Jeg føler meg emosjonelt skadet, ikke bare etter jeg mistet, men etter svangerskapet. Jeg har alltid følt dypt, men nå er det som mine følelser sluker meg hel. Ikke bare sorg, men glede også. Når jeg nå er glad setter jeg så ekstremt pris på det at jeg blir rørt av å kjenne på glede og blir lei meg at ingen andre kan kjenne akkurat hva jeg kjenner. Forklarer jeg meg godt nok? Jeg syntes det er vanskelig å forklare, men jeg føler meg nesten hormonell som i svangerskapet ennå. Ikke bare at jeg svinger opp og ned mange ganger i løpet av en dag, men følelsene er så store og overveldende at jeg blir litt satt ut av de. Når jeg blir lei meg, blir jeg ikke normalt lei meg(og dette kan være over en serie eller noe annet smått.) da braker jeg ut i tårer og føler verdenen min raser. Og hvis jeg føler en glede når jeg ser en regnbue eller tenner et lys og føler meg takknemlig så blir det så stort inni meg at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv. Jeg vet ikke om dette er normalt, men for meg som har brukt meste parten av livet til å «bygge mine beskyttelses murer» høye og ugjennomtrengelige, så er dette mye for meg. Jeg var sånn i svangerskapet også, men må si at jeg føler jeg nesten har blitt verre etter jeg har mistet. Det føles ut som alle mine følelser er så store at de tar over hver bit av meg(og tru meg det syntes ikke, for på minnestunden fikk jeg høre hvor kald og sterk jeg alltid ser ut(et jævlig slag i tryne spør du meg)), men jeg føler det. Jeg kan begynne å gråte av alle slags følelser, men nesten aldri sammen med folk. Jeg slår på en eller annen måte av den biten når jeg er med folk. Men når jeg er alene så blir de følelsene jeg følte tidligere og de som kommer da så ekstremt store. Jeg vet ikke om det er normalt eller om jeg har rett og slett blitt alt for emosjonell, men som sagt kun alene. Jeg kan holde rundt puta mi og klemme den så hardt jeg greier å kjenne følelsene boble i meg. Jeg trur jeg har for mye omsorg i meg til å ikke kunne ta vare på noen. Jeg har så lyst til å lyse opp dagen for noen, hjelpe noen, være der for noen, men ja jeg er ikke sånn mange dager så hvis jeg hadde først startet måtte jeg fullført og hadde sikkert vært utmattet før jeg kom halvveis. Men ja, jeg føler jeg har så ekstremt mange følelser i meg akkurat nå at det gjør vondt. Gode og vonde følelser. Det bare bobler i meg. Jeg regner med at det er pga mensen, for i går var jeg irritert som bare fy. Men i dag er det eneste jeg kan kalle det jeg er emosjonell. Og jeg må le litt av meg selv, for jeg føler meg nå som en gammel tante som vil overklype tantebarnet i kinnet fordi man vet ikke hvordan man skal få det ut, hvordan man viser den lille hvor mye den betyr for deg. Fader jeg kjenner jeg blir sliten av meg selv nå så jeg burde vel legge meg. Ja som sagt har jeg ikke bare tung tunge dager, jeg har også ekstremt rare dager, OK dager, dager som bare går over og gode dager. Håper alle får en så god natt som de kan❤️
I dag skal jeg ha en minnestund med mine nære. Og i natt har det regnet helt for jævlig mye så det har vekket meg utallige mange ganger. Jeg hadde og fortsatt har angst, for I natt kom en tanke der jeg så for meg at alt ved graven hadde flyti opp og rotet seg rundt. Jeg så for meg at sandurna var kommet opp og det lå sand strødd over alt. Bilde av Aleksander var smeltet pga regnet, og blomstene fløt rundt. Angsten for dette er helt grusomt. Så jeg sa til kjæresten min at vi måtte være der tidlig i dag så jeg kunne ordne alt på grava før alle andre kom tilfelle det faktisk ikke var bare en tanke, men virkelig. Nå har jeg pynta meg, ryddet litt til, og ligger nå på sofaen og venter på å kunne dra opp til grava. Klokken er 11:40, og alle skal møte det 13:00, så hvordan jeg skal bruke tiden min uten å helt trille over av angst vet jeg ikke. Det rare er at jeg gruer meg ikke til avslutningen, jeg gruer meg til menneskene. Hva tenker de? Har jeg gjort for lite eller for mye? Vil de syntes graven er fin? Blir det rart at jeg skal spille en låt for Aleksander ved graven? Vil regnet ødlegge alt? Jeg er så kvalm at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hvordan gjør man dette riktig? Er det noen måte å gjøre dette riktig på? I dag kommer det tre vennepar av meg, min mor og min nye kjæreste. Det er ikke mange, men veldig mange i mine øyne. Kanskje litt for mange. Jeg håper og krysser fingeren for at dette blir en bedre avslutting enn urnenedsettelsen, for det trenger jeg veldig.
Jeg og han dro og hentet min venninne på toget. Så dro vi opp til kirkegården. Det hadde allerede min mor kommet og ene venneparet. Men etter min angst så måtte jeg ned å sjekke graven før de andre fikk gå ned. Når jeg kom ned, så graven helt lik ut som på fredag. Alt var fint, til og med bildet hans var pent, og lyset brant ennå. Jeg følte meg mer enn lettet. Alle ankom og vi gikk samlet ned til graven. Der fikk en og en legge på blomst eller det de ville. Så valgte jeg å spille en sang som det minuttet vi skulle bruke som et stilleminutt. Jeg spilte winterbear som jeg føler treffer meg midt i hjerte.
Det var virkelig et vakkert stilleminutt. Så vandret vi til utkikkspunktet og så utover havet før vi dro hjem til meg på suppe, kaker og kaffe. Min mor hadde laget høstsuppe, og min nabo hadde bakt sjokoladekake og eplekake(de er søte og snille de, som forstår at det blir litt mye for meg å gjøre noe på en sånn dag❤️.). Jeg valgte å gi en gave til min mor, det var en kule, med et lite barn inni, med vinger på. Sånne man kan spesialbestille med egen preferanser og skrift på. Og det var en gave til englebestemoren til Aleksander. Så ga jeg til naboen min(hun som har stilt opp ekstremt mye for meg) et smykkeskrin gravert inn til henne med noen ord på, og et smykke som er håndlaget med fotavtrykket til Aleksander på, og fødselssten som er mai. Det fine er at mai er hennes måned også, så de kan dele stenen. Alt gikk veldig bra denne dagen, jeg trengte å ha en sånn dag etter den urnenedsettelsen jeg hadde. Og alle syntes gravstenen var veldig fin❤️ noe som virkelig er viktig for meg❤️.
Jeg visste denne dagen kom til å være et helvete, men ikke på denne måten. Jeg var iskald da jeg våknet, våknet uten å føle på så mye i det hele tatt. Fikk gjort meg istand tilslutt, sminket meg, krøllet håret og tatt på meg pene klær. Vips så var tiden inne får å dra til kirkegården. Det var avtalt på forhånd at det skulle kun være meg og pappaen til Aleksander der, så skal jeg på søndag ha en egen for mine. Og det syntes jeg var greit, helt til jeg satte meg i bilen på vei bort. I hele meg kjente jeg at jeg egentlig trengte en trygg person for meg der, en som kunne ta vare på meg i dette. Men uansett så kjørte jeg bort. Jeg hadde pakket med meg blomster, bilde og pynt jeg skulle pynte med. Møtte pappaen, og vi var okay mellom oss da. Jeg viste han veien til graven, og stemningen ble tung for oss begge. Og vi så det dype hullet som Aleksander skulle senkes ned i. Jeg skjerpet meg sammen for han sin del, men inni meg skrek det. Jeg må være hinsides gal som velger å senke sønnen min ned i et sort hull. Og det kaller man et hvilested???? Hvordan skal han kunne hvile der? Men som sagt jeg tok meg selv sammen for å ikke la pappaen få den biten av meg, han har nok med seg. Så kom kirkeansvarlig med urnen i en trekasse. Det var helt rart at min baby var i den kassen der. Det kan jo ikke være virkelig. Min baby er jo stor. Vi senket urnen sammen ned, og brukte vår tid med å plante og pynte graven. Stemningen mellom oss var hyggelig og vi holdt hverandre sammen, som vi gjorde unner fødselen. Vi valgte å sette oss på utkikkspunktet på kirkegården som man kan se utover hele havet. Helt nydelig og vakkert er det er. Vi satt i nesten en time, mimret og skravlet om alt og ingenting. Så gikk vi inn for å skrive graven over på meg(det skulle bare mangle for det er faen meg jeg som har gjort alt, gjør alt og betaler for alt.). Men han var fult med på at graven skal stå på meg, så godt var det å få gjort unna. Vi valgte å dra et sted å spise litt etterpå for å avslutte dette litt hyggelig. Ja jeg sa hyggelig. Men det skulle vi kanskje ikke ha gjort med de vonde følelsene vi gikk med da. Alt var greit og hyggelig frem til det sakte som sikkert begynte å komme stillere frem. Jeg vet ikke om han bare har behov for å gjøre det eller om det er den ene ølen, men gutten er snill som jeg ser han bak alle de onde ordene han sier til meg. Men først kommer han med at han ønsket sterkt hele tiden at Aleksander skulle dø, så han følte at det var han som hadde fremført dette. Jeg prøvde å tenke psykologisk, og sa at uansett hva du har sagt og gjort er det ikke din feil. Så drar han det lenger. Han sier det flere ganger. Også må han begynne å starte en diskusjon. Jeg prøver alt jeg kan å bare la han få lov til å mene sitt, og si at vi hadde sikkert løst det som foreldre. Selv om vi har forskjellige meninger så hadde det gått sier jeg. Nei sier han. Og han kom med at det var nok meningen at Aleksander døde så slapp vi å måtte lage livet hans vanskelig fordi vi ikke kan snakke sammen ordentlig. Da begynte aggresjonen i meg å hvelve. Kødder du med meg? Meningen er at da slipper vi å samarbeide? Så min baby skulle dø pga at vi ikke snakker samme språk? Hva faen? Så sa jeg forsiktig at det kan du ikke mene. Jo det mente han. Han sa unnskyld for at han såret meg, men han skulle ønske han aldri drev med meg sist sommer og når det først skjedde så var dette sikkert meningen, for han var ikke klar til å bli pappa. Faen hører han ordene sine? Seriøst ? Mener han virkelig at Aleksander døde av den grunn? Jeg kunne lett død isteden hvis det var meningen at vi ikke skulle være mamma og pappa, men at det er mening bak hans død kjenner jeg at jeg blir så jævlig fly forbanna over at jeg klikker. Så jeg kom med den værste stikkeren tilbake som jeg kom på, og det var at ja men naboen var og er det nærmeste Aleksander kom en barnefar uansett, hun var der og er der. Og da så jeg han snurpet munnen sammen, og sinnet buldret i han. Noe i meg kjente lettelse at jeg endelig turte å si noe sårende med mening tilbake til han, ikke bare ta i mot. Faen heller, denne dagen skulle ikke ende sånn! Men ja da trenger vi aldri mer å ha noe med hverandre å gjøre, og det sørget han godt for. Jeg kjenner at jeg kunne levd med han og hans jævelskap resten av livet hvis jeg hadde fått lov å ha Aleksander levende, men jeg skjønner nå, skjønner virkelig nå, at han har vel ment alt det han har sagt til meg. Jeg skjønner seriøst ikke hvordan en så snill person kan si så onde ord. Og ikke kom å si at det er sorgen som snakker her, for disse ordene og mange flere har jeg hørt igjennom hele svangerskapet. Faen heller, jeg vil kun fremstille han som det vakre menneske jeg ser inni han, en såret følsom person som snakker fra smerte. Men skal jeg beskytte en person som fortsatt sårer meg så grenseløst mye? Dette kan ikke være normalt? Jeg vet jeg ikke var snill tilbake, men faen heller jeg får min grense jeg også. Jeg har stått i mye siden han er pappaen, men jeg kan ikke gå lengre ned i avgrunnen, jeg er på bånn.(misforstå meg rett, jeg elsker pappaen hans veldig mye, og han gjør mye godt også. Han er et følelsesmenneske mer enn noen andre jeg har møtt.) Jeg kommer ikke lengre ned, og hans ord og handlinger sitter i meg ennå som tusen kniver i meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg får de bort. Denne dagen skulle handle om Aleksander. Hvorfor faen skulle det bli ødelagt? Heldigvis kan jeg få en dag med mine på søndag, men nå ligger han allerede i jorden. Et kapittel avsluttet. Og jeg ønsker egentlig ikke å starte et nytt kapittel. Jeg har gjort mitt for Aleksander. Hva kan jeg gripe tak i nå?
Disse dagene er helt jævlige, det er faen meg ikke normalt å bli glad for å se gravstenen bli så fin som jeg ønsket. Jeg går rundt inni meg å skriker om dagen. Jeg får det ikke ut! Jeg føler som det har lagt seg en tåkesky rundt meg som jeg svever på, men samtidig prøver å komme meg igjennom. Jeg skjønner ikke i det hele tatt hvordan han kunne dø, eller at han er dø. Ingen faen meg ting hjelper! Jeg ser jo at jeg går videre i sorgen og at jeg ikke har stagnert, men det hjelper ikke. Det er bare nye fangenskap med nye vegger, med nye ting jeg ikke forstår av meg selv. Jeg krever at hvis det finnes noen høyere makter at jeg trenger å vite at sønnen min har det bra, og at jeg får se han igjen. Jeg takler seriøst ikke å vite at jeg aldri får se eller holde han igjen. Jeg er ikke hel uten han! Disse dagene siger sakte fremover, men går også så fort at jeg føler jeg ikke får med meg noe. Hvor urettferdig at noen med levende barn kan kalle barna sine englebarn? Hva faen? Jeg kjente jeg ble sint i stad når jeg leste at ei venninne av meg hadde lagt ut bilde av hennes tre barn(tre levende barn!) og overskriften var mine englebarn. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sint for realistisk forstår jeg at folk bruker det ordet, men hva faen er sønnen min da? Er han bare dø han da? Hvis levende barn kan kalles engler, hva er spesielt med at min sønn er en engel? Jeg vet jeg sikkert er helt fucket her. Men jeg ble sint når jeg leste det. Jeg har så mange forvirrende følelser i meg akkurat nå, og de siste dagene at jeg føler meg nesten litt gal. Jeg kjenner jeg blir helt satt ut av meg selv om dagen, jeg kommer meg ikke vekk fra denne utmattelsen, smerten, sorgen og fortvilelsen. Og å skylde på meg selv blir bare verre og verre. Jeg har aldri vært så usikker på meg selv og hvem jeg er noen gang. Jeg higer etter bekreftelser, og ingenting er nok. Jeg føler meg ikke som en mamma, uansett hva faen folk sier. Jeg føler heller ikke meg som mammamaterialet. For hvem mamma føder døde barn? Og hvem mamma har tatoveringer, og hvem mamma greier ikke lage mat uten at det er et ork, hvem mamma blir sint på andre fordi de er glade i barna sine. Jeg er så forbanna sint, og kjenner jeg blir bare mer og mer sint, og mer og mer usikker. I morgen er denne jævla urnenedsettelsen, og jeg fikser ikke at det er den ennå. Jeg fikset ikke at jeg skal legge han i jorden. JEG VIL HA DÅP! Jeg vil ikke ha urnenedsettelse! Hvis noen vil hjelpe meg bare vær der for meg! Ikke få meg til å be om hjelp for jeg føler 14 dager etter begravelsen så var liksom ting tilbake til vanlig. Please kan noen hjelpe meg! Jeg vet ikke hvordan hjelp jeg kan få. Legen min henviste meg til dps i dag, men en psykolog kan faen meg ikke trylle. Jeg trenger en tryllekur som skrur tiden tilbake og går så Aleksander får leve! Ingenting kan hjelpe nå, og hvorfor faen venter jeg på at ting skal bli bedre? Jeg trenger å finne ut hvem jeg er nå. Jeg vil ikke være mammaen som mistet sin sønn, men jeg er det! Jeg vil ikke være den som er usikker og svartmaler alt, men jeg er det. Jeg vil være selvsikker, slutte å være redd for at alle skal dø, slutte å ønske at folk dør, slutte å kjenne at jeg ikke sover normalt mer, jeg vil kunne smile uten å kjenne noen vonde følelser. Hvordan gjør man dette? Jeg skjønner at sorg er individuelt, men faen heller jeg driter i individuelt, jeg trenger en kur! NÅ! Eller så gi meg en pause da! Et mørkt rom som jeg kun eksisterer i, null smerte, null tanker, null av alt, bare la meg være der inne å lade en måned, så kanskje jeg greier å takle dette. Jeg forstår ikke lenger hvordan jeg forklarer til folk hvordan jeg har det, for jeg føler alt er sagt og alt er brukt opp, men smertene i meg er den samme, men ny. Hvordan foklarer jeg det uforklarlige? Jeg kan ikke beskrive hvordan jeg har det, for hadde noen forklart meg det før jeg mistet ville jeg kimset av det. Det kan jo ikke være så fælt. Jo men det er fackings så fælt! Jeg er ikke meg mer, I morgen skal jeg gravlegge delen av meg som var før jeg mistet, og med meg ligger all den kjærligheten jeg har til min sønn. Min sønn håper jeg at ikke er der, for det er for vondt for meg å ta innover meg å tenke. Jeg har så lyst til å være et glansbilde, en mor som sørger riktig, men som vasker, lager mat, ikke banner, ikke har tatoveringer over hele seg, som tar vare på barn og mann og alle liker, men faen heller jeg er ikke sånn så hvorfor er det det eneste rette for meg nå. Skal jeg liksom nå begynne å late som jeg et noen andre når jeg ikke hver hvem jeg er? Jeg vet en ting og det er at jeg elsker Aleksander mer enn noen jeg trudde var mulig. Det er den ene tingen jeg vet med meg. Og jeg trudde det aldri var mulig å elske noen så høyt. Hvorfor føler jeg meg da fortsatt ikke som en mamma? Hvorfor føler jeg da fortsatt ikke at jeg er noe mer? Jeg føler meg ikke go nok for noen, og jeg føler jeg ikke strekker til noen steder. Og hvis jeg prøver kjenner jeg at jeg sliter meg ut mer enn det syntes. Disse dagene har jeg gruet meg til med god grunn. Disse dagene er de siste dagene jeg kan faktisk gjøre noe for Aleksander. Jeg føler etter disse dagene er det kun jeg som husker han, etter disse dagene så er det kun meg som fortsatt sørger. Da føler jeg meg ennå mer ensom enn nå, og jeg trur virkelig ikke det er mulig å gjøre. Hvordan kan jeg leve i ensomheten som den ene som kjenner smerten av hans bortgang alene? Jeg kan ikke! Jeg trenger at andre deler smerten, og mest av alt at de tenker masse på han og at de minnes han mye. Jeg trenger at andre enn meg feller tårer for han år fra nå, og ikke bare at jeg føler jeg har gravlagt sønnen min som ingen savner. Jeg trenger at alle husker han! Jeg trenger at de sier hans navn, at de anerkjenner at han har levd. Ikke bare for min del, men for hans del. Faen jeg trenger seriøst å slippe å gråte alene mer. Jeg føler jeg blir mer og mer ensom og mer og mer falsk mot folk. Jeg føler jeg bygger murer rundt smerten så ingen skal få se den, for den er min og Aleksander sin alene. Men samtidig vil jeg dele den, men det virker som ingen forstår. Ja jeg hører at andre forstår, men gjør de det? Forstår de hvordan det er inni meg? Jeg forstår ikke hvordan det er inni andre, så hvordan kan de forstå hvordan det er inni meg?
Kjære gutten min, hvordan er det mulig å bli født så perfekt, og ikke få lov å leve? Du fikk ikke lov å ta ditt første pust med luft engang. Hvordan ble du så perfekt? Du som hadde det tøffeste uttrykket jeg har sett, den lille søte nesa di, de perfekte bollekinnene og de nydelige ørene dine. Du hadde den mest perfekte guttekroppen, med lange ben og en robust kropp. Jeg vet ikke hvordan øyenfargen din ville blitt, men jeg håper og trur grønn som mammaen og pappaen din har. Hvordan hadde vi hatt det nå sammen om livet ikke var så forbanna dritt og tok deg vekk? Jeg hadde klaget over mye jobb alene, og søvnløse netter, såre brystvorter og alt annet jeg ønsker så jævlig at jeg skal få lov til å klage på nå. Noen ganger ser jeg ikke vits i å bli gravid igjen for du kommer ikke tilbake. Den mest perfekte gutten jeg noen gang har sett. Med den nydelige lille kløften din i haka, og den streken over nesa, som både pappaen og mammaen din får når vi lager grimaser. Det sorte håret ditt på hodet som var så vakkert at det gjør så jævlig vondt at jeg ikke får lov til å holde deg igjen. Jeg vil så gjerne holde deg, se på deg, kysse på deg, snakke og synge til deg. Jeg vil lukte på deg. Og den perfekte munnen din som var bitte liten og så utrolig nydelig at jeg drømmer å høre lyd komme fra den. Jeg tenker mer og mer på dagen du døde, og mer og mer føler jeg meg skyldig fordi du skulle jo være trygg i mammasmage. Jeg skulle jo være din næring, trygghet og kjærlighet, men du døde der du skulle være tryggest. Der du var med meg hele tiden. Jeg trenger deg! Jeg tenker på deg mer og mer, og dagen før du døde snakket jeg irritert til deg flere ganger fordi du sparket ekstremt mye. Skulle ønske jeg heller snakket fint til deg den dagen, så du ikke fikk kjeft for å leve og sparke. Det var jo jobben din å sparke inni magen min. Du gjorde ingenting galt, mamma var bare sliten fordi jeg hadde fått lite søvn i noen netter fordi du hadde sparket så mye. Jeg savner deg så mye mer enn det jeg kan beskrive. Det mangler ikke noe i meg, hele meg mangler. De begravet meg med deg. Hvordan får jeg til å ville leve og eksistere uten den. Jeg kommer alltid til å ha dette savnet av deg. Og jeg kommer alltid til å lure på hvem du hadde blitt når du ble større. Jeg trenger å se deg levende. Jeg husker så godt dagen du døde, jeg vet fortsatt ikke om du døde om kvelden når jeg la meg, om natten eller på morningen, jeg husker bare ekstremt godt siste gangene du sparket. Håper ikke at det var fordi jeg spiste de små sjokoladebitene eller drakk saft? Tenk om du ble kvalt fordi jeg satt feil? Jeg greier ikke å ha det bra uten deg, og hvorfor skal jeg gidde? Hvorfor tok ikke livet meg isteden? Det hadde gitt mer mening, og det hadde gitt flere glede enn sorg. Hva er jeg verdt uten deg? Du ga meg verdi, du ga meg og andre mening. Jeg greier ikke å stoppe å tenke på dagen du døde, beskjeden jeg fikk og alt som skjedde til jeg fikk den beskjeden. Det går som en kvern i hodet mitt. Alt jeg kunne ha gjort galt! Jeg godtar ikke krybbedød! Ingen barn dør uten at det har skjedd noe. Jeg drev i jorden to dager før du døde, kanskje jeg ikke vasket meg godt nok på hendene før jeg spiste?. Hvorfor trengte du å bli født så perfekt? Helt uten skavanker eller problemer. Hvorfor måtte du bli født så vakker? Og hvorfor måtte jeg bli så kjent med deg før du døde? Du og meg var allerede blitt et team. Våre rutiner. Nå fikser jeg ikke rutiner. Jeg hater de faktisk. Jeg trenger deg for å ha rutiner. Jeg trenger deg! Jeg vil bytte plass med deg. Jeg trudde ikke at det gikk an at barn døde så sent i magen. Du var klar for verden. Du var helt fint. Og jeg er såååå jævlig sint på han som obduserte deg, han gjorde en jævlig dårlig jobb med å ikke gjøre deg vondt. Mammahjerte knekker når jeg tenker på at noen har gjort sånt med deg, og håper for alt i verden at du ikke var i kroppen din da. Men likevel hater jeg hatt jeg sa ja til at noen skulle gjøre noe så slemt mot deg. Hvorfor sluttet du å sparke? Vet du kanskje selv hvorfor du gikk bort? Gjorde jeg noe galt? Eller var jeg kanskje ikke god nok for deg? Hvorfor? Aleksander, du hadde ikke trengt å død, jeg kunne fikset hva som helst for deg. Jeg skulle gjort alt for deg. Du har det vakreste ansiktet jeg har sett. Jeg elsker hver linje på hele kroppen min. Jeg savner personligheten din som du viste meg tidlig. Du var litt rampete, og du var snill. Hadde jeg det tøft sparket du ikke vanlig men strøk bena dine på innsiden av magen min. Du tok vare på meg. Men faen heller hvorfor greide ikke jeg å ta vare på deg!? Hvorfor gjorde ikke jeg jobben som millioner av mammaer har greid før meg? Hvis du hadde vokst i en annen mage kanskje du hadde fått leve da? Jeg var så lykkelig når jeg fikk deg på brystet, jeg hadde ventet så lenge på å se deg og endelig var du her. Men samtidig var du ikke her. Det er helt på tryne alt sammen. Lykken av å få lov å bli mammaen din, men samtidig ikke. Jeg savner deg så ekstremt.
Nå nærmer det seg med stormskritt urnenedsettelsen og minnesermonien, og jeg kjenner angsten komme mer og mer i meg. Hvordan i helvete skal det være det siste jeg gjør for han? Ja jeg kommer til å ta vare på gravstedet og være der i jevne mellomrom, men da er det ikke noe fysisk og psykisk jeg kan feste meg ved å gjøre for han. Etter det er han bare dø? jeg forstår det ikke de fleste dagene at han faktisk er død. Og jeg har brukt ordet borte, eller mistet mye fordi død gjør så ekstremt mye vondere og så mye mer virkelig. Når en person er død er de borte for alltid! Og jeg greier seriøst ikke å sette meg inn å tenke at han er borte for alltid. Jeg vet han har det, men jeg har hele tiden et håp at han kommer tilbake. At dette er drømmekoma, at jeg kanskje har krasjet bilen for noen måneder tilbake og dette var virkeligheten jeg lagde meg for å fortsette å leve i koma. Men nei jeg forstå at dette er den virkelige verdenen, og at helvete er ikke et sted man kommer når man dør, men helvete er her på jorden. Hvordan skal jeg noen gang greie å ta dette innover meg å forstå dette fullstendig? Går det? Det er som en dårlig film jeg har sett eller det er som min egen fantasiverden som lagde dette for at jeg skulle ha noe å gjøre annet ennå vimse i livet. Nei det føles ikke ekte, jeg ser på bilder av Aleksander og da føles han så levende ut for meg. Jeg føler at jeg får lov å holde han igjen, jeg føler at han kommer snart tilbake, jeg føler ikke at dette kan være sant. For det kan det ikke.. ingen barn dør. Hvordan kan verden være så brutal at noen så uskyldige dør? Nei det trur jeg ikke at verdenen kan være. Det må være en feil. Jeg forstår om jeg får at han døde pga en mangel eller noe som var feil, barn og voksene blir syke, men ingen grunn.. hvordan kan noen på starten av livet dø uten en grunn. Babyen er jo så beskyttet i magen at jeg greier ikke å forstå det.. Er dette sant, eller er jeg rett å slett blitt gal og lever i mitt eget lille helvete i hodet mitt?? Jeg vet jeg sikkert har sagt og skrevet alt dette før, men jeg mener det. Jeg kan virkelig ikke forstå at dette er livet? Hvordan kan et menneske ta dette innover seg selv og fortsatt leve? Jeg trur jeg ikke greier det. Det er enklere og late som at jeg trur at det har skjedd og heller holde det på en avstand unna meg til de gangene det smeller. Jeg føler meg så opp og ned fra dag til dag og minutt til minutt. Ene minuttet kan jeg skjønne at han er død(og jeg bruker ordet død nå fordi jeg trenger å forstå at han ikke kommer tilbake.) og andre minuttet er det som en film jeg så tidligere som har påvirket meg dypt. Det er virkelig slitsomt å være her i denne verdenen nå, jeg føler jeg svinger for mye(men ingen får se det.), jeg føler jeg ikke er normal mer(men gjør alt jeg kan for å være det.), jeg føler jeg har mistet mitt barn(men greier ikke hunder prosent å ta det innover meg.) jeg føler at jeg er i sorg(men det passer ikke for verden at jeg er der lenge) alt er feil uansett hva jeg gjør. Og når disse stormskrittene nærmer seg urnenedsettelsen så vet jeg ikke lengre hva jeg skal gripe tak i. Hva er min virkelighet? Hvem er jeg nå? Jeg vil ikke være mammaen som mistet sitt barn, men jeg er det. Jeg vil ikke leve normalt videre, men jeg gjør det. Hva vil jeg, og hva gjør jeg? Hvor finner jeg mine ting å gripe i? Hva er mine lyspunkt? Hvordan blir jeg lykkelig med denne sorgen i meg? Det er så forbanna vanskelig å vite hva som er rett for meg. Hvordan finner jeg ut hva som er rett for meg? Jeg er en mamma som har mistet sitt barn, jeg er Rikke, jeg er en datter, en søster, en venn, men hvem er jeg bak alt dette? Er jeg egentlig så hjertegod(/hjerteløs) som jeg utgir meg for å være? Er jeg egentlig så sterk(/svak) som jeg utgir meg for å være? Er jeg så smart(/dum) som jeg utgir meg for å være? Hva er jeg, hvem er jeg? Jeg føler meg ingenting uten Aleksander, jeg bare er. Jeg er verken en mamma eller Rikke mer. Jeg er ikke en god venn siden jeg er mer opptatt av meg selv nå. Kan jeg egentlig være en god kjæreste, hvem vet når jeg kun har sett på meg selv som evig singel..! Rikke er kun navnet mitt, det er ikke meg, så hvem er jeg? Jeg vil ikke være tingene som har skjedd meg, jeg vil lære og vokse av tingene som har skjedd meg og finne ut hvem jeg er. Men hvordan gjør man det da? Og jeg orker ikke sånt piss som mediter deg til det, eller sjelegranskning, for faen sånt greier jeg ikke. Jeg vil vite om er jeg generøs eller er jeg grisk, er jeg snill eller er jeg slem, hva liker jeg? Liker jeg ting fordi jeg virkelig liker det, eller er det ytre påvirkninger som har gjort til at jeg liker akkurat det.
Om jeg skal forklare meg selv ville det vært(uten janteloven i bildet): -ønsker de fleste det beste de kan få, og mer enn det også, men IKKE alle. Men ofte nå ønsker jeg folk det vondt så de kan skjønne hvordan det er. Kan ha så stygge tanker at jeg blir redd meg selv. -vil hjelpe alle så godt jeg kan, men er lat som faen nå. Totalt utslitt fra jeg våkner til jeg sovner. -Smart(ikke bare gatesmart, smart fordi jeg forstår psykolog, og fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd) men jævlig dum på ting som ikke interesserer meg. Føler meg dummere nå enn noen gang før, ikke bare etter å ha mistet men også etter gravidhjernen min. -opptatt av utseende mitt og aldri fornøyd, men elsker den naturlige skjønnheten ved hvert menneske. Misliker at folk fikser på utseende når de ble skapt vakre fra før av, men forstår om de gjør det for egendel og ikke for normer, eller fordi andre ønsker det. Men gir også fullstendig faen i hvordan jeg ser ut nå for hvorfor er det viktig mer. -nerd på serier, filmer og gaming før i tiden. -utadvendt, men veldig innadvent med mine innerste tanker. Men kan stå på en sene foran mange uten problemer, liker ikke oppmerksomhet på små tilsetninger. Men sliter nå med sosialangst, og liker virkelig ikke store folkemengder mer eller fremmede/nye mennesker(noe jeg ikke hadde problemer med før.) -ærlig, men kan lyve for å beskytte et menneske. Og kan leve i min rosasky for å finne noe positivt i hverdagen. Fantaserer mye, og har god fantasi. Men nå er fantasiene mine nesten kun om Aleksander. -Setter nesten mer pris på de små tingene som en person kan gjøre fordi de bryr seg og gjør det av automatikk, enn en stor gester som kanskje er pålagt eller man føler man må gjøre fordi det er det eneste rette. Setter også stor pris på alle små tingene i verden, alt fra sommerfugler, regnbuer, regn, første snøen, sol, en vakker sten, en vakker blomst, er ofte vakrere i mine øyne enn nye hagemøbler. Men kan hate alt det vakre og de små tingene om dagen som de torturerer meg fordi jeg har det vondt. Vanskelig å forklare. -Jeg elsker lett, men har vanskeligheter for å stole på folk. Åpner meg lett, men aldri mitt innerste. Og nå lukker jeg meg mer og mer. -jeg elsker å skrive, men har dysleksi. Så kan hate det like mye som jeg elsker det. Og kan hate det jeg får frem ved å skrive. -elsker fart og spenning, men nå er jeg mer redd for det enn før, og blir redd for at andre skal dø eller noen skal bli skadet. Så mer forsiktig enn noen gang før. Men kjører også fortere enn før fordi jeg gir faen og trenger å føle noe. Men blir fort redd så er mer «prest» i væremåten enn før. -ble nesten aldri redd før, er redd for nesten alt nå, men kan også komme i modus der ingenting kan skremme meg for der værste har allerede skjedd.
Jeg kan fortsette sånn i evigheter. Forstår du må at jeg ikke skjønner noe av meg selv mer? Så motstridende ting på alt, jeg greier liksom ikke å si hvordan jeg er mer eller hvem jeg er, hva liker jeg nå, hva er likt som før. Så hvordan finner jeg ut av dette og hvordan finner jeg mine holdepunkt? Og hvordan leve med viten om at Aleksander er dø?
Jeg har hatt to netter på rad nå som jeg har våknet flere ganger om natten av mareritt. Men natten i natt husker jeg hva jeg drømte. I natt drømte jeg først om gravplassen til Aleksander. Jeg skal prøve så god jeg greier å forklare bruddstykkene av drømmene som jeg husker. Jeg husker jeg leitet desperat i drømmen etter gravplassen hans, men den sto ikke der den skulle, og gravansvarlig på kirkegården hadde aldri hørt om Aleksander. Jeg skjønte ingenting for det var samme person som jeg hadde møtt tidligere. Jeg leitet over alt men fant ikke graven hans og ingen visste hvem han var eller hvor han var. Skrekken i meg var så intens og jævlig at jeg våknet av følelsene mine. En annen drøm jeg hadde i natt var at jeg var ett eller annet sted(husker ikke hvem eller hvor jeg var), men jeg fant urna til Aleksander hos de, men den var hull på siden. De jeg var hos sa til meg at han har jo aldri vært i den urna der uansett, så hvorfor bry seg. Da skjønte jeg ingenting og leitet desperat etter urna som han lå i, men ingen visste hvor han var, og ingen brydde seg. Jeg leitet og leitet, og fant en pose med aske i som det sto Aleksander på. Men ei anna kvinne sa det var hennes barn, det var ikke min Aleksander. Jeg skjønte ingenting og ringte rundt desperat og leitet etter han men fant han ingen steder. Så våknet jeg igjen. Neste drøm var veldig lik.. Jeg gikk til graven til Aleksander der var det ingen gravstein fordi jeg hadde ikke hatt råd til den så de hadde beholdt stenen. Så jeg skulle plante blomster der han lå for det. En liten gutt på kanskje to år sto ved siden av meg mens jeg gravde i jorden. Han kalte meg mamma, og jeg reagerte helt naturlig i drømmen på dette. Jeg satt fortsatt på huk og gravde, men stoppet fordi jeg kom til en metallplate. Jeg trengte ikke å opne den fordi jeg visste at der skulle Aleksander ligge. Men jeg fordi ikke hvorfor han ikke allerede lå der. Jeg visste den var tom uten å måtte åpne den. Og så la jeg merke til at noen allerede hadde plantet mine blomster litt lengre ned, noe jeg skjønte ingenting av. Gutten som sto ved min side nå var borte. Og jeg skjønte ingenting før en stemme sa til meg at Aleksander ligger der borte, her skal din andre sønn ligge. Og da våknet jeg brått igjen og kjente jeg var helt utslitt og redd. Den siste drømmen jeg husker fra denne natten er i samme duren. I drømmen var asken til Aleksander borte, den var borte fordi pappaen hadde signert at de kunne kaste den i søpla om de ville fordi jeg hadde ikke orket å ta kontakt med de når jeg skulle.(hvem de er vet jeg ikke.) jeg desperat i hele drømmen leitet etter han i alle urnene jeg fant, og under alle gravsteinene jeg fant med hans navn på. Men jeg fant han ikke. Ingen brydde seg. Og jeg var gammel dame la jeg merke til, og følte meg helt alene, og savnet Aleksander så utrolig mye at jeg kjente jeg kunne få lov til å dø bare jeg fant han først. (Når jeg skriver gammel så tenkte jeg på at jeg så ut i speilet som om jeg var nærmere 90 år). Jeg følte jeg hadde leitet hele livet etter han alene og ingen hadde brydd seg. Jeg var tom for får følelser, så jeg gikk bare med en klump i halsen og leitet. Jeg fant bare alle tingene jeg hadde kjøpt når jeg var yngre, men ingen Aleksander. Jeg døde med følelsen av at jeg fortsatt leitet, ingen husket han, og ingen brydde seg. Så våknet jeg. Disse drømmene er de jeg husker sånn ca fra i natt. Jeg hadde vondt i hele kroppen fysisk når jeg våknet ordentlig og inni meg føles jeg tom og lengsel til han. Det har vært en hard natt kjenner jeg. Nå vil jeg bare sove mer, men orker ikke flere drømmer. Jeg ønsker virkelig å få lov til å holde Aleksander igjen, ikke bare urnen. Jeg kjenner så på behovet hele tiden at jeg trenger seriøst å holde og se han igjen. Og ja jeg føler at alt bare går videre uten at jeg helt følger med. Det er bare kort tid til urnenedsettelsen og jeg kjenner den sluker meg opp. Jeg vil ikke være ferdig med prosessen med å gjøre disse tingene for da har jeg fysisk ingenting igjen å gjøre for han. Da «glemmer» alle han, og jeg sitter igjen barneløs og alene med alle disse jævlig følelsene. Jeg trenger seriøst å våkne fra denne drømmen her. Jeg føler jeg lever et mareritt nå som det er en selvfølge at jeg skal greie meg igjennom. Men nei, dette et faktisk ikke greit! Det er ikke greit at jeg lever videre og at jeg har det sånn som dette. Ingen andre barn i verden kan erstatte han og jeg ønsker han så uendelig mye tilbake. Det er vondt å ikke snakke om han mer med tårer i øynene til andre, det er vondt at jeg er for det meste alene når disse tårene og følelsene kommer så ingen ser at det er fackings jævlig ennå. Det gjør vondt at jeg skal se fremover og ikke en og en dag. Det gjør vondt at jeg skal ha en så kalt minnestund med venner og familie etter urnenedsettelsen, for jeg vil jo ha dåp for Aleksander nå! JEG VIL HA DÅP FOR ALEKSANDER NÅ! Jeg vil ikke ha disse andre tingene. Dette er IKKE greit! Jeg er ikke okay. Jeg er ikke i stand til å leve videre uten han som om han ikke har vært født, eller levende. Jeg føler noen idioter tar det som morsomt at jeg ikke har energi til å gjøre masse på en dag, jeg føler at jeg er gjemt bak et lag som er normalt men inni meg er den men som skriker og har det så jævlig at jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg hater å høre å så bra at du greier det nå, å så bra nå har du kommet deg videre, å så bra nå er du flink til å være med mennesker. Men nei, er jeg med mange folk får jeg angst, men jeg flytter den over på noe annet enn dette. Jeg kjenner at i menneske mengder at pusten blir tyngre, hjerte slår fortere, stjerner blinker på øynene og jeg leitet desperat etter en grunn hvorfor jeg blir sånn annet enn virkeligheten. Ja jeg rydder og vasker nå med et smil på munnen, men nei jeg har ikke funnet mening i det, og jeg er totalt utmattet, men er flinkere til å presse meg igjennom sånt med utmattelsen, og finne opp grunner fordi jeg må gjøre det. Nei jeg er IKKE okay! Og nå i det siste føler jeg at det er kun i drømmeland jeg ser det, og ingen andre ser det mer. Jeg begynner mer og mer å hate folk og mislike den jeg er og mislike folk. Til og med andre som har mistet. Hvorfor må jeg snakke om Aleksander kan jeg tenke til de jævlene som har mistet og vil gjerne snakke om han. Så alt er faktisk feil. Men ja heller de som snakker og spør om han enn de som ser fremgang i meg. De som sier at nå er jeg bedre skulle bare fått en dose av det som er i meg og de hadde gått gale. Får det er vel en grunn for at folk som har mistet sier at vi må gi det tid, og at jeg er nyrammet. For ja det føles ut som en evighet siden, og på andre siden kan det føles ut som jeg ikke har blitt gravid ennå med han. Og jeg kan føle alle tingene i mellom. Faen jeg ønsker noen jeg kan sitte med å gråte til jeg sovner og snakke masse om dette. Jeg sitter inne med så mye mer nå enn før, fordi jeg føler at jeg skåner mer og mer folk for dette enn før. Nå har jo folk gått videre med livene sine, og jeg sitter her med alt helvete i meg fortsatt. Og jeg sitter med hodet mitt fult av spørsmål om hvordan kan jeg få et barn til igjen, eller helst flere? Kommer jeg til å få barn igjen? Kommer noen til å huske Aleksander og minnedagen andre enn meg? Kommer jeg til å sitte som nitti åring og føle dette fortsatt og ikke ha fått flere barn og fortsatt kjenne savnet like stort etter han jeg mistet? Kommer jeg til å greie å jobbe igjen? Kommer jeg til å greie å føle meg normal igjen? Kommer jeg til å kunne sove godt uten å måtte ta sovepille? Kommer jeg til å rydde og finne en mening med det? Kommer jeg til å spise god mat uten dårlig samvittighet? Kommer jeg til å kunne kose meg uten å ha klumpen av sorg hengende i meg? Og kunne kose meg med god samvittighet? Kommer jeg til å greie å møte nye folk uten å være redd for å briste ut at jeg har mistet et barn? Kommer jeg til å bygge mursteinene mine opp igjen så ingen kan såre meg mer? Kommer jeg til å greie å slutte å røyke igjen og se en mening i det? Kommer jeg til å greie å være gravid igjen uten dårlig samvittighet for at noen andre enn Aleksander er i magen min? Kommer jeg til noen gang å være lykkelig uten det store hullet av savn, sinne, sorg og dårlig samvittighet er tilstede? Kommer jeg til å kunne se fremover uten å se alt det jævlige som kan skje? Kommer jeg til å slutte å hate folk for hva de sier, hvem de er, for at de ikke har mistet, eller for alle andre grunner? Kommer jeg noen gang til å føle meg hel igjen som jeg gjorde for første gang i livet med Aleksander i magen? Kommer noen gang noen mennesker til å se hele meg og ikke kun hva jeg velger å vise dem? Og jeg har uendelig mange flere sånne spørsmål i meg. Og ja jeg forstår at man greier å leve med disse spørsmålene og kanskje få svar i løpet av livet på flere av de, men ønsker jeg det, eller vil jeg helst bare la de være spørsmål nå som jeg kan prøve å glemme senere? Under er det blide av urnen jeg og pappaen har valgt tilfelle vi skulle velge sjøsetting. Den ligger Aleksander i nå. (Miljøvennlig urne laget av sand fra den Svenske kysten. Et avtagbart papirfilter i bunnen gjør den godt egnet til askespredning. Urnen oppløses raskt i vann.)
Jeg trur folk undervurderer det å kunne våkne med et smil om munnen. Våkne uten angst, uten gråt, uten tristhet, uten å lete desperat de første sekundene etter noen som ikke er der? bare kunne våkne med et smil uten noen av disse momentene tilstede, er ukjent for meg nå. Jeg kan våkne til et smil, men med tristheten. Jeg kan våkne med et smil, men samtidig fomle etter noen og forstå sakte at jeg ikke vil finne han noe sted. Jeg kan våkne med et smil å ha full angst fordi jeg vet det er en ny dag. Våkne «normalt» er ukjent for meg. Jeg er faktisk en blid person på morningen, men å våkne kun med et smil er noe jeg savner, uten alle disse tunge tileggsfølelsene. Men ja er ikke så rart jeg våkner sånn når jeg nesten hver natt drømmer om at Aleksander er levende og jeg får lov å leve og bli kjent med han. Jeg syntes nesten drømmeverden er en ond verden nå. Ja jeg vil jo se han i drømmene, men det er så mye verre å våkne om morningen når jeg må forstå på nytt hver gang at han ikke lever. Jeg har ikke så ofte mareritt nå, men de savner jeg nesten. Det å drømme en så realistisk drøm at livet er helt likt som nå, med alle menneskene og tingene som skjer, bare forskjellen er at jeg har Aleksander med meg over alt, de drømmene er verst å våkne fra. Jeg virkelig hater å «liksom» oppleve han levende. Jeg prøver hver morgen å fortrenge det, og late som jeg ikke har den morningen jeg har, men det er verre at jeg har begynt morningen med å smile nå. Smile fordi jeg har hatt det bra I drømmeland, smile fordi jeg har fått en søt god morgen melding, for etter smilet så kommer virkeligheten. Og jeg hater virkelig når den kommer. Så jeg tvinger smilet på plass videre, og presser det vonde ned mens jeg drikker kaffen min. Det vonde av realiteten, av livet, av alle de vonde tingene som har skjedd og skjer. Kaffen min har jeg sluttet å drikke opp på morningen siden jeg ikke har skrevet så mye så tidlig. Jeg kjapper meg heller til å gjøre «normale» ting så jeg slipper å sitte i de følelsene som kommer på morningen. Så akkurat nå 7:44 så sitter jeg her å drikker kaffen min, føler på de jævlige følelsene, men også prøver å kjenne på de gode. For jeg har flere og flere gode følelser. Og jeg sier ofte at jeg må slutte å rømme, men har funnet ut at jeg greier det faktisk ikke. Da får jeg heller ta meg tid til å ikke rømme innimellom så jeg kan kjenne på akkurat her og nå følelsene. Akkurat nå føler jeg på tomheten, tristheten, ensomheten, tungheten, savnet, men jeg kjenner også på kjærlighet, glede, kriblinger i kroppen, spenning og trygghet. Rart at man kan kjenne så mange motstridende følelser samtidig, men litt godt også. Håper alle får en så fin dag dere kan ha❤️
Jeg har egentlig hatt noen veldig tunge dager etter jeg besøkte de som lager stenen til Aleksander. Den dagen jeg var der, altså på lørdag så knakk jeg helt i sammen, utenfor stedet. Jeg kjente panikken, angsten, sorgen og alle de jævlige følelsene kom. Jeg hadde parkert bilen, altså parkert støtfangeren inn hardt i stenskille som sto foran. Da knakk jeg sammen og kastet meg ut av bilen på bakken, og hyl skrek. Jeg lurte på hvordan i helvete jeg skulle greie å se på stenen til sønnen min.?!? Jeg prøvde desperat å ringe naboen for å roe meg ned, men fikk ikke tak I henne så endte med å tinge pappaen til Aleksander. Han fikk roet meg litt ned, men kjente mer at det gikk over i forbanna følelse, at jeg må gjøre alt dette alene. At jeg må være den «sterke», den som fikser alt. Ikke bare det, men jeg som er den økonomiske svake av oss, må betale alt. Så med det moduset greide jeg å gå inn. Jeg så igjennom sprekkene av vann i øynene mine, fordi jeg orket ikke å tørke det bort, der så jeg stenen hans med stensiler på. Seriøst, den lille vakre gutten min skal kun minnes ved en sten?!? Hvordan er det nok? Stenen var bedre enn det jeg hadde forestilt meg. Den var virkelig så fin jeg kunne få den. Sommerfuglen jeg hadde bestilt passet helt perfekt til, den var så vakker. Og avtrykkene hans passet perfekt med ordene mine til han. Jeg danderte om litt, så dro jeg.. Naboen ringte så ja fikk snakke litt før jeg kjørte hjem, men turen hjem ble en tur med skriking, høy musikk og hyl grining. Når jeg kom hjem ble jeg sittende i bilen lenge og høre på musikk og gråte. Den smerten, den uutholdelige smerten var tilbake. Den smerten som får meg til å ønske at jeg ikke lever mer, den smerten som er så stor at jeg ikke skjønner hvordan jeg kan leve med den, den smerten som får alt, absolutt alt til å svartne. Jeg satt i bilen lenge, jeg gråt meg i søvn, og våkent igjen at jeg hyl grein. Etter en god stund greide jeg å kave meg ut av bilen og til sofaen. Der ble jeg liggende apatisk i mange timer. De dagene etter har vært tunge også. I går ryddet jeg, og imens jeg ryddet knakk jeg sammen utallige ganger. Alt var triggere for smerten i meg. Ene gangen var det en sang som kom på som fikk meg til å dette sammen på gulvet og kjenne smerten av at jeg aldri kom til å se Aleksander igjen, at jeg aldri får holde han. Smerten var like stor som på lørdagen. Men denne gangen greide jeg å komme meg ut av det fortere, men det kom desto kjappere tilbake. Sto å ryddet i gangen og da knakk jeg sammen for så mange forskjellige ting, alt fra gravidjakkene mine til sko jeg hadde kjøpt mens jeg var gravid. Det var utrolig tungt at så mange av hyllene var tomme der hvor Aleksander sine ute ting skulle ligge. Hele dagen drev jeg på sånn. Ja jeg kom meg ovenpå flere ganger, men datt fort ned. Ja nå har jeg veldig tunge dager igjen selv om det ikke virker sånn for andre. Folk som har mistet forstår og sier, herregud men det har jo kun gått tre måneder. Mens jeg føler at andre tenker herregud det har jo gått tre måneder så det burde være bedre nå. Og ja, det er lettere å ha opp og ned turer men bedre, nei. Smerten er faen meg like stor, og nei ingenting er bedre annet enn at jeg er flinkere til å bære det. Ja jeg har gode stunder også, men virkelig ikke på samme måten som før jeg mistet. Og ja jeg har møtt en helt fantastisk person, men er virkelig redd for mange ting der. At jeg ikke er nok, eller at jeg er for ødelagt, at jeg er midt i sorgen og er en for stor belastning, at jeg er for trengende, at jeg er for dyp, at jeg ikke er dyp nok, at jeg har for stor bagasje, at ingen noen gang har sett på meg som mer enn her og nå, ja alle fryktene er der. Og dette gjør det vanskelig å stole på at faktisk noen liker meg selv med alle disse tingene. Og det er vanskelig å la meg få lov å ha det bra med han når det er så feil, for jeg skulle sitti med Aleksander i armene nå og vært lykkelig med barnet mitt. Virkelig rart å møte noen når jeg er i mitt livs værste kaos og sorg. Det er så feil, men det er så godt å ha han der. Jeg føler meg fortsatt totalt alene med sorgen, men jeg føler han bærer meg litt så jeg greier å bære sorgen alene. Jeg er virkelig ikke vant til at noen er der for meg på den måten, og det er skummelt. Etter jeg har mistet betyr noen mennesker så utrolig mye for meg, og andre har forsvunnet bort. Men de som har vært der og virkelig har båret meg, og bærer meg fortsatt er grunnen til at jeg står her og fortsetter å stå her. Jeg trur hvis man har lest alt jeg har skrevet så kan man forstå at min nabo og venninne er vel en person som har gått på vann for meg, og virkelig fått meg til å se hvordan mennesker kan være. Hun er vel kanskje i overkant omsorgsfull, for jeg kan ikke tenke meg en person i verden som hadde gjort de samme tingene for meg og vært der for meg så mye. Bedre menneske trur jeg faktisk du ikke finner! Hvordan viser man et sånt menneske at man skylder livet sitt til dem? Hvordan viser man at man setter pris på dem? Ingen blomster i verden sier nok. Hun har virkelig vært der for meg og er der for meg, men jeg har hatt hennes kjæreste også der for meg, og to av mine venninner som jeg hadde fra før av har også vært mye støttende, min mamma har respektert mine ønsker å det setter jeg veldig pris på, min venninne og vippedame har virkelig vært min samtalevenn, min tidligere kollega har også vært der, min likemann fra LUB har vært virkelig god å snakke med og nå har jeg møtt en som bærer meg på en helt ny måte. En måte jeg ikke har opplevd tidligere i livet. Og alle disse menneskene og kanskje flere også som jeg glemmer å nevne er virkelig verdifulle(virkelig ikke meningen å glemme noen). Det er virkelig sant som de sier i LUB at noen overrasker virkelig med å være der(de man ikke forventer), mens flere av de man forventer «forsvinner» eller er ikke støttende i det hele tatt. Når smerten er sånn verst så er det godt å vite at jeg har noen, men det rare er at uansett hvem man har så bærer man virkelig sorgen alene. Smerten er ikke delbar. Og den forsvinner ikke! Men det er virkelig enklere for meg å bære den med hjelpen fra gode mennesker.
Dyr og barn kan oppføre seg veldig spesielt når man er gravid, det la hvertfall jeg merke til. I svangerskapet la jeg merke til at ingen hunder hoppet opp på meg(selv om det er hunder som vanligvis gjøre det), unntatt en gang, og det var dagen før Aleksander døde. Men jeg opplevde å ha sommerfugl og svale som har satt seg på den høygravide magen min. Jeg opplevde at insekter og fugler nesten ikke la merke til at jeg var tilstede, de bare satte seg over alt rundt meg.
Vakkert syntes jeg det var.
Etter jeg mistet så fortsatte det på en rar måte. Bare en uke etter fødselen så kom en sommerfugl å satte seg på magen min igjen(og har gjort det flere ganger etter den første gangen også), og litt lengre tid etter det så kom en stor øyenstikker å satte seg på magen min. Veldig spesielt syntes nå jeg. Jeg har tenkt mye på det, og syntes også små barn i butikker og andre steder jeg møtes de, kan nistirre meg ned. Jeg ignorerer de fleste barna, fordi det er helvetes vondt å se de. Hvertfall gutter! Jeg HATER barnegråt. Så selv om barn oppfører seg spesielt rundt meg så er det vanligvis ikke jeg som får det med meg, men de som er sammen med meg. Men dyr og insekter legger jeg godt merke til. Tenk så vakkert at jeg har fått lov å få sommerfugler, og en øyenstikker til å sitte på magen min❤️🦋. Og ikke bare i graviditeten, men også etter . Jeg har lest hva øyenstikker og sommerfugl kan bety, noe jeg syntes er kjempe vakkert (legger det litt lengre ned i innlegget her). Jeg elsker også elefanter som mange andre også gjør(har en elefant med sommerfugl ører tatovert på armen min, ca 4 år siden). Og jeg kjøpte mange elefant ting til rommet hans, men etter sommerfuglen satte seg på magen min begynte jeg å kjøpe sommerfugl ting også. Så de to likte jeg før svangerskapet, i svangerskapet, men betyr så mye mer nå.
På gravstenen valgte jeg selvfølgelig å ha en sommerfugl der og en elefant, jeg er veldig spent på hvordan det faktisk blir. Det er jo faktisk den siste tingen jeg gjør for han.
Men ja jeg syntes min opplevelse med dyr, insekter og barn etter jeg mistet har vært spesiell. Kanskje det bare er meg som legger mye i sånne hendelser, men for meg har det, og betyr det mye💙.
Betydninger på øyenstikker og sommerfugl jeg har funnet på nettet:
Øyenstikker:
Øyenstikkere symboliserer at du ikke er alene, og at du er beskyttet av skytsengler eller spirituelle guider.
Hvis du ser disse ofte kan det indikere at du er på riktig vei, og at sjelen din blir ledet i riktig retning.
Som åndelige veileder kan den dukke opp uventet i livene våre på svært subtile eller åpenbare måter. Den kan komme til oss for å lære oss noe på et bestemt punkt i livene våre. Den er verdt å lytte til fordi den bærer meldinger som omhandler dypere tanker. Den ber oss om å ta hensyn til våre dypere tanker og ønsker.
Når en øyenstikker dukker opp i livene våre, betyr det lykke, glede, nytt lys, hastighet, harmoni, velstand, hell og renhet. Renhet fordi øyestikkere spiser fra vinden selv. Den representerer også transformasjon og livets pågående endringsprosess.
Øyenstikkeren er i stand til å vise seg i forskjellige farger, avhengig av vinkel og polarisering av lys som faller på den. Denne magiske evnen er forbundet med oppdagelsen av våre egne evner, ved å avsløre vårt eget selv og fjerne tvilen som er kastet på oss om vår egen identitet.
De kommer i varierte farger. Vingene ser ut til å glimre som om de er laget av sølv. Disse lyse fargene tar tid å utvikles og uttrykker at vi ikke må skjule våre egne sanne farger. De representerer våre selvlagde illusjoner som begrenser vekst og endring til å se oss selv i et perspektiv av selvrealisering, med en forståelse av den dypere meningen med livet.
Øyenstikkere lever bare et par måneder. Dens korte levetid symboliserer styrken til å leve i øyeblikket og leve livet til det fulle. Men en slik evne kan vi leve livet vårt uten anger, lik øyenstikkeren.
Den er en påminnelse om at når våre dypere tanker stiger til overflaten må vi ta hensyn. «Se på overflaten» det er lærdom å lære, og vi er også minnet om at det vi tror er rett i forhold til det vi ser i øyeblikket ikke alltid er sannheten. Med andre ord, den symboliserer følelser, og inviterer oss til å dykke dypere inn i følelse våre. Være på utkikk etter illusjoner og bedrag, enten de er eksterne eller noe i oss selv.
Øyenstikkeren har et viktig budskap og det er at det er tid for endring. Akkurat som øyenstikker endrer farger, kan vi bli kalt til å leve og oppleve oss selv på en annen måte. Holde et åpent hjerte til utfoldelse av våre personlige reiser.
Sommerfugl:
Sommerfugler symboliserer kraften av forvandling, og at du må forandres på innsiden før du kan forandres på utsiden. Dette kan tyde på at du går igjennom en forandring i livet ditt som kan gjøre deg sterkere.
Sommerfuglen er et symbol på transformasjon. Der den som larve omformer seg til en puppe og forvandler seg så til en nydelig sommerfugl. Den harde kampen den har fra å være en puppe til en sommerfugl må den gjøre selv, om du hjelper en sommerfugl å komme seg ut av puppen så blir den ikke så sterk og kan hende den ikke overlever. Den vakre kampen fra puppe til sommerfugl, er sommerfuglens egne kamp og ingen andres sin.
Den blir derfor også for mange et symbol på oppstandelsen og håp om evig liv.
Grekerne mente sommerfuglen er et symbol på sjelens vandring fra den jordiske form til den åndelige. Indianerne i Nord-Amerika bruker sommerfuglen som et symbol på vekst og forandring.
Sommerfuglen blir også sett på som en katalysator for transformasjon, følelsesmessige og spirituelle overganger, følelse av letthet ved å gi og motta, balanse mellom sårhet og styrke på det indre. Kraften til virvelvinden. Reinkarnasjon, omskape seg, forvandle, magi.
Dens flagrende vesen gjør den beslektet med alver, og alver avbildes ofte med sommerfuglvinger, i likhet med drømmeguden Hypnos eller Morfeus.
I Japan er sommerfuglen symbol for en ung pike. Sommerfuglene vil kunne lære deg å frigjøre deg fra selvskapte restriksjoner slik at du kan se på problemer med større klarhet.
