hjertemor85 Englemamma, livet med sorgen.

I dag føler jeg meg helt ødelagt.

I dag, i fjor 14. Juni 2018 så møtte jeg og pappaen din på akerbrygge, for første gang på mange år.

Jeg trudde aldri i hele mitt liv at jeg skulle sitte her jeg er i dag. Jeg trudde aldri i mitt liv at livet mitt skulle inneholde så mye dritt på ett år, og et mirakel. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle starte noe med han da, eller noen gang bli gravid. Eller noen gang sitte her, som kvinnen som mistet sitt barn.

Jeg hadde virkelig aldri trudd det!

Jeg satt i en god jobb da, ja leitet etter min mening med livet(men gjør ikke alle det?). Men jeg ønsket ikke barn, ikke en mann, ikke en familie. Hva faen? Jeg fikk jo som jeg ønsket??? Jeg sitter her uten barn, uten mann, uten en familie.

Hvordan kan så mye skje på bare et år?

Et år siden, var jeg hjerteknust pga en fyr jeg hadde møtt som jeg for første gang på mange år, følte satt pris på meg, lyttet til meg, og var der for meg. Jeg satt da å vurderte å flytte til et annet land for han.

Men så feil tok jeg, jeg endte heller opp med en fyr som IKKE ville ha meg, som jeg ble gravid med(noe jeg ikke trudde var mulig at jeg kunne bli). Beholdt barnet, var igjennom et helvete i svangerskapet. Jeg hadde først hm(ekstremkvalme i første trimester, og halve andre), fikk bekkenløsning allerede i begynnelsen av andre trimester, ødem, halsbrann, og jeg og pappaen kranglet som fy. Trudde aldri at den fyren skulle såre meg så mye på så kort tid. Jeg var alene, gravid, flyttet bort fra folk, fikk sosial angst pga hvordan jeg og pappaen forholdt oss til hverandre(og at jeg var gravid uten å være i forhold. skammen isolerte meg), og fikk depresjon fordi jeg var alene mesteparten av tiden, med store smerter. Det eneste som holdt meg oppe, var mirakelet som vokste i magen min. Han som sparket så nydelig, han som strøk meg på innsiden av magen når jeg var lei meg, han som danset sammen med meg i stua(egentlig i hele huset), når vi trengte å løftes opp. Han og jeg planla et liv sammen med. Gutten i magen min var virkelig et mirakel, en gutt som holdt meg oppe av å bare være i magen min. Jeg visste fra første stund at han var en gutt. Jeg visste at han var det beste som noen gang hadde skjedd meg.

Hvordan opplevde vi så mye på så kort tid? Jo jeg trur det har mye med at jeg var sykmeldt fra starten, og var alene mesteparten av tiden. Uansett plager fysisk, psykisk eller krangler med pappaen, så hadde du og jeg det bra sammen. Vi var et team.

Vi hadde rutiner fra starten.

Jeg sang til deg når vi la oss, du danset i magen når jeg spilte min musikk. Du hikket så nydelig etter hver gang jeg hadde spist. Jeg elsket å ha deg i magen. Jeg elsket deg fra første stund. Du var ikke bare et barn som hadde kommet til meg, du var min mening, du var ønsket, du var elsket, du var mitt alt!

 

I dag sitter jeg her, og hater og elsker dagen for ett år siden. Jeg var heldig å få oppleve deg! Og å få lov å gå gravid med deg. Og få lov å føde deg. Den dagen som jeg var så heldig å møte pappaen din, som ga meg den gaven å bli gravid med deg.

 

Men faen jeg hater den dagen også, den dagen jeg møtte mannen som har knust hjerte mitt flere ganger enn jeg kan telle. Den dagen jeg møtte pappaen din, og du ble til så jeg skulle få kjenne sorgen av å miste deg!

 

Hva om jeg ikke hadde dratt til Aker Brygge den dagen? Hadde jeg vært et helt annet sted i dag da? Hadde du ventet med å komme til meg på et senere tidspunkt så jeg slapp å miste deg? For er det en ting jeg aldri ønsker, det er at du aldri skulle ha skjedd! Jeg vil ALDRI ønske bort det å ha opplevd av å gå gravid med deg, og å bli kjent med deg! Du er virkelig fortsatt mitt ALT! Du er den jeg elsker høyere enn noe annet og noen andre! Du er bare helt fantastisk Aleksander. Hvorfor er du ikke her med meg nå?

Du og jeg skulle leve sammen, og jeg skulle lære deg til å bli et selvstendig menneske som behandlet andre godt, og satte samtidig ned foten for å ta vare på seg selv. Du skulle bevare det gode hjerte ditt, og vite at du var alltid elsket av mammaen din.

Jeg så for meg, deg og meg om mange år. Jeg hadde til og med laget lapper som folk skulle skrive noen ord til deg som 18 åring. Jeg skulle i din 18 års bursdag gi deg en boks som inneholdt brev og bilder som var skrevet før du ble født og mens du var spedbarn. Jeg skulle da lage en film for deg, med ultralyd bilder av ballene dine(ja det hørtes rart ut, men ul mannen tok bilder så vi hadde beviset at han var en gutt), og mamma skulle gjøre deg flau med å vise bilder av sånt, og deg i rosa kjoler, og alt annet tull jeg kunne finne. Jeg så for meg deg finne en fantastisk sjelevenn som du kom til å gifte deg med. Jeg så for meg deg få lov å følge drømmene dine, for uansett om jeg måtte ha jobbet med halvt i hjel for det, så ønsket jeg det for deg. Hvordan skal jeg nå leve uten å vite at du får lov å oppleve verden, og verden oppleve deg. Hvorfor faen var det ikke jeg som gikk bort og du som fikk leve? Jeg bytter lett plass med deg! Hvorfor faen får jeg ikke lov til det?

Du skulle nå ligget i den bedside cribben jeg fikk i babyshower av alle mine venner. Du skulle nå pustet, ledd og levd godt. Hva skjedde? Hva har skjedd, og hva har jeg gjort som var så jævlig at jeg er den som opplever dette? Hvorfor faen får ikke du lov å leve? Du skulle leve, jeg skulle dø! Det er den eneste døden jeg hadde forberedt meg på! ALDRI TRUDDE JEG DETTE VILLE SKJE!

Et år siden satt en uviten 32 åring, og drakk litt på Aker brygge med venner. Et år siden satt en forvirret gutt foran meg, tapt i sin egen verden som jeg måtte dra han ut fra. Ett år siden satt en to mennesker å snakket sammen, uvitende om at du skulle bli til, og vi måtte oppleve å miste deg. Ett år siden?

Verden er så forbanna urettferdig!

#etbarnforlite

 

Jeg er mamma, ja jeg er en mamma i barsel! En mamma med tomme armer,  som bor i et hjem uten barneskrik. En mamma som dro hjem etter en fødsel uten sitt barn.

Vær så snill ikke fortell meg at man ikke er en mamma før man har hatt mange våkenetter pga amming eller skriking, eller at man ikke vet hva utslitt er før man har barn. Jeg er en mamma som har grått, og gråter flere tårer enn det jeg trudde var mulig for mitt barn. Jeg er en mamma som har våkenetter og utslitthet mer enn hva jeg trudde var mulig på grunn av sorgen av å miste mitt barn. Jeg ville for alt i verden byttet dette med å få lov å klage på noe med barnet mitt å gjøre(ja man har lov å klage, bare for min del og for de som har mistet, vær så snill å sett pris på at du har lov til å klage, og at barnet ditt lever.).

Ingen barn kan erstatte barnet man har mistet.

Jeg har gått gravid i over 39 uker, og blitt godt kjent med babyen min i magen. Fått lov å elske han mer enn  jeg trudde var mulig å elske noen. Fødte min vakre gutt, som var helt perfekt fra topp til tå. Og er stolt av min sønn. Min sønn som jeg, en stolt mor, har lyst til å vise frem til verden og skrike ut; Se jeg er mammaen hans. Jeg er mammaen til denne vakre gutten.

Men det kan jeg ikke…

Ikke spør meg om det går bra, for det gjør det ikke. Ikke spør meg om hvordan det går om du ikke vil ha et ærlig svar. Spør gjerne om min sønn og alt som omhandler han, for tru meg, du ripper ikke opp i noe! Såret kommer alltid til å være åpent, og jeg må leve med det. Men ikke spør om du ikke takler tårer, eller et smil fordi jeg er stolt av han, eller avvisning fordi i akkurat det øyeblikket er det for mye for meg å takle.

Om jeg smiler er det greit, det betyr faktisk ikke at jeg er «fikset», jeg bærer fortsatt sorgen over min sønn med meg, og jeg er ikke noe å «fikse». Alle følelser er lov, og er allerede lei av at dette er et tabuemne! Det kalles den ensomme sorgen for en grunn! Å miste et barn, i eller utenfor magen er fortsatt å miste sitt barn.

Ikke si til meg at dette ordner seg hvis du ikke kan gi meg sønnen min tilbake! For jeg VET at det er det eneste i verden som kan ordne dette, og jeg vet at det ikke er mulig. Men å leve med sorgen, ja det må jeg.

Gi meg tid, mye tid!

Ikke si at du forstår om du ikke har vært igjennom dette før. Jeg er glad for at du ikke forstår, for da betyr det at du ikke har opplevd dette.

Jeg takker for at LUB finnes, for meg, og mine nær meg nå. Jeg er så heldig at de nær meg har lest på sidene til LUB for å forstå en brøkdel av det jeg går igjennom, og jeg er så heldig at jeg kan snakke med mennesker der som har opplevd dette marerittet selv.

Jeg har mistet det kjæreste jeg har, og vil bære med meg sorgen av å miste barnet mitt resten av livet. Alt jeg hadde, og alt som skulle være vårt liv sammen, er nå i grus. Jeg starter ikke på blanke ark, jeg starter virkelig i helvete på jorden, og herfra skal jeg bruke tid, tid til å greie å leve videre. Hvordan? Det vet jeg virkelig ikke, men jeg tar sekund for sekund, minutt for minutt, og dag for dag. Jeg har måtte hatt begravelse for min sønn, noe ingen mennesker i verden burde oppleve, unner ikke min værste fiende å måtte oppleve dette. Alt er feil, så feil det kan bli.

Jeg er mamma, en englemamma, Mammaen til Aleksander. Jeg elsker deg min sønn Aleksander, mer enn verdensrommet er stort❤️.

Aleksander 16.05.2018-14.05.2018❤️

Men jeg er fortsatt en mamma!

 

#Instagram #tilpårørende #minsorg #sorg #mamma #englemamma #Englesønn#englebarn #rådframegtilmine #jegerenmamma #etbarnforlite #mittskrikuttildenærmeste

13.05.2018

 

Det var en søndag, en ganske vanlig søndag, det eneste unormale var i magen min hadde jeg en karatekid(det kalte jeg han fordi han har fra første spark vært en gutt som har sparket mye.) og han sparket veldig mye mer enn vanlig de tre dagen før. Så mye at jeg ikke fikk sove om natten. Jeg var vant til dårlig søvn, men dette var mer enn ti ganger å tisse, eller en som vekket meg med sparking, eller bekkenet som var vondt. Han var faktisk en veldig karatekid, og jeg bekymret meg ikke over det. Men heller sa at han måtte roe seg litt ned fordi det begynte å bli litt plagsomt og vondt. Har hatt mye plager i svangerskapet, så er vant til smerte og greier meg egentlig ganske fint med de, fordi jeg hadde mitt mirakel i magen.

Dagen før, hadde jeg spist å kost meg, og satt hos naboen, og ble sittende der på kvelden å skravle med de til ganske sent. Og de fikk se hvordan Aleksander sparket og styra i magen min.

Men mine bekkensmerter var mye mye verre enn det de hadde vært noen gang, så satt å snudde og vendte meg i stolen til at bekkenet sa stopp. Og bestemte meg for at det var leggetid. Da hadde jeg så store problemer med å gå, at jeg presset meg igjennom smertene, og måtte ta pause mellom hvert trappetrinn. Den natten var grusom med smerter, og ja jeg fokuserte faktisk kun på smertene så jeg kan ikke huske om jeg kjente spark på den kvelden, eller om natten. Smertene var så store at jeg faktisk mener å huske at jeg gråt noen ganger.

14.05.2018 Den mest grusomme dagen i livet mitt!

Jeg våknet opp, og susset litt på at jeg ble vekket av det grusomme bekkenet igjen, men at det ikke var mageboeren som vekket meg med spark. Jeg er veldig vant til at han vekker meg, eller jeg ligger i sengen, og venter på at han våkner. Men denne dagen var smertene så store at jeg måtte reise meg opp fra sengen. Jeg stusset flere ganger på at han ikke ga noen tegn fra seg, men regnet med at han lurte meg som han har gjort før. Så jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg var jo bare ti dager til termin og jeg hadde vært på sjekk hos føden med ul og ctg på fredag og skulle tilbake på onsdag. Jeg ble veldig godt fulgt opp på slutten pga mye fostervann og at jeg hadde høyt glukosenivå på glukosetesten. Men langtidssukker nivået mitt var på 5,5. Men ble godt fulgt opp med ul en gang i uken på føden. Så jeg la jo merke til at kroppen hans gikk til siden innimellom, så da var han jo der, og tenkte at varmen ble for mye for han til at han orket å sparke.

Så ringte jeg mamma så at jeg skulle ha selskap når jeg dro ut en tur for jeg måtte ha støttestrømper, bena mine var så fulle av vann så mye at det var vondt å gå på de. Satte meg i bilen med headsettet, med mamma i ørene, og stusset to sekunder over at jeg ikke hadde så dårlig plass som vanlig bak rattet, men tenkte ikke noe mer over det(min mamma snakker så mye at man blir fort distrahert). Min mageboer, Aleksander, elsket å danse i magen når jeg kjørte bil med masse musikk på. Men jeg tenkte han er nok rolig fordi jeg ikke har på musikk. Bare for å ha fortalt det, så elsket han å sparke og ville ha oppmerksomhet på de mest upassende tidspunktene, og den rampe siden elsket jeg allerede ved han.

Så dro jeg på apoteket, kjøpte strømper, og pyrisept for det hadde jeg glemt at man trengte til navelen hans.

Så dro jeg på butikken å handlet med mamma på ørene. Hele tiden ble jeg distrahert av at jeg ikke kjente han sparke, så glemte alt jeg egentlig skulle handel, å kjøpte sjokomelk og sjokolade, å tenkte jeg skulle vekke han litt med et sukkerkikk. Dama i kassen spurte hvor lenge jeg hadde igjen, og jeg svarte blid og fornøyd, ti dager til termin.

Så sa hun med så lav mage så jeg trur nok ikke det. Og det var første gang jeg tenkte over at magen var faktisk veldig lav. Jeg hadde jo sett sprengt ut de andre dagene, nå så magen ut som en dråpe.

Jeg dro hjem å satte meg ute, fortsatt hadde mamma på tlf. Sa til henne at jeg bare måtte få i meg sjokomelken, og da ble det nok liv. Det rare var at sjokomelken smakte ikke mye, og sjokoladen greide jeg ikke å spise opp.

Så skrev jeg i et mammaforum jeg er i, å spurte de om hva de tenkte og om jeg var uansvarlig om jeg prøvde å sove litt for da vekket han meg alltid?  Og så en kald dusj å prøve å vekke han, om jeg da ikke kjente han når jeg la meg ned å slappet av. Det var ingen som svarte kjapt nok for meg, så jeg måtte legge meg litt ned, men ble for varmt til å sove. Og jeg hadde fortsatt ikke kjent noe annet enn “vugging” fra mageboren, så jeg skrev melding til naboen. Spurte henne om å kjøre meg til føden når hun kom hjem(hun var på vei hjem, og jeg ringte føden og sa jeg kom og fortalte hvordan dagen hadde vært, så de sa kom) så jeg hoppet I dusjen (fortsatt ikke redd for at det var noe, men bare litt bekymret) og tok en iskald dusj. Men fortsatt ingenting, ingen spark.

Møtte naboen utenfor, og sa at jeg har jo kjent bevegelse i dag, men ikke spark. Og tenkte at jeg bare skulle på føden for å få bekreftet at han var nok litt sliten pga varmen, eller bare bekrefte at alt var bra. På vei ned til sykehuset, kjente jeg at jeg begynte å bli redd. Veldig redd! De andre gangene han hadde skremt meg, så var dette tidspunketet han pleide å sparke igjen.

Men alikevell tenkte jeg at mamma følelsen i meg burde sagt i fra om det var noe galt. Moren min har alltid fortalt historier fra når jeg var baby og liten at hun visste når ting var galt, så jeg tenkte at dette burde jeg også vite.

Vi kommer til vaktrommet, og jormor som møter oss, følger meg bort til et rom med ctg maskin. Jeg syntes hun virket rar, rar på en måte som skremte meg.

Hun satte på de to “dingsene” på magen min, og skrudde på maskinen. Og ingen lyd kommer… Hun sjekker og ser etter om hun faktisk har tatt på lyden, noe hun ikke hadde, så leter hun igjen(I det hun ikke hører noe, jeg ikke hører noe så skjønner jeg at noe er galt, det er alltid blitt funnet hjertelyd på han på noen sekunder.) Jordmor sier at hun er ikke så flink på dette så hun må nok ha hjelp. Hjelp? tenker jeg. Jeg kan hjelpe deg, vi har jo alltid funnet lyden på noen sekunder før. Hun tukler litt mer, men gir opp.

Og sier hun skal tilkalle ei annen som kan dette bedre, og jeg ikke skal bekymre meg for lyden når hun trykker på knappen(alarmknappen…!). Den knappen piper! Ei annen jordmor titter inn, og lurer på om hun skal ringe legen. Ja sier jordmor som akkurat sekket meg.Jeg ser på min nabo, og igjen tenker jeg nok at han er en luring der inne. Jordmor forteller meg at det er mye bedre å sjekke med ultralydmaskinen, og at legen gjør det.

I hodet mitt fyker det tanker, og jeg tenker masse på at han er sikkert snudd seg, siden hun ikke fant hjertelyden nå, eller så kanskje han har en hjertefeil som gjør at det begynte å slå sekundet hun tok vekk de fra magen min. Jeg tenkte faktisk ikke den værste tanken, for det var ikke mulig for meg at skulle skje.

Vi går inn på ultralydrommet(samme rom som alt er skjedd på, siden og før.) der kommer en lege med langt lyst hår og sjekker. Hun sier ikke mye, der er hjerte, men det ser ikke ut til å slå, sier hun. Og vent litt så skal min kollega også sjekke, så venter vi på lege to(mens så har hun hele tiden på ultralydmaskinen på magen min, og titter rundt.) Så kommer en lege til og da konstanterer de begge med at hjerte slår dessverre ikke mer. Mens alt dette skjer, skriker alt i meg, og jeg forstår ingen verdens ting. Ja, men vent litt tenker jeg, det starter snart igjen. Men sekundet de begge sier det jeg ikke vil de skal si, blir det kaos i hodet. Alt raser, jeg virkelig klikker i vinkel inni meg, å gråter og skriker høyt.

Jeg skriker etter telefonen min, og jeg skriker at dette ikke er sant! (Når jeg skriver dette, jeg har ventet en stund å skrive om det fordi jeg ikke har greid det, jeg knekker totalt sammen, og hyler, skriker og hyl griner. Jeg føler jeg ikke får nok smerte ut og jeg kjenner smerten av det som skjedde akkurat det øyeblikket helt på nytt.)

Jeg husker jeg skrek og hulket høyt. Jeg følte jeg ikke fikk luft. Og samtidig så følte jeg at all luften i meg var borte.

Følelsene mine tok totalt overhånd, og jeg ble sinna fordi jeg ikke fikk telefonen min. Min første tanke var å ringe pappaen til mitt barn.

Alle i rommet holdt meg der inne, og jeg må være ærlig og si at jeg virkelig ikke vet hvor lenge de holdt meg igjen, men det føltes ut som evigheter. Jeg husker jeg spurte, Hva skjer nå?, og svaret jeg fikk, var, vi må snakke litt sammen for vi har ikke noen rutiner på dette. Hva faen? Ingen rutiner? Nei for faen jeg spurte ikke om det var vanlig, og om dere hadde rutiner? Hva skjer med meg og babyen? Og hvorfor faen kan dere ikke bare ta han ut å hjelpe han??

 Jeg trengte, og hadde behov for å komme meg vekk, og ut å ringe pappaen. Han måtte være her for dette og han må vite dette først av alle.

Når jeg tilslutt får telefonen min, så går jeg med bestemte raske skritt ut, tårene renne og jeg skjønner ingenting. Og jeg må skrike ut noen ting før jeg ringer han.

Så ringer jeg?

Ordene jeg sa da, ødelegger meg ennå. Ordene jeg sa da var stygge! Jeg vil ikke være stygg selv om andre er det mot meg. Så de ordene jeg sa da brenner i meg.

Jeg ringer han og skriker ut; Babyen min er dø, du fikk det som du ville!

De ordene er så sterke i meg ennå, og så vonde å bare skrive de, dør litt av meg inni meg.

Han svarer tilbake, hva? Føder du nå? På en litt «kul» måte. Han er dø, skriker jeg tilbake, og begynner å hulk grine. Må jeg komme, sier han. Du burde det, sier jeg. Så legger vi på, og naboen tar nummeret til pappaen og sender han meldinger at han kan nå henne der, og for sin egen del burde han komme.

Jeg satt der og det føltes bare sekunder som hadde gått siden jeg la på så sto pappaen der. Og tru meg det var ikke sekunder, men nesten en time. Han var i seilbåten sin når jeg ringte og måtte seile inn, kompisen hand kjørte han og fort som fy.

Men hos meg så følte det ut som jeg akkurat hadde lagt på. Og jeg hadde visst ringt mammaen min i den tiden i mellom, men den samtalen husker jeg ingenting av.

Pappaen kom, å ble med inn til føden, sammen med naboen min. Han spurte om hun kunne gå ut når vi snakket med lege og jordmor alene, jeg må igjen si at det jeg skriver er i fra min hukommelse så det kan hende jeg glemmer noe, eller at ting ikke er i korrekt rekkefølge, for mens jeg skriver dette her så har det faktisk ikke gått mer enn litt over to uker. Og jeg er virkelig ikke funksjonabel på noen plan nå. Eneste jeg greier er å ligge å skrive.

Vi kom inn på rom 14 som skulle være vårt rom.

Vi spurte(husker ikke om det var meg eller pappaen som spurte) om hva skjer nå? Hun forklarte at jeg måtte settes i gang og føde. Noe vi begge fikk sjokk av, og spurte om keisersnitt var noen mulighet. Og vi fikk beskjed at det ikke var det(noe jeg i senere tid virkelig forstår). Jeg fikk beskjed at jeg kunne velge å bli satt i gang da, eller dra hjem å komme tilbake dagen etterpå. Jeg valgte det eneste rette for meg, å dra hjem. De tvilte sterkt på å slippe meg fordi de visste at jeg og pappaen ikke var et par, men vi fortalte at vi skulle være sammen(noe vi snakket om på et eller annet tidspunkt, men jeg husker dessverre ikke samtalen.)

 

Ikke mye mer husker jeg fra sykehuset den dagen. Jeg vet at mammaen min var der en gang, men husker ikke når og hva som skjedde. Mye mer skjedde, og mange samtaler fant sted, men tåka jeg lever i, hadde allerede lagt seg.

Jeg ble kjørt hjem av min nabo, og pappaen måtte bli hentet for å hente sin bil, så komme til meg.

–

Samtalene på verandaen når vi kom hjem husker jeg også veldig lite av. Jeg husker bare at vi satt der, å snakket og gråt, o forsto ingenting. Jeg søkte på nettet etter alt med å miste et barn så sent i svangerskapet, å leste, å prøvde å skjønne hva som skjedde, og har skjedd.  Jeg gikk tusen ganger igjennom(og gjør fortsatt det) dagene før han gikk bort. Jeg satt og lurte på om hva jeg hadde gjort feil, kanskje han begynner snart å sparke igjen. Jeg har jo lest om mirakler, og han er jo mirakel babyen min. Jeg skjønte ingenting…

–

Jeg og pappaen gikk inn til meg etter en lang stund på verandaen, og jeg mener vi prøvde å se en film mens vi lå på sofaen i armkroken, men det ble mer prat. Og begge var utslitte så vi valgte til slutt å legge oss. Vi snakket masse i sengen, og kysset og holdt rundt hverandre.

Men det rare var at jeg hele tiden tenkte på den ikke levende babyen jeg hadde i magen, og kjente når jeg la meg fra side til side at han datt bare. Det var en så ubeskrivelig ekkel følelse, og samtidig husker jeg at jeg hele tiden håpet han begynte å bevege seg igjen. Det var en så tung natt og jeg sov så lite(men var allerede vant til lite søvn), men det var så godt å ha pappaen til min lille baby som holdt rundt meg mens han sov. Jeg husker ikke mye av hva jeg tenkte eller snakket om, men husker vi sovnet veldig sent. Så sent at solen var på vei opp. vi var totalt utslitte og det husker jeg veldig godt. Men tryggheten av å ha pappaen til å holde rundt meg, og sove ved min side akkurat da var stor. Men babyen i magen min var fortsatt dø!

#minværstedag #dødtbarnimagen #sorg #denensommesorgen #etbarnforlite #helvetepåjordnen

30.05.2018

I dag våknet jeg med fantasier om hvordan det ville vært å fødet Aleksander, og at han var levende. Hvordan tiden nå ville vært. Jeg kjenner fort på at sorgen tar over hele meg, i det første jeg våkner. I dag tviholdt jeg på fantasien, mens sorgen sagte som sikkert bygde seg opp. Jeg så for meg alt fra amming, og at vi ikke kunne vært hjemme nå fordi det er for varmt inne og ute, så vi hadde kanskje vært ved vannet eller et kjøligere sted enn her hvertfall. Jeg holdt ved mange sånne tanker mens jeg igjen gjør det samme jeg gjør hver morgen, kle på meg, lage kaffe og gå ut til ute sofaen. Og bli her resten av dagen.

–

I dag igjen ringer presten, og hun er super hyggelig å prate med, men jeg husker nesten aldri hva jeg har sagt til henne. Men det et godt å prate med hun. Og jeg er veldig glad for at hun rekker ut til meg og til pappaen, da blir jeg trygg på at noen passer litt på han også. Så ringer ei fra LUB og sier masse som jeg igjen ikke husker? det jeg husker, er at hun sa hun hadde funnet en som har mistet i svangerskapet, og hun er også alene, men hun hadde et barn på to år nå. Og hun skulle ringe meg en av de neste dagene.

–

Og ja sånn når jeg kommer på det, sa jordmor når jeg var der at jeg måtte love å få noen profesjonelle til å prate meg. Jeg prater med veldig mange nå syntes jeg, men skjønner ikke at det kommer til å hjelpe dette her. Men ja skal lytte til henne og gjøre det, men må nok bruke litt tid. Alle føler jeg presser meg ved å si og snakke om å komme seg tilbake til verden, jobb og rutiner, hverdagslivet? seriøst??? Er det fokuset nå? Seriøst det er 14 dager siden jeg fødte og jeg skjønner ikke dette engang ennå… jeg vil jo selvfølgelig greie å spise uten at folk tvinger i meg mat, jeg vil jo kunne gå ut med søpla mi selv, men det går ikke nå! Det går ikke!

Jeg trenger tid! Jeg trenger hjelp! Jeg trenger pappaen til Aleksander rundt meg! Jeg trenger mest av alt at dette ikke er sant, og at jeg kan få babyen min tilbake!!!

 

Jeg forstår ikke hvordan man skal greie dette i det hele tatt??!?

–

Og oppi tankeland som jeg er 99% av tiden så hører jeg disse sauebjellene nærme seg, så jeg titter opp og der står visst tre hanner i hagen til naboen, og spiser gress.

Jeg bor i en leilighet i et hus på en sauegård, så dette blir nok sommeren min. Jeg rører de ikke, jeg kjenner jo selvfølgelig at jeg ikke har krefter, men jeg er også faktisk redd og bryr meg ikke på samme tid. Men jeg sier i fra at de er her. Og det river meg litt bort fra tankeland som jeg sitter i hele tiden.

Men blir samtidig provosert av de(som jeg blir av veldig mye nå.) Jeg blir provosert fordi de kan få lov å gå i en egen verden hele tiden, alt er bra for de. De kan spise og kose seg. De lever et bekymringsløst liv. Fy jeg er misunnelig på mye og mange om dagen, jeg er så misunnelig! Og jeg hater å ha de følelsene og ikke unne andre det godt. Jeg hater at jeg misunner alle andre, jeg misunner til og med de som har mistet tidligere, enten fordi de kanskje har en mann, eller fordi de har kommet seg videre, eller fordi de har fått en barn eller har barn fra før av. Det er så mange grunner til min misunnelse om dagen. Jeg syntes det er dårlig gjort av meg, men jeg kan ikke styre det. Jeg er sint inni meg fordi dette skjedde akkurat meg, så er jeg sint fordi jeg tenker at jeg skulle heller ønske at det skjedde noen andre, jeg blir så sint på meg selv og at jeg tenker sånne stygge tanker. Jeg til og med skammer meg over å skrive de tankene ned. Jeg har så mange stygge tanker som jeg ikke greier å si eller skrive, for jeg skammer meg så hinsides ved å bare tenke de. Jeg skammer meg mest over tankene mine som jeg tenker om meg selv, og om pappaen til babyen vår. Jeg orker faktisk ikke å skrive om disse stygge tankene nå, jeg orker faktisk ikke å tenke på de engang nå.

–

Dagen i dag er en så varm og fin sommerdag at jeg kjenner sinnet og hate til folk vokser i meg. Jeg kjenner at jeg er kjempe sint på pappaen som har båt og “ny” dame. Og han seiler sikkert nå, og nyter solen og bader, med ingenting rundt seg som konstant sier at du er blitt pappa.

Jeg kjenner sinnet mitt stiger fordi folk kan bade og sole seg, mens jeg sitter i skyggen og får ikke i meg mat. Jeg kjenner det bobler i meg at jeg må ligge her og smelte vekk med smerter og være totalt alene. Det er så jævla urettferdig! Det er så jævla dårlig gjort at jeg ikke kan seile bort, bade og hygge meg, mens her sitter jeg og har null energi, null matlyst, men fikser ikke å være alene mer, og fikser ikke å være den som ikke greier noe. Jeg fikser ikke dette alene. Jeg hater virkelig folk med «vanlige» liv nå. Med vanlig mener jeg at jeg ville heller opplevd hva som helst annet traumatisk enn dette. Jeg hadde forberedt med på to virkeligheter, alenemamma, eller mamma og pappa som er venner og oppdrar Aleksander sammen. Det siste var det jeg håpet på, men jeg hel forberedte meg på det første også om det skulle bli sånn. Og begge deler var greit for jeg hadde da en baby, en baby som var min familie. En baby som skulle vokse opp og oppleve verden. Jeg håpet og ønsket  at pappaen kom til å stille opp og være masse med han, men regnet ikke med noe. Jeg ville heller ta det som det kommer.

Når jeg sitter her nå, alene med sorgen så tenker jeg disse stygge tankene om pappaen. Jeg har null behov for å si de til han(for jeg unner han virkelig alt godt i verden, mer enn jeg kan beskrive), men samtidig hater jeg han nå for å ikke se og skjønne at hvis vi hadde bearbeidet denne sorgen sammen, så hadde den vært halvert, den hadde vært lettere for oss begge(selv om han ikke trur det.). Det hadde vært et håp om å overleve da. Det hadde vært et håp om at vi greier dette, selv om vi ikke er kjærester. Vi hadde jo greid å vært foreldre sammen til et levende barn, hvorfor greier vi ikke å være foreldre sammen i sorgen da? Hvorfor er jeg så giftig for han? Jeg har vært det føler jeg hele veien, jeg sier de feil tingene, jeg trigger noe i han som gjør at han alltid vil rømme bort fra meg. Hva er galt med meg? Jeg ber ikke om å være kjærester eller å gifte meg, og det har jeg heller aldri bedt om. Jeg har bedt om en dag av gangen, ikke love ting man ikke kan holde, støtte hverandre som venner, finne på ting som venner. Og under svangerskapet håpet jeg og håpet jeg at vi kunne være bestevenner som oppdro en nydelig liten gutt(ja jeg har gjort mine feil i mot han så han har rett til å være sint på meg. Jeg beholdt barnet, og jeg snakket med familien hans bakryggen hans fordi jeg var bekymret for han. Noe jeg ser i ettertid at gjorde ting mye verre.), nå håpet jeg bare på at vi kunne støtte hverandre en liten stund, finne på ting, snakke på telefonen eller bare ta en is, og snakke om det vi ønsket å snakke om. Jeg føler jeg ikke ber om mye, men jeg føler også at jeg bare er en byrde for han. En byrde fra første stund. En byrde han kommer tilbake til jevnlig og lover og sier ting som han ikke kan holde. En byrde som han er glad i, men ikke takler å være med mer enn en eller to dager før det trigger sinnet i han eller noe annet.

Jeg forstår virkelig ikke at man kan være så glad i et menneske og samtidig virkelig hate de intenst, for det føler jeg pappaen gjør med meg. Ingen gjør disse tingene mot noen man bryr seg om, eller noen man er litt glad i.

Ja, jeg trur lett på at han tenker sikkert mye det samme om meg. Ja han har nok hat til meg fordi jeg valgte å beholde Aleksander, og gikk bak ryggen hans når vi ikke greide å prate sammen, og snakket med familien hans.

Men hva skulle jeg gjøre? Ja jeg ser nå at ingen andre enn oss to skulle jobbet med kommunikasjonen uten andres innflytelse, men det skjedde ikke. Jeg trudde virkelig jeg gjorde ditt beste med å si i fra når jeg var redd for deg og trengte at noen faktisk skulle ta vare på deg. Ja jeg beholdt barnet, ingenting annet var riktig for meg og jeg kommer ALDRI til å unnskylde for det!

Men jeg unnskylder for at jeg ikke så deg, og ikke bare snakket med deg så vi kunne finne ut av ting sammen. Men jeg unnskylder ikke dine handlinger, de skulle ikke ha skjedd uansett om jeg beholdt barnet eller ikke. Jeg prøver ikke å legge noen skyld på det som har skjedd. Aleksander er borte, og det er ingen av vår sin feil uansett hvor mye man kjører hodet sitt på det, eller hva svarene blir. Men vi kunne hatt et så bedre svangerskap enn det vi hadde. Du sleit på din måte, og jeg på min. Vi begge var ulykkelig på hver vår måte. Ja, jeg var heldig samtidig, jeg var heldig som faktisk hadde Aleksander i magen, og fikk blitt kjent med han. Det river i hjertet mitt at du ikke fikk den samme muligheten. Men faen heller, du stikker jo med en gang vi er litt uenige, og du stakk jo om jeg hadde en dårlig dag(tru meg som gravid eller ikke gravid vi alle har de, alt er ikke rosenrødt.).

Men jeg har hatt håp og tro på deg uansett hvor mye hjerte mitt har knust hver gang vi kranglet, du sa noe til meg om hvor dårlig mamma eller hvor gal jeg var eller alle de andre tingene jeg vet du ikke mente når du sa de, men de sitter der ennå, og de river faktisk mer nå! Og de sitter der enda hardere når du nå greier å være med alle andre enn meg i sorgen din. Jeg hadde lett vært med deg på fest om jeg bare fikk sitte med deg, jeg lover jeg hadde ikke vært i veien. Jeg kunne vært med på båten, selv med bekkenet mitt kunne jeg sovet på gulvet om jeg måtte det.

Jeg er så ekstremt forbanna at jeg nå sitter her, alene, og du rømmer igjen. Du rømmer uten meg, jeg føler du rømmer fra meg, for du har innrømt at du prater med andre om han, og viser bilder. Hvorfor kan ikke vi det? Du har sagt du ligger i sengen sammen med hun, og prøver å prate om han? skjønner du ikke at du knuser meg når du forteller sånt? Jeg har aldri vært sjalu eller hatt noen ting med å blande meg inn i deg og dine dame greier, men nå burde du faen meg forstå at jeg sitter sint, sjalu, forbanna, redd og føler meg enda mer alene når jeg vet du deler sånt med henne. Dette er vår sorg, jeg fødte, jeg gikk gravid, hun får visst deg og sorgen din. Jeg hater alle andre også som får tiden nå med deg! Jeg hater de, fordi det er jeg som faktisk trenger den!

 Jeg hater at jeg har blitt sånn at jeg bare sitter her å enten er i et modus der jeg ser rusa ut(zombimodus) eller at jeg hylgriner. Min triggere som jeg leser folk skriver om, vet jeg ikke hva er. Jeg hater og elsker pappaen til Aleksander så mye og trenger han så mye nå at jeg blir gal.

–

Jeg tok meg nettopp en dusj fordi jeg var alt for varm, og ville prøve å barbere meg for første gang etter fødsel. Men kom i dusjen så en edderkopp jeg hadde drept i svangerskapet, og husker godt hva jeg sa når jeg tok den, at mamma fikser alt selv om jeg er høygravid med bekkenløsning. Edderkoppen var over dusjkabinettet så det måtte litt teknikk til å ta den når jeg var så stor. Men ordene jeg sa da til magen min, ble så utrolig jævlig å huske. For nei jeg føler meg ikke som mamma, jeg fikset jo ikke at du skulle leve så nei, jeg fikser ikke alt.

Jeg gråt og skreik i dusjen så mye at jeg kjente endelig den smerten komme ut å følte verdenen rase. Jeg er så lei av tilstanden der jeg sitter med disse følelsene inni meg og de kommer ikke ut, de er bare kapslet inni meg og gjør meg vondt. Jeg trudde jeg skulle dø av smerte når jeg gråt i dusjen. Det er så utrolig vondt når den værste smerten sprenger på og kommer ut som en bombe. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto der før jeg faktisk begynte å dusje meg ordentlig, men det var lenge nok til å få rosinfingre, og at vannet i dusjkabinettet hadde begynt å renne utover gulvet. Og da gikk jeg igjen tilbake til den tilstanden som alt er kapslet inni meg, men sitter fast. Samme tilstand jeg sitter i hele tiden i sofaen ute. Jeg føler jeg sitter å gjør det verre for meg selv. Det står at man ofte mister matlyst, men man burde få i seg noe. Hvertfall litt frukt, grønnsaker, og fiber så kroppen kan jobbe seg tilbake. Men hva om du faktisk ikke får i deg noe, og du vil ha mammakroppen fordi det er det eneste du sitter igjen med? Jeg forstår ikke meg selv, jeg vil være «normal» og være med folk og få tilbake kroppen min, uten smerter. Men jeg ønsker også å ha mammakroppen for evig som et tegn på at jeg faktisk har fått en sønn. Og jeg vil også ha smertene som faktisk minner meg hele tiden på at jeg faktisk har født og jeg har gått et fult svangerskap. Jeg vet ikke om disse tankene kommer fordi det er så få som har sett meg gravid, at jeg er redd for at folk eller andre ikke ser dette som stort, eller ser på meg som en mamma. men jeg trenger at de vet at jeg er en mamma, jeg er mammaen til Aleksander! Og jeg elsker han mer enn noe annet i verden og vil alltid elske han mer enn meg selv eller noen andre. Han er min sønn, og da forstår du sikkert mitt behov, og det jeg skriver om mine ting i forhold til pappaen hans.?. Pappaen hans er det eneste jeg har igjen fra han. Og den eneste som kan være i nærheten av å forstå føler jeg. Så at jeg ikke kan sørge med han er helt grusomt! Han var der, og deler de samme minnene og deler opplevelsene. Han var min støtte under fødselen, han var min helt, og han er pappen til Aleksander og en av de første som så han, og tok på han sin første bleie, stelte og holdt han, i mens jeg lå på sengen og de prøvde å få ut morkaka. Det er kun vi som pappa og mamma som var foreldrene hans som opplevde det. Jeg trenger seriøst pappaen hans. Og jeg vet han trenger meg selv om han nekter sikkert for det. Ja han vet vi deler noe spesielt, men han vil fortsatt ikke være med meg eller finne på noe med meg, men hundepasser kan jeg visst være, for hunden han skaffet bare noen dager etter fødsel?.?. Ja jeg digger den hunden, men ja jeg føler meg som søppelkassen hans. Jeg vet han har et godt hjertet, og han vil meg vel. Men samtidig gjør ikke handlingene hans det samme som han sier. Handlingene hans sier at jeg er bare den han trenger når han trenger meg, og later som han bryr seg. Men den jeg ser når vi er sammen er en helt annen. Den jeg ser er en kjærlighetsfylt mann som virkelig er glad i meg og liker meg, men så kommer angsten og han må si noe eller gjøre noe for å dytte meg bort, og det sårer meg. For jeg har aldri bedt om et forhold, jeg ber om å bare være. Være to mennesker som tives i hverandres selskap. Du trenger ikke dytte meg bort, jeg prøver ikke å lure deg til noe, jeg er meg med deg. ingen triks, ingen baktanker, bare å være!

Jeg føler meg som et andre valg, eller rettere sagt som et siste valg. En å være med når man må, eller ingen andre kan.

Ja det er sikkert rart at jeg skriver så mye om pappaen, men ja det er det eneste jeg greier å fokusere på, og er greit å fokusere på. Jeg tenker på sønnen min, Aleksander, vært sekund. Ikke tvil på det engang. Derfor er det godt å ha hodet som lar deg fokusere på noe som ikke man blir totalt knust av, men heller sint på. Jeg er så glad I den gutten/mannen som er pappaen til min baby at det er ubeskrivelig. Jeg har virkelig ikke behov for at vi skal være sammen som et par, men hva med faen meg venner som respekterer hverandre? Hvorfor greier mine venner å sette seg til side for meg, og jeg for de? Og du kan sette deg til side for andre, men meg, da må du ta vare på deg selv eller trenger andre folk? Hva i meg er så galt?

Hvorfor ikke kunne respektere meg nok til å ikke snakke om andre damer, ikke lyve å si fine ting du ikke vil eller ikke greier å holde? Ikke si stygge ting til meg? Ikke tru at jeg er her for alltid. Hvorfor får ikke jeg den respekten av han? Ja vi ettablerte tidlig at vi kunne snakke med alt med hverandre, men filtrering ligger i min natur og de fleste for å ikke såre den andre. Hvorfor da må du fortelle meg om damene du har hattsex med, at du har hatt sex etter fødselen, at du er forelsket, eller at du snakker om Aleksander med henne? Forstår du virkelig ikke hvordan dette knuser meg?

 

Jeg blir sjokkert over meg selv, og at jeg har så behov for han. Min nabo og venninne er vel den som har hjulpet og støttet meg mest av alle som er i livet mitt. I svangerskapet, og nå etter. Og hun fortsetter, og jeg føler jeg ikke greier å vise hvor takknemlig jeg er for at hun tar vare på meg. Men jeg greier ikke, jeg fortsatt fokuserer på Aleksander eller pappaen hans. Det tar vekk alt fokus på alt annet. Og hun er så fantstisk at hun rydder, lytter, hjelper meg med alt. Hun kjører meg til alle avtaler, og stiller opp virkelig mer enn det noen kan forstå. Og alikevell fokuserer jeg på at jeg kun vil være med min sønn og hans pappa. Jeg greier ikke å sette pris på, eller være tilstede uten pappaen. Og det er virkelig vondt for meg å være et menneske om ikke virker som eller faktisk bryr seg om noe annet. Jeg vil jo vise at jeg bryr meg om henne også, og andre som stiller opp. Men jeg bryr meg, men har et men der. Men pappaen til Aleksander gjør det og det, og er ikke her. Men Aleksander skulle vært her og jeg vil faktisk ikke leve uten han. Jeg tenker, og tenker og vet jeg er I sjokktilstand enda, for det fortalte legen meg(og alle andre). Men jeg har forberedt et helt liv for å bli mamma, og jeg vet fakta at min sønn er borte, og jeg greier ikke se for meg noe annet enn at jeg må bli mamma. Mitt liv er meningsløst uten å være en mamma! Jeg vil gi Aleksander en bror eller søster! Jeg vil ikke leve et liv uten barn, jeg greier ikke å se meg leve et liv uten barn. Jeg trenger seriøst å ta vare på et barn, og fullføre et svangerskap som utfallet blir at jeg er mamma til en levende baby. Jeg har forberedt meg på dette i mange mnd nå, og jeg har null sjans i havet å greie dette livet barnløs. Aleksander vil være med meg resten av livet, og sorgen min for å ha mistet han forstår jeg at aldri vil forsvinne.

Og ja jeg forstår det er tidlig å tenke sånn, men når du har 99% av tiden for deg selv så gjør man ikke annet enn å tenke. Man tenker alt fra a til å. Og mange av de tankene er stygge,  og mange er fine minner om Aleksander, mange er skumle, og mange er hvordan skal jeg faktisk greie dette.

For jeg trur helt seriøst at dette ikke er noe som kommer til å gå over. Jeg må finne mine løsninger. Jeg forstår jeg ikke trenger å gjøre de nå, men jeg trenger å finne ut hva jeg kan gjøre. Ingenting vil lette sorgen min nå, og ingenting jeg gjør nå vil være riktig. Alt som er i verden er faktisk feil. Men jeg må seriøst finne noe å gripe tak i, for jeg føler jeg forsvinner mer og mer.

Legen sa også til meg det samme, at det er veldig viktig å ikke være for mye alene nå.

Og har gitt meg nr til et sted med profesjonelle mennesker som man kan overnatte om man har krise. Det er rett nedi her og de er åpent 24 timer i døgnet, og bemannet med profesjonelle psykologer hele tiden. Du kan overnatte der for 100 kroner natten, og være der på dag eller natt, opp til personen som trenger det. Men jeg har så motstand å snakke med noen som ikke kjenner han, min sønn.

Jeg snakker med jordmor fra føden, jeg snakker med presten fra sykehuset, jeg snakker nå med to venninner(naboen og ei som jeg har snakket mye med i svangerskapet.) jeg snakket med mamma, men etter begravelsen har jeg ikke orket det. Jeg snakker med LUB(landsforendingen for uventet barnedød) og der skal jeg få en alenemor som har opplevd det samme til å snakke med. Er ikke dette nok? Har også tatt kontakt med psykolog som jeg møtte en gang i svangerskapet(fordi jordmor sa strengt til meg at jeg måtte kontakte noen som faktisk var profesjonelle.) så begynner kanskje å snakke med hun også.

Hvor mange skal man snakke med? Jeg føler ingenting av dette hjelper, jeg vil snakke med pappaen til Aleksander, det er han som faktisk vet hvertfall vet best av alle rundt meg hvordan dette er. Hvordan jeg, og han har det nå. Det er kun med han jeg kjenner det hjelper faktisk å snakke.

Mitt anker til Aleksander! Pappaen til min sønn som var der når jeg fødte. Jeg føler jeg har overført, nei det blir feil å si, men på en eller annen måte så har den kjærligheten og styrken jeg hadde/har for Aleksander mens han levde, også «smittet» over på pappaen. Ja jeg var veldig glad i pappaen fra før av, men dette nå er mer enn det jeg var før Aleksander gikk bort. Trur jeg da?!

#nyrammet #sorg # etbarnforlite #dagbok #Minvei

 

29.05.2018

Sekundet jeg våkner så trur jeg at jeg greier å være «normal». Kroppen min føles enda mindre gravid. Og jeg våkner etter en god natt søvn(rart å skrive nå som jeg egentlig ikke vet hva som er godt i denne verdenen i det hele tatt.).

Og jeg gjorde alt jeg kunne i min makt, mens jeg lå med ammeputa mellom bena pga bekkenet mitt, å ikke begynne å gråte.

Men det går bare ikke? jeg er så lei av denne følelsen som omfavner meg, hele meg, så fort jeg våkner.

Jeg reiser meg opp fra sengen, mens tårene renner. Kler på meg, og lager meg en kopp kaffe, på min måte(pulverkaffe nederst, 50% vann, honning og 50% melk.). Alt blir gjort på en så rutinemåte at jeg blir skremt hver dag at jeg greier å gjøre det. Når jeg har gjort det, og satt meg ut i sofaen i skyggen, så greier jeg ingenting etter det.

Og i dag er ekstra rar dag. I går gravla jeg min sønn??

Jeg skjønner det virkelig ikke. Jeg forstår faktisk ingenting.

Jeg sitter her å  blir skremt av at dette har skjedd, og jeg forstår det ikke.

Jeg kan forklar så godt jeg kan fra mitt syn om begravelsen senere, når jeg faktisk orker å gå inn på det.

Det som er nå, er at jeg kan faktisk ikke sitte her og være totalt borte mer.. jeg orker det ikke.

Jeg vet også at alt er for tidlig for meg å gjøre, jeg har ikke lyst til å gjøre noe, har heller ikke muligheten sånn jeg er nå til å gjøre noe, men jeg vet at jeg greier ikke denne tilstanden, jeg blir gal.

Omhverandre så lurer jeg på om det er sant, eller så forstår jeg hva som har skjedd i noen minutter og knekker sammen.

 

For andre trur jeg at de bare ser et skall igjen av en person. Personen er borte, personen som var der, ble med sønnen sin da han forsvant. Personen kan gråte, men personen er ikke tilstede mer. Og folk kan ikke sette seg inn i situasjonen før det faktisk har skjedd dem selv, så folk blir redd den personen, redd for å si feil ting, redd for å tråkke feil, redd for å belaste de mer, redd for at de skal kjenne følelsen av dette selv, redd for at det skal skje dem selv, redd for at de ikke strekker til om de rekker ut en hånd, redd for at personen som var der faktisk er borte, redd for at personen ikke overlever dette.

De er rett å slett redde og kan ikke begripe eller forstå hva de kan gjøre. Og det de ikke forstår er at alt er faktisk galt i denne situasjonen. Alt er galt! Ja du tråkker nok feil ovenfor den personen, ja du sier nok feil ting, men prøv i det minste. Les deg opp på den ensommesorgen, les deg opp på å være en pårørende for en som har mistet babyen sin. Prøv å forstå, personen som er bare et skall igjen, trenger faktisk folk! Også etter begravelsen, ikke bare før! Spør om fødselen, spør om å se bilder(om du faktisk orker å se det, for det verste for en mor er at noen ikke takler synet av sønnen hennes eller får vanskeligheter med å se på bilder.) men det er faktisk en mor i den personen som er bare et skall. En sørgende, men stolt mamma, som faktisk vil snakke om alt det andre mammaer snakker om etter en fødsel. En mamma som faktisk kan fungere bare du spør om babyen hennes, hvis du lurer og vil vite alt fra svangerskapet, fødsel, hvordan han føltes å ha på brystet sitt, hvordan han var dagen før han døde, hvordan han luktet og alle andre ting som handler om babyen. Mammaer, selv englemammaer er stolte av sine barn. De har behov for å føle seg som en mamma. De har behov for å føle seg noe annet enn den skallpersonen eller en sørgende kvinne som har mistet sitt barn, eller for meg det verste er nok at jeg føler folk ikke tenker dette er så jævlig siden jeg ikke fikk oppleve han levende utenfor magen. Men faen de tar virkelig feil! Det er akkurat det som er så jævlig med den ensommesorgen, de skjønner den ikke. Den er ensom! Den er ensom akkurat av det grunnlaget at ingen forstår den, og mor har har en så større tilknyting til dette barnet enn man kan forstå etter så mange måneder med kontakt, glede, håp, forventninger og kjærlighet, at det blir revet bort fra deg i et sekund. Alle positive følelser blir revet bort! Alle de følelsene som man følte på under hele svangerskapet blir med babyen, han var alle de følelsene, og mer. Man hadde de fordi man var gravid med denne fantastiske skapningen. Og mamma som bar babyen i magen hadde og har en større tilknytning enn det noen kan forstå.

Husk hun laget denne babyen sin i magen, den levde i henne hele sitt liv. Babyen og henne var ett. Og hele livet hennes har hun allerede sett for seg med dette barnet. Du burde ALDRI komme å si at dette forstår du om du ikke har opplevd det! Du må aldri dømme en mamma i den situasjonen. Uansett hva hun gjør. Tru meg, hun er i sjokk. Jeg kan ikke beskrive tilstanden, og behovet for å finne noe som i det hele tatt hjelper. Om hun poster babyen sin på nettet(som jeg leste ei gjorde uten å gi noen forvarsel til andre, og fikk ekstreme reaksjoner fra folk. Og jeg virkelig forstår de som reagerte, jeg forstår også mammaen som hadde et så stort behov for å vise den vakre nydelige babyen sin til omverdenen og vise at hun var stolt.) ja jeg ville ikke gjort det selv, for jeg sitter heller alene enn å dele han fordi jeg trur jeg «skåner» folk for smerten min, og er så redd for at noen skal syntes han er stygg eller bli satt ut av bildene av min nydelige sønn, så da holder jeg de heller for meg selv. Men jeg forstår den mammaen. Prøv å ikke forstå de, men prøv å forstå at det de gjør det gjør de faktisk i en sjokktilstand, en sorgtilstand, en del av prosessen. Ingen er like i sorgen, og ingen har rett eller gal sorgprosess. Så vær litt snill med det skallet av en person du møter, og husk at den personen er en mamma eller en pappa. For de begge sørger virkelig. Jeg har skrevet mye om mamma siden, men det er fordi jeg er selv en mamma. Jeg kan ikke tru eller begynne å forstå hvordan det er å være en pappa I situasjonen, en person som folk faktisk ikke trur har det vondt, siden han bar jo ikke barnet. Seriøst, denne personen har faktisk gledet, håpet og ønsket dette barnet like mye til verdenen som mammaen. Denne personen må dere IKKE glemme! Pappaen er viktig i dette! Han sørger også selv om mange er så flinke til å støtte mammaen at det ikke ser sånn ut, eller om pappaen(som i mitt tilfelle) må rømme på alle måter han greier, eller om han ikke greier å støtte mammaen og går rett tilbake på jobb, så husk at denne pappaen er en englepappa og han sørger! Han har sin sorgprosess og han har behov for hjelp han også! Han har behov for at noen rekker ut en hånd han også! Han har så mange av de samme følelsene som jeg beskriver mammaen har at du vil ikke tru det. Mange trur at fordi kvinnen er den som har båret barnet i magen så har ikke pappa en tilknyting, nei ikke på samme måte, men han har fader meg en større tilknytning enn noen andre rundt mammaen. Han er pappaen. Og han kjenner på sine ting. Og han føler skyld, han føler tomheten, han føler alle ting jeg beskriver med mammaen, han bare gir kanskje ikke alltid uttrykk for det. Tenk bare tanken på hvor hjelpesløs pappaen føler seg i situasjonen ovenfor mammaen, bare tenk å ha sin egen ekstreme traume av sorg, også ha et utrolig stort behov for å hjelpe mammaen(og ingen verdens ting man gjør hjelper). Tenk så frustrerende å sitte i situasjonen der du har en så stor oppgave? Men det jeg skulle ønske disse pappaene forsto, er at mamma trenger deg ikke til å fikse ting. Hun trenger deg bare til å være seg selv, og være tilstede sammen henne. Du trenger ikke å fikse noe, ingenting kan fikses. Du trenger ikke å føle at mamma har det verre enn deg, hun har det nok tøffere ja på mange måter, men hun har mer behov for å vite hvordan du har det. Og kanskje hun vil gråte på skulderen din, lån skulderen, men du trenger fortsatt ikke å fikse noe. Du som pappa, er helt greit at gjør det som er rett for deg. Men husk at mamma har et ekstremt behov for å snakke(du trenger bare lytte, du trenger ikke snakke eller fikse). Mamma har et behov for å vite hvordan du har det, det kan gjøre hennes bearbeidingsprosess bedre. For mammaen i oss er der, vi har instinktene til å ta vare på, og dele, og selv om vi ikke fikk hjem babyen våres så er alle mamma-instinktene plassert allerede i graviditeten, så om du lar henne lytte til deg og dine ting som pappa, eller lar henne hjelpe deg, så er dette ikke en byrde, men mammaen i henne som har et så ekstremt behov for å ta vare på som faktisk trengs å bli brukt. Jeg kan ikke snakke om at alle er like, for som jeg har sagt tidligere, dette er min oppfattelse av det, og det jeg kjenner på.

Og at pappaen til Aleksander ikke er med meg og har sin sorg prosess borte fra meg, kjenner jeg så ekstremt på at det opptar mye av dagen min. Jeg har så behov for hva jeg forklarte at man kan ikke tru det. Det er min tilknytning som er nærmest min sønn, og han som faktisk forstår dette best.

Men det jeg hater mest med meg selv om dagen, er at jeg forstår hans måte å sørge på. Jeg forstår hans behov for å rømme eller at han ikke greier noe annet. Jeg forstår at jeg ikke forstår hans smerte. Og jeg snakker ofte høyt til min sønn, og sier at mamma kan få kjenne ditt nærvær senere, vær så snill å ta vare på pappaen din nå! Han trenger deg, og mamma trenger mer enn alt nå at pappaen din ikke går under, eller at han blir tatt vare på. Så vær så snill å vær hos han, så kan jeg ha minner i mens, og få den æren av å kjenne ditt nærvær senere når pappa ikke er i krise.

Jeg trur dette virkelig er mammahjertet som gjør at man har et så sterk behov. Og selv om jeg ikke er i forhold med pappaen, og han har funnet seg ei ny dame, så har jeg like stort behov for å ta vare på han. Det er jo pappaen til min sønn.

Det er personen som jeg fikk den gaven av å få lov å bære Aleksander I min mage, og personen som(for meg) støttet meg så utrolig under fødsel at jeg fikk en fantastisk fødsel. Den mannen gjorde meg til en mamma. Og jeg gjorde han til en pappa. Så vær så snill å tenk på pappaen også. Han er i sorg! Jeg kommer sikkert til å skrive masse mer om pappaer og pappaen til Aleksander, for han er en del av min sorgprosess, og jeg har et like stort behov for å snakke om han som om Aleksander.

 

Men jeg sitter fortsatt her på ute i sofaen som jeg har gjort hver bidige dag. Alene!

Ja, jeg har en nabo, ei venninne som har vært mer støttende enn noen andre siden dette skjedde, men jeg føler meg alikevell alene. Og jeg er mye alene, og bor alene. Så det blir mer og mer tydelig for meg at jeg er totalt alene i denne verdenen. Så derfor skriver jeg. Jeg skriver fordi det er eneste måten min å kommunisere på nå, jeg skriver for at det er det eneste jeg greier nå. Og i mine ord som jeg skriver får jeg satt ord på tankene som jeg ikke greier å gjøre når jeg snakker. For som sagt så ser jeg nok ut som et ødelagt skjell av en person. Og for meg når jeg skriver så er jeg fortsatt det skjellet, men jeg får på en eller annen måte alikevell til å skrive. Det er lett for meg, på en rar måte.

Sette ordene, følelsene, tankene og handlinger ned i ord er bra sier de. Men jeg trur ikke de forstår at for meg hjelper ikke dette, det er bare noe jeg gjør for å ikke bare være skallet av en person. Jeg har så ekstremt behov for at dette ikke er sant, så da går jeg inn i skriveverdenen og skriver ned alt, og jeg har vært sånn hele tiden. Men nå virkelig fungerer ingenting annet. Hadde jeg kanskje hatt pappaen her så hadde jeg nok ikke skrevet så mye. Da hadde jeg bare ville vært med han. Uansett om vi bare satt å glana i veggen eller om vi snakket, eller om vi dro bort, eller om vi vare sov. Hadde jeg vært med han så hadde jeg greid å vært mer tilstede. Han er mitt anker til min sønn! Jeg forventer ingenting fra han når vi er sammen(jeg trur han forventer at han skal trøste, fikse eller måtte være en viss måte.) men mitt behov er bare å være sammen uansett hva vi gjør. For når vi er sammen, så er det akkurat som det er greit å være den vi er. Det er greit å være sint, det er greit å snakke om Aleksander, det er greit å ikke føle noe, men samtidig alt. Det er greit å le av livets ironi, det er greit å ikke være.

For vi er sammen om sorgen, selv om den føles fortsatt ensom. Men det er liksom enklere da, han forstår at det er jeg som har hatt sterkest tilknyting til Aleksander, og at jeg har båret han i min mage. Så han forstår at han ikke kan forstå hvordan jeg har det, og det i seg selv er en betryggelse.

–

Nå har jeg vært i samme sofaen siden jeg sto opp ved syv tiden, og klokken er over tre. Fortsatt ikke spist, bare ni røyket(som dreper meg innvendig på psykisk måte fordi mammahjertet mitt knuser når jeg røyker og er liksom en mamma). Men jeg ligger her, og nå har jeg skiftet fra tomheten til totalt knust, og skjønner virkelig ikke hvordan dette er mulig. Jeg gråter, snakker og skjønner virkelig ikke hvordan man skal noen gang greie å gjøre «normale» ting igjen.

Hvordan skal noe som helst bli viktig mer? Hvordan skal jeg faktisk leve? Jeg greier så vidt å eksistere. Jeg gjør jo det motsatte enn å ta vare på meg selv. Og ærlig ser jeg virkelig ikke viktigheten av det heller.

Jeg ser at ting må gjøres, f eks å betale regninger, kaste søpla, rydde vekk gammel mat fra kjøleskapet, eller bare pusse tennene, men jeg greier ikke! Jeg greier seriøst ingenting. Hvordan skal man egentlig leve uten babyen sin som man har basert livet sitt rundt og forandret alt i livet sitt. Hele livet mitt nå er, og var viet rundt å få han. Hele! Jeg så ingen hindringer ved å være mamma, annet enn jeg var litt skeptisk på hvordan jeg og pappaen ville kommunisere. Jeg håpet alltid på det beste, men samtidig forberedte meg på det verste.

Så jeg hadde kjøpt inn alt jeg trengte av alle ting til en baby, jeg har flyttet ut av byen til et større sted for han(gjorde dette i uke 17). Jeg har gjort alt for han. Hvordan nå greier man å skal leve videre? Fortell meg når absolutt alt i livet ditt er gjort klart til et barn, alt. Hva gjør man da? Det er ikke sånn at jeg bor i samme leiligheten, nei jeg flyttet fordi jeg skulle få en sønn, jeg kjøpte stor sofa så jeg kunne ha masse besøk så alle i begge familier må jo få se han, og jeg må ha plass til de. Jeg må ha gjesterom hvis jeg og Aleksander fikk besøk, eller at pappaen hans ville bodd her litt hvis han ville være i nærheten av Aleksander mer i magen og etter fødselen. Jeg kjøpte klær, og de beste jeg fant. Helt til ett års alderen har jeg kjøpt klær. Jeg kjøpte klistremerker til dusjen så han kunne sitte der å bli fascinert. Jeg kjøpte utemøbler, for at jeg skulle først ha det når jeg var høygravid fordi jeg trengte et sted å ligge når det ble veldig varmt ute, også kjøpte jeg det fordi jeg og Aleksander skulle få ha et sted i skyggen, å amme og kose oss. (Men kom ikke før fire dager etter jeg hadde født min sønn). Jeg har kjøpt alt av bestikk til barn, meldt han inn i bokklubber, kjøpt alt fra gåbil(gåstol), til jeg kjøpte spisebord som går til tolv personer for at begge familier skal få plass.

Jeg har isolert meg hele svangerskapet pga angsten, så mitt sosial liv er nesten nede på null. Jeg kjøpte meg bil, fordi jeg og han trengte det når vi skulle bo her. Og nå tørr jeg ikke å kjøre engang(med den flaksen jeg har, så skjer det vel også noe grusomt hvis jeg kjører nå), fordi jeg er redd for å drepe meg eller andre. Alt absolutt alt i mitt nåværende liv er kun gjort for at han skulle komme til verden. Jeg skulle spare til ferier til oss, nå må jeg spare til gravsten. Hvordan skal jeg greie meg? Hvordan skal jeg overleve dette? Hvor begynner jeg? Og når man har ingen som er pappa som du bor sammen med eller føler støtte i, hva gjør du når du er helt alene med alt? Når hele ditt nåværende liv gjør at du føler deg totalt fanget, men du vil ikke bo noe annet sted heller for alt er faktisk meningsløst, og jeg må helt ærlig si at jeg kommer ikke til å greie dette alene.

Jeg kommer til å gå under om noen ikke hjelper meg, ikke bare med ting(selv om jeg trenger seriøst hjelp til fysiske ting som må gjøres, men jeg trenger også hjelp til å spise, sove, ta avgjørelser. Jeg er så mye mer funksjonabel med pappaen. Det er så rart at jeg føler at jeg takler mer da. Jeg trur jeg skal greie å begynne å spise etterhvert hvis jeg får lov å dele sorgen min med hans nærvær. Jeg trur jeg skal greie å rydde for hans del, jeg skal nok greie å dusje også, og kanskje til og med sove uten sovepille etterhvert. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal greie dette alene i sorgen?

–

Senere den dagen, rettere sagt 20:30 hadde jeg time med jordmor(jordmor som var med på fødselen, hun jobber natt på føden) fordi jeg fortsatt hadde ubehag nedentil, og skulle snakke litt med henne første gang etter fødselen.

Hun ba meg si i fra til pappaen også og gi han tilbudet å komme.

Jeg gjorde det dagen før avtalen, siden det var da avtalen ble laget, men fikk ikke svar, som er et nei jeg kommer ikke svar fra han.

Så jeg ble kjørt ned til sykehuset av naboen(min venninne som jeg ikke hadde stått her i dag uten henne), og møtte vår fantastiske jordmor, vi kunne faktisk aldri fått en bedre jordmor under fødselen.

Der hadde hun med seg flere ark som jeg la fort merke til, og førte meg inn på et undersøkelserom, faktisk samme rommet som jeg var hver gang jeg ble undersøkt av ultralyd i svangerskapet pga mye fostervann, samme rommet jeg fikk beskjeden at han ikke levde mer, samme rommet som dagen jeg skulle bli satt i gang så tok de prøver og prøvde å ta fostervannsprøver(men det er det mest smertefulle jeg har opplevd i mitt liv). Så dette rommet visste jeg veldig mye om. Dette rommet var kjent for meg. Med kun dårlige minner!

Vi gikk inn der, og jeg sa ingenting om mitt forhold til dette rommet, bare satte meg ned og hun tok frem oversikten over fødselen min. Vi snakket om pappaen, fødselen og hvordan ting er nå og har vært fra fødselen, før vi startet med arkene. Hun sa hvor synd det var å ikke ha pappaen der. Og at hun veldig gjerne ville snakket med han igjen, og at hun ville takke han også for den fine opplevelsen vi hadde med fødselen. Og si til han at han var kjempe flink og jobbet bra.

Jeg kjente i det øyeblikket hvor mye egentlig folk bryr seg om han også som han kanskje ikke ser. De virkelig så på han, og ser at han har smerte også, de ser på han som en pappa som har også mistet sitt barn, og en virkelig flink pappa som faktisk var med å gjorde fødselen til en virkelig flott opplevelse.

Dette virkelig gjorde meg mer betrygget. Dette gjorde at jeg skulle ønske at han forsto hvor mye de som faktisk forstår litt mer, bryr seg like mye om han.

Så gikk vi over til å gå igjennom fødselen tidspunkt for tidspunkt. Jeg ble overrasket over noen ting, jeg trudde jeg hadde fått veldig mye mer smertestillende enn en som fødte et levende barn,(og jeg ønsket jo på slutten av svangerskapet at jeg skulle greie fødsel uten noe smertestillende, men tidligere svangerskapet så tenkte jeg, ja takk gi meg alt av smertelindring.). For det første husker er at jeg ønsket fortsatt ingenting når de spurte første gangen om smertelinding, for jeg syntes hittil at riene var gode. Jeg dykket ned i smertene hver gang de kom, og de ble flere og flere, og mer intense veldig fort(og jeg nøyt de, jeg kan forklare mer senere om den opplevelsen jeg hadde med fødselen.) Men det jeg fikk vite da var at jeg hadde fått akkurat lik mengde som en som hadde født et levende barn, og jeg hadde visst opphold i lystgassen midt i aktivfødsel og på slutten. Så jeg hadde visst ikke så mye som jeg trudde.

Og at vannet mitt gikk så sent, bare en time før han var ute, det trudde jeg heller ikke. Vannet gikk under en undersøkelse, og jeg hadde mye vann. Fikk vite alle ting jeg ville, informasjon og klokkeslett. Også har jeg igjen lange øyne og så at flere av svarene på prøvene var kommet, men rakk ikke å lese eller forstå det som sto på skjermen før jordmor sa at prøvene tar legen med dere den 6 juni, så får hun noe å gjøre også, og leger forstår det språket der mye bedre. Jeg kjente frykten i meg, og alle ting jeg har gått igjennom i hodet av hva som kan ha skjedd. Jeg har totalt angst for de svarene, men trenger så å vite noen svar.

Jeg er virkelig opp og ned, og uansett svar så finner jeg ut at det er min skyld. Min kropp, mine gener, mitt barn, min skyld. Og jeg forstår uansett grunn så er det uheldig det som har skjedd, det skal ikke skje. For en som bruker heroin i svangerskapet kan faktisk få et barn som er velskapt og lever hele livet, så uansett grunn så er det urettferdig og en ulykke. Uansett hva som et grunnen så er det ikke min skyld sier folk, og de sier at uansett grunn så har folk før og etter meg fått barn for det med samme grunnlag som mitt barn døde av, så det er ingen grunn. Det var en ulykke, en uheldig sjel(vet ikke om jeg snakker om meg, pappaen eller Aleksander da.). Men hodet mitt kjører seg fort på akkurat det med grunn og om jeg kunne gjort noe annerledes, og om jeg kunne hatt en levende liten gutt å ammet nå om jeg bare hadde gjort det, eller det eller det. Tankene mine svirrer sånn hele tiden. Hva om jeg og pappaen var snillere med hverandre, ville det hjulpet? Kanskje jeg hadde vært mindre på bena, og gjort mindre da? Eller hadde jeg stresset mindre, vært mindre redd, gråti mindre, eller bare rett og slett hadde jeg følt mer kjærlighet og gitt mer så kanskje han hadde levd? Hadde jeg kanskje ikke plantet de plantene to dager før(kanskje vasket ikke jeg godt bort jorden av hendene før jeg spiste ? Jeg trudde jeg gjorde det..

Ja jeg kan fortsette I evigheter, og det er det jeg gjør, men hos jordmor så var det så rart å sitte der alene og samtidig være redd for at på legetimen som vi skal få svar, og kanskje sitte der alene. Frykten i meg for å gjøre disse tingene alene som har med Aleksander å gjøre, gjør meg seriøst redd. At jeg må få svar på prøver alene eller om jeg må senke urnen i graven også dra til sjøen for å gi Aleksander roen, alene. Ja det er ikke det at jeg må være alene, det er bare at jeg fikser ikke å gjøre disse tingene uten pappen, uansett hvem som er der andre enn han, vil jeg føle meg alene.

Han og jeg, er mammaen og pappaen og vi deler dette. Men jeg sitter å føler på urettferdighet i alt av denne situasjonen. Selve situasjonen ja den er fucked up. Men jeg syntes det er urettferdig at jeg sitter her med alt, jeg har hele huset som var til han, jeg har masse barneting, og sånt som må selges og det jeg vil ta vare på må jeg finne en plass og ha, jeg må ringe forsikringsselskapet, jeg må spare opp til gravstein og planlegge den dagen også. Dette er ikke riktig! Jeg skal ikke måtte gjøre alt dette alene, det er mamma og pappa sammen som skal gjøre dette. Hvorfor faen må jeg gjøre alt selv? Hvorfor faen har jeg gått dette svangerskapet alene og sitter nå hos jordmor og blir oppdatert om fødselen, alene? Dette er ikke mennskelig at noen må gjøre dette alene! Hvorfor skal akkurat jeg bli slengt ut i bare dritt i livet? Hva faen?

Jeg sitter der på undersøkelse rommet og viser jordmor fødselsbildene, men zoomer ut ofte når jeg kjenner at dette går ikke. Følelsene blir nummene, og da jeg taklet litt til.

Så skal hun sjekke underlivet mitt. Og hun forklarer først at de to inni kan hun ikke ta enda, men det uten på kan hun nok ta hvis det er det som gjør at jeg har ubehag.

Men når hun sjekker så er jeg visst grodd ferdig og trekt seg tilbake. Så rart tenker jeg, er ikke 14 dager veldig kjapt?

Så hun sa hun kunne fjerne alle stingene om jeg ville det. Og hun gjorde det. Jeg innrømte at jeg selv fortsatt ikke hadde turt å se meg nedentil med speil, men det sa hun at det var bare å gjøre for her var alt blitt fint. Og hun skrøyt av meg og sa også at jeg oppførte meg som en annengangs fødende, og at jeg var super flink og naturlig fødende. Noe som hun har sagt tidligere, men det et fortsatt godt å få bekreftet det jeg følte under fødselen.

Så var vi ferdige og fikk beskjed å formidle til pappaen at han måtte få nr hennes og kunne møte henne alene om han ville eller bare ringe, for hun ønsket veldig gjerne å se han igjen.

Noe som alltid er godt for meg å høre.

 

Naboen kjørte meg hjem etter en timen som tok lang tid, langt over en time,(trur faktisk ikke jeg kan beskrive hvor mye hun(Naboen min) hjelper meg, jeg ser det, men vet ikke hvordan jeg skal vise akkurat nå at jeg setter utrolig pris på det.).

#sorg #sorgtanker #etbarnforlite #englemamma

Skrevet 27.05.2018

Hele livet er virkelig snudd på hodet. I morgen skal jeg ha begravelse, begravelse for min sønn Aleksander.

Dette er helt feil! For den 13 mai var jeg høygravid med en sprellende gutt i magen og kun 11 dager til termin. Dagene etter den dagen har vært et mareritt og jeg ser ingen ende.

Jeg fødte den 16 mai 2018, og nå I morgen 28 mai skal jeg begrave han. Jeg forstår ingenting. Dette er ikke sånn det skulle være. Dette kan virkelig ikke være sant. Jeg sitter ute i sofaen nå,  og har gjort alt klart til i morgen, uten å dusje da.

Men jeg sitter her helt i en verden som sier at dette ikke kan være sant.

Jeg skjønner faktisk ikke hva som foregår rundt meg.

Jeg sitter her og lukter svette, og mammamagen er blitt mye mindre og mykere, men heldigvis er det fortsatt en mammamage der som sier til meg at ja du har faktisk vært gravid. Og ja dessverre så har du født uten å få med deg babyen din hjem. Kroppen min er nå en mammakropp. Jeg sitter med uvasket hår i en bustete topp på hodet, varmen var ekstrem på dagen i dag, men nå når solen er nede så har jeg på meg joggebukse, ullgenser og hettegenser. Jeg føler her jeg sitter å ser ned på meg selv så skjønner jeg ikke hvor babyen min forsvant. Den store magen, med min baby i. Hva skjedde?

Jeg kjenner jo at jeg har en mammakropp, underlivet mitt stikker, og renselsen driver på. Men hvor er seriøst babyen min ?

 

Ti på tolv samme dag så sitter jeg samme sted igjen, i sofaen. Jeg har dusjet som et normalt menneske, noe jeg ikke har gjort på flere dager. Har kun dusjet om folk ber meg om det.

Men jeg har akkurat som slått på et modus der jeg bare gjør ting uten å føle noe. Jeg har pakket ned alle tingene jeg trenger til begravelsen, og pakket det ned totalt uten følelser? skremmende når jeg tenker over det. Hjelp, hva skjer?

Jeg greide å dusje uten å tenke over hvorfor jeg dusjer, og pakker begravelse tingene ned som jeg skal i bryllup I morgen.

Prøvde den hvite kjolen min, og kom på når jeg prøvde den at hva fader tenkte jeg på når jeg valgte hvitt og blør som fy?!?! Jeg følte når jeg tenkte på begravelsen to dager etter fødsel at jeg måtte ha på meg hvitt, for gutten min var og er en ren sjel. Jeg har tenkt flere ganger om folk misoppfatter meg feil siden jeg ikke skal ha på meg sort, men alt i meg vrir seg av tanken at jeg skal gå i sort når jeg begraver den reneste, beste og mest kjærlighetsfylte delen av meg. Men når jeg prøvde kjolen nå, så er jeg så redd for hva folk skal tenke om meg. Jeg vil gå i det og det er jo mitt barn, og pappaen til Aleksander har sagt at jeg skal gå med den om jeg har lyst til det. Aleksander er da min sønn! Min sønn som jeg skal gravlegge I morgen. Herregud jeg greier faktisk ikke å forstå dette?

I dag har vært en så rar dag at jeg føler meg helt utenfor meg selv.

Takk Gud at jeg har sovepiller(ikke at Gud eller noen høyere makter er noe jeg liker, trur på eller har akkurat nå noe godt forhold til.) men de sovepillene gjør så jeg ikke er redd for å legge meg mer. Så nå manner jeg meg egentlig opp til å avslutte dagen, men vil ikke helt ennå. Hvordan avslutter man en dag når man vet at neste dag blir så tøff at man skjønner det ikke selv? Hvordan skal jeg egentlig greie å eksistere I morgen? Kommer jeg til å greie å stå? Greier jeg å lese brevet mitt selv som jeg har skrevet til Aleksander?

Denne dagen, den grusomme siste dagen jeg får holde mitt barn:

Jeg våkner av en melding som er fra pappaen til Aleksander, som spør om når jeg skal være der. Bang så treffer det meg. Seriøst skal jeg begrave babyen min i dag? Det kan ikke være mulig… Hvordan kan dette være sant?

Lager meg som vanlig en kopp kaffe til frokost(jeg har ikke greid å spist mer enn små banan biter i mange dager). Og setter meg ut.

Jeg svarer på meldingen hans at jeg ikke får lov å være der før tolv siden det er folk der før det.

Noe så jævlig forbanna jeg blir at jeg ikke får lov å være med sønnen min hele morningen i dag. Jeg ville gå å holde på han og snakke med han helt frem til folk skulle komme ved to tiden?

Pappaen svarer at han skal være der halv to..

Og jeg forstår at han ikke har samme behovet som meg, men sorgen i meg skriker, hvorfor faen i helvete vil ikke pappaen hans holde og se han for siste gang alene. Det er babyen vår!

Men jeg forstår godt at vi er forskjellige, jeg bare blir så lei meg og så oppgitt, at det stemmer så godt når folk forklarer at dette kalles den ensomme sorgen. Jeg virkelig forstår det.

Jeg føler hele tiden at ingen skjønner meg, uansett om jeg forklarer det. Det er akkurat som dette er så uvirkelig for de at ikke greier å forstå det. Det virker som menn skyr teamaet, kvinner har tre kategorier(de som jeg har møtt hittil da/de som dette ikke har skjedd med), enten bare prater de masse praktisk(tull og jævlig irriterende) til meg og later som de forstår. Så har du de som du ser frykten i øynene at det skal skje dem selv eller at det skal skje barne de allerede har. Eller så har du de som prøver å forstå, og vet at ingen ord er riktige, men du ser alikevell de blir tungt belastet av det jeg sier(men de later som ingenting for min del).

I dag og I går begynte angsttanker for ting som kan skje under begravelsen, en av tankene mine er, tenk om noen syntes babyen min er stygg siden han ikke lever og har svarte lepper nå? Tenk om jeg overhører noen si noe om han? Tenk om noen sier til meg, dette går over? Tenk om jeg ikke greier å lese brevet mitt til han som er så viktig for meg? Tenk om noen har stjålet han? Tenk om det ikke er min baby i kisten når jeg kommet dit i dag? Tenk om han har forandret seg enda mer? Tenk om noen kaller meg eller han noe, men fordi jeg har valgt å gå I hvit kjole, Aleksander fordi han er en dø baby.

Men han er fortsatt min baby! Han er min, og vakreste gutten jeg har sett, så forstår ikke hvordan noen ikke kan se det vakre som jeg ser i han. Han har verdens vakreste bollekinn, kløft I haka, en tøff strek over neseryggen, mørkt hår på hodet, de nydeligste hendene og føttene. Og han er virkelig som verdens beste blanding av mammaen sin og pappaen sin. Han er så vakker at jeg blir helt satt ut når jeg ser han.

 

Men flere av spørsmålene jeg har helt angst for er hvordan skal jeg greie å levere fra meg han til krematoriet. Hvordan skal jeg greie det, og vite at jeg aldri ser han eller holder min baby mer?

Jeg skjønner seriøst ikke hvordan jeg skal greie denne dagen.

Jeg vil jo huske den, jeg vil ikke som alle andre beskriver at de var i tåka og husker ikke mye av dagen. Jeg er så redd for det, for jeg husker ingenting mer, og er I tåka hele tiden. Men I dag SKAL jeg få med meg alt. Det er min siste dag med babyen min.

Og jeg er så redd for denne dagen, helt siden jeg forsto at den kom.

Hvordan gjør man dette? Og hvordan greier jeg dette helt alene? Ja det er folk tilstede og ja det finnes folk i denne verdenen, men jeg er ikke i et forhold med pappaen til Aleksander. Og han må forholde seg til seg selv. Og Ingen andre kan jeg forestille meg at kan forstå og være der sammen i sorgen min. Han er den eneste jeg trudde kunne forstå, og fortsatt føler jeg han ikke forstår, og jeg føler han som alle andre også trur jeg han en giftig sykdom som smitter om man kommer for nære eller om man sier noe feil.

 

Hvordan overlever jeg denne dagen, med alle de menneskene som har sin egen sorg og sine egne følelser.?. Jeg orker ikke dem, jeg orker ikke andres følelser! Jeg orker ikke å høre ordene dems. Jeg orker ikke at de gråter, når de faktisk ikke forstår. Jeg bar han, jeg kjente han, han er min, han kommer fra meg og min kropp. Det er faktisk min baby som ingen andre fikk lov å kjenne andre enn meg. Kan noen være så snill og hjelpe meg å bytte plass med han? Jeg trenger at han skal få lov å leve.

 

Jeg har lest alt på LUB sine sider, og forstår det som står der, men blir så utrolig sint og forbanna at man skal komme over dette. Jeg vil ikke komme over dette, dette skal ikke skje. Dette er ikke sånn mitt liv skal være! Jeg skjønner barnefar sin måte å sørge på, og skulle så gjerne vært sånn selv. Men jeg forstår ikke hvordan noen i det hele tatt kan komme over dette? hvordan kan noen forstå at jeg har forandret hele livet mitt for at vi skulle få et liv sammen. Vi skulle leve sammen, jeg skulle bli mammaen til Aleksander, og jeg er mammaen til Aleksander, men jeg får ikke lov å leve med Aleksander. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal leve uten han. Og jeg tuller ikke og overdriver ikke når jeg sier at han er min mening med livet, jeg har søkt og søkt tidligere etter min mening, og fant den ikke før jeg ble gravid og skjønte at jeg skulle bli mamma. Endelig fant jeg min mening. I en alder av 32, fant jeg endelig hva mitt sinn og hjerte trengte.

Så hvorfor skjedde dette meg? Hvorfor skjedde dette Aleksander? Hvorfor av alle babyer i verden skulle dette skje han? Uansett grunn, babyer har overlevd alle slags grunner, så hvorfor akkurat oss? Hvor mange som er alene under graviditeten og ikke er sammen med barnefar skjer dette? Hva er sjansen for at jeg som har hatt dette livet, det svangerskapet og er alene, at dette skulle skje akkurat meg og han? Har virkelig ikke jeg fått nok i livet av motgang???? Seriøst ??? Av alle mennesker, hvorfor får ikke jeg lov å håpe og ha kjærlighet I livet mitt??? Jeg forstår ikke hvorfor akkurat meg? Hvorfor er det Aleksander og jeg som trakk det korteste strået?

 

Jeg må faktisk snart begynne å gjøre meg i stand, men forstår ikke hva jeg skal gjøre? Det er så rart å pynte seg når man helst vil bare ligge i sengen med en baby å amme. Og når jeg ikke har babyen min, vil jeg jo ikke pynte meg, jeg vil ikke være mer i denne verdenen. Jeg orker ikke dette. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gå opp trappen, ta på meg kjolen, finne tingene jeg skal ha med, og dra til kapellet. Det er så jævla unaturlig! Det er så hinsides ikke riktig at ingen ord i verden kan faktisk forklare noen ting i mitt liv mer. Jeg trenger seriøst pappaen hans i livet mitt, jeg trenger den ene kontakten til Aleksander som jeg har til å tilbringe tid med meg i sorgen. Jeg trenger det! Hvorfor faen trenger ikke han det?

Hvorfor kan ikke han bare være sammen med meg noen måneder så vi kan sørge sammen?

Nå skal jeg gå opp den dumme trappen inne og opp til kjøkkenet for å ta meg en bananbit, så jeg ikke svimer av i begravelsen. Og så skal jeg se hvordan jeg skal greie å gjøre meg klar. Jeg vil jo samtidig se fin ut for babyen min. Han er jo babyen min og jeg vil jo(når jeg først må) gi han den vakreste avskjeden jeg kan gi han. Jeg vil at alt skal være for han i dag. Det er hans siste dag. Det er han sin avskjed fra denne jorden i dag. Det er min baby, min gutt, mitt mirakel som skal begraves i dag.

Dette går alt for fort for meg.

Jeg forstår virkelig ikke hvem som fant ut at han må begrave noen så kjapt etter døden har inntruffet. Det må være noe mentalt galt i hodet dems. Det er ikke humant å tvinge noen til å begrave sin sønn, sin baby, etter det kun har gått 12 dager siden fødselen, dette er ikke rett. Ingenting med dette er rett.

Man skulle virkelig fått tid til å forstå dette før man begraver han. Man skulle hatt en måned å sørge på først. En måned der man slipper å gjøre begravelse ting. En måned der man vet at man har foreldrepermisjon hvertfall til man greier å komme tilbake til samfunnet. Det er ikke humant og tru at en kvinne som har båret sitt barn og mistet det skal være oppegående på seks uker? seriøst hva skjer? Er folk gale? Jeg unner ingen dette, men når noen skal først sette lover som gjelder denne situasjonen så burde de vært igjennom det før de setter lovene. De burde vite noe om dette før de setter seg ned å bestemmer så viktige ting. Dette er ikke bare et traume, dette er virkelig noe som er så uvirkelig og så hjerteknusende at ingenting kan sammenlignes med det. Og ikke prøv å sammenlign det! For jeg trur de som opplever dette vet at dette er virkelig det verste som kan skje i livet. Jeg sitter å håper på å heller få en dødeligsykdom, eller selv dø, eller at jeg heller mister bena, eller at jeg heller er i krigen. Alt er bedre enn dette! Kanskje en idiotisk tanke for de som ikke har opplevd dette, men ja jeg kan forklare mer senere. Man forstår nok bedre hvis man vet hva jeg har gått igjennom fra før av før dette skjedde. Da vil du forstå at det meste kan man bearbeide og komme seg over med hjelp, men dette er noe aldri en kvinne kommer seg over. Mange lærer å leve med sorgen, men ingen kommer seg over dette. Dette er alt om slukene! Dette er det som knekker en person og tvinger de til å leve med en så jævlig følelse resten av livet at man syntes det er rart at personen greier å leve. Men det rare er når mamma instinktene er der, så er man mer et menneske som fortsetter, enn et menneske som tar sitt liv. Man har forberedt seg på en tøff hverdag som mamma, så instinktene tar over og på en rar og elendig måte holder det deg i livet. Noe jeg hater akkurat nå! Jeg vil være med babyen min resten av livet! Hvis han er borte vil jeg også være det! Jeg vil bare være med babyen min, alt annet er så jævlig ubetydelig for meg.

45 minutter til jeg skal være I kapellet og får se han alene og holde han for siste gang. Jeg har ennå ikke kledd på meg, bare pakket klart. Jeg kjenner at trøttheten blir mer og mer tydelig, og ting blir tyngre og tyngre for hvert sekund som går. Jeg teller ned til da jeg faktisk må skifte, fordi naboen skal kjøre meg.

Gleder meg til å se han igjen og få holde han, men er også super redd fordi jeg vet det er siste gangen.

Jeg har vurdert alt i tankene mine, alt fra å stjele han å reise langt vekk så vi kan være sammen. Jeg har vurdert å ikke dra, så denne dagen ikke eksisterer. Jeg har vurdert å ta livet mitt, så jeg kan få være med han når han kremeres og ligget på samme sted, sammen med han. Jeg har vurdert å lobotomere meg selv så jeg ikke er mer tilstede.

 

Men begravelse blir det…