hjertemor85 Englemamma, livet med sorgen.

Det er rart hvordan hjertet fungerer, hvordan har man plass til så mange på et så lite sted. I hjertet mitt føler jeg at veldig mange har sin egen plass, og de har veldig god plass der også. Familie har sin plass, venner har sin egen plass(hver og en av de), og Aleksander har en så stor plass at jeg syntes det er rart at jeg får plass til noen andre, men når jeg kjenner etter(og dette er noe jeg har vært redd for, er at andre skal dytte Aleksander vekk fra plassen hans i hjertet mitt.), men ja når jeg kjenner etter så ekspanderer hjertet for hver nye person man blir kjent med, og de gamle får beholde sine plasser. Det er helt rart. Og helt fantastisk. I dag møtte jeg pappaen til Aleksander for første gang på en stund, og kjærligheten til han er der fortsatt. Jeg bryr meg virkelig om han som et menneske, som en del av min familie. Har tar ingen andre sin plass, men han har sin egen plass, og den plassen er veldig nær Aleksander sin plass. Det er rart når man har møtt noen nye, og han driver å bygger sin egen plass i hjertet mitt, og det er godt å vite at han dytter ikke ut Aleksander, eller pappaen hans, men det blir laget en helt ny plass til han som er kun for han. Det er skremmende å ekspandere hjertet på den måten, for det er så mange flere som kan også knuse det. I dag kjenner jeg veldig på alle plassene som er der, alle menneskene som jeg er glad i, og hvor mye jeg faktisk bryr meg om hvert individ. Aleksander har uten tvil den største og dypeste plassen av alle, men også den mest skjøre plassen, den mest beskyttet plassen, den såreste plassen, den mest tomme plassen og den mest fylte plassen. I dag er det tre måneder siden jeg fikk se den vakreste gutten jeg noen gang har sett, bli født. Jeg fikk lov til å bli mammaen til den nydeligste gutten i verden. Ingen kommer noen gang til å ta hjerteplassen hans, og det betrygger meg veldig. Plassen hans er så vond, og så god samtidig.
Men sånn er vel kanskje alle hjerteplasser, bare i forskjellige skalaer?!?
Men ja i dag tenker jeg på alle hjerteplassene mine. Gud så skummelt også å ha så mange mennesker i hjerte sitt. Ja jeg skjønner også at man egentlig bærer og elsker de med hjernen, og at hjerte kun er en metafor for kjærlighet, og at det kun er en muskel som pumper blod rundt i kroppen vår, men fy så deprimerende å tenke på det sånn. Jeg liker å se for meg hjerte som følelses stedet vårt. At hjertet er der hvor vi bærer med oss de vi har mistet, de som vi er glad i som lever, og alt vi vil ha der. Ja biter knuses, og forblir knust, men det ekspanderer også nye plasser som ennå ikke er knust. Og jeg trur gode minner og kjærlighet kan holde de knuste bitene sammen.
Fy f nå ble jeg klissete her? men ja, jeg liker tanken på det jeg prøver å beskrive. Og det jeg prøver å si på en klissetemåte er at man kan elske mange samtidig og ingen fjerner andre vekk(om du ikke lar dem gjøre det da), og det er så mange former for kjærlighet at jeg virkelig ikke trur noen kunne laget en oversikt for det. For det er individuelt for hver person, hver relasjon og for hvert øyeblikk av livet.
Jeg skulle nesten ønske jeg greide å være så positiv/klissete eller hva enn jeg kan kalle det, hver dag. Men tru meg det er virkelig ikke mulig. Jeg svinger opp og ned, noen ganger svinger det minutt for minutt, andre ganger dag for dag. Jeg nyter nå å kunne kjenne på å være i dette moduset. Men ja det føles ikke helt virkelig at jeg kan ha så mye smerte i meg samtidig som jeg har så mye gode følelser. Det kan virkelig ikke beskrives.

#sorg #lub #etbarnforlite #englemamma #englebarn #tremåneder #hjerte 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går greide jeg endelig å ringe krematoriet. Jeg har hatt så mange forskjellige mareritt i forhold til den samtalen, alt fra at de ikke har han, til at de har aldri hatt han, til at noen andre har hentet han ut og gravlagt han et annet sted. Men ja jeg tok telefonen etter at de som lagde gravsteinen ringte og sa at steinen ble nok ferdig denne uka. Når jeg ringte krematoriet så fant de selvfølgelig ikke han først, men tilslutt søkte de på mitt navn og da fant de han, og vi satte en dato til urnenedsettelse. Men jeg kunne ikke bekrefte dette alene siden pappaen til Aleksander står som hovedeier av begravelsetingene, så da måtte jeg også ringe han. Jeg har ikke snakket med han på en måneds tid. Tok telefonen og ringte han også, og han var som vanlig når jeg ringer, ikke i det beste humøret. Han var nede i humør, men det gikk greit for jeg er vant til han i dårlig humør. Han snakket om at han hadde i flere anledninger hatt lyst til å ringe, men hadde ikke turt i frykt for å ikke greie å si noe. Vi snakket litt og han ønsket ikke noen andre enn oss to på urnenedsettelsen ellers ville han ikke komme, noe som var helt greit for meg for jeg kan ta å samle noen av mine en annen dag å ha en liten seremoni med de. Men virkelig stolt av å ha greid de samtalene som jeg har gruet meg helt ekstremt til. Endelig fikk jeg motet til å finne en dato, og ta de telefonene.
Livet mitt nå syntes jeg er vanskelig å skrive om, ikke fordi jeg er langt nede, men fordi jeg føler meg som jeg har blitt bipolar. Jeg har så store svingninger i humøret mitt at jeg ikke føler jeg har kontroll mer. Jeg føler alt som ikke skal skje, skjer.
Jeg har vært hos gynekologen og fått beskjeden om at jeg burde starte nå med barn om jeg ønsker å få barn(det er en ting som presser på i hodet mitt). Jeg kjenner jeg egentlig burde få mer tid til å snakke om Aleksander, men føler virkelig at det har gått så lang tid for andre at det ikke helt er akseptabelt eller at jeg burde ha andre ting å prate om. Jeg kjenner at jeg trenger å gråte over han, for siden jeg ikke gjør det så går det så utover andre ting og mennesker, og skaper mer hat for andre enn jeg trenger. Men også det at jeg føler at jeg burde være «normal» i følge lege som ønsker meg snart ut i jobb igjen. Jeg skjønner det ikke. I dag våknet jeg sinna! Sinna som fy! Jeg har også møtte en fyr(noe som virkelig ikke passer akkurat nå fordi jeg er midt i alt kaoset mitt, og jeg burde ha mer tid til å finne ut av meg, og fordi jeg kjenner mine vonde følelser kan bli rettet mot han uten at jeg sier noe i det hele tatt til han. Sånn som i dag, jeg våknet sur og følte jeg burde avslutte dette før det går for langt. Ingenting varer evig uansett, og jeg føler sinnet mitt mot han fordi jeg føler han burde spørre om Aleksander og se meg mer som et følelse menneske. Jeg føler han burde se at jeg er såret, skadet og at jeg trenger omsorg. Seriøst jeg vet at ingen kan lese tanker, men jeg trenger at han leser de så jeg ikke begynner å hate han for det. Noen dager kan det føles ut som han har drept sønnen min. Og jeg vet at min sønn døde i min kropp, og han her et jo bare snill og go. Men jeg overfører noen ganger hatet mitt til han over at sønnen min er borte. Jeg trenger å vite hva han syntes om meg, og at han kan snakke om Aleksander. Jeg vil bli behandlet som et normalt menneske, men samtidig ønsker jeg så å bli behandlet som det menneske som har alt for mye og er ødelagt. Men hvordan kan han vite dette når alt forblir i hodet mitt, og jeg snakker ikke høyt om det til han? Han er jo ingen tankeleser. Jeg trenger at han spør om har du behov for å prate om at du har hatt en dårlig dag. Jeg trenger å vite om han ser på meg her og nå eller noe mer, jeg trenger å vite om hva han syntes om meg. Er jeg bare noe tilfeldig så kan ikke jeg gjøre dette! Jeg har nok å tenke på fra før av. Og nei ingen kan be meg å bare nyte dette, den luksusen har jeg dessverre ikke. Mitt hode er fylt av alt som et kaos, og mitt hjerte er fylt av sorg, kaos, kjærlighet og et behov for trygghet. I alt dette har jeg behov for å dele alt som skjer i hodet mitt med han, men jeg finner ikke tiden til det, og jeg vet ikke om det et riktig. Som i dag, våknet jeg opp til sinne og aggresjon, jeg vet at dette er fordi den 14 og 16 kommer alltid til å forbli jævlige datoer. I dag den 14, er det tre måneder siden min sønn gikk bort. Forbanna tre måneder, om to dager er det tre måneder siden han var født. Og helvete er at jeg har behov for å dele dette! Jeg har behov får å skrike det ut. Det er så jævlig å ikke vite hvilken av dagene jeg skal se på som måneden han skulle blitt tre måneder. Er det dødsdatoen, eller er det fødselsdatoen? Jeg føler det blir riktig å ta det fra fødselsdatoen, men det er jo feil samtidig. Jeg skulle ønske jeg kunne koble meg på andre mennesker så de kunne bare få se en brøkdel av hva som skjer i hodet mitt. I dag er dødsdatoen! I dag er datoen som virkelig fremkaller helvete i meg. Man snakker om at merkedager er tunge, men merkedager er et rent helvete. Jeg trenger å dele disse med personen jeg har møtt, men redd for å skremme han bort med at jeg har bare skrapet overflaten av meg selv for han. Han har ikke ennå sett det helvete som ligger i meg. Og jeg kjenner da på at jeg er redd for å automatisk dytte han bort fordi dette er en del av livet mitt. Jeg trenger den armkroken for å kunne gråte og fortelle om det jævlige uten å være redd for å skremme han eller at han trur jeg er helt psyko. Jeg er en mamma, men har mer «bagasje» enn et bonusbarn som jeg tar med i en eventuell relasjon, jeg har «bagasje» av at jeg ikke har barnet mitt, og det er nok mye tyngre og vanskeligere for folk å forstå fordi man ikke ser det. Hvordan gjør jeg dette? Hvordan sier man kan vi prate uten at man blir skremt? Hvordan sier man hele historien uten at noen løper, eller ser på meg jævlig? Hvordan greier jeg å fortelle alt uten å virke som en robot og så iskald som jeg føler jeg er når jeg snakker om tunge ting nå? Hvordan gjør jeg dette? Jeg har ikke luksusen av å vente, for hjerte mitt, kroppen min og sinnet mitt har alt for mye i seg, og jeg har alt for mye som jeg trenger å prate om og å få klarhet i for å greie å være her og nå. Jeg må legge til at jeg liker veldig godt denne fyren, ellers hadde jeg nok ikke reagert sånn som jeg gjør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I stunder der jeg burde ha det bra nå trur jeg sorgen og redselen holder meg igjen? holder meg igjen fordi jeg er redd for å føle noe godt også blir det revet bort igjen, og kanskje også fordi jeg trur jeg ikke fortjener å ha det godt. Jeg føler jeg holder meg så mye tilbake fra gode ting at jeg ikke får oppleve de. Innimellom skjønner jeg at jeg egentlig kunne hatt det bedre enn det jeg har det, altså øyeblikk eller stunder der jeg burde åpne meg mer å kjenne på de gode følelsene også, men noe i meg holder veldig tilbake. Jeg vet ikke om det er sunt eller usunt for meg, men jeg greier ikke å styre det. Jeg har så lyst til å åpne meg, gjøre meg sårbar i de øyeblikkene jeg opplever noe godt, og å stole på stunder, mennesker og opplevelser, men jeg holder meg tilbake. Jeg trur både bevisstheten min og underbevisstheten min kjempe for at jeg skal slippe flere skuffelser og sorger nå, for jeg vet ikke om jeg takler de. Jeg trur jeg takler de også, men jeg orker ikke mer av de er vel rettere å si. Jeg har nok med å kjenne på savnet av Aleksander, og tomheten som er etter han.
Jeg så en serie her om dagen, og i den forklarte den ene mammaen noe fin. Hun skulle trøste en gravid førstegangsmamma for frykten hennes ved å få barn og om hun ikke kom til å elske mannen sin like mye siden barnet kom til å ta hjerteplassen hans i hennes hjerte. De trøstende ordene hun sa var; det er utrolig med barn, for hvert barn ekspanderer hjertet ditt for å gi hvert barn plass i hjerte ditt, et barn tar ikke en annens barn sin plass, men hjerte lager egne rom for de, så du får plass til alle. Og de hjerterommene kan ikke fylles opp av noen andre enn det barnet.
For meg så var dette veldig forståelig og trøstende. For min tanke har vært at jeg elsker Aleksander så ekstremt mye, og har vært redd for at jeg aldri skal kjenne så mye kjærlighet igjen siden min kjærlighet til han er så utrolig stor, og at jeg har vært redd for å kjenne gode følelser også fordi de skal ta plassen hans. Men de ordene gir mening, alt vi har egne plasser i hjertet vårt til våre barn, og kun det barne kan fylle den plassen. Ingen andre kan ta den plassen eller fjerne den kjærligheten som ligger der. Vakkert, ikke sant?

Men jeg er fortsatt redd fordi jeg greier ikke å åpne meg, jeg føler jeg har stolt lite på folk før, og ikke åpnet meg, men heller gitt alle de bitene som går greit at jeg gir. Jeg har gitt de det de trenger av meg isteden for å vise hele meg. Men nå føler jeg at jeg holder mye mer tilbake, og lar ikke engang meg selv få lov å prøve å åpne meg. Min sårbare side har liksom blitt min alene, og følelsene jeg skal føle i gode stunder ligger sammen med sårbarheten min. Så jeg kan kjenne mer på disse følelsene alene, men ikke sammen med folk. Nei jeg stolte ikke veldig på folk før heller, jeg har alltid hatt en frykt for skuffelse, bli forlatt og redselen for at folk ikke liker den jeg virkelig er. Og nå er det virkelig mye mer tydelig. Jeg kan fortelle meg selv at det går bra, det værste har allerede skjedd. Ingen smerte kan overgå det å miste Aleksander, men det hjelper ikke. Jeg føler jeg nesten forbereder meg for skuffelser og nederlag før det skjer. Men jeg vil ikke være sånn mer, jeg vil kunne leve livet uten å måtte tenke at alle ting går galt. Jeg vil kunne leve å tenke at alle de gode menneskene jeg har i livet mitt nå skal jeg kunne ha der i lengre tid, isteden for å gå å gjemme meg vekk for å slippe å være redd for hva som kan gå galt. Jeg vil kunne åpne meg, så folk ser hvem jeg er, ikke bare hvem jeg vil de skal se. Ja jeg er en som prater mye, og for folk virker jeg som en åpen bok, men nei da, jeg har bare lært meg teknikker med årene hvordan man slipper å slippe folk inn på seg uten at de vet at du ikke gjør det. Jeg følte jeg for første gang på mange år så var jeg sårbar når jeg møtte pappen til Aleksander, og jeg ble mer sårbar og åpnet meg mer når jeg ble gravid, og enda mer for hver dag jeg gikk gravid. Pappaen såret meg tidlig, men Aleksander holdt meg sammen så jeg fortsatt kunne være åpen. Jeg lot endelig meg selv få lov til å se og å ønske en god fremtid. Jeg kan godt leve i en rosa sky i hodet mitt og drømme om fremtidsplaner, men ikke faen at jeg noen gang har trudd på de. De rosa skyene er liksom min flukt fra virkeligheten, og min måte å kunne ha det bra på(og det har alltid vært sånn). Men når jeg bar Aleksander hadde jeg endelig turt å snakke om de rosa skyene og gjort de virkelige. Vi skulle ha et liv sammen. Jeg ble knust av både pappaen til Aleksander og enda mer knust av å miste Aleksander, så jeg skjønner nå hvorfor jeg ikke lar meg selv kjenne på de gode følelsene eller stole på andre, for seriøst min erfaring i livet er ikke noe som sier at jeg kan det, min erfaring sier pass deg, for ingenting er varig, og du blir alltid såret selv om mennesker ikke gjør det med vilje. Sånn er livet! De vonde følelsene kan liksom ingen ta ifra meg så de er trygge, de gode føler jeg hvem som helst kan nesten rive de bort på et blunk. Men hva er det værste som kan skje? At de blir revet bort? At jeg blir såret? Ja men jeg er såret, så hvorfor kan jeg ikke greie å gi slipp på de fryktene og åpne meg? Jo, fordi jeg vet virkelig ikke hvordan jeg gjør det nå, det er ikke meg som holder meg tilbake det er redselen, sorgen og vanen av å ikke åpne seg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet ikke hva som er vanlig, og hva som er unormalt i situasjonen min nå. Jeg grubler mye over når man begynner å jobbe igjen, når jeg må skjerpe meg sammen og fungere «normalt». Jeg ser noen steder står det kun seks uker som man får automatisk når du har startet i foreldrepermisjonen(noe jeg syntes er helt på tryne at man ikke får lengre tid i permisjon etter å ha mistet sitt barn). Andre steder skriver folk at de var i jobb deltid etter to til tre uker. Jeg er over i sykemelding nå etter permisjonen min på 6 uker, men kan ikke se for meg å greie å jobbe ennå. Hvordan går man tilbake til jobb når man ikke engang fungerer som et menneske på hjemmebanen ennå? Jeg føler meg mer oppegående enn mange andre som er sykmeldt, jeg driver ikke med selvskading, jeg ser ikke syk ut og jeg greier å sitte sammen med folk. Hvordan vurderer man dette? Jeg føler jeg får direkte angst at jeg skal begynne å søke jobber nå og tvinge meg ut i jobb. Jeg har lest noen steder at noen er 6 måneder sykmeldt og opptil et år. Men de er vel ikke som meg? De er vel kanskje helt sengeliggende hver eneste dag? Jeg kan jo ikke ha en sykemelding der det står hun kan jobbe på en god dag(men hun vet aldri når en god dag er før samme dagen), og hun kan ikke jobbe for lenge den dagen for da blir hun sengeliggende i noen dager, og totalt utslitt. Hvem arbeidsgiver godtar dette? 
Absolutt alle planene jeg hadde for meg og for Aleksander er i grus, jeg hadde bestemt meg for 80% foreldrepenger så jeg kunne være lengre med han, og jeg hadde startet å spare for at jeg skulle ta ekstra tid etter det så jeg kunne være der 100 % for han i starten av barnehagetiden også. Så skulle jeg søke på skole som jeg skulle ta på dagtid når så jeg kunne være bedre rustet økonomisk, alene, så han skulle ikke mangle noe fordi jeg er/var alenemor. Jeg ville ruste meg til at vi skulle få et bra liv sammen, nå skjønner jeg ingenting? jeg skjønner ingenting av hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg ønsker forstått å utdanne meg engang, men har null anelse om hva eller hvordan jeg får det til alene. Faste utgifter er mer enn det jeg kan ha om jeg skal utdanne meg. Og hva skulle jeg utdannet meg til, jeg ser ikke mye mening i noe av dette i det hele tatt. Og hvordan har jeg råd til fertilitetsklinikker, og dra til utlandet om jeg skulle utdannet meg nå? Og hvordan greier jeg det når jeg ikke engang husker normale ting nå? Og hva med jobb? Hvilken jobb kan jeg velge nå? Ja jeg har en jobb, en fra kontrakt til kontrakt jobb, så den går ut i oktober trur jeg, og jeg ønsker meg IKKE tilbake til en jobb som kommer til å ta over livet mitt igjen, et sted som de ikke tar hensyn til folk, et sted der du kun er en maur som MÅ gjøre jobben, og mer ellers får du kjeft. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie å gå tilbake til en jobb jeg tok kun for å tjene penger. Jeg var en arbeidsnarkoman som kun så livet mitt som en karrierekvinne uten familie, og det viktigste var å tjene penger og at alt så bra utad, nå ser jeg virkelig ikke vitsen å jobbe meg ihjel for penger mer, og livet er snudd på hodet. Jeg skjønner ikke hva jeg skulle ha jobbet med om jeg starter nå, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle greid å jobbet?!? Hva er fasiten til dette, og hvordan gjør jeg dette, og når må jeg starte å jobbe? Jeg skjønner ingenting, jeg føler jeg kaster bort livet med å bo i senga mi, men jeg greier ikke å gjøre så mye annet de fleste dagene. Jeg føler hvertfall jeg av alle, burde vite hvor skjørt livet er, og at jeg burde sette pris på det fordi det er ingen selvfølge at vi lever. Men jeg greier ikke det. Alt er feil! Jeg greier ikke å sette pris på det, det er heller motsatt. Så hvordan skal jeg fungere i en jobb når jeg så vidt fungerer? Og når må jeg begynne å fungere? Og kommer jeg til å fungere? Jeg trenger å vite dette for jeg bekymrer meg mye over det, og føler at jeg burde forberede meg til at jeg blir kastet ut i arbeidslivet snart. Min lege kjenner jeg ikke, men hun virker det ut som hun forstår mye, men de forbanna helsestasjon menneskene følte jeg meg presser av, og ennå føler det. De mente maks to måneder hjemme før jeg måtte ut i jobb, det har gått over to måneder og jeg skjønner ikke hvordan de kan mene at jeg burde vært ute i jobb nå. Jeg trenger å vite hva som er rett? Og hvorfor finnes det så jævlig mange amatører som ikke forstår hvordan det er å miste sitt barn og sier så mye tull. Helsevesenet burde ikke sende ut folk til hjemme av de som har mistet og fokusere på noe helt annet enn tapet. De fokuserte masse på jobb(dette var tre uker etter jeg hadde født), og de fokuserte på min tøffe fortid mer enn det jeg opplevde nå. Hadde jeg vært sjefen dels hadde de fått beskjed at de ikke skulle snakket med noen flere før de lærte seg medlidenhet og hva man burde fokusere på. De har fått meg til å føle meg verre enn jeg allerede følte meg som menneske, akkurat som legene på sykehuset fikk meg til å føle meg som en vandrende sykdom som var luftbåren, akkurat som når jordmødrene valgte å dekke til min sønn når de kjørte han inn og ut av rommet for å skjerme andre. Er det rart jeg føler meg unormal? Er det rart jeg føler at alt jeg er og gjør er feil? Hvordan skal jeg greie «normalt» når jeg ikke er i nærheten av å være det? Hvordan skal jeg føle meg som en stolt mor, når barnet mitt ble fra første stund skjermet fra andre? Hvordan skal jeg velge skole eller jobb, når det virker som jeg har en dødeligsykdom som smitter i luften med engang folk for vite hva som har skjedd? Når legene reagerte sånn, hvorfor skal ikke andre?
Jeg må legge til at min jordmor under fødselen var fantastisk, min fastlege er god, og godt å snakke med henne, sykehuspresten er fantastisk, så ja jeg har møtt noen få innen helsevesenet som er gode, men de andre er de som sårer meg, og får meg til å føle meg helt for jævlig. Og de får meg til å føle at alt jeg er og gjør er feil.  Har de som er så mange kanskje rett, ikke de andre som virker som de forstår? 
Jeg var hos legen i dag, og jeg skjønte på henne også at hun ønsket med ut i jobb snart. Hva skal jeg jobbe med? Hvordan starter jeg? Samtidig fikk jeg en beskjed på fertilitetsklinikken at jeg ikke har god tid på meg på å få barn(orker ikke å gå inn på det nå, kjenner at det er for mye for meg.) men hvordan skal jeg greie alt dette? Sørge, søke jobb, finne ut hvordan jeg får råd til fertilitetshjelp i utlandet, hvordan jeg får råd til å utdanne meg, jeg kan ikke gjøre alt. Jeg forstår at å kunne få et barn kommer først for meg, men for verdenen så kommer det først at jeg må få meg en jobb. Men hva jeg greier akkurat nå er å prøve å bli «normal». Men jeg skjønner nå at jeg må tvinge meg til alt det andre forventer at jeg skal gjøre. Jeg må begynne med prøverør til høsten, i mens jeg sørger og samtidig som jeg starter en ny jobb. Seriøst for et «normal» menneske så er dette mye, for meg så kjenner jeg at jeg blir overveldet av bare tankene. Hvordan starter jeg? Hva skal jeg søke på av jobber? Seriøst jeg trenger hjelp til å greie dette. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da har jeg prøvd å forlate at det jeg kaller mine trygghetssoner, og dratt på en jentetur i helgen. En jentetur som ble veldig kort…

Jeg var nervøs før jeg dro, men skjønte også fort når jeg ankom at jeg ikke hadde noe anker der som jeg kjente at jeg kunne lene meg til, eller holde meg fast i. Jeg hadde tenkt masse før jeg dro at jeg ikke ville dra, og hadde i tillegg fått noen dårlige nyheter dagen før jeg dro. Så formen var ikke på topp, fysisk eller psykisk.  

Jeg og min venninne ankom Airbnb leiligheten vi hadde leid, fikser oss der, og dro til konsertstedet. Jeg bare smilte, danset og faket det hele kvelden. Men fra første stund satt jeg fast i hodet mitt. Det var så ekkelt å føle seg så alene med så mange mennesker tilstede. Og å føle på angst hele tiden. Føle på at jeg ikke var tilstede, alt var feil og tårene presset på ofte selv om jeg ikke lot meg få lov til å gråte. Jeg kjente at dette ikke var for meg nå. Ja jeg greide meg fint hele kvelden utad for andre, men inni meg følte jeg ikke på det samme som jeg viste til andre der. Heldigvis sa min venninne at hun også ville at vi skulle dra hjem etter en dag, for hun var selv mettet av festivallivet og alkohol, sa hun når vi satt på nattbussen til leiligheten.

Når man snakker om at folk kan si rare ting til deg etter å ha mistet følte jeg i går at jeg virkelig fikk høre flere ting som såret og som satte meg helt ut. En jeg kjenner greide å spørre meg(ikke ordrett): skal vi i kveld late som at du aldri har fått en sønn?, så kan vi det, for jeg ser at du er flink til å late som du har det gøy. Og hvis du vil snakke om det kan vi det. Og bare så du vet det så venter xen din barn med nye dama, men han savner deg da.

Hva faen er alt det å si i samme setning, og på den måten? Helt unødvendig å fortelle meg om en x jeg hadde for mange år siden, og at han venter barn. Jeg ønsker ikke å ha sånn informasjon nå. Og fortelle meg at jeg er flink til å leke «normal», og å spørre meg om å late som min sønn ikke finnes for en kveld.. seriøst ? Er folk så hinsides dumme? Faen heller. Dropp å si noe om du har kun dumme ting å komme med!!!

Ikke bare det, men flere som ikke kjente meg eller visste at dette har skjedd, spurte hvorfor øynene mine så så triste ut. Er det normalt å spørre noen du nettopp har møtt? Jeg smiler fra øre til øre også spør du hvorfor jeg ser trist ut. Kanskje man ikke vil snakke om det med fremmede på en fest om man smiler og prøver å være «normal». Jeg må helt ærlig si at jeg var ikke humør til å dra dit å feste, men de tingene der gjorde det faen meg ikke noe bedre. Nå gleder jeg meg å komme hjem til min seng og få lov å være meg.

Jeg vil bare bo i senga mi, og jeg vet nå at jeg burde ikke presse meg til ting jeg kjenner blir for mye. Jeg har behov for å skrike, gråte og bare være meg nå med alt som kommer naturlig. Jeg sier hele tiden at jeg vet nå, men det er fordi dette er virkelig en prosess i å bli kjent med meg selv på nytt, og å bli kjent med meg hvor jeg er nå. Alle sørger forskjellig, det har jeg forstått. Og alle blir forandret etter en graviditet, da blir man hvertfall forandrer etter å ha mistet. Jeg sier hele tiden at nå skjønner jeg at jeg må lytte bedre til meg selv og hva kroppen min sier, men jeg gjør det fortsatt ikke fordi jeg streber etter det jeg kaller å være «normal».

#etbarnforlite #englemamma #englebarn #lub

Jeg trur hvorfor jeg kun eksisterer de fleste dagene nå er nok at jeg kjenner mer og mer på skyldfølelse, sinne mot meg selv, at jeg ikke er som en mamma skal være, og andre vonde ting.

Bak fasaden min så spinner det mer og mer av de vonde tankene. Jeg går mer og mer igjennom de tingene jeg trur kan ha forsaket hans død. Jeg vet jeg kanskje ikke får noe svar fra obduksjonen heller, men da vil de tingene jeg tenker nå være ennå større. Jeg greier ikke å forstå hvordan man tørr å ta skrittet til valget om det å starte å få et barn til. Hva om det finnes høyere makter, og de høyere maktene ikke vil at jeg skal få barn fordi jeg ikke er bra nok? Hva om jeg går veien å blir gravid på egenhånd så skjer dette igjen? Da må det være noen høyere makter som sier til meg at det er meg det er noe galt med, da er ikke tilfeldigheter eller uheldigheter lengre. Da vil bare høyere maker ikke at jeg skal få barn fordi jeg ikke burde det, kanskje fordi jeg ikke hadde vært bra nok. Kanskje fordi jeg ikke hadde vært det beste for Aleksander. Tankene om skyld er de enkleste og vanskeligste, for de utvikler seg til så mange andre tanker også. Det må jo faktisk være min skyld når han levde i MIN kropp? Jeg kan faktisk ikke legge skylden på andre eller på tilfeldighetene. Jeg var alt han hadde, min kropp bar han, ga han næring, og skulle få han til å få en sterk og bra kropp som han kunne vokse, leve og utvikle seg i. Så hvorfor overbeviser jeg meg selv og andre meg om at det var uheldig eller tilfeldig? Ja en narkoman kan bære frem et frisk barn, en kvinne som ikke ønsker barnet og ikke vil ha barnet, kan bære det frem, men hvorfor kunne ikke jeg gjøre så han levde og få lov til å gi han et liv? Hvorfor var det min kropp som gjorde så min baby som døde?  Jeg trenger en grunn! Jeg trenger å vite at jeg hadde vært en elendig mor for han, det var derfor ham slapp å oppleve det, eller at han hadde fått en sykdom som gjorde at livet hans utenfor magen hadde ikke vært godt, eller at det var hjerte hans som stoppet fordi jeg satt feil på stolen den dagen, samme faen, jeg trenger å vite hvorfor akkurat min baby døde, og hva jeg gjorde feil? For jeg gjør absolutt alt feil nå, så jeg må sikkert ha gjort alt feil da også? Hvordan skal jeg leve videre med den smerten i meg, at jeg, min kropp, ikke greide å føre Aleksander levende til verden? Det er min skyld han ikke lever! Hvordan generelt skal jeg leve uten han? Verden er så forbanna stygg som tvinger meg til dette. Som får meg til å tenke alle disse tankene, som får meg til å kjenne på at min sønn er borte, som tok min sønn i fra meg, som ikke ga meg en fungerende kropp som kunne bære Aleksander i livet til denne verdenen.

Jeg skylder ofte på livet for å slippe å kjenne på den enorme skyldfølelsen jeg sitter med selv. Jeg vet at det er «normalt» i min situasjon å kjenne skyld, men denne spiser meg opp. Jeg later som jeg ikke tenker på det, og sier ting til andre og meg selv som får meg midlertidig til å tro at dette kun var uheldigheter og tilfeldigheter, men jeg som har levd hele livet med å tro at det er en mening bak alt, sliter nå. Jeg finner ingen mening med at han skulle dø. Ikke kom her å si at han døde for å lære meg eller noen andre om noe, for livet kunne lært oss det på helt andre måter. Så derfor kjenner jeg skyld. Siden det ikke er noen mening med dette så må jo noe jeg ha gjort forsaket dette?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skjenner skyld for at folk må ha meg i livet dems,

jeg kjenner skyld for Aleksander sin død,

jeg kjenner skyld for at jeg blir kjent med nye mennesker og dumper min dritt på de,

jeg kjenner skyld for at andre må bære sorg fordi min kropp ikke greide å levere Aleksander levende til denne verdenen,

jeg kjenner skyld for å leve

og jeg kjenner skyld for å ikke være et bedre menneske.

Jeg kjenner skyld for at jeg ikke greier å leve livet nå og bare kaster det bort meg tusenvis av tårer, og ligge i sengen min for det meste.

Jeg kjenner skyld for at jeg ikke kan hjelpe andre ut av sitt smertehelvete.

Jeg kjenner så mye skyld for alt.

Og skylden skjuler seg, og formerer seg i mange former i livet mitt nå. Jeg føler faktisk skyld for det meste.

Skyld for å prøve å leve videre, skyld for at jeg ikke gjør det.

Hvordan greier jeg å gjøre noe riktig om alt er feil?

#skyld #sorg #englemamma #etbarnforlite #lub #englebarn #stillbornbutstillborn

Helgen jeg har hatt har vært rar, en rar helg siden jeg har greid meg bedre enn til vanlig med mange nye folk rundt meg.

Mest fordi de menneskene som har vært rundt meg har jeg kunnet snakke åpent om at jeg har mistet min sønn, men også fordi flere jeg møtte hadde enten et englesøsken, eller en venn som har nylig mistet. Jeg snakker om en fest jeg valgte å gå på, selv om jeg gruet meg veldig mye. Jeg gruet meg på så mange måter som man kan grue seg på, men jeg var også spent. Å håpet at jeg kunne kose meg. Ja, jeg greide faktisk å ha en bra kveld om jeg tørr å innrømme det. Det var tøft, rått og jeg måtte ha gråtepauser på toalettet, men ja, jeg hadde faktisk en bra kveld. Bra på måten at jeg fikk lov av meg selv, og trengte ikke å ikke være «normal». Jeg gikk ut i regnet med kjolen på (for da ser heller ingen tårene). Det var hensikten med å gå rett ut i regnet, men det var bedre enn jeg forestilte meg å stå å kjenne på regnet treffe kroppen min. Det var en god måte å være rar på, og det fikk meg fort inn på takknemlighetmoduset isteden for å la tårene renne fordi jeg kjente savnet av sønnen min. Jeg fikk lov av meg selv å snakke om sønnen min med andre, og det var veldig godt å kunne snakke med noen på fest om det uten at det lagde dårlig stemning, men ble heller noe folk spurte om og lurte på ting. Verden forundrer meg veldig noen ganger. Det er godt å møte folk som har hjerte på rett sted, og som har bena plantet på jorden, og med en forståelse av verden som gjør at det er lettere å prate med de enn mange av de overfladiske menneskene som jeg tidligere har vært mye med. Rart at folk forandrer seg så mye etter å ha fått barn, eller å ha opplevd litt mer i livet enn bare jobb og fest. Jeg liker virkelig å bli kjent med nye, og mer riktige folk for mitt liv nå. Ikke at noen er bedre enn andre, men jo for meg nå, så er noen bedre enn andre. Livet er ikke det samme, jeg er ødelagt, og må ha folk rundt meg som faktisk forstår at jeg er meg akkurat som jeg er, og at jeg ikke prøver å være «perfekte» Rikke, den Rikke folk ønsker at jeg er mer. Jeg orker ikke, og har heller ikke tid, eller gidder å være en person som alltid føyer seg etter hva andre trenger. Jeg trenger nå at verden godtar meg akkurat som jeg er, og at det er greit at jeg er meg, hele meg med alt det rare, tunge, unormale jeg bærer med meg. Og jeg følte at på den kvelden der så fikk jeg det til. Ja motgang hadde jeg, men også medgang. Noen ganger trenger man en sånn dag der man kan føle at det er greit at jeg er meg, og folk godtar det.

Jeg kjenner også at jeg har blitt personen som vil holde på øyeblikk så lenge jeg kan, jeg ønsker virkelig å fryse tiden hver gang jeg legger merke til ting, eller hvis det er noe jeg ønsker jeg vil huske senere, eller som i helgen, en fest med folk jeg trivdes med, eller noe jeg ser er vakkert, eller et øyeblikk som jeg vil fryse fordi jeg vet ting alltid ender en eller annen gang. Og jeg ønsker å oppleve ting med følelser, og nå føler jeg at jeg opplever ting, men følelsene som jeg opplever er så tamme i sammenlignet med sorgen, savnet og kjærlighet til sønnen min at jeg kjenner ikke de «normale» følelsene som jeg burde i øyeblikkene. Jeg vet heller ikke om jeg vil føle dem igjen, men jeg kjenner kjærligheten til min sønn er større enn all kjærligheten jeg har vært borti, så kanskje alt må bli tamt når jeg har opplevd en så stor kjærlighet? Jeg kjenner ikke glede, men jeg kjenner meg lettere når jeg skulle kjent glede.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Har alltid gleden vært så liten?

Eller har jeg nå kjent så mye større følelser at de ikke kan sammenlignes, eller er det sorgen, savnet og kjærligheten til Aleksander som over skygger de «normale» følelsene? Jeg føler også at livet begynner å bli et liv, uten at jeg helt føler alt som man gjorde før, og at jeg er ikke helt med. Jeg føler det kan noen ganger føles ut som år siden jeg har mistet Aleksander, andre dager som sekunder siden, og noen ganger føles det ut som jeg kun har sett alt på film og at dette ikke har skjedd meg. Helgen har vært grei, og det prøver jeg å godta, for jeg har vanskeligheter for å godta noe annet enn det vonde nå. Jeg har store problemer med det. Og alt er midlertidig. Kan ikke ting som skjer begynne å vare lengre enn noen sekunder, timer eller dager? Kan vi ikke få oppleve at noe faktisk varer evig? Jo sorgen varer evig. Savnet varer evig. Men jeg sitter nå å trenger at vennskap varer evig, at familie er evig, at gode ting også varer evig.

Jeg trenger trygge stabile folk rundt meg for evigtid. Og jeg håper veldig på at jeg også kan få, begynne å tro og kjenne på det. Jeg ønsker ikke å dytte bort noen mer, jeg vil at de skal bli om jeg prøver å dytte. Jeg vil ha mine nåværende venner til å være der for alltid. Jeg vil oppleve fine ting med gode mennesker, kunne være med de samme menneskene, og å mimre sammen med de, mange år senere. Jeg ønsker nå det samme som alle barn trenger, og burde ha; trygghet, faste rammer, stabilitet, kjærlighet, bekreftelser og ingen annen drama enn helt normale hverdagslige ting. Oppleve det «normale» lykkelig livet med «normale» opp og nedturer. Men vet ikke hvordan jeg får det til når smerten i meg får meg til å stole mindre på folk, overtenke mer, og stenger folk mer og mer ut av det som faktisk skjer inni meg.

#survival #lub #etbarforlite #hverdagen #sorg #livet #englemamma #englebarn #dagbok

Jeg visste ikke at det var du som manglet i livet mitt før du ga meg et tegn at du var der inne i mammas mage.  Du var, og er mammas mening med livet.  
 
Du ble skapt igjennom en enorm kraft av kjærlighet, noe to mennesker sjeldent får oppleve.  Mamma og pappa visste ikke at det var du som kom til da, det eneste vi visste var at det vi hadde opplevd var en større kraft enn det vi kunne beskrive med ord. Fra første stund var du ønsket og elsket, elsket mer enn det mamma trudde var mulig å elske noen.  
 
Kjære Aleksander,

De første rutinene vi skapte sammen var å snakke sammen i drømmene når mamma sov. Der fortalte du mamma navnet ditt og du lot mamma få bli kjent med deg før jeg kjente deg bevege seg. De første rutinene vi skapte sammen våkene, var at mamma sa hei hei med etterligning av pappas måte å si det på.  Når jeg begynte å kjenne sparkene dine gjorde vi det til en rutine å si hei hei på pappas måte hver morgen og hver gang mamma ville kjenne at du sparket. Vi hadde mange og lange samtaler helt fra jeg fant ut at du var i magen min. Våres rutiner sammen ble mammas trygghet. Mens du vokste i mammas mage, vokste vi mer sammen, etablerte mer rutiner og enda sterkere bånd enn det jeg trudde var mulig. Du danset til musikken mamma hadde på, du hikket etter mamma hadde spist, du strøk mamma på innsiden når jeg var lei meg og du sparket hardt når mamma ikke hadde snakket til deg på en stund. Du hadde, og har en så sterk personlighet, helt fra første stund. Du passet på meg når jeg trengte deg, du ga meg håp og kjærlighet når jeg selv ikke visste jeg trengte det, eller trudde jeg ikke fortjente det.  
 
Pappaen din var en vi begge felles snakket mye om sammen, og vi hadde rutiner som inkluderte han i vår hverdag.  Vi begge husker godt hvordan pappaen din tok på magen til mamma, og du sparket tilbake for å si til pappaen din at han er like mye elsket av deg, og at du var  klar over at det var pappaen din sine hender på mammas mage, for ingen andre sparket du tilbake til som du gjorde til pappa og mamma.
 
Vi var veldig heldige som fikk se deg smile til oss på ultralyden, det vakreste smilet jeg har sett. Det vakreste av alt syntes jeg var at du smilte fordi jeg snakket til deg, jeg så at du visste at det var mammaen din som snakket til deg. Det var en bekreftelse jeg trengte, og aldri kommer til å glemme.  Du gjemte ansiktet ditt lenge før du valgte å vise det til oss på skjermen, men du har hele tiden vært en liten luring og tøffing i mammas mage så jeg visste at hvis man er tålmodig med deg, så hører du til slutt. Tøffeste og smarteste gutten vår.
 
Hele ditt liv levde du trygt inni mammas mage, du fylte livet med kjærlighet og håp. Mamma var så utrolig stolt av å ha deg i min mage, du som sparket, hikket å levde i ett med meg. All smerte jeg hadde i min kropp og i mitt sinn mens jeg bar deg i min mage var verdt det, for det var for deg.  

 Hadde jeg visst at det var din siste dag, så er det så mye jeg ville gjort annerledes. Jeg ville fått deg ut av mammas mage så mamma og pappa kunne få hilse på deg, se deg åpne øynene, høre deg skrike, kjenne at du klemmer hånden din rundt våres fingre. Holde deg tett inntil å kjenne hjerte ditt slå. Om jeg bare kunne få et minutt med deg, bare ett minutt for å ta farvel, for å se livet i din kropp, for å holde deg og kjenne deg sprelle i armene mine. Jeg beskyttet deg for alt jeg kunne mens du var i magen min, selv mine egen følelser prøvde jeg å beskytte deg mot. Så du hadde en trygg plass å bo med kun kjærlighet og trygghet.  Mamma hadde byttet plass med deg om det var mulig, så du kunne få oppleve verden, og verden oppleve hvor fantstisk du er.
 
Du ble født i en intens, kjærlighetsfylt og vakker opplevelse mellom mammaen og pappaen din, akkurat som du ble skapt. Ingen ord kan beskrive det vi kjente når mamma og pappa jobbet med å få deg ut av kroppen til mammaen din.  Det sekundet du kom ut, ble du plassert trygt på mammas bryst, og det mamma kjente da, kan ikke beskrives.  Den kjærligheten, sorgen, lykken, urettferdigheten, aggresjonen, håpet, håpløsheten som var i meg da ble borte i noen minutter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du lå der helt stille, vakker som få. Gutten vår, sønnen vår, mirakelet vårt, vår Aleksander. 

Et barn vi ventet. 

En engel vi fikk. 

Mamma var så klar for å hjelpe, støtte, elske og beskytte deg igjennom livet, men du var for god for denne verden, og verden var nok ikke klar for en så fantastisk ren sjel som deg.  Jeg vet du våker over mammaen og pappaen din. Vi føler deg, og din nærhet, men kjenner en tomhet som ingen andre enn deg kan fylle, og jeg vil savne deg resten av livet. Vi er så stolte av å kalle oss mammaen og pappaen din, fantastiske Aleksander.  
 
Du kom til verden med et fredfylt og tøft uttrykk, det så ut som du sov. Vakre vakre Aleksander, sov i fred, så håper jeg vi ses en dag så jeg kan holde deg igjen. Masse kjærlighet fra hun som er stolt av å ha båret et så fantastisk menneske i sin kropp. En opplevelse jeg aldri ville vært foruten.  
 
Rikke, mammaen til Aleksander.

–
 
Noen siste ord fra meg og Aleksander, pappaen til Aleksander:
 
Du husker det tøffe uttrykket jeg ble født med, det var til deg og mamma. Jeg viste deg så godt jeg kunne at jeg var, og er den tøffeste gutten i gata. Jeg var skapt til å takle å gå med rosa kjoler som pappa hadde kjøpt til meg, og bære rosa klær med stolthet og det tøffe ansiktsuttrykket mitt.  
 
Når mamma spilte sangen du sendte til meg, så gråt mamma og jeg sparket, mamma kjente din kjærlighet til meg og jeg kjente den også.
 
Du er pappaen min, og du viste meg hvor fantastisk pappa du hadde blitt når jeg skulle komme til verden. Du viste meg og mamma at du er den beste pappaen. Jeg kommer aldri til å glemme det stolte utrykket ditt når du klippet navlestrengen, pappa jeg så stoltheten din. Du tok på
meg min første bleie, på den beste pappa måten som finnes. Ditt pappa lys av ren kjærlighet skinte virkelig på meg, og jeg og mamma var helt sikre på at du, DU er virkelig verdens beste pappa! Jeg trenger deg nå også pappa, jeg trenger at du viser meg rett og galt, og viser meg at du lever livet som du ønsket for meg. For jeg er her, og jeg støtter deg om du trenger meg.   Jeg og mamma vil så gjerne fjerne din smerte med å smile til deg(det har vi ønsket hele tiden), og vise deg at vi virkelig elsker deg. Alle millimeter av alle dine personligheter, og all den pappa kjærligheten som er i deg er større enn det vi noen gang kunne håpet på. Du er, og forblir pappaen min, og jeg er så heldig å ha deg som pappa. Min englepappa. Pappaen til Aleksander!
 
Masse kjærlighet fra Aleksander og mammaen til Aleksander. 

Jeg har nesten gruet meg til å skrive de siste dagene. For når jeg skriver blir jeg mer i kontakt med meg selv. Og jeg har virkelig trengt noen dager «pause». Jeg kan vel ikke kalle det pause, men noen dager der jeg slipper å skrive hvordan jeg egentlig har det, og heller bare få lov å eksistere.

Det er rart å kjenne dager der jeg kan få lov å kun eksistere, ikke tenke, ikke føle, ikke måtte kjenne etter, ikke skrive og ikke gråte. Jeg er ikke i et følelsesløst modus, jeg føler, men prøver å ta sekund for sekund, ikke kjenne på hva jeg føler, og kun eksistere. Det er enklere å kun eksistere og å snakke svada nå, enn det var før. Jeg har prøvd de siste dagene å fokusere på de «små» tingene folk snakker om, isteden for de store tingene i mitt liv.

Og jeg har greid de siste dagene å bare være uten å fokusere på fortid og fremtid, men samtidig ha med meg min sønn hele tiden i tankene mine på en god måte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å skrive får meg igjennom tunge dager, stunder og å forstå meg selv bedre. Men skrive kan også få meg til å sette meg inn i hvordan jeg faktisk har det, kjenne på følelsene jeg har i meg, og det er ikke alle dager jeg orker, eller vil det. I dag liker jeg ikke å skrive for da kjenner jeg mer på hvordan jeg egentlig har det, og i dag ser jeg den fasaden jeg greier å ta på meg flere ganger om dagen når jeg trenger den. Jeg tar på meg den til og med for meg selv, for å skjule ting for meg selv. Jeg fokuserer ofte på ting som ikke er så viktige, kan faktisk bli litt besatt av ting. Hittil har jeg blitt besatt av mye, og det skifter, men jeg kan også hente inn besettelsen igjen, om jeg trenger den. Jeg kan bli besatt av en serie, sånn at jeg søker, googler, og gjør alt for å lære om skuespillerne som er med, og hvem som har laget den, til at jeg dagdrømmer om å være i serien. Jeg kan bli besatt av mennesker, altså venner, bekjente og andre. Søke de opp og sjekke hva de gjør nå etc. Jeg kan bli besatt av å nettshoppe, shoppe alt jeg trenger, og ikke trenger. Jeg kan bli besatt av sinnet jeg får for andre folk som jeg mener gjør ting galt, ikke fortjener det de har siden de ikke setter pris på det. Og værste besettelsen(syntes jeg) er folk som er gravide som gjør «feil»(denne besettelsen gjør vondt). Jeg kan kjenne jeg hater de når jeg ser en gravidkvinne(venninne eller bare noen på sosialemedier) spise spekeskinke, muggost, eller gjøre noe annet som gjør meg sur. Jeg blir forbanna å tenker de styggeste tankene om personen, og kan tenke så stygt at jeg håper de mister så de skjønner hvor dyrbart barnet i magen er(jeg håper jo selvfølgelig ikke det i det lange løpet, men følelsen og tankene er der.). De besettelsen er det værste for der tenker jeg så stygge tanker at jeg blir skremt av meg selv. Og man har ikke lyst til å skrive sånne tanker ned, men noen ganger må man bare. De besettelsen mine får meg til å ikke kjenne etter hvordan jeg egentlig har det med savnet av Aleksander. Jeg kan til og med hate andre som har mistet, og har kommet seg «videre», for jeg ser ikke min egen sjans til det.

En god venninne sa noe til meg på mandag, etter jeg hadde sagt at jeg unner ingen å måtte være rundt meg, og jeg kan ikke se for meg en person som ønsker å være en partner for meg for hvis jeg liker personen vil jeg gjerne skjerme de fra meg, og ønsker bedre for de enn meg. Hun sa at hun kjente igjen meg fra før jeg mistet(og kjente igjen seg selv før hun fant kjæresten sin), og sa at jeg skjermet folk før jeg mistet Aleksander, for å slippe å miste noen og for å slippe å la noen bære det jeg bærer. Og hun kjente igjen det at jeg kjenner at jeg ikke er verdt noe. Så sa hun de berømte ordene som er veldig sanne, men absolutt så standarsetning at man kan bli kvalm;, du må elske deg selv først, ALT som er deg. Da skal du se at noen andre også kommer i bilde å kan elske hele deg. Jeg gjør, som alltid, å spøker det litt vekk med at jeg sier det er lettere sagt enn gjordt, og da møter jeg nok aldri noen. (Men jo, jeg elsker meg selv, og unner meg selv lykke, men kan ikke se at det er mulighet for det. Jeg elsker Aleksander så mye mer enn jeg noen gang kan elske meg selv eller noen andre enn han.) Men hun sa igjen at selvfølgelig møter du noen, og selvfølgelig blir du lykkelig igjen, men kanskje denne gangen blir det mer betydningsfullt, og dypere enn du kunne forestilt deg siden du har så mye smerte i deg også. Når hun sa dette var det mer betryggende enn jeg trudde, det var ikke svada når hun sa det, det var ikke noe hun bare sa fordi det var rett å si det. Jeg hørte på hun at hun virkelig mente det og trudde på det. Hun trudde det for meg. Og det var veldig betryggende at noen virkelig hadde tro på det for meg, at jeg kunne få det bra, kanskje til og med bli lykkelig. Det var betryggende å ikke høre svada, de samme tingene som alle sier og «skal» si, men hun mente det. Og da var det som jeg slapp å tro noe, jeg slapp å tenke på det, for hun tror for meg. For jeg har virkelig null tro på det, men jeg trenger ikke å ha tro på det nå for det var ikke en person som «bare» håpet det for meg, hun trudde det også. Så mine besettelser bruker jeg i dag til å holde oppe, og leke «normal». Så håper jeg hun har nok tro for at det kan skje meg. Så skal jeg fortsette mine dager(så lenge jeg får lov) å bare eksistere.

(dette vakre smykket fikk jeg for noen dager siden. Det betydde virkelig mye å få det. For når jeg ikke er en praktiserende mamma, så føler jeg meg heller ikke som en mamma, så å få et smykke med de ordene betyr veldig mye.)

#sorg #visomharetbarnforlite #etbarnforlite #englemamma #englebarn #lub

I dag er IKKE en god dag å være alene på! Jeg våknet av at jeg følte meg kvalt av gråt. Jeg våknet av at jeg snakket høyt og sa at dette er feil.

Jeg, nå, flere timer senere sitter å ser på bildene av han, og gråter. Jeg ønsker virkelig ikke å være alene i dag. Jeg kjenner så intenst på at jeg trenger å holde han i dag. Jeg trenger å ligge i senga ved siden av han å se på han sove. Jeg trenger han her med meg. Jeg kjente på følelsen av tomhet når jeg våknet, og kjenner ennå på at jeg ser ingen plass jeg passer inn i denne verdenen. Jeg kjenner på følelsen at jeg skulle for alt i hele verden byttet plass med han. Hva skal jeg gjøre i denne verdenen? Han hadde fått et liv. Da hadde det vært mening med mitt. Jeg trenger virkelig han tilbake. Verden er virkelig ond som tar livet fra et barn! Verden er ond som lar mammaen sitte igjen uten mening med å i det hele tatt eksistere. Jeg trenger å se han leve, jeg trenger at ham for oppleve livet. Jeg trenger at ham har det godt! Jeg ser ikke meningen med at jeg sitter igjen. Hvorfor skal livet ha meg igjen levende som er ødelagt? Hvorfor ikke la det ny vakre livet som hadde blanke ark og en frisk start få lov til å leve? Hvordan skal jeg noen gang leve uten den intense følelsen av at jeg trenger at han lever, og følelsen av at hvis noen hadde kommet med en magisk pille og sagt at jeg kunne skru tilbake tiden. Men jeg måtte gjort et hardt valg hvis jeg skulle skru den tilbake, jeg måtte tatt mitt eget liv for at ham skulle leve. LETT! JEG HADDE TATT DEN PILLEN, SATT PRIS PÅ SEKUNDENE JEG HADDE FÅTT MED HAN, FØR MITT LIV ENDTE. DA HADDE MITT LIV GITT MENING MER ENN NOE ANNET. Jeg trenger den magiskepillen. Jeg trenger å forstå hvorfor i helvete jeg sitter igjen og ikke han!?!? Jeg trenger å vite at det er en grunn at jeg sitter igjen, for jeg ser ingen grunn mer. Min mening fant jeg mens jeg var gravid. JEG SKULLE BÆRE FREM DENNE GUTTEN SÅ HAN KUNNE FÅ LEVE! Hvis ikke det var min mening så skjønner jeg ingenting. Er det mening av livet trenger noen få mennesker til å være søppelkassen dens så de andre kan ha det bra, så ja la meg være det, men la for faen meg sønnen min få lov å leve for det! Jeg kjenne heller valgt å aldri fått se han igjen, bare han fikk leve og ha det bra. Jeg sier ja til å ha et møkka liv om bare livet kan gi hans liv tilbake til han. Jeg FORSTÅR  veldig FACKINGS godt at han er kremert og at han er dø! Men faen kan noen skru tilbake tiden og redde han? Hva faen skal jeg gjøre her? Hva er meningen med å gjøre noe som helst når jeg ikke får han tilbake? Ingen barn i verden kan gjøre så smerten fra at han ikke er her, lettere eller bedre. Ingen mennesker i verden kan fortelle meg at dette blir bedre, for jeg trur ikke på dere. Jeg har lest og snakket med mange som har opplevd å miste, og ja jeg skjønner hva de sier, de mener det blir enklere å bære dette, men jeg ønsker ikke, ser ikke, og kan ikke forstå at dette vil noen gang bli borte. Smerten når jeg gråter får meg til å riste, jeg rister og slutter noen ganger å puste for jeg greier ikke å hige etter den engang. Jeg tilslutt greier å åpne munnen å lage gråtelyder så jeg kan også puste. Når jeg gråter så kjenner jeg så jævlig på at smerten ligger ikke kun i kroppen min og hjernen min, men også i alt rundt meg. Alt som er meg. Hvordan skal jeg noen gang skjønne hvorfor jeg lever og ikke han? Og hvordan skal jeg noen gang godta dette?