hjertemor85 Englemamma, livet med sorgen.

Jeg har ikke turt å begynne å skrive i det siste fordi jeg er redd for at alt jeg griper ved skal rase sammen. Jeg føler jeg holde fast ved et lite strå som det er det eneste mellom meg og falle totalt sammen. Jeg burde vel være glad og fornøyd nå. Jeg har møtt en nydelig mann og egentlig er vel livet bra. Men faen heller jeg bærer på så mye om dagen jeg ikke tørr å snakke om, og det gnager meg i stykker. Jeg vil være sosial, og føler meg mye ensom om dagene, men sliter med sosial angst så greier ikke å møte så mange heller. Jeg vet ikke hvorfor jeg sliter så ekstremt nå. Kroppen min er smertefull hele tiden, bekkenet, nerver til bena og ryggen. Sliter med hodepine også. Men det greier jeg fint, det er det psykiske som tar på meg. Jeg føler meg så ekstremt heldig for å ha møtt den mannen jeg har møtt, men tør liksom ikke helt å tru på det. For i hodet mitt så møter han sikkert noen andre bedre enn meg snart, eller så mistet jeg han også til døden. Så jeg greier ikke å stole på det engang. Gynekologen ringte ang de siste prøvene mine også, og der var startet at jeg sannsynlig vil være i overgangsalderen før jeg er 40. Så fryse egg er ikke et alternativ da. Seriøst, jeg greier ikke alt på en gang. Jeg prøver å skjønne sorgen, men I tillegg kommer alt annet helvete frem. Og jeg føler jeg egentlig burde kun smile og være takknemlig for det er ikke alle som har alt det jeg har nå. Så hvorfor greier jeg ikke det? Jeg er usikkert, redd og får angst av det meste. Jeg sliter seriøst med å bare være. Og nå har jeg ikke vært på grava på over en uke og sliter seriøst med dårlig samvittighet og at jeg er en dårlig mamma. Men jeg greier ikke å dra dit. Jeg var der den 15, og tente lys med min mor. Da distanserte jeg meg som vanlig. Har jeg så mange strake følelser i meg at jeg distanserer meg så ekstremt mye fra dette som har skjedd. Jeg føler meg ennå 24, og trur og håper hele tiden at jeg er det og at livet akkurat har startet. Men når jeg har press på meg til å bli gravid og jeg selv holder igjen så ekstremt men ønsker meg barn så må det være noe. Jeg er klar, men ikke klar. For jeg vil jo bare egentlig for alt I hele verden få tilbake Aleksander. Den vakre gutten jeg ikke kan skjønne at jeg har vært gravid med eller har født. Alt er så uvirkelig. Jeg sitter nå ute, og solen varmer ekstremt mye. Jeg sitter her å skriver og kjenner at smertene i kroppen min skriker, og tårene renner. Alt er for mye for meg nå. Jeg trenger seriøst en pause som er ekte, ikke alle disse late som pausene som jeg lager meg for å overleve. Jeg trenger en pause fra ansvar, press, stress og den virkelige verdenen. Kan ikke alt bare ordne seg? Hva om jeg ikke får flere barn? Hva om kjæresten min faktisk leiter og ønsker noen andre enn meg på gården der? Hva om jeg ikke blir frisk i kroppen min? Hva om jeg ikke kommer meg ut i jobb igjen? Alle disse spørsmålene skremmer meg! Jeg er sykmeldt, men greier ikke å slappe av og bli bedre. Jeg er sykmeldt og føler meg dårlig fordi jeg er sykmeldt og ikke er flink som andre og jobber. Jeg har dårlig samvittighet for å faktisk bare ligge noen timer ekstra i senga. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg greier ikke å være god venn til noen, fordi alt har toppet seg opp for meg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er en kjæreste uten all denne bagasjen og føler jeg lemper det over på noen som ikke fortjener det. Jeg har dårlig samvittighet for å bare være. 
Jeg håper seriøst at hun psykologen jeg får på dps kan være et sted som jeg kan snakke om alt som jeg ikke greier ellers og et sted jeg kan faktisk prøve å komme meg videre. Jeg sliter mye i det siste med dårlige tanker, og vond fortid som kommer opp i tid og utide. Jeg sliter med ting jeg tenker som jeg skulle ønske jeg kunne fått hjelp meg å se på, si det til noen som ikke dømmer.  
Nå som jeg sitter her i solen, tårene har tørket og ansiktet har blitt stivt på grunn av alt saltet. Men jeg føler meg ikke et fnugg bedre. Jeg sitter med en frykt i meg som jeg ikke vet hvor kommer i fra. Jeg sliter seriøst med å komme meg inn i hjemmet mitt. Jeg har jo ikke vært her på en stund, og jeg sliter ekstra nå fordi jeg føler dårlig samvittighet for det føles ut som jeg har lagt igjen følelsene mine for Aleksander der inne, og tatt avstand fra de når jeg ikke er her. Jeg vet det ikke er virkelig for jeg føler all smerten uansett, men her føles det så ekstremt mye. Her levde han! Jeg skulle kun inn å hente noen ting, men har ikke kommet lengre enn at jeg fortsatt sitter i solen og skriver. Nå skal jeg manne meg opp igjen, ta på masken som skyver og setter alt litt på avstand og finne tingene jeg trenger. Fy fader, før hadde jeg sagt til en person som hadde vært her jeg er nå og be de bare gjøre det. Men fy faen jeg vet bedre nå, noen ting er ikke bare å gjøre. Det tar en styrke som man ikke alltid har. Jeg prøver å finne den styrken i meg i dag, men føler som kroppen er på en av de vipsreklamene der luften har gått helt ut av meg. Jeg føler det er tungt bare å skrive. Faen jeg vil være meg igjen! Jeg vil være hun som greier alt, hun som er sosial og ikke redd for hva folk syntes eller tenker. Hun som hopper I alt. Hun som ikke har mistet sitt barn! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går våknet jeg ekstremt utslitt, og var det hele dagen. Når jeg sier ekstremt så må jeg forklare føler jeg. Når jeg var gravid var jeg mye sliten, men ikke utslitt. Jeg orket ikke veldig mye på slutten da, men når jeg mistet, mistet jeg også all energi, og ble utslitt. I begynnelsen var jeg apatisk utslitt, som at jeg ikke orket noe og kunne ligge dager på samme sted uten å gjøre noe. Så begynnere jeg å skjønne at denne utslittheten ikke kom til å gå noe sted så jeg måtte lære meg å begynne å gjøre noe med den selv om den tok alle mine krefter fra meg. Jeg er nå dessverre blitt vant til å være sliten og ha null energi, men å kjempe meg igjennom dagen på en eller annen måte, men sånn som i går så våknet jeg ekstremt utslitt. Jeg våknet å kjente at kroppen var så ekstremt tung, sinnet var tungt og kroppen ville ikke bevege seg. Det er ikke som man skal på jobb, at man ikke vil ut av den varme dyna. Nei jeg tok av dyna, men kroppen ville allikevel ikke gå inn på det varme badet. Jeg ble bare liggende i sengen uten dyne og fryse. Jeg lå der lenge, og tilslutt får meg til å drive litt på telefonen, og forstår at tiden har gått fort og jeg ikke har lang tid igjen til å rekke alt som var planen og avtalene den dagen. Så jeg kommer meg ut og setter meg i bilen å kjører. Men ja, hele dagen hadde jeg ikke mere krefter enn jeg forklarte, men jeg kom meg igjennom dagen, men følte jeg gjorde alt halvhjertet. Veldig slitsomt, veldig tomt og veldig vanskelig å forklarer til andre som ikke forstår hvordan dette er. For det er så usynlig. Utmattelsen syntes ikke, det virker kun som jeg er lat. Smertene i kroppen min syntes ikke, for de også er inni meg og ikke uten på. Så hvorfor skal noen greie å skjønne hvordan jeg har det selv om jeg forteller det, når man nesten må være i min kropp for å forstå det. For jeg forstår jo ikke dette engang. Men ja i dag har jeg bestemt meg for å lytte litt mer, og ta det rolig, og kun gjøre små ting av gangen så jeg kan ha mere energi de andre dagene. Men ja, hvordan forklarer man folk hvordan man har det når alt er usynlig utenpå? Og hvordan får man folk til å forstå at litt er for mye, men at alt er forskjellig fra dag til dag. En dag kan utslittheten være så liten at jeg selv blir overrasket, og jeg greier masse. Men jeg må faktisk kjempe meg for å greie masse også. Det er så utrolig vanskelig å forklare, men jeg prøver. 
I dag er konsekvensdag etter jeg presset meg i går. Det kjenner jeg. Og når jeg er så sliten så begynner jeg nesten å gråte av ingenting, men jeg prøver å ikke syte eller være sur. For ingen andre kan noe for hvordan jeg har det, så ingen andre fortjener bitterhet, surhet eller annet pga ting som skjer i meg. Jeg har aldri likt at folk tar ut ting på andre som ikke fortjener det, da skal faen meg ikke jeg gjøre det heller. De menneskene jeg har rundt meg er så fantastiske at jeg må ta vare på de, ikke støte de vekk. 

Håper du får en fin dag uansett hvordan dag du har❤️ Det kan være en sørgedag, eller regndag, eller bare være dag, men la deg ha den dagen du trenger ❤️

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag skal jeg ut i Oslo for første gang siden jeg ble gravid. Følelsene er veldig blandet, i går satt jeg med litt angst når jeg tenkte på det, og i dag sitter jeg å henger meg opp i alle materialistiske ting som at jeg ikke har fine klær som passer denne kroppen, at jeg kan jo ikke gå ut å vise meg med denne kroppen, at jeg har ikke vært hos frisøren siden midten av svangerskapet og håret mitt ser forferdelig ut, at jeg vet ikke hvordan jeg skal sminke meg siden det er så lenge siden jeg gjorde det ordentlig, at jeg har mye eksem nå som jeg er redd noen skal oppdage, at jeg ikke kan gå i høye heler fordi bekkenet mitt greier det ikke, og at neglene mine ser ikke ut. Så ubetydelige ting, men samtidig virker jeg nå litt besatt av de. Jeg vil jo føle meg bra og pen når jeg går ut. Ikke for andres del, men for min del. Jeg går jo ut også for å føle meg litt bedre og se om jeg greier det. Men usikkerheten med å ikke ha bil og kunne dra hjem når som helst bekymrer meg mye. Usikkerheten om å møte folk jeg ikke orker eller folk som vil prate om Aleksander når jeg møter de, eller folk som skyr meg. Det værste er de som sier, Åhh nå virker du så mye bedre enn før, så bra du har kommet deg videre. Faen, de skulle bare visst hva som skjer på innsiden. Og sånt trigger sinnet i meg at de ikke forstår at selv om jeg smiler og alt er fint utenpå så er det ikke inni meg og jeg kommer aldri til å få tilbake mitt barn. Jeg må si at det er en ting som gjør at jeg virkelig kan faktisk kjenne på lykke nå, og det er den mannen jeg nå har funnet. Han gir meg et smil selv om han ikke er der. Det er ikke en forelskelse som gjør det, men en trygghet, ærlighet, ømhet som virkelig gir sjelen min pause fra det vonde og får den til å se håp igjen. Jeg har det ikke bra med han, jeg har det fantastisk med han. Han har alle de egenskapene jeg trenger og mer. Aleksander hadde virkelig likt han, det er jeg bombesikker på. Jeg trur virkelig at Aleksander hadde følt trygghet og kjærlighet fra han. Ikke bare det, jeg trenger humor i et forhold, og i vårt er det så godt at vi ler mye sammen. Jeg føler ofte at Aleksander ler med oss, og da er det lettere å kjenne på at jeg har det godt med han. 
Den dagen jeg fikk svarene så satt jeg på kvelden og snakket med han om de og at jeg virkelig ikke greide å godta de, men det jeg kjente da var ikke sinnet fordi han ikke var enig med meg. Jeg kjente trygghet fordi jeg kunne si det jeg trengte og han forsto men var ikke enig, og det var greit. Svarene fra obduksjonen er ikke lette for meg å svelge, men han gjorde de lettere med å gi meg litt tenke motstand. Jeg måtte gå i tenkeboksen og huske at jeg ikke kan forandre noe, men å prøve med tiden å godta svaret. Og sette pris på at det ikke var noe galt med meg eller Aleksander. Godt å vite i et nytt svangerskap, men det hjelper meg ikke til å få tilbake sønnen min dessverre. Ingenting hjelper på det, så det prøver jeg å huske. 
Jeg må si noen veldig rare tanker jeg hadde i går. Jeg liker veldig godt zombi serier og filmer, og har alltid likt skrekk, horror og grøssere veldig godt. Men i går kom noen rare tanker inn når jeg så på en episode av fear the walking dead. Jeg tenkte først, jeg håper dette skjer så får jeg tilbake sønnen min. Driter i om han er zombi, men da er han hvertfall her med meg. Men når tanken slo meg så kom jeg på at jeg har kremert han, og da kom tårene. Nei ikke engang da kommer jeg til å få han tilbake. 
For en skrudd tanke å tenke.! Men den kom automatisk, og jeg ble litt satt ut av meg selv når jeg tenkte den. Jeg vil jo ikke ha min som som levende dø. Jeg vil jo heller spole tilbake tiden og ikke la han dø. 
Men jeg tenker på alle de rare tankene vi mennesker har, men aldri tørr å si de høyt fordi vi er redd for andres reaksjoner. Hva faen? Alle andre har også rare tanker(kanskje ikke akkurat den jeg nevnte nå, men de har det.) så de som dømmer eller sier dumme ting når man nevner sånt må jo virkelig være feige, redde for sine egen rare ting eller overfladiske. Det er så dumt at vi ikke snakker mer åpent om alle disse rare tankene våres, for de gjør oss unike. Jeg tenker jo ikke det samme som deg, nei selvfølgelig ikke. Vi er ikke samme personen, ikke samme historie og derfor tenker vi garantert ikke det samme. Men likheter har vi alle. Men hvorfor er vi så redd for å si de skrudde tingene? Jeg har alltid sagt de høyt, og er vel litt kjent for at jeg snakker om ting som ikke skal snakkes om. Men det gjør det enkelt for andre å snakke om sitt også. Da er plutselig ikke det de tenker tabu mer. Hvertfall ikke i mitt selskap. Vi alle burde si disse rare tingene høyt, og de som forsvinner av folk, de forsvinner. Og de som blir, er de viktige personene i livet. Jeg vet ikke om dette høres helt dumt ut, men jeg sier ikke at man skal si de stygge tankene om andre(ja alle har de også) høyt, for da nedverdiger man andre, men de andre tankene skal man si. Og tid og sted har også noe å si selvfølgelig. Ikke gå bort til sjefen og fortell de(om dere ikke har den relasjonen da). Men ærlighet åpnet for mer ærlighet, og det er mye lettere å forholde seg til sånt enn til løyner. Oj dette ble kanskje litt mye, men sitter vel å er nervøs for i kveld, og da kan jeg bable mye. Om alt og ingenting. Jeg ønsker alle kjente og ukjente en god lørdag, gjør det som er godt for deg selv. Ta vare på deg selv fordi du er viktig❤️. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag skal jeg på sykehuset og kanskje få en dødsårsak. Jeg ligger på sofaen og prøver å rømme i serier så ikke tankene rømmer til dårlige steder, jeg vil prøve å ta det svaret jeg får, og se hvordan jeg reagerer da jeg får det. Jeg kan ikke ligge her på sofaen og fantasere om hva hvis, tenk om scenarioer, det blir for mye for meg. Jeg er iskald inni meg selv om jeg har på meg ull på hele kroppen, og temperaturen er 22 grader her inne. Jeg trur det har mye med at det er for mye for meg nå, jeg greier ikke alle kampene mine. Hvorfor skal alt være så tungt?
Jeg fikk gravfestebeviset i posten i dag, og det betrygget meg veldig at det endelig er i mitt navn, også har jeg betalt gravstenen i dag, (med hjelp fra min fantastiske mormor og mamma), og det er også veldig betryggende å ha gjort. Nå har Aleksander sitt sted som jeg har sørget for at han har, og jeg står ansvarlig for gravplassen. Det er veldig godt å slippe bekymringene av betaling av stenen og at pappaen står som eier når jeg har fikset alt. Så deilig å ha to ting mindre å tenke på❤️. 
Jeg må si jeg er også veldig heldig med å ha møtt den fantastiske mannen jeg er med nå, jeg føler Aleksander hadde virkelig likt han og hvordan han er mot meg og hvordan vi har det sammen. Noen ganger føler jeg at Aleksander viste meg litt veien til han, og fikk åpnet øynene mine så jeg så hvor fantastisk denne mannen egentlig er. Jeg føler Aleksander mer og mer viser meg det riktige, ikke dirkete, men han åpner øynene mine og sløret som har vært på di. Historie og miljø har lagt et slør over øynene mine så jeg mistet før oversikten over hva som faktisk er viktig og riktig. I graviditeten så begynte jeg å forandre meg mye, jeg ble den Aleksander trengte jeg skulle være for han, og jeg så mer av hva jeg virkelig ønsket i livet, og hva som viktig og riktig. 
Det er sant det de sier at barna våres lærer oss masse hele tiden etter de har gått bort, i mitt liv er hvertfall dette et tilfelle. Jeg prøver å gjøre mitt beste for han ennå, og trur det er derfor han fortsatt lærer meg til og forandrer meg til en bedre versjon av meg. Man lærer så ekstremt mye av tap i livet, men man lærer ikke om man ikke ønsker å lære å utvikle seg til det bedre. Min sønns død er det mest grusomme som har skjedd meg, men det skal også være noe som ikke dytter meg ned, men gjør meg bedre og sterkere. 
Dette sier jeg kanskje nå før jeg får svar, vet ikke hvordan jeg reagerer etter jeg har fått svaret på obduksjonen, men får se etterpå hvordan jeg ser på livet akkurat da. Men uansett så elsker jeg han utrolig mye og ønsker hvert sekund at jeg kan få han tilbake. Men når jeg ikke gjør det må jeg prøve mitt beste på å holde ut, og lære meg selv å leve igjen.

Nå sitter jeg her og vet ikke helt hva jeg syntes om svaret. Det var ingen feil på meg eller Aleksander. Og navlestrengen var helt fin. Men morkaka var fin, men viser til periodisk dårlig blod gjennomstrømning igjennom hele svangerskapet. Ingen blodpropper. Og ingenting som tilsier at det heller er årsaken, men de trur det kan være det. Men dette er ikke noe de kunne plukket opp siden det var periodisk, og det er visst ikke noe jeg kunne gjort. Men samtidig så står det ikke som dødsårsak?!? Så svaret jeg fikk var neste svangerskap må du gå på blodfortynnende fra uke 12, og tett oppfølging. Men ja, jeg fikk jo ikke noe svar.. jeg er så blandet når det gjelder dette svaret at jeg kan ikke begynne å beskrive det. Jeg føler meg så nummen og vet ikke hvordan jeg skal reagere. Hvordan reagerer man når man bare får et vagt svar som de ikke kan konkludere på at er svaret? Så hva er dødsårsak? Er det krybbedød eller er det morkakesvikt? Hva er det? Jeg forstår ikke. Hun svarte så godt hun kunne, men hun kunne ikke gi meg flere svar. Og er det farlig å ta blodfortynnende i svangerskapet? Jeg sitter å ble mer forvirret nå enn før. Jeg trur jeg forventet noe konkret. Om de ikke visste så fikk jeg vite nøyaktig at hjerte stoppet og vi vet ikke hvorfor, men de finner ikke en 100% årsak. Jeg kjenner jeg blir litt fortvilet av å nesten vite mindre nå enn før. Jeg greier ikke svaret, det kan være dette men vi er ikke sikre. Skjønner faktisk ingenting nå. De vet ikke grunnen, men det kan være..? Hva er det for et svar å gi? Så min sønn døde av uvisse grunner? 
Jeg trenger å vite om de ikke fant noe eller om det var noe spesifikk som skjedde, ikke det kan være dette men vi vet ikke. Hvordan forhindrer jeg at dette skjer igjen om de ikke vet? 
Ja nå er det en prosess å prøve å godta svarene som jeg har fått. Ikke sikkert jeg greier det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De siste dagene har vært bra, men mye tynger meg. Jeg greier en ting av gangen, men hvordan faen får man lege, nav og andre som liksom skal være der til å forstå. De skal jo liksom forstå. Jeg sitter her og har angst over at nav skal presse meg ut å prøve å jobbe, og legen virket ikke ut som var uenig med de. Den energien jeg har nå bruker jeg på å være «normal» og prøve å gjøre ting nogenlunde bra. Hvordan skal jeg greie å holde hodet over vannet og samtidig figthe nav og legen? Det greier jeg ikke. Hvordan skal jeg prøve å holde meg oppe i dette mens nav prøver å presse meg ut i jobbeprosjekt? Hvordan skal jeg greie å gjøre mer enn det jeg gjør nå? Hvordan blir jeg ved å bruke alle mine krefter på å jobbe for nav, når jeg nå bruker mine krefter på å finne tilbake til å holde meg oppe uten å knekke sammen? Skjønner de ingenting? Her er det fire måneder siden, og det virker på meg som de syntes det er rart at jeg fortsatt ikke er tilbake til jobb og oppegående. Hvor er de som skal utdanne systemet her? Hvorfor har vi ikke noen som lærer leger og nav om dette? Gjør LUB  eller et barn for lite dette? Hvem gjør dette ? Hvem hjelper en person som ikke får di til å forstå hvordan dette er til de som sitter i systemet? Hvem ber man om hjelp? Jeg greier faktisk ikke å forklare de, når to personer sitter ovenfor meg og sier jeg må prøve å jobbe. Ja vel tenker jeg, da er jeg kanskje unormal og burde begynne å jobbe selv om jeg ikke kjenner ut som jeg greier det ennå. De vet sikkert bedre enn meg.
Men nei, jeg kjenner meg selv, og vet at jeg elsket å jobbe og elsker å gjøre mitt beste i alt. Men hvordan får jeg til dette når jeg våkner utslitt og nå griper etter alle gleder jeg finner i hverdagen for å kunne bare føle meg litt vel? Hva får de til å si at noen er klare til å jobbe etter fire måneder etter man har mistet sitt barn? Hvor henseender man seg når man føler man sitter der og ingen forstår deg. Jeg har time hos dps og det virket for de at det så de på som snart for å komme meg fort ut i jobb. Jeg ba ikke om å få hjelp av dps til det, jeg ba om psykologisk hjelp. Hei, hva er galt med hodet deres som trur jeg gjør dette taktisk? Jeg gjør dette fordi jeg trenger hjelp. Sorggrupper er en gang i måneden, og det er ikke nok. Jeg trenger faktisk å få hjelp med dette og alle mine gamle traumer som har kommet snikende i tillegg. Seriøst hvordan gjør jeg dette? Jeg føler når jeg nå endelig begynner å greie å prøve å ha noen normale dager, så kommer de med dette og tynger meg ned, jeg føler meg mer syk av dem. Hvordan mener de at dette er hjelp? Vil de ha med ut i jobb så jeg virkelig kan gå på tryne og bli utslitt så jeg blir ufør?!?!? Jeg vil ikke bli ufør! Jeg vil faktisk i jobb igjen, og jeg er et menneske som trives med å jobbe, men faen jeg husker jo ikke noe om jeg ikke skriver det opp. Hvordan får de dette til å gå opp i dems favør? Jeg har faktisk gode dager nå, og det er virkelig ikke takket være dem, men at jeg tar meg selv på alvor og gråter når jeg trenger det, snakker masse, går på grava, har en kjempe snill kjæreste, snakker og møter  mange andre som har mistet, så systemet kan ikke si at de har hjulpet meg en dritt, bare med bekymringer. Bekymringer for penger, jobb, presset jeg føler,(at jeg føler meg mer syk rundt de siden jeg ikke får til å si ting så de forstår det.), papirer som må gjøres, og bare det at jeg må møte opp på nav der det står flere kjærringer med barnevogn og skrikende babyer, hvordan kan de bidra??? Noen må lære de til å bli mennesker? Legen min virker grei, men hun forstår ikke hun heller. Hvordan får man til dette, og hva gjør man for at de skal forstå? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går fikk jeg dele min historie på snappen etbarnforlite, og det var virkelig tøft, men også veldig lærerikt. 
Jeg snakket med så mange forskjellige skjebner der at jeg fikk et innblikk over hvor mange ensomme mennesker det er der ute med en stor sorg i seg. En vekker var det virkelig. Jeg ligger nå på morningen i sofaen min med en enorm tomhet, rastløshet og føler mer burde vært gjort for de som opplever dette. En mamma glemmer aldri! Og en mammas sorg er like stor om du mister i mager(uansett når i magen), som om du mister barnet ditt senere. Så rart at de fleste føler at de ikke blir sett eller tatt på alvor. Hvis vi har foreninger for dette så burde noen få denne biten av lærdom til alle leger, sykehus og hele helsevesenet, så folk føler seg sett. Hvorfor blir ikke dette tatt på alvor? De sier det værste man kan oppleve er å miste sitt barn, er dette bare noe de sier fordi det er det de trur, hvorfor da går man flere år senere å føler seg totalt oversett og alene i sorgen. Og hvorfor blir ikke en mor, uansett når barnet døde, tilbudt hjelp? Ikke bare det men hvorfor har de ikke mer? Jeg fikk sagt min historie, og ja jeg er åpen så jeg føler jeg nesten må tvinge mitt på folk for at de skal forstå, men hva med de som ikke tør å skrike høyt ? Hva med alle de som ikke har noen i det hele tatt? Jeg hater faktisk at folk kaller meg sterk, for det er jeg ikke. Jeg har ikke valg! Jeg valgte ikke min situasjon, og jeg velger ikke det jeg gjør videre, det er bare den jeg er. En mor må være sterk for sitt barn, så vi er ikke valgfritt sterke videre. Men se, vi er knust. Ja man kan leve videre, ja man lever med dette for det er ikke noe annet alternativ, men hva leger, sykehus og helsevesenet sier til folk som har mister blir jeg sjokkert over. At folk trur man slutter noen gang å sørge over sitt barn er helt på tryne. Jeg fikk høre flere gode historier også i går, men felles er at vi alle bærer sorgen med oss videre, uansett år det har gått, ja vi bærer det, men det blir kanskje ikke det som definerer livet etterhvert, men den går aldri bort. 
Jeg har fått mine ideer og tanker etter jeg snappet, og vet hva jeg vil gjøre for andre, meg selv og for de som mister senere. Jeg må bare gå i min tenkeboks og se hvordan jeg får det til. Jeg kjenner selv den dagen i går på kroppen, og tru meg jeg er utslitt. Men hvorfor føler jeg meg så forbanna lei meg? Jeg føler jeg ikke bare har fortalt min historie, men også fått så ekstremt mye ut av det. Hvorfor da er jeg så tom? Jeg får ligge her videre på sofaen og se hvordan jeg blir utover dagen, for akkurat nå ligger tårene i øyekroken hele tiden og da vet jeg at jeg ikke greier mye.  

Hvordan forholder man seg til verden når ingenting betyr noe mer, og samtidig så betyr alt så mye mer? Hvordan forholder man seg til at det er to sider av alle ting og begge er på ytterkantene av hverandre? Jeg bryr meg virkelig om alt, de små og store tingene, men samtidig så bryr jeg meg ikke i det hele tatt fordi jeg ikke har babyen min mer. Jeg har også kommet frem til at jeg ikke er redd for døden mer, ikke på den måten at jeg vil fremskynde den, men jeg er ikke redd om jeg får en dødelig diagnose, blir påkjørt av en bil eller annet for da får jeg jo være men sønnen min, men samtidig er jeg livredd for at folk jeg er glad i skal dø. Livredd! Jeg er redd, men samtidig tenker jeg at den beste er allerede dø så jeg takler vel alle andre sin også. Men jeg er livredd for at de skal dø samtidig. Alt er så dobbelt! Det henger ikke på greip å føle alle disse tingene, men samtidig har jeg lest at det er normalt. Jeg bryr meg mye om alle, men samtidig er det sønnen min som får meste parten av plassen i hodet mitt og kroppen min. Tankene mine zoomer ofte ut på han når jeg prøver å holde samtaler. Men jeg prøver virkelig å interessere meg for andres liv, så jeg vet ikke hvorfor hjernen min kortslutter og er så egosentrisk som den er nå. 
Jeg har egentlig skjønt at jeg er for mye for de fleste akkurat nå, ingen greier meg 24 timer i døgnet, og det skjønner jeg. For de får meg, sorgen, dobbeltheten, og en person som trenger mye. Jeg trenger ikke bare støtte og stillhet(altså bare å være der), men en genuin interesse av hvordan jeg har det og kunne lytte til alt det rare som skjer i meg uten å dømme. Jeg føler jeg er krevende, mer krevende enn en vanlig kvinne. Jeg er en mamma i sorg, og det kan ikke fikses, men kun støttes. Jeg kan like å snakke den ene dagen og andre dagen ønsker jeg det ikke, men jeg trenger forståelse på dette. Jeg trenger forståelse på at dette er en lang prosess, og jeg trenger støtte de dagene jeg ber om det, og andre dager trenger jeg å kunne leke normal. Men ber jeg om hjelp har jeg faktisk mannet meg mye opp til å be om det så please hør meg da. Jeg er ikke en som skriver nå har jeg det tøft på en melding uten at jeg faktisk mener NÅ HAR JEG DET HELT FOR JÆVLIG TØFT VÆR SÅ SNILL Å HJELP MEG. Hvorfor forstår ikke folk dette? Jeg forklarer i gode stunder at hvis det kommer en melding der jeg sier i fra jeg har en dårlig dag(hvis den meldingen kommer uten at du har spurt meg hvordan det går.) så ber jeg faktisk om hjelp. Jeg har forklart dette, hvorfor blir det ikke forstått. Det stundene som er jævligst ber jeg ofte ikke om noe annet enn få være alene med gardinene nede og sitte med tvn foran meg å bare være meg. Men kommer jeg med en mld til deg så er det min måte å si dette er ikke bare en vanlig jævlig dag, dette er: jeg vet ikke om jeg greier denne dagen dag alene please hjelp meg. Jeg trenger å låne ditt øre og få støtte, jeg ber ikke om å flytte inn å bli tatt bare på som jeg ikke fungerer selv. Jeg ber om litt av din tid til meg. Er det mye å be om?
Jeg bryr meg om folk, og det kan være jævlig vondt når de du bryr deg om ikke tar den tiden du ber om. Da blir alt så ekstremt mye tyngre og man føler seg mye verre. 
Jeg vet ikke om det kun er meg som etter jeg har mistet har mistet all selvtillit og egenverd, men ja bekreftelser lever jeg av nå. Og det må komme fra de riktige for at det går inn, og når jeg da ikke får noen så begynner man å lure om alle de stygge tankene man har om seg selv er sanne. Jeg skjønner jeg sikkert bare har en dårlig dag eller periode, men jeg har virkelig behov får å høre fine ting om meg(ikke bare personlighet men utseende også.) og jeg trenger det seriøst mye. Jeg føler all min selvtillit er 6feet under, og jeg får den bare gravd mer og mer ned. Jeg føler meg verre og verre med meg selv og føler jeg aldri gjør noe riktig. Det er jævlig å ha en mammakropp uten et barn, det er jævlig å ikke vite hvem du er og prøve å være snill mot andre når du kun hører dritten andre har sagt til deg spillende i hodet mitt. Jeg føler meg ikke nok på noen områder, jeg er ikke bra nok i noe. Jeg ser helt jævlig ut og det er bare en ting, men hvordan tolker man om man er bra nok hvis man ikke får høre det. Og hvordan kan dette bety så enormt mye, når jeg samtidig ikke bryr meg om noe i neste øyeblikk. Jeg blir utslitt(og det er jeg nok av fra før) av alt det dobbelte og usikkerheten i meg og i andre. Er jeg bare en av mange eller er jeg bra nok som jeg er? Eller er jeg bedre? Jeg forstår ikke. Betyr jeg noe for noen eller er jeg erstattelige i alle relasjonene jeg har i livet nå. 
Jeg trenger å føle meg verdt noe, vært å støtte, verdt å lytte på, verdt å figthe for, verdt å ha i livet. At jeg er uerstattelig for noen. Selvfølgelig er jeg uerstattelig for min mamma, det er ikke det jeg mener. Men de som skjønner det forstår og andre, sorry vet ikke hvordan jeg skal forklare det. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Okay, som jeg skrev så kom alle følelsene etter jeg la ut innlegget. Tårene strømmet ut når jeg skulle til grava og tenne et lys for han. Og det var andre påvirkede faktorer som gjorde at jeg var sint og kjente ennå mer på savnet av at Aleksander skulle ligget i armene mine nå som 4 måneder gammel baby. Isteden satt jeg på en grav i pøsregnet og strå gråt og skrek. Det er så jævla forbanna urettferdig at så mange andre får sin levende baby. Hvorfor skulle akkurat han dø? Grava er det vel kun meg som drar til. Hvis Aleksander hadde vært levende nå så hadde sikkert mange kommet for å se han og oppleve han, men nei da sånn skulle det ikke være. Jeg kjenner at all den kjærligheten jeg har får han sitter så jævlig fast i meg. Jeg har ingen steder jeg får den ut. Jeg har så ekstremt mye av den også. Hvordan kan det føles ut som det lever en tikkende bombe i meg som kommer til å smelle engang? Hva er den bomben laget av? Er det hatet til livet? Er det all kjærligheten jeg har til Aleksander men får ikke lov å gi den til han? Eller er det sorgen med alle de følelsene der som hoper seg opp satte som sikkert? 
Hvorfor føler jeg meg så følelsesløs som jeg gjorde tidligere, mens nå føler jeg at jeg vil at hjerte mitt kan bare få lov å stoppe for jeg orker ikke denne smerten? Alt er så jævla feil! Jeg er så forbanna på folk som klager over små ting om dagen? Faen heller, prøv å fjern den du elsker mest i verden fra denne jorden og lev videre, hadde du da brydd deg om det du akkurat klagde over? Hvorfor klage over at det ikke er nok timer i døgnet eller at uken går så fort, eller at du har så mye å gjøre? Hva med å gjøre noe med det? Jeg elsker sinnsrobønnen: Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
Denne teksten sier så mye. Akseptere ting man ikke kan forandre! Men hvordan aksepterer jeg at min sønn er dø? Mot til å forandre de ting man kan, ja mot. Det er vel det som skal til for å forandre de tingene vi klaget på som man faktisk kan gjøre noe med. Ja jeg klager selv, men å finne mot er ikke lett. Forstanden til å se forskjellen er kunsten. Jeg vet at denne teksten sier mye, men også sier noe av det vanskeligste vi kan gjøre. Aksept er ikke noe jeg er glad i om dagen, men jeg prøver for alt jeg kan og akseptere de tingene jeg ikke kan forandre, men jeg trur jeg trenger mer av motet så jeg kan forandre se tingene som kan forandres for at jeg skal kunne ha et bedre liv enn nå. Jeg vet at Aleksander er dø, men aksepterer det IKKE. Det jeg kan forandre er at jeg trenger ikke leve et barneløse liv for det. Men jeg trenger mot til å gå skrittene for å få et barn nr 2, et levende søsken til Aleksander. 
Jeg kan gå rundt følelsesløs lenge, men etter bobla sprakk på vei til grava har jeg endelig de litt på plass igjen, jeg kjenner den uutholdelige smerten, men den er god å ha der, den forteller meg at dette er virkelig, dette er sant. Det er ikke en film eller noe jeg har innbilt meg, jeg er ikke kald og følelsesløs. Jeg elsker faktisk sønnen min mer enn det jeg trudde var mulig. Jeg kjente det rant faktisk over for meg når vi satt å spise, jeg følte jeg spiste mer tårer enn mat. Jeg kjente meg sint av alt, men også godt å kjenne noe annet enn tilgjorte følelser som jeg ofte har fordi jeg mangler følelser. Jeg greide ikke le av reklamer som er vanligvis morsomme. Jeg greide ikke smile når han spøkte. Jeg greide det ikke for jeg har det for vondt, og det er på en måte godt. Jeg skjønner at kroppen min trenger pauser fra de ekstreme følelsene jeg føler, men jeg savner de følelsene så ekstremt når jeg ikke har de. Graven til min sønn er virkelig min, og jeg håper at noen bak min rygg eller om de sier det kommer til å besøke den, og ikke at det bare er meg som kommer til han. For en av smertene jeg hadde når jeg var der, er at jeg syntes det er forbanna urettferdig at jeg skal gå dit hele tiden og min sønn får ikke besøk der fra noen andre enn meg. Jeg forstår at han ikke er der, men allikevel føles det så jævlig fackings ensomt at det kun er meg som trenger det stedet, og at det er kun meg som besøker det. Jeg tviler ikke med årene at det kommer til å komme andre, bare akkurat nå føles det så jævlig hver gang jeg drar derfra fordi jeg føler jeg forlater han, og neste gang han får noen dit blir når jeg kommer tilbake om en dag eller to. Vi var to som mistet han, men en av oss som sitter igjen. Vi var to familier som mistet, men jeg vet kun om en familie som har blitt helt ødelagt av det. Min Aleksander har endelig fått det gravstedet jeg ville gi han, og jeg skal tenne lys der og pynte der når jeg føler det er riktig for meg å dra. Jeg håper jeg er nok for han, og at min sønn vet hvor mye jeg elsker han og hva jeg gjør og hva jeg er villig til å gjøre for han. Håper virkelig jeg gjør nok for deg gutten min, for jeg føler ingenting av det jeg gjør er nok, men jeg gjør alt jeg kan i denne situasjonen. Jeg elsker deg så ekstremt mye at ikke bare sorgen til deg gjør vondt, men all kjærligheten jeg har til deg gjør så utrolig vondt inni meg. Jeg vil gi deg hele verden og mer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fire måneder siden jeg fødte Aleksander!
Fire måneder. Er det mulig? Det føles ut som år siden, men samtidig som sekunder siden. Hvordan har disse fire månedene inneholdt så mye, men også så lite. Det er rart at jeg ikke har de smertene jeg pleier de siste dagene, jeg er bare mer og mer utslitt. Jeg prøver å gjøre normale ting, men hodet mitt greier ikke å fokusere, ikke fordi jeg tenker på Aleksander hele tiden, men fordi jeg greier ikke å fokusere. Jeg føler jeg er i et sånt modus at jeg blir bare mer og mer sliten, og hodet forsvunnet mer og mer inn I drømmeland. Jeg kan ha samtaler, men zoomer ut mer enn jeg lar folk legge merke til. Og må hente meg inn i samtaler igjen, men jeg er ganske flink til akkurat det. Jeg føler fokuset mitt er ingen steder om dagen. Og i dag som er en spesiell dag for meg, greier jeg ikke å fokusere på noe. Den 14 og 16 er helt fuckede datoer for meg. Jeg greier liksom ikke å tru det i dag. Jeg greier ikke å ta innover meg at jeg har født, og burde jeg da tvinge det på eller bare la det være? Jeg er ikke emosjonell i dag, og ikke i godt humør, ikke i dårlig humør. Jeg er bare! Jeg vil bare være i dag, men jeg vil gråte over Aleksander i dag, men det bare går ikke ennå i dag. Det er så rart at jeg bruker meste parten av dagene å holde så mye igjen på følelsene at jeg føler de blir begravet mer og mer dypt inni meg. Så dypt at jeg føler jeg ikke rekker til de mer. Jeg kjenner de langt der borte, men jeg vil kjenne de nå. Jeg vil se på bilder og gråte. Jeg vil ikke sitte her og ikke ville se på bilder, jeg vil se å gråte. Men jeg greier ikke. Jeg trenger å gråte å kjenne på hvor mye jeg savner han, men akkurat nå har kroppen min og sinnet mitt tatt en pause, og det hele føles ut som en film som jeg så for lenge siden. Min sønn skulle blitt fire mnd i dag, men det føles ikke virkelig seriøst skulle jeg egentlig hatt en fire måneder gammel baby nå? Hvorfor føles det ikke virkelig nå? Det føles så defused og uvirkelig som det går ann. Jeg vet jeg savner han, men akkurat nå er det så virkelighetsfjernt som det går ann. Min sønns fire mnd dag, og jeg hadde nylig urnenedsettelse som var faen meg så tøft som det kunne blitt. Og nå, hvor er de tøffe følelsene akkurat nå? Jeg er alene så gråten og følelsene pleier å komme da, men nå er alt så langt unna som jeg får det. Og jeg må si jeg hater dette moduset mer enn smerten av savnet og av sorgen. Dette får meg til å føle meg som ei som ikke eier følelser, ei kald følelsesløs bitch. Jeg regner med at kroppen gjør dette for å få pause, men disse dagene har det vært mange av i det siste, og jeg hater de. Jeg vil kjenne en snev av følelser ihvertfall da. Hvorfor kjennes det ut som jeg er en kald bitch og at dette ikke har skjedd akkurat nå? Og det er ikke bare akkurat nå jeg har det sånn. Kanskje jeg presses følelsene så fort for å leke normal at jeg mister de tilslutt? Er det falskhet eller er det ekte? Savner jeg fortsatt sønnen min når jeg ikke føler noe? Æsj, jeg vet jeg sikkert blir emosjonell etter jeg har skrevet dette, for ofte funker det sånn at jeg skriver også greier jeg å finne det jeg faktisk leter etter. Men det kommer en stund senere. Det er jo en grunn for at jeg skriver så mye, jeg skriver for min egendel for terapi, og å dele det er også en stor del av terapien for meg. Gratulerer med 4mnd Aleksander ❤️. Elsker deg så ekstremt mye, og skulle virkelig ønske jeg kunne ha deg her i armene mine❤️. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg virkelig trur det å møte andre som har mistet er en viktig del av å bearbeide sorgen sin. For meg er det hvertfall det. Jeg føler hver gang jeg møter eller snakker med et nytt menneske så føler jeg vi deler smerten sammen, dem sin og min. Vi sørger kanskje ikke likt, men gud så mye som er likt og man kan relatere seg til. 
Jeg trur åpenhet om det å ha mistet er også en viktig del av prosessen til å få andre til å snakke åpnet. Og man møter så mye mer I seg selv når man snakker med andre, man får liksom røsket opp litt groms som ligger der ved av at andre snakker som sitt. Det røsker også i hjerterota av at andre har mistet sitt barn, det skulle ikke vært mulig. Men samtidig trur jeg at hvis jeg hadde vært den eneste på denne jorden hadde jeg nok ikke fått den forståelsen jeg får når jeg møter andre som har mister. Det er grusomt, men betryggende på en måte. Hvordan kan man si på en pen måte at jeg takker for at vi er flere fordi da har man noen som kan forstå seg? Jeg har nå møtt noen kvinner som har mistet og selv om vi alle er totalt forskjellige så møtes vi på et eller annet plan som binder oss sammen, å ha mistet et barn. Jeg føler jeg gikk med lukkede øyne for at dette skjer med barn til det skjedde meg selv. Jeg kan ikke huske å ha sett noe i avisene, på TV eller kjente noen som har mistet før dette. Så blind jeg har vært! Nå ser jeg det over alt, og alle kjenner en, eller kjenner en som kjenner en. Hvor har jeg vært? Hvordan har jeg levd i over tredve år og ikke fått med meg at dette skjer? Og hvordan kan man stoppe at det skjer så ofte? I de fleste land så går man ikke så nærme termin, eller over, og I flere land har de valg om å sette igang tidlig. Jeg vet ikke statistikker, men fader noe må jo gjøres. Jeg selv valgte å ikke settes i gang selv om jeg hadde mye fostervann, men ingen snakket noen gang om at barnet kunne dø. Nå har ikke jeg fått tilbake obduksjonen  ennå, men fader hadde jeg visst at et barn kunne dø i magen rett før termin uten grunn hadde jeg villet bli satt i gang så fort han var stor nok til det. Men sånn ble ikke utfallet mitt og Aleksander sitt.
Det er så rart at vi er så mange som har mistet også syntes jordmødre og de på sykehuset snakker veldig lite om det og det er veldig lite informasjon om det. Det eneste de sa til meg var at husk å kjenn spark hver dag. Ikke hvordan man skulle kjenne etter, at det fantes tegn som ville si at barne hadde det vondt eller annet. Hvor er informasjonen om sånt? Jeg nå vet det ligger på nettet, men alle de jeg har snakket med var blinde før dette skjedde dem, så det må vel ligge i hendene til leger og jordmødre å informere oss om alt, ikke bare sjekke oss? Det virker som de fleste får et svar etter obduksjonen, så jeg håper på det jeg også. Hva om jeg er en av de som ikke får det? Hodet mitt kommer til å spinne i evigheter med skyldfølelse over at min kropp eller jeg må jo ha gjort noe galt. Et barn skal ikke dø! Det er feil, men hvorfor opplever så mange dette da? Hva faen gjør vi som er galt? Går vi for lenge med barnet i magen? Er det noe vi spiser eller drikker? Er det testet som ennå ikke er funnet opp? Tester vi barnet ordentlig på obduksjonen I Norge så vi kan få ordentlige svar? Et barn skal bare ikke dø! Ingen av oss skal oppleve dette, men når vi opplever det så er jeg veldig glad vi har hverandre å støtte oss på å snakke sammen, for de som ikke opplever dette «glemmer» for fort og vi sitter igjen med helvete. Takk for at vi har hverandre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt