeg kan studere, ikke deg. Det rare er at jeg kan føle deg innimellom på mange forskjellige rare måter, jeg kan kjenne spark midt på natten(selvfølgelig vet jeg du ikke er der mer, men i sekunder jeg føler det trur jeg at du er der, så realiserer jeg sakte som sikkert at du ikke er det.).
Innimellom kan jeg kjenne hårene mine reise seg på armen min når jeg legger meg, akkurat som du stryker meg med ditt nærvær. Akkurat sånne øyeblikk får jeg en overveldende sorg blandet med masse kjærlighet som kommer over meg. Du lærer meg så mye, og har velsignet meg med å få lov til å være din mamma. Jeg hater når andre folk sier akkurat disse tinge til meg, men ja jeg føler alle de tingene selv. Jeg skulle ønske jeg kunne sett hvordan du hadde vært som barn og voksen, hva slags jobb hadde du valg, hva hadde gjort deg lykkelig? Jeg hadde en visjon av hvordan du ville blitt som barn og voksen og gledet meg til å se om jeg hadde rett.
Jeg lurer på om jeg hadde klaget over søvnløse netter nå om du hadde levd, ikke gå på sovepiller for å slippe å ha de når du ikke lever. Jeg er mammaen din, men føler meg ikke som en mamma. Hvordan skal jeg godta at jeg aldri skal få se deg vokse opp? Hvordan skal jeg godta at jeg ikke får være den mammaen jeg ønsker å være for deg? Jeg savner deg, og hater at min nye normale hverdag er at du er dø, og jeg lever videre. Jeg savner deg så ekstremt, og håper fortsatt at dette kun er en drøm! Jeg elsker deg så ekstremt mye mer enn hva jeg trudde var mulig.
Å lære å leve med sorgen. Seminarhelg med LUB
I går(fredag) ankom jeg soria moria hotell fordi jeg skal på nyrammed helg med LUB.
Før jeg begynte, og første dagen var jeg redd, spent, gruet og gledet meg, men største frykten var at jeg var alene og at alle andre er par.
Mistankene mine ble bekreftet, selv om noen kom alene så var de sammen med pappaen som de mistet barnet sammen med og jobbet med sorgen i par. Første dagen ble borte på et blunk og jeg kan ikke si at jeg følte den var så tøff siden jeg satt mest fast inni meg selv. Men utrolig mange tøffe historier å høre på og mange fine mennesker her som har opplevd det værste man kan oppleve. Fredagen gikk over og alt jeg satt igjen med var irritasjon. Irritasjon over at jeg var her, irritasjon over at jeg satt fast i meg selv, irritasjon over at jeg hadde drukket vin, irritasjon over at jeg var den eneste nyrammede som ikke var sammen med pappaen til barnet, irritasjon over at jeg ikke kunne dra hjem å legge meg ved siden av den flotte mannen jeg er sammen med, irritasjon over at han ikke var her, irritasjon over at jeg ikke gråt som de andre, irritasjon over at flere der virket som de takler dette bedre enn meg, irritasjon over at jeg var irritert. Hvorfor sitter jeg så jævlig fast inni hodet mitt? Og jeg vet forskjellen på rasjonell og urasjonelle tanker, og jeg godtar de begge, men det som er vanskelig for meg er at jeg sliter så ekstremt med å faktisk dele disse tankene med andre, selv med andre som har mistet. Jeg er så vant til å være alene, at hvis jeg åpnet meg og får et fnugg av at det jeg sier er «feil», eller noen av bryter meg eller kroppsspråket dems viser at de ikke har det sånn eller annet, så låser jeg meg inni meg igjen og kaoset inni meg buldrer over. Men ingen ser at det buldrer over. Kanskje en tåre faller eller en rar mine kommer over ansiktet mitt, men ingen ser det. Angsten som er i meg blir større i dag når alle snakker sammen og jeg får vibber av at det jeg sier kjenner ikke de til eller noe annet, da kjenner jeg kvalmen i meg tar helt overhånd. Alt er lagt opp veldig flott her, og all informasjon er flott å få, fine mennesker, men jeg føler meg så forbanna ensom her. Selv med over femti andre som har mistet så føler jeg meg dum, ikke bra nok, alt jeg sier og gjør er feil etc. Nå skal tiden være for «fri lek» eller pause. Jeg ønsket egentlig å prøve yoga, men jeg greier ikke annet enn å ta meg pause alene. Rart at jeg trenger pause alene når jeg føler meg så alene fra før av. Men når jeg er helt alene så føler jeg meg faktisk mindre alene enn når jeg er med alle som er par. Jeg har sett på i dag hvordan de kjærtegner hverandre, trøster hverandre, lærer mer om sorgfaser og hvordan par fungerer i sorgen og hvordan man sørger forskjellig. Ikke rart jeg føler meg ensom når alt handler om å ha mistet, mor og far har mistet et barn. Mor og Far! Jeg sitter som en mor som representer Aleksander her, jeg vet pappaen hans elsker han også, men ja jeg er her som mor. Og min kjæreste er min kjæreste, han er fantastisk sånn som han er, men stakkars han han er jo blitt sammen med en sørgende mor og forstår nok ikke mye av det som skjer i meg. Og ja det skjer mye i meg som jeg ikke gir utrykk for eller forteller til noen. Jeg kjemper jo bare før å være. Jeg kjemper for å kunne finne ut hvem jeg er nå og kjemper meg for å kunne fortsatt være snill og go med alle de stygge tankene som surrer rundt i hodet mitt.
Nå ligger jeg her på hotellrommet og vet ikke om jeg burde være her. Jeg føler at dette er et fantastisk sted for alle som har mistet, bare ikke meg. Hvorfor føler jeg det sånn? Hvorfor sitter jeg med skam, dårlig samvittighet, ensomhet og utmattelse? Dette blir nesten for mye for meg, hvertfall alt dette på en gang og uten den støtten jeg føler jeg trenger. Min likemann er her, men hun er ikke pappaen til Aleksander og hun har ikke mistet Aleksander. Jeg føler alle har noen de har mistet sammen med, og jeg føler at jeg er alene med sorgen over min sønn. Kanskje alle her føler det sånn, det vet jeg ikke. Kanskje alle her har problemer med mye av det samme som meg? Men akkurat nå, ligger jeg i sengen og tårene renner nedover skinnet mitt og jeg føler meg ekstremt liten som et menneske. Jeg føler jeg ikke passer inn noe sted. Angsten i meg ber meg egentlig til å sette meg i bilen og bare kjør hjem til min kjæreste og hans trygge armer og bli der. Mens fornuften og flinke pilen i meg sier at det er dumt! Men jeg er allerede helt utslitt, og jeg trenger å hvile, HJEMME! Jeg får prøve å sove litt så håper jeg at jeg kan ha det litt bedre etterpå.
Okay, dagen utartet seg veldig mye mer til noe annet etter den «slappe av stunden». Jeg var utslitt og sliten, og fikk selvfølgelig ikke sove. Men gikk ned for å delta på neste ting på planen. Det foredraget som kom, var veldig bra. Det var: Livet etter døden, hvordan finne veien videre nå?
Om hverdagsmestring
Ved LUB-medlem/kognitiv terapeut Lise Falang-Petterson.
Det var mye man hadde hørt før, men hun sa det så mye bedre enn det man hadde hørt før. Og du følte deg ikke rar eller feil om man ikke var helt som de andre på alt. Dette var et tungt foredrag for meg å høre, mest fordi jeg var totalt utslitt når jeg satte meg med for å høre, men også fordi mye var veldig bra sagt og gode råd kom. Det er ikke at jeg sier at noe et bra og annet ikke, men det er så mye som blir sagt å fortalt som du vet og kanskje ikke treffer deg akkurat det du er nå. Men dette foredraget traff meg og jeg fikk mye ut av det.
Etter det foredraget var jeg totalt utslitt(nei det er feil å si, jeg var totalt utslitt når jeg våknet.).
Og jeg blir også sliten av å føle man ikke passer inn noe sted. Selv om par her ikke står sammen så føler jeg på at jeg ikke passer inn noe sted her eller andre steder. De eneste stedene jeg føler at jeg passer 100% inn er hjemme med kjæresten, med min nabo på verandaen, hos fysioterapeuten min og grava. Rart jeg ikke finner dette noe annet sted mer. Men også rart jeg ikke finner det nesten med noen mennesker i det hele tatt. Føler en ekstrem avstand til alle mennesker, uansett om vi snakker om de dypeste tingene. Gjør jeg dette selv eller er det tapet, sorgen, eller kjærligheten til sønnen min som gjør dette?
Men etter dette foredraget var den «berømte» minnestunden jeg har hørt så mye om fra andre som har vært her.
Jeg vet faktisk ikke helt om den kan beskrives. Denne minnestunden var sterk, tung(men ikke tung på en vanlig måte.) men rommet var så fylt av sorg og kjærlighet til alle de barna at det var å ta og kjenne på. Alle bilder og minner sto fremstilt på bordet fremfor oss, og en etter en gikk frem og tente et lys for sitt barn. Min første tanke var hvor mange barn som faktisk jeg så på nå og som ikke er her mer. Hvor mange foreldre i dette rommet som har mistet sitt barn. Herregud vi er så få her inne og alikevell føles det ut som halve verden er her inne. Min andre tanke føler jeg er egoistisk og stygg(men samtidig trur jeg mange tenkte den.) jeg tenkte at hva faen gjør min sønns bilde der oppe? Hvorfor av alle de babyene som får leve er ham den lille prosenten som må ha bildet sitt der? Så jævlig feil!
Det var tungt der inne, det var så vanskelig og så vakkert at det faktisk et ubeskrivelig. Å se alle de vakre barna og høre gråten fra alle de foreldrene som sørget gjorde et inntrykk som ikke kommer til å gå fra meg noen gang. Dette var en stund som alle foreldre som har mistet sitt barn skulle fått opplevd. Det var en stund som jeg er glad jeg fikk oppleve. Set vakre diktet som ble lest, den vakre musikken og alle de vakre lysene som en etter en fylte en lysestake som lignet et tre. Vakkert, rått, ekte, tungt og veldig veldig minnerikt.
Det å høre min sønn sitt navn nevnes også høyt blant fremmede var også en veldig blandet følelse. Godt og så ekstremt vondt.
Etter dette var det middag også natta på de som ønsket det. Jeg går ikke så mye inn på detaljer for jeg må ærlig si at jeg er så utslitt at jeg greier nok ikke huske helt alle reaksjoner og hendelser heller.
Nå er det natta for meg også er det siste dagen i morgen. Nå ligger jeg faktisk i sengen, utslitt, men glad for at jeg presser meg til å være her, og gleder meg til å komme hjem i morgen å se kjæresten min og få bearbeidet alt fra helgen hjemme i noen dager eller uker.
Siste dagen(søndagen). Denne siste dagen så våknet jeg faktisk av meg selv veldig tidlig, og hadde hatt en god natt søvn(noe som er sjeldent). Første foredraget begynte klokken ni som vi startet på lørdag også. Dette foredraget var om parforhold. Foredraget var kjempe bra og jeg trur alle der fikk noe ut av det, selv jeg som føler meg mellom barken og veden. Men jeg måtte ta en pause fra dette foredraget. Jeg føler meg så splittet, jeg er ikke sammen med barnefar og sørger ikke med han og samtidig er jeg i et nytt forhold, og han sørger jo ikke. Så selv om jeg kan ta nytte fra mye der så ble dette vanskelig for meg. Hvordan forklarer jeg min kjæreste nå hvordan jeg er og har det? Men hvordan skal han noen gang greie å forstå det? Nei, som sagt et veldig bra foredrag, men det var veldig tøft å vite at jeg var den eneste der inne som ikke sørget med pappaen til barnet. Men jeg tok med meg de tipsene jeg kunne. Neste foredrag handlet om en eventuelt ny graviditet, dette var virkelig et bra foredrag med veldig mye relevant informasjon for meg og regner med at det var det for de andre også.
Alt i alt, jeg et utslitt etter helgen. Men veldig glad jeg ikke dro når jeg var på mitt værste på lørdagen så jeg kunne avslutte helgen godt. Jeg dro hjem med en følelse av at jeg greide helgen. Men mens jeg kjørte hjem kjente jeg at dette ikke bare hadde tatt på det psykiske, men kroppen min verket. Bokstavlig talt den verket av smerte, i ledd, hodet, muskulatur og jeg var utslitt. Jeg vet ikke hvordan det blir når jeg fordøyer helgen, men den var bra alikevell. Den var spesiell. Nå er jeg endelig hjemme og sitter her helt apatisk og føler jeg egentlig vil gråte men greier det ikke, og vet heller ikke hvorfor jeg vil gråte, men det vil jeg. Jeg føler jeg trenger tid nå. Tid for meg selv, tid med kjæresten, tid for å tenke, slappe av og tid for å bare være. Nylig rammet helgen til LUB er nok noe alle som har nylig mistet burde dra på, men om du er singel så anbefaler jeg veldig å ha en trygghetsperson med deg, for det har man nok veldig nytte av. Jeg trur jeg har lært mye av meg selv og mye om mye. Men gi meg tid og jeg vil nok se tilbake på denne helgen som en bra helg, og en bra helg jeg kan ta med meg videre i min prosess.
Takk LUB for at dere har en sånn helg for oss ny rammede❤️.