hjertemor85 Englemamma, livet med sorgen.

Begravelsen 28.05.2018:

Vi hadde begge blitt enige om en liten intim begravelse, med åpen kiste. Jeg trengte å vise frem den vakre gutten jeg hadde født. Jeg inviterte mamma, mormor og to venninner(min nabo og ei som jeg føler jeg kan snakke med om det meste.) Pappaen inviterte mor, far, søster, besteforeldre og en venn. Vi har litt forskjell på størrelsene på familiene våres. Og sammen valgte vi å invitere jordmor fra føden som var ved på fødselen. Så vi var under 20 stykker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Før i uken hadde vi delt opp oppgaver vi skulle gjøre selv. (På lub videoen anbefalte de at flest mulig skulle se Aleksander så man hadde flere å snakke med som kunne forstå mer, så vi fulgte det. Jeg og pappaen hadde fått med oss at det var anbefalt å bli med i begravelseprosessen, så han tok på seg å finne to sanger, og ansvar for blomster. Jeg ville velge klærne han skulle begraves i, og ønsket å lage programmet. Jeg hadde på forhånd funnet to dikt som jeg ønsket skulle leses opp, og jeg hadde skrevet mitt dikt til Aleksander som jeg ønsket å lese.) Så vi begge dro sammen på forhånd å kjøpte noen fine klær til Aleksander. Vi hadde to dager sammen med begravelseforberedelser, og resten jobbet vi med hver for oss med våres oppgaver.

På begravelsedagen kom jeg så tidlig jeg fikk lov får å få lov å være med Aleksander alene, og kunne holde min sønn for siste gang. Gleden for å se han igjen var stor, men sorgen og redselen for å levere han til krematoriet var ekstrem. Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke tenke på det. Jeg ble kjørt ned til kapellet av naboen min. Der møtte begravelseagenten meg. Redselen av å se han treffer meg hver gang før jeg faktisk ser han. Jeg får alltid en knekk utenfor like før jeg skal se han. Føler nesten som om noen slår pusten ut av meg. Jeg føler hele kroppen blir helt lammet, og sorgen griper meg så ekstremt mye, at jeg må hente inn pusten min før jeg møter han.

Begravelseagenten tar meg med inn. Og rommet er kjempe fint. Jeg blir overtaket over at jeg greier å ta inn det at rommet er er vakkert begravelserom for min Aleksander. Og midt I rommet ligger han I en hvit kiste. Synet av å se han får meg nesten til å glemme at han er I en kiste. Han er så utrolig vakker der han ligger. Han er bare helt nydelig. Jeg forelsker meg på nytt hver gang jeg ser den velskapte, tøffe gutten min. Han er bare helt perfekt. Jeg går å holder på den velskapte gutten, tårene renner, men jeg kjenner alltid en ekstrem ro når jeg får holde han. Da er han med meg! Den vakreste gutten i verden. Og jeg har skapt han i min kropp. Jeg elsker han så mye at hjerte mitt bryr seg nesten ikke om at min sønn er dø, det bryr seg mest om vi er sammen. Jeg holder MIN sønn i armene mine. Han er der han skal være, med meg!

Jeg rettet og fikset på klærne hans så han skulle være flott og fin i begravelsen. Rart hvor naturlig det var. Jeg måtte være i øyeblikket for å kunne ta inn alle detaljene i ansiktet hans. Jeg er så redd for å glemme han. Det vakreste ansiktet jeg noen gang har sett. Han er så fantastisk, den gutten som var vokst seg så stor i magen min.

Begravelseagenten er så fantastisk at hun har laget avtrykk av hender og føtter. En til meg, og en til pappaen. Gud hvor glad jeg ble når hun hadde tenkt på pappaen også. Og så glad jeg ble at hun tok seg tid til det. Får et annet menneske så kanskje man ikke tenker over hvor mye alle absolutt alle ting er det viktigste man har, for man får dessverre ikke flere enn disse minnene med han.

Jeg fikk ta vare på klærne han hadde hatt på seg som pappaen hadde kledd på han på sykehuset også. Åhhh hvor vondt er det å tenke på at de tingene jeg har er alt jeg får i fra han. Han kommer ikke til å bruke flere klær, han kommer ikke til å få lov til å oppleve noe av denne verdenen enn det han opplevde i min mage.

Tiden med han flydde bort, fortere enn jeg kan beskrive.

Pappaen dukket opp et kvarter før de andre, og hvor glad jeg ble når han ønsket tid alene med Aleksander. Men samtidig hvor sint jeg ble som ikke fikk den tiden selv. Alt er feil om dagen i min verden.

Ingen tid i verden var nok for meg med han.

Jeg satte meg ut og ventet.

Men sjokket jeg fikk da det plutselig begynte å komme folk, sjokket at jeg ikke var med min sønn og jeg skjønte at tiden min var ute med han alene. Pappaen var der inne ennå, og hans familie kom først.

Alt skrek i meg! Hjelp meg, jeg skal ikke være her. Ikke la meg sitte alene å ta imot folk, la meg få være alene med min sønn! Hvorfor er pappaen der inne med babyen min, og jeg sitter her ute lammet av skrekk. Hva gjør jeg?

En etter en kommer å klemmer meg, men jeg greier ikke å klemme tilbake. Jeg vil dytte de bort. Dette er feil! Dette er ikke riktig, vi kan ikke starte. Jeg trenger mer tid med han alene.

En etter en kommer, og jeg husker at pappaen tilslutt satt ved siden av meg. Jeg husker tårene rant som en strøm. Jeg husker jeg håpet at hjertet mitt stoppet. Neste som klemmer meg, klemmer meg kanskje så hardt at jeg dør. Vær så snill og la det skje!

Jeg husker at min mor satte seg ned ved siden av meg, og jeg kjente sinnet mitt buldre. Jeg husker ikke hva hun sa som provoserte meg så mye, men jeg ble sint. Så sint at jeg måtte gå derfra. Jeg hadde fått nok!

Jeg gikk bortover å kjente hatet mitt for mennesker og for alt bare tok over. Jeg kjente sorgen svelge meg hel og hatet velvet rundt med blandet ned sorgen. Mens jeg gikk bortover møtte jeg jordmoren vår i fra fødselen, det knipset det inn i meg igjen. Følelsene kom liksom aldri helt ut.

Jeg snakket med min jordmor litt og vi vandret til kapellet sammen. Heldigvis gikk folk inn. Jeg kjente frykten får å gå inn var stor. Frykten for at barnet mitt skulle bli dømt, frykten for alle de menneskene jeg hadde skuffet med at barnet mitt døde, frykten for at alle syntes dette var lett, frykten for at dette var bare en vanlig begravelse for folk. Jeg greide ikke å gå inn, og heldigvis var vennen til pappaen litt sent ute. Så jeg og pappaen sto ute å ventet med begravelseagentene. (Jeg hopper over hva som skjedde ute for det skal jeg og pappaen ha for oss selv. Noen opplevelser blir liksom ikke det samme om man beskriver de heller.)

Vennen kom, og vi måtte gå inn.

Når jeg kom inn slo det meg at en av fryktene mine hadde blitt sanne. Hele hans familie satt på en side, samme side jeg satt på, samme side som Aleksander lå mot, og jeg kjente jeg hadde lyst til å skrike. Hvorfor faen sitter ikke de som er nærmest berørt på den siden og resten på den andre? Hvorfor sitter ikke besteforeldre på første rad og oldeforeldre bak. Hvorfor røver noen vekk andres rett. Og hvorfor sitter for faen min bitte lille familie på andre siden, den siden Aleksander ikke ser mot. Hvorfor sitter alle hans sine på denne siden? Hva gir de rett til å røve min familie til å sitte på denne siden og første rad? Hva gir noen rett til å sitte på første rad unntatt foreldrene til Aleksander og besteforeldre? Faen jeg kjenner ennå at jeg blir forbanna en mnd etter begravelsen av dette. Jeg skulle sagt noe, men jeg turte ikke.

Begravelsen startet, tankene suste mens jeg prøvde å lytte til presten. Jeg drømte meg bort i Aleksander å kjente trangen for å holde han ble større og større. Så plutselig sa presten at jeg skulle lese mitt brev. Åhh Gud jeg trudde jeg skulle dø. Jeg mistet benfeste når jeg sto det oppe så jeg måtte holde meg fast. Jeg skalv så mye at jeg trudde det ikke kom lyd ut av meg, men jeg leste brevet. Jeg leste det så godt jeg kunne. Jeg klamret meg fast for harde livet.

Det var så hardt å lese de ordene høyt som jeg hadde skrevet til min sønn for alle. De ble plutselig sanne.

I brevet skrev jeg også ord til pappaen fra meg og Aleksander. Mens jeg leste de fløt ordene rundt på papiret så jeg måtte prøve å leite etter setninger mens jeg leste. Men jeg greide det! Jeg greide det jeg hadde gruet meg mest til i begravelsen. Jeg leste mitt brev til min sønn. Min sønn ble også begravet med det brevet håndskrevet, pluss ord som kun var til oss to. Min sønn lå der i kisten så vakker, med en kanin som jeg strikket i første trimester til han, pledd jeg hadde strikket, bamse pappaen hadde kjøpt til han, en smokkeholder jeg har tatt gravidbilder av på magen, og en god blanding med fine klær. Noen klær fra min mor, noe jeg hadde laget, noe jeg og pappaen hadde kjøpt sammen og noe jeg hadde kjøpt i svangerskapet. Han var så vakker der han lå.

Når jeg var ferdig med brevet, forsvant jeg enda meg inn i følelsen av at jeg trengte å holde han.

Presten skulle tenne lys for Aleksander. Da ble lyset blåst ut. Blåst ut? Seriøst alle fikk det med seg, jeg måtte bryte stillheten med å le høyt, og andre lo med. Seriøst lyset ble blåst ut! Flere nevnte det etterpå også. Jeg følte min sønn blåste det ut. Hva er sjansen for at noe sånt skjer?

Så fikk alle anledningen til å tenne et lys for Aleksander, jeg og pappaen gikk sist og tente et lys sammen for han. Så satte jeg meg ned igjen og ventet på det andre diktet.

Hva skjedde? Plutselig skulle vi sette på lokket på kisten. NEI! Det er feil, det er et dikt først tenkte jeg. Men ene diktet som skulle blitt lest, hadde ikke presten fått med seg så tiden ble kortet ned. Jeg greide ikke å holde meg, og kjente hele kroppen gikk i panikk av at vi skulle  sette på lokket og skruene. Hele meg løp mot han, og jeg trengte egentlig å holde han. Men strøk han på kinnet, og kysset han. Hele meg knuste meg og jeg greier ikke dette. Jeg vil være med han i evig tid. Han er det beste som har skjedd meg. Skal dere seriøst ta fra meg det vakreste og beste jeg har? Hva er galt med folk?

(I hodet mitt trudde jeg ikke at dette var siste gang jeg så han. I første begravelsemøtet sa damen at jeg kunne se han så lenge jeg ville på krematoriet også. Men dette ble siste gang jeg så min sønn.)

Jeg greide tilslutt å ta meg sammen(men jeg hadde virkelig IKKE lyst, men greide fordi jeg tenkte jeg kom til å se han på krematoriet også.). Jeg la brevet jeg hadde skrevet i kisten og spurte om det var noe pappaen ville ha fra kisten. Han valgte å ta bamsen med seg som han hadde gitt Aleksander. Noe jeg syntes var vakkert. Det betrygget meg litt at han ville ha noe fra han.

Så satte jeg og pappaen i skruene på kisten. Da skjønte jeg at dette kom til å bli siste gangen. I hodet mitt tenkte jeg over hvor galt det er å sette kistelokket og skru det fast, på sitt eget barn. Dette er umenneskelig.

Pappaen bar kisten, og mitt hodet slo over på det praktiske mens det var totalt kaos. Og jeg måtte få med meg alt. Hvertfall fotavtrykk fra sykehuset. Det var veldig viktig for meg. Men noen sa til meg at de skulle rydde og ta med alt.

Jeg satte meg bak i bilen og fikk kisten på fanget. Og pappaen satte seg bak rattet. Hele veien til krematoriet var så ekstremt lang. Pappaen holdt rundt leggen min og strøk på meg. Mens jeg luktet på blomstene som satt fast på kisten. Gud de luktet godt.

Hvordan var jeg så rolig når jeg nå skulle levere fra meg sønnen min til krematoriet. Hva skjedde? Dette var det jeg gruet meg mest til.

Vi var fremme tilslutt. Han ble båret av pappaen inn i et rom på krematoriet. Fy så ekkelt. Vi fikk beskjed om at vi kunne bruke tiden vi trengte der inne, men jeg la merke til at pappaen hadde fått nok. Vi sto der og holdt rundt hverandre, og alt jeg tenkte på var å få holde Aleksander igjen. Men jeg turte ikke å si noe. Hvorfor faen åpnet jeg ikke kjeften min og sa at jeg hadde behov for å holde han en siste gang, og kysse han, og se han. Nei jeg følte jeg allerede hadde strekt strikken for langt den dagen. Jeg var livredd for å si i fra. Men i dag ennå det er en mnd siden så angrer jeg så jævlig mye på at jeg ikke fulgt mitt behov og sa i fra. Det var jo min sønn, min rett til å si i fra.

Men isteden dro vi derfra til foreldrene til pappaen sitt hus.

Vi ankom dit, og jeg hatet fortsatt alle rundt meg der. Alle mennesker, alle untatt pappaen! Jeg hadde virkelig ikke lyst å være der, men for dem sin del(alle som var i begravelsen) så følte jeg at jeg måtte.

Da kom pappaen ut med valpen sin, noe som lettet meg. Jeg kunne ha fokus på den, og ikke noen andre. Vi gikk opp, opp på tak terrassen. Der satte jeg, pappaen, mine venninner, og min familie seg. De andre satt nede i starten.

Det var så pinlig stille i begynnelsen, og jeg skravlet og skravlet for jeg vet at pappaen ikke takler stillhet. Tilslutt måtte jeg si kan dere være så snill å snakke, jeg greier ikke mer. Da endelig brøt de stillheten. Jeg så også pappaen sin panikk stilnet når de skravlet. Vi tar godt vare på hverandre innimellom. Jeg prøver å ta vare på han psykisk, han prøver å ta vare på meg fysisk. Han kom med mat til meg. Åhh Gud hvor skjønn han var når han hadde fått de til å lage den retten hans jeg liker best. Sashimi og mango salat. Men min matlyst har vært borte lenge. Jeg skjønte at han prøvde å lure i meg mat og jeg bet på. Han sa jeg måtte prøve å smake om den var like god som den han lagde. Søt var han. Jeg tok en bit, og en liten pølsebit, men da hadde jeg fått nok. Jeg fikk heller et glass hvitvin, som jeg takket ja til. Og sa jo at dette er jo kalorier dette også.

–

Jeg ble sjokkert når min venninne spurte om fødselen, Gud så glad jeg ble. Noen spurte faktisk om noe som gjaldt dette, ikke bare snakket piss. Jeg og pappaen lyste begge opp, og skravlet begge to, og forklarte om den vakre opplevelsen vi hadde hatt sammen. Godt å se han lyse litt, og godt å få snakket om den. Alle mine spurte og gravde, min nabo også hjalp oss med å snakke om det siden hun hadde vært der når pappaen hadde prøvd å tatt en dusj og andre ganger han dro fra sykehuset for å kjøpe klær til Aleksander.

Dette gjorde ting veldig meg lystig. Det rare var at det var kun hans søster som satt der med oss, og faren til pappaen satt på mobilen sin på bordet ved siden av oss til jeg spurte han om å komme. Jeg syntes det var rart å spesielt at vi som satt der kunne snakke så åpent om dette, og ikke hans familie. Så slo det i meg, at min del av de inviterte har jo lest fra LUB sine sider. Og takk Gud at jeg er så heldig å ha de menneskene som setter seg inn i noe for min del. Men jeg følte at den enes som satt der var kompisen hans, og da takket jeg for at han hadde han der. Så spurte min venninne om å få lov å se bilder av han, noe som gledet meg enda mer. Hun ville se bilder! Hun ville se min sønn! Herregud så glad man kan bli av et sånt lite spørsmål. Men jeg fikk vise frem fødselen, og bilder rett etter han ble født.

Jeg stusset mye på at min mormor ikke hadde sagt et ord. Jeg stusset også på hvor mye sinnet jeg hadde for min mor og min mormor. Jeg irriterte meg over at de satt der.  

Men jeg kjente også på at når faren til pappaen sa til meg med en litt streng tone at de ikke hadde fått beskjed på sykehuset at pappaen skulle komme ut med Aleksander å vise de. Jeg skjønte han hadde fått sjokk der på sykehuset, men ble sint fordi han sa det til meg. Følte at han nesten sa til meg at han hadde fått sjokk av å se min døde sønn. Hva faen? Hva trur du jeg har, som fødte han, bar han dø i magen, leverte min sønn til krematoriet. At han fikk sjokk provoserte meg. Det provoserte meg også at valpen til pappaen fikk tak i bamsen til Aleksander å lekte med den, noe jeg sa fort ut med en gang jeg så det. Jeg vet realistisk at alt som hadde skjedd nå ville provosert meg. Det begynte å regne så vi beveget oss inn til resten av familien hans. Jeg fokuserte så mye jeg kunne på valpen når vi var der, jeg orket ikke å forholde meg til mennesker. Jeg kjente at masken min greide jeg snart ikke holde mer.

Min mor og mormor skulle dra, jeg sa ha det til min mor, og hun gikk ned.  Så klemte jeg min mormor, og da kom de første ordne fra henne til meg. Dette greier du, du greier dette. Hva faen? Hun har mistet sin sønn, og tørr fortsatt ikke si navnet hans, også kan hun si noe sånt??? Hvordan kan hun si noe sånt når hun selv ikke greier ennå å snakke om sin sønn som tok livet sitt. Han fikk valget om å leve eller dø, han ba om hjelp, han levde i flere år, og du mener at jeg skal greie dette med at mitt barn fikk ikke engang sett et snev av denne verdenen og bestemme selv om han ville leve. Tuller du?

Jeg var fortsatt like rolig, men i meg hadde jeg virkelig fått nok.

Vet ikke hvor mye mer vi var der, men tilslutt sa pappaen at vi også kunne dra om jeg ønsket. Ja jeg ønsket. Jeg klemte en etter en, og reagerte på hva alle sa til meg. Jeg kunne ikke forstå at de har ord til meg engang.

Vi tok med oss alle tingene, og noen blomster, og kjørte hjem til meg.

I bilen fikk vi ut så mye, det var godt å se pappen bli sint å snakke om ting. Vi snakket om alt som var feil og alt vi opplevde at folk gjorde rundt oss. Jeg kjente at vi bevegde oss mot mitt hjem, og angsten min for at nå var pappaen ute av mitt liv kom snikende på. Jeg vet han har et helt liv uten meg og Aleksander, og har på en måte godtatt det, men er så sint også over det.  Og det gjør så vondt at han deler så mye med alle andre, og jeg ikke er inkludert i noe av det. Jeg kjenner på sorgen av å miste han også. Vi satt en stund på verandaen min, og igjen så sier han ting jeg vet han ikke mener.

Vi kan ta en båttur sammen en dag, og på tirsdag kan jeg komme innom deg. Jeg vet at han mener det sekundet han sier det, men neste sekund så angrer han nok for å ha sagt det. Men vi fikk snakket mye, om Aleksander og om hvordan han var i magen. Så vi avsluttet dagen riktig, selv om jeg ønsket veldig å beholde pappaen å få fortsette å dele sorgen på to enn å bære den alene.

#Sorg #etbarnforlite #minprosessisorgen #begravelse

18 juni 2018

Selv om du ikke alltid ser mine tårer, så kan jeg ha en av de jævligste dagene som er? den dagen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag var det først 6 ukerskontrollen hos legen.

Jeg blir fortsatt kjørt av min nabo på alle avtaler. Jeg er fortsatt totalt ødelagt selv om man kanskje ikke ser det like tydelig mer. Denne dagen hadde jeg allerede gruet meg mye til. Dagen der man kan, hvis man er et par, få høre at dere kan nå prøve å få et barn til om dere ønsker. Dagen der jeg virkelig føler at jeg sitter med sorgen alene.

Dagen der de sjekker meg.

Legetimen i seg selv gikk bra. Men ubehaget av å bli sjekket nedentil på den måten før første gangen etter jeg fødte min sønn i en stillefødsel, VAR HELT JÆVLIG! Tanken av at det kunne vært en jeg elsket som holdt min hånd når jeg ble sjekket var også der. Tanken at jeg kunne fått høre de ordene av å få lov til å prøve å få et barn til, fikk jeg aldri høre. Og ja, jeg er ikke i et par, og ja jeg har ikke en hånd å holde i. Men det er så jævlig å føle på det enda mer. Og være på en 6 ukerskontroll som jeg egentlig skulle hatt med babyen min på. Og når virkeligheten er at min baby ikke lever, hvor er da min partner i sorgen? Hvor er pappaen? Hvor er han som sørger med meg? Sørger med meg ?

Jeg sørger ALENE! Jeg er ikke i et par! Jeg har mistet babyen min å må sjekkes etter fødselen. Fy faen så sint, lei meg, frustrert, alene jeg føler meg i dag.

Min nabo kjører meg, min nabo lytter, min nabo var der når min sønn vokste i magen, min nabo var der når jeg fikk vite at hans hjerte ikke slo mer, min nabo er der i dag! Faen det er hun som skulle fått æren av å bli kalt pappaen til Aleksander! Det er hun som er der for meg! Hvorfor da føler jeg meg fortsatt så jævlig alene og lengter etter at noen skal bære dette med meg? Hvor er pappaen til Aleksander som egentlig skal sørge med meg? Hvorfor har jeg en tom seng hver natt? Min baby skulle ligget i krybben ved siden av sengen min. Og når jeg har sorgen så tung over meg, så savner jeg så nærhet. Hvorfor har ikke jeg den armkroken der når jeg våkner å trenger den? Hvorfor står jeg på en jævla 6 ukerskontroll og ikke får beskjed om å prøve på nytt. Nei det er fordi jeg er alene! Den kontrollen har jeg gruet meg så jævlig til, og inni meg føles den fortsatt jævlig, selv om det er flere timer siden jeg var der. Det var de ordene som manglet, og det var den sjekken som føltes mer grusom ut psykisk enn fysisk. For det gjør jo ikke vondt, det bare smerter meg så jævlig at sist jeg ble sjekket sånn var før jeg fødte, og nå føler jeg at min kropp nesten eies av min sønn. Det var hans hjem, jeg fødte han. Så at jeg drar på en sjekk som er så nært, det virkelig river i meg. Jeg skulle hatt med meg sønnen min på den kontrollen. Jeg skulle egentlig være stolt å vise han frem på den kontrollen. Mens isteden så kjenner jeg hjertebitene som er igjen, knuses på den kontrollen.

Ikke nok med det, men etter kontrollen var det kiropraktortime. Min kiropraktor er et fantastisk menneske, jeg virkelig har likt å gå til henne i svangerskapet. Men ja jeg virkelig liker ikke grunnen hvorfor jeg er der. Bekkenet mitt er bare helt for jævlig, og nå må jeg begynne til fysio også. Min kiropraktor går i tillegg ut i permisjon denne uken. FORELDREPERMISJON! Ja jeg unner henne det for alt i verden, hun er bare fantastisk. Men faen det er tungt å vite at for det første at hun ikke skal behandle meg mer, og for det andre at hun får lov til å føde sitt levende barn.

Jeg vil beholde henne som kiropraktor uansett om hun får barn, for et fantastisk menneske er hun som har støttet meg igjennom et hardt svangerskap, psykisk og fysisk. Jeg vil beholde henne som et menneske som er også godt å snakke med og se. Hun er jo bare nydelig, og lett å snakke med. Hun ser meg mer enn mange, hun er ja en behandler. Men hun er en av de menneskene som man møter som gjør mer for deg enn det jobben hennes er. Hun er et medmenneske. Et menneske som bryr seg.

Så jeg vet at behandling kan sette meg i nedstemt humør, men jeg var der allerede. Og at hun også forsvinner i lang tid fra meg er også jævlig å kjenne på.

Vi kjører hjem, min nabo og meg. Og har avtale denne dagen at hun skal være så snill og hjelpe meg med å gå igjennom ting å selge fra barnerommet. Det er også en oppgave pappaen lovet å hjelpe meg med. Men hun stiller opp. Dette er noe jeg har virkelig gruet meg til. Det å faktisk gå igjennom han sine ting! Det å velge hva å selge og beholde. Jeg vet jeg sikkert beholder alt for mye. Og det er ikke sikkert at jeg noen gang får et levende barn som kan bruke det. Men jeg greier ikke, og nekter å kvitte meg med det jeg kjenner at jeg gledet meg til han skulle bruke. Jeg nekter å selge vognen selv om den er ubrukt. Jeg brukte hele første trimester for å finne ut hvilken vogn jeg og Aleksander skulle ha, og falt pladask for den vognen. Og når jeg og pappaen dro for å bestille vogn var han også helt enig i valget. Den vognen har jeg sett for meg trilleturer med, den vognen var den beste vognen jeg kunne gi til mitt barn. Den vognen kjøpte jeg med kjærlighet til barnet mitt. Jeg kjente jeg ble mer og mer svimmel av å gå igjennom barnetingene, jeg så på ting som ikke betydde noe og kunne se for meg Aleksander holde den, eller ligge i den eller ha på seg den, alt ettersom hva det var.

De tingene jeg kjøpte sist betyr ikke noe, det er nesten det verste. De fikk ikke lov å begynne å bety noe. Min sønn fikk aldri leke med den eller bli lest den boken for. En av tingene som også stakk i hjerterota av å ta vekk, var alle bleiene. Jeg hadde kjøpt inn bleier for å vare. Jeg hadde kjøpt det, våtservietter og tørrservietter til den store gullmedaljen. Jeg hadde kjøpt inn alt, absolutt alt jeg trengte om jeg var helt alene og ikke kunnet kommet meg ut med det første. Det er så vondt å ha bleier som jeg aldri har fått lov å ta på han, det er vondt å ha salver, ammekremer, kremer av alle slag. Og jeg var flink til å velge de reneste produktene, og de beste merkene.

Klærne jeg har var lettere, jeg beholdt det meste. Ikke faen om jeg selger bodyer som jeg har valgt til han. Bodyer som jeg har brukt masse penger og kjærlighet ved å velge. Ja jeg har vært dyr i drift i svangerskapet, jeg har kjøpt de beste av de beste tingene. Jeg har kjøpt klær som han kunne hatt når han ble ett år også, bare fordi jeg falt for det. Barnesengen beholder jeg, den er fra min mormor, og om jeg får lov å få et barn til så kan han eller hun få lov til å ha noe fra sin oldemor. Min farmor strikket en nydelig genser som jeg selvfølgelig beholder, og mine nydelige venner kjøpte baby crib som jeg nekter å selge. Jeg trur at folk må tru jeg er gal om de noen gang besøker meg. Jeg har et rom fult av barneting uten å ha et barn. Jeg er redd for å virke som en av de gale i skrekkfilmer som har et nedstøvet rom som alle eiendeler fra et dødt familiemedlem står. Men er jeg det? Er jeg gal som vil beholde så mye? Er det greit at jeg får lov å beholde dette? Jeg kan jo ikke skaffe meg en liten leilighet igjen, for da har jeg jo ikke plass til barnetingene. Jeg må ha blitt gal? jeg trur at å miste min Aleksander gjorde meg til den ekle, skumle dama som har et rom fult av sin døde sønns ting!

#seksukerskontrollen #etbarnforlite #sorg #lub

Skrevet den 10.06.2018

Nå har jeg hatt valpen i noen dager, og det har gått bra, men vi fikk streng beskjed om å ikke få lov å være inne(står i kontrakten min at det ikke er lov med husdyr). Så jeg fikk beskjed om skulle vi være inne så måtte han være i bur. Da fikk jeg en super knekk etter huseieren dro. Kan ikke forstå at bare i fem dager skal jeg ha en valp for å prøve å holde hodet mitt over vann. Og de greier ikke å ha litt forståelse for det? Seriøst, hva skjer med menneskeheten? Kan please de som vet hva som har skjedd gi meg litt rom, pusterom. Bare vær så snill å vær litt snill med meg. Jeg føler meg så alene, og ja jeg strever med denne valpen. Men jeg kjente å angst av å gi han i fra meg. Så på pur f, så er vi ute uansett helt til vi skal sove. INGEN skal ta han andre enn pappaen hans! Ja det er alt for mye jobb for meg nå i denne tilstanden, men samtidig så må jeg fokusere på noe, og jeg er ikke totalt alene. Jeg har så jævlig lyst til å flytte, men skjønner seriøst ikke hvordan jeg skal greie det nå.

Jeg kan seriøst ikke bo her mer, begynte allerede tidlig å mistrives med at jeg føler veldig på å «låne» hjemme dems. Min nærmeste nabo er helt super, men de som eier føler jeg at jeg virkelig går på tærne for inne i mitt hjem som jeg leier. Og nå som vi ikke blir to mer, så har jeg høy husleie, og tre soverom som er for mye for en person. Og ikke bare det, jeg har leid hele livet, og hvis noe blir ødelagt så betaler man jo for det. Her har jeg levd uten vann i 22 dager(kontraktsbrudd), og ikke fått noe igjen for det. Og jeg har pusset opp og fikset masse som jeg skulle få igjen penger for, har ikke sett noe til det heller. Denne leiligheten var ikke vasket ordentlig før jeg flyttet inn heller, så gravid med bekkenløsning, vasket jeg, og skrubbet jeg alt. Og alikevell når de vet det, og de vet jeg nettopp fødte min sønn som ikke lever, skal jeg føle at jeg gjør alt galt. Og virkelig bor her i dems hus. Det skal ikke være sånn når man leier. Hvis man gjør noe galt, gjør man opp for det når man flytter, ikke at man skal få beskjed om ditt og datt hele tiden. Jeg, en person har nå faste utgifter på over 15 tusen i mnd alene. Over 15? Jeg skjønner at jeg skulle hatt det med et lite barn også, men da skulle jeg ikke i tillegg måtte ha et “singel” liv. Med de utgiftene har jeg jo ikke råd til å leve.

Men ja, jeg må finne ut hva jeg kan gjøre. Dette går ikke.

Så jeg og valpen bor nå ute, og i dag er det hetebølge igjen, men driver å blåser opp til storm? så vi skal sitte her ute i stormen til vi skal sove fordi huseieren er redd for at han tisser på gulvet. Og som jeg prøvde å si til eieren, kan du gå inn å se på gulvet nå. For det har vært ødelagt siden jeg flyttet inn. Men da fikk jeg beskjed strengt at det er ikke noe å diskutere. Så da sitter vi her ute.

Jeg kjenner mer og mer at jeg kan ikke bli her. Her var stedet jeg og Aleksander skulle ha sammen. Vi skulle leve her. Jeg føler at jeg ikke vil flytte av akkurat den grunnen, men alt annet skriker i meg at jeg må flytte. Jeg må! Jeg har dessverre kjøpt veldig store møbler til å fylle hele huset, så jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med de heller. Hvordan gjør jeg dette?

Bilen min er fortsatt ødelagt og jeg føler meg bare mer og mer fanget her. Jeg har ikke mulighet i det hele tatt å bare dra et sted. Jeg har heller ikke mulighet å være inne. Faen heller, jeg HATER seriøst mennesker fortiden!

Folk trur de kan «fikse» meg nå. Eller de trur jeg er «fikset» om jeg står å smiler foran de, eller ser «normal» ut. Jeg blir ALDRI «fikset», jeg bærer, eller rettere sagt akkurat nå, jeg er sorgen av å ha mistet det kjæreste jeg hadde i verden. Det hadde vært tusen ganger enklere å få babyen min og etterpå få vite at jeg har en dødeligsykdom som jeg går bort av. Alt av andre ting hadde vært lettere enn dette. Så FAEN HELLER, kan folk være så snill og ikke gi meg motgang nå. Jeg greier det ikke! Please, vær snill med meg en god stund fremover, for jeg leiter desperat etter strå å holde i så jeg kan dra meg fremover sekund for sekund. Skjønner folk at jeg faktisk lider så jævlig mye mer enn det syntes? Skjønner folk at dette er faktisk så jævlig at man håper hvert bidige sekund av dagen at man vil bare dø, eller gi meg tilbake babyen min, for dette går ikke. Faen ta folk! Og ikke lat som dere forstår hvis dere ikke har opplevd dette! For jeg hadde aldri i livet forstått noen om det ikke hadde skjedd meg. Jeg kan faktisk ikke beskrive det. Det er så jævla feil alt sammen! Og til og med nå, skal ikke bare ting få lov å fikse seg litt for meg?? Jeg møter fortsatt bare helvetes motgang på motgang, og føler folk trur jeg er sterk. Ingen som har mistet et barn er sterke, vi er FACKINGS knekte som fy, men noe i oss holder oss i livet! Jeg vet ikke hva, men jeg trur ikke at det er i en mammas natur å ta livet sitt når hun kjenner at hun skulle egentlig hatt babyen sin i armene. Jeg trur vi alle ønsker at hjerte bare skal stoppe eller noe forferdelig skjer oss så vi får lov å dø. Men nei, vi som har mistet, og har et barn for lite, vi lever med denne smerten hver dag, resten av våres liv.

Vi lever med gode minner fra barnet også, men smerten av å ha mistet de. Om barnet gikk bort i magen eller utenfor, så har man mistet et barn. Vi mistet den delen av oss vi elsker mer enn noe annet, den delen som er den viktigste delen av oss. Den delen som virkelig bare vi har ren kjærlighet for.

–

I dag har jeg en så jævlig dag, jeg fikser ikke å «late som» mer. Jeg fikser ikke å spøke og smile, det gjør så jævlig vondt inni meg uansett hva jeg gjør. Jeg HATER at folk trur det går bra med meg. Jeg hater at folk trur at hvis jeg bare går videre så skal dette fikse seg. Ingenting fikser seg. Jeg har bare et ønske og det er å få tilbake min sønn, Aleksander! Og det vet jeg er helt umulig. Hvordan kan noen tru at en ny mann eller barn fikser dette. Ingenting fikser dette. Smerten er så jævlig å ha hele tiden. Jeg orker ikke at den tar over hele meg, den har tatt over hele meg og jeg febrilsk leiter etter hva jeg kan gjøre. Ingenting funker. Hvorfor faen kan ikke jeg få lov å ruse meg hinsides vekk, så kan noen redde meg ut av det senere. Jeg trenger pause! Jeg trenger sønnen min i armene mine. Hvorfor faen trur noen på Gud når dette kan skje? Hvem faen er så slem at de trur det er en menig med dette? Hvilken faens mening er det med at mitt lille barn skal dø? Ingen mening er det! Det er totalt meningsløst!!! Og hvorfor kan ingen fikse dette? Jeg trenger at noen fikser dette. Hvorfor kunne ingen hjelpe han når de fant det ut? Hjertet var stoppet ja jeg vet, men faen, hvorfor greide vi ikke å redde han? Hva faen er det med verden? Jeg HATER dette livet så jævlig mye! Hva faen er meningen med å leve om man må oppleve å miste babyen sin. Man mister jo alt! Man mister livet sitt, kjærligheten sin, fremtiden sin, alt! Bare en ting kan fikse det! Og det er å få babyen min tilbake.

Jeg sitter her å prøver å finne ut bo situasjonen min, jobb situasjonen min, hvordan jeg i det hele tatt skal greie å fungere. Hva slags jobb skal jeg søke? Hvor skal jeg bo? Og får jeg til å kjøpe leilighet? Faen jeg skulle bo her med babyen min, og vi skulle være sammen her. Og jeg skulle begynne på nettstudier når han startet i barnehagen, så jeg fikk mest mulig tid med han. Hva faen gjør jeg nå? Babyen min skulle jo få leve.. det er jeg som skulle dø! Hvem faen er så slem å tar livet i fra en som ikke har gjort en sjel vondt? Hvem faen er så ond at de mener det ligger en mening bak dette? Hvis det hadde vært en mening så hadde faen meg livet kunne vist det på så mange andre måter enn dette.

I dag har jeg virkelig kjent på at dette trur jeg faen meg ikke går! Jeg trur ikke jeg greier dette, jeg vet de sier alle som dette har skjedd med overlever på en eller annen måte, men jeg vil ikke overleve dette! Jeg VIL HELLER DØ OG FÅ VÆRE MED MIN SØNN!

Ingen ser på meg som mamma nå heller. Og hele meg skriker at jeg er en mamma, men hvor faen er da babyen min?

Hvordan faen meg hilser man på folk lengre? Hei, jeg er mamma til en englesønn. Eller jeg har født tidligere, men han levde ikke. Hei, jeg har hjemmet mitt fult av ting fra og til sønnen min, men jeg har ikke noen sønn, men jeg er mamma da, jeg lover.

Hva faen? Jeg må starte helt totalt på nytt. De jeg kjente før graviditeten kommer aldri til å forstå dette, ikke en brøkdel engang. De kommer sikkert til å spørre hvorfor huden min på magen er så løs? Hvorfor jeg har lagt på meg? Hvorfor jeg er annerledes? Hva svarer jeg? Jo fordi jeg gikk gravid I 39+2 uker med min sønn, og han gikk bort dag 39 I svangerskapet og ble født 39+2. De kommer til å få sjokk, eller så kommer de til å komme med ting som, ja men du kan vel ta vare på deg selv fordet. Hvorfor fester du ikke så mye? Hvorfor er du rar?

Jeg HATER alle og hele verden nå! Hvorfor kan ikke jeg og alle slippe å oppleve dette og heller dele ut litt uhell på alle mennesker i verden så det ikke blir så mye på en, og da ville vi alle forstå hverandre også. Da ville vi skjønne hverandre, og vi slapp å ha noen som kjenner tyngden og sorgen av å mistet et barn. Vi alle kan dele på det. Jeg tar min del! Og jeg får lov å beholde min sønn! For dette kan ikke være en verden som er levbar. Dette er nå en verden som er så faens meg urettferdig som det går an å få det! Noen seiler igjennom, med lykke, store familier, hellet detter på de, og de forteller alle andre at de må jobbe for det. Og andre jobber ræva si av for ting og alikevell opplever de verste av de verste tingene og aldri får en brøkdel av det de andre opplever. Verden er så jævlig FACKINGS urettferdig ! Å miste et barn er umenneskelig ! Og mannen ofte rømmer har jeg skjønt. Det er ikke bare at han rømmer fra sin sorg, men han rømmer faktisk også fra den personen som har bært det barnet i mange måneder også, hun som faktisk sørger så jævlig hardt at hun vet ikke hvordan hun skal overleve. Også forlater de henne med sorgen alene??? Seriøst ? Hva faen skjer? Når var det greit? Jeg hadde ALDRI gjort det med et menneske selv. Med hånden på hjertet, hadde jeg aldri gått fra eller latt et menneske være en sorg alene, og hvertfall ikke om man har et snev av kjærlighet for det menneske. Jeg forstår at folk sørger forskjellig, og jeg har respekt for at vi ikke er like. Men at man velger å ikke ta vare på hverandre i sorgen er virkelig ikke noe jeg greier å forstå. Jeg er totalt utmattet, får nesten ikke i meg selv mat, og jeg tar vare på en valp som ikke er min engang. Ja han hjelper meg også som jeg hjelper han! Det er sånn ting fungerer! Det er sånn man hjelper hverandre i sorgen. Hva faen? Trur mannen at det er kun han som bidrar om han hjelper kvinnen? Ja Sorry det er faktisk menn som velger å bli, og de to personene blir sterkere sammen enn å gli fra hverandre. Men jeg snakker som de som rømmer og ikke bare fysisk, men psykisk. De rømmer i jobb, i andre damer, i rus, i fester, i venner, i alt. JA jeg vil rømme jeg også, Please si meg hvordan, så skal jeg prøve, for tru meg jeg har prøvd! Jeg har prøvd for harde livet! Jeg ønsker å rømme, men sorgen har et tak, ikke bare et tak, jeg sitter her med mammakroppen, en barselkropp. Jeg får ikke rømt på noen som helst måte jeg. Jeg lever i denne kroppen som var hjemmet til min sønn i veldig mange uker og måneder. Jeg kan prøve å rømme, men alt rundt meg er kjøpt inn til et liv med babyen.

Jeg har prøvd å rømme, men jeg er faen meg ikke den samme personen mer heller. Jeg må selge ting, flytte, ikke ha akkurat å født og kanskje bekkenet skulle vært bedre, men ja når jeg har de tingene og en jobb er på plass, så kanskje jeg kan greie å rømme. Kanskje da kan jeg rømme? Men hva faen jeg vil jo bare ha en pause. Jeg vil jo ikke rømme fra at jeg har født verdens nydeligste lille gutt, jeg kjente han i mange mnd. Og han var, og er det beste som har skjedd meg. Og ja det verste som har skjedd meg var å miste han. Men hvordan skal jeg greie å rømme, når han er det mest fantastiske som har skjedd meg i mitt liv? Hvorfor rømmer folk? Jeg trenger pause! Men jeg vil ALDRI prøve, eller ville glemme min sønn! Jeg er mammaen hans og jeg vil aldri kunne komme unna sorgen over å miste han.

Og ja jeg forstår at faktisk folk som har opplevd helvete på jorden, å mistet barnet sitt, lever videre. Men faen hvorfor velger man det? Ja jeg trur mammahjertet har så ekstremt behov for å være mamma at hvis vi ikke har barn så trenger vi faktisk et søsken til vårt englebarn.  Og nei det vil ALDRI erstatte den vi har mistet, men det er en grunn til at man kaller det hjerteplaster de barna som kommer etter man har mistet. Det må være fordi hjerte er fortsatt knust, men de kan på en eller annen måte være et plaster som holder det fortsatt sammen. De skal ikke fikse noe, de skal bare leve sitt liv, og gi deg lykke i de bitene av hjertet ditt som ikke er knust. Ingenting i verden kan fikse å miste babyen sin! Men ting kan visst få deg til å leve videre, og som mamma, så har jeg alle mammatingene på plass allerede, alt fra kroppen, psyken og innkjøpene. Jeg er en mamma uten min baby, så så klart vil jeg å ønsker jeg å være mamma til et levende barn også. Og jeg blir så forbanna når jeg ikke ser muligheten til det når jeg er alene. Jeg ønsker så at mitt lille bitte lille barn skal få bli storebror, og være en engel som passer på sine søsken, og sin familie. Jeg ønsker å gi han en stor familie som han kan smile og være en del av. Jeg som mamma vil jeg selvfølgelig gi alt det beste til mitt barn. Absolutt alt det beste. Og det beste er jo aldri at en mamma rømmer eller velger å ruse seg. Det er jo at en mamma skal prøve å ta vare på seg selv så barnet kan ha det bra.

#sorg #etbarnforlite #lub

 Skrevet den 06.06.2018

Jeg tar meg i at jeg gruer meg veldig til prøvene, mest av alt om det er noe galt med meg, men også om det ikke er det, hvorfor skal dette da skje meg?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pappaen skal hente meg. Jeg er klar et kvarter før jeg skal bli hentet og nervene er på høygir. Syv minutter etter han egentlig skal være her, ringer han meg å har forsovet seg. Vi fikk fikset det med at min nabo var på vei til jobben så jeg kunne sitte på med henne.

Det var virkelig skummelt å møte pappaen og få svar på prøver. Men å møte pappaen var bare godt, og jeg så han hadde det vanskelig med å være på sykehuset igjen.

Det var virkelig godt å se han, mine tanker når jeg er fra han spiller så på at han ikke bryr seg mer når jeg egentlig vet han gjør det. Jeg burde vel snart lære at han bryr seg og han har det også vondt, menn sørger på sin egen måte og det må jeg bare respektere og støtte.

Vi ventet lenge på venterommet å vi fikk snakket om det tilfeldige møtet og hvor sjokkert begge var, og hvordan det var for oss. Og vi fikk snakket om at vi gruet oss til prøvene og litt annet.

Vi ventet lenge på venterommet før det var vår tur, legen kom en gang(uten å si navnet vårt) og sa det tok litt tid, hun kom snart.

Vi begge kjenner på den at “alle” kjenner oss igjen på sykehuset, og det er virkelig ikke godt å bli kjent igjen når det er fordi vi mistet et barn og fødte i en stillefødsel.

Vi kommer inn til legene, der er begge legene som var der tidligere i denne “prosessen”.

De snakket til meg, og kun til meg. Når vi satt i rommet tenkte jeg ikke så mye på det der og da, men jeg la merke til at pappaen ikke sa noe. Men han ble faen meg ikke spurt om noe heller, han ble ikke spurt om han hadde det bra engang? hva faen? Finnes ikke han? Jeg skjønner at jeg har båret babyen vår i magen og vi er ikke et par, men HALLO? Hva skjer når de glemmer at vi er to personer som er i sorg her? Ja to personer! Vi har det totalt forskjellig, og ja vi sørger hver vår måte. Men legene burde vite litt mer om sorg, og om omsorg.

De spurte meg om alt og alt jeg syntes var gjort bra og dårlig, men faen jeg er så sint nå på meg selv at jeg ikke sa i fra at fader ingen ser jo barnefar opp i dette. Han føler seg oversett fra første stund. Jeg burde jo virkelig ha husket å si i fra om det.

Jeg må virkelig, og jeg føler virkelig på å få frem til LUB og sykehus at det er en pappa i dette også, uansett hvor mye han har vært der i svangerskapet eller ikke, uansett om mammaen og pappaen er sammen, eller ikke. Det er mye som må rettes opp, men i bare dette med graviditet glemmes pappaen, og støtte han kan få og timer som er lagt opp til  bare han. Jeg blir så sint! Også fordi jeg er pappaen sin sorg i dette, og har jeg ofte, overført min aggresjon, savn, kjærlighet og alle følelser som kommer over på han, og bærer også mye av hans. Han ser ikke mye av det, for det meste snakker jeg om til andre eller skriver det ned så han slipper det.

Hos oss som ikke er et par har vi begge to sorger(hvertfall sånn jeg opplever dette), min er å miste Aleksander og å miste pappaen. Og hos pappaen er det sorgen å ønske meg det beste og se meg ha det vondt og å være den sterke, og samtidig bære sin egen sorg. Vi har begge to sorger og vi har begge smerte på hver vår måte, og vi begge prøver å hjelpe hverandre så godt vi kan selv om det ikke er det den andre ønsker. Vi prøver så godt vi kan begge to, så kan noen se han også i dette. Kan noen være der for han, for jeg vil så gjerne, men det er ikke meg han ønsker skal være der for han.

Ja jeg må kjempe mer for at pappaene blir sett kjenner jeg!

Men ja vi fikk tilbake meldinger på prøvene som de tok på sykehuset, og der var alt fint. Blodverdiene mine var litt høye, men det var normalt sa de når det var rett før fødsel, men måtte ta nye når det var gått 6 uker til, altså 12 uker til sammen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så lettet av å høre at det ikke var noe galt med meg, men jeg ble veldig lettet. Jeg vet ikke hva obduksjonen kommer til å si, men disse prøvene var jeg lettet over. Det betyr at hvis jeg er heldig, og får lov, så kanskje jeg kan få et søsken, et levende søsken til mitt englebarn. Og jeg kanskje kan få lov å bli mamma til et levende barn engang.

Jeg ble positivt overrasket når pappaen spurte om vi skulle spise noe eller om jeg hadde planer etter legebesøket, noe jeg ikke hadde.

Vi fikk snakket masse, og hadde med oss «hjerteplasteret» hans, valpen han fikk noen dager etter jeg fødte.

Jeg sa unnskyld for at jeg ikke har sett sannheten som vi hadde snakket om i svangerskapet, og det var godt å få sagt det til han. At jeg så ting han har sagt som som jeg ikke trudde på, men nå så var reelt. Jeg virkelig har dårlig samvittighet fordi jeg har sett at jeg har gjort det.

Men jeg skjønte at han følte seg oversett av legene, og alt igjennom svangerskapet. Og det vondeste for meg å høre var at han virkelig ikke ønsket seg barn igjen. Noe som virkelig smerter meg å høre på han sine vegne, og at han som den nydelige gutten i sommer som ønsket seg familie så mye, med kone og barn, ikke ønsket det mer. Gud hvor vondt det var å høre det! Den vakre nydelig fantastisk gutten han er når han vil, ønsker seg ikke barn mer. Jeg kan ikke forstå det, han som er pappaen til mitt englebarn. Jeg er så redd, så redd for at dette faktisk er min skyld! Det er min skyld at jeg ødela han. Han som allerede er forvirret og leitet etter seg selv. Han som jeg så i sommer som var full av kjærlighet, men visste ikke hvordan og til hvem han kunne gi den til. Den gutten som jeg mener leiter etter kjærlighet de feil stedene. Mange gjør det på visse tidspunkt i livet, og jeg skal egentlig ikke snakke for jeg gjør det selv med kjærlighetsrelasjoner. Men han trenger noen som kan forstå han, og elske han akkurat som han er, og han må finne en å elske som han kan elske akkurat som hun er. Og kunne få et kjærlighetsbarn som vi fikk sammen, men som ble en engel.  Jeg unner han det, mer enn noen andre i verden.

Vi snakket om masse, og ja vi fortsatt har veldig uenigheter og mye som ugger mellom oss, men vi greier å samarbeid bra til å ha vært igjennom helvete med hverandre, og sammen. For vi har faktisk vært igjennom alt fra hat til kjærlighet, og alt i mellom. Og av alle mennesker så uansett hva han gjør, eller hva som har skjedd, eller skjer i mellom oss av dårlige ting unner jeg han å få et barn til, og få et lykkelig liv.

Men ja vi satt å hadde en hyggelig lunsj med et glass vin, og god prat. Og vi fikk snakket om gravstøtte, og at jeg trenger det og vi fikk snakket om groms. Etter lunsjen skulle jeg passe på valpen hans i mens han drar til familie i utlandet. Føler meg heldig at jeg får lov, men også redd for at valpen skal gå bort som sønnen vår. Men pappaen betrygget meg mye på at han hadde det likt, og at folk rundt han reagerte ang døden vi har så nært. Rart at å snakke og høre at noen har det likt kan hjelpe så mye, men det gjør det. Vi dro hjem til meg, og pappaen flere ganger sa at han hadde andre steder om det ble for mye, men ønsket at jeg skulle ha han, noe jeg virkelig følte at han stolte på meg med hunden og følte seg trygg på at hunden hadde det bra med meg, som varmet meg.

Det første som slo meg når han dro var utrygghet i meg, hva gjør jeg? Hvordan tar jeg vare på han? Kjeder han seg? Er han sulten? Gjør jeg noe galt nå? Alt slo meg ganske fort at usikkerheten min var virkelig stor, og jeg følte meg mer usikker på meg som mamma når jeg ikke vet hvordan jeg skal ta vare på en valp. Hva om han ikke har det bra for at jeg ikke er så sosial som pappaen? Hva om han trenger noe så skjønner jeg ikke hva han trenger? Jeg virkelig kjente på hva gjør jeg, og er jeg nok?

Etter et par timer så hadde han allerede testet meg mye, men han satt å lekte med en godisleke, og tullet rundt med den. Og da tok jeg meg i å smile og føle meg trollbundet. Når jeg la merke til det begynte tårene å trille, det var sånn jeg kunne føle når jeg fulgte med på magen og sparkene. Og jeg kunne være borte i det «øyeblikket» i timer, bare forelsket meg helt bort i når babyen min danset til musikk i magen. Det var virkelig vondt å legge merke til at jeg gjorde det nå også, om det bare var for noen minutter så var det vondt. Vondt at en hund kunne få frem det, det som jeg aldri hadde hatt med noen andre enn Aleksander.

Jeg børstet det av meg, og prøvde å fokusere på noe annet. Ja hunden er pappaen sin, og ja han er super nydelig, men han er ikke min baby selv om jeg kaller han baby hele tiden og sier selv til hunden at du ikke må bite mammaen din. Jeg vet ikke hvorfor sånt kommer automatisk? Og det gjør vondt. Jeg får dårlig samvittighet. Og blir sint at «bare» en hund kan fremkalle sånt i meg. Og misforstå meg rett for bare en hund er han ikke, han er hunden pappaen til mitt barn har, og han er hunden som bare noen dager etter vi mistet Aleksander ble pappaen sin, og han er hunden som har vært der for pappaen i sorgen og skal være der videre, og som nå er der for meg. Så bare en hund er han virkelig ikke. Men han er ikke min, og han er ikke min baby som jeg mistet.

Jeg håper med dagene at jeg skal bli mer «vant» til han. For nå føler jeg at jeg går på tå og følger med. Jeg håper at han og jeg skal bli kompiser, og kose oss sammen. Og jeg slappe av litt mer uten at jeg blir livredd for alt jeg gjør galt og alt som kan skje med han.

Dette er virkelig eksponeringsterapi for meg på høyeste plan akkurat nå. Trur dette kan være bra for meg. Håper bilen min blir fikset så jeg kan prøve å kjøre så vi kan komme oss til en park og kanskje hilse på andre hunder. Og håper han får sove godt hos meg i natt.

#sorg #etbarnforlite #lub #minprosess #mindagbok

Skrevet 05.06.2018.

Mine dager går så opp og ned som det er mulig. Jeg var sur på pappaen etter at jeg møtte han tilfeldig, og nå har jeg veldig forståelse for at vi sørger forskjellig. Jeg må begynne å ha mer fokus på min sorg å begynne å skjønne at pappaen til Aleksander er han, og er ikke i mitt liv. Jeg må ta vare på meg og Aleksander.

Men mine dager går nå i at jeg kan syntes ting er greit, jeg holder ut. Til at jeg ikke ønsker å leve. Jeg svinger mange ganger i løpet av dagen, men kan se ut for andre at jeg bare er i et modus. Jeg har greid i to dager å fått i meg litt mer mat, og greid å gjøre små ting inne. Men bekkenet mitt tar nesten livet av meg, så nå smører jeg smertestillendekrem og må ta smertestillende om jeg skal bare greie å være våken. Så det tar også mye fokus.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg svinger på at jeg greier å ha besøk og å gjøre noe, også plutselig er jeg totalt utmattet og vil bare ligge. Jeg gråter mindre, og det er kanskje fordi det er akkurat som jeg trur jeg ikke har vært gravid eller fått en nydelig liten gutt. Jeg kan si det og snakke om han nå som da, men følelsene er så jævlig langt inni meg og fokuset mitt av følelser har gått mer opp i hva pappaen driver med og hans liv. Jeg kan se masse på bildene av Aleksander, og planlegger hvordan gravstøtte hans skal få og hvor han skal ligge, minneramme vil jeg ha, og fødselsplakat. Og vurderer å fortsette på babyboka. Så selv om jeg ikke gjør noe hele dagen, så er sånne tanker der. Jeg tenker på dette hele tiden, og kjenner inni meg at jeg er utmattet av sorgen, men gråten som er så intens så jeg skriker, har ikke vært der. Jeg trur og føler jeg ser mer «normal» ut, og føler meg mer «normal», men jeg kjenner skrekken i meg at jeg er redd for at et smell av følelser kommer snart. Et virkelighetssmell som gjør at nå forstår jeg hva som har skjedd.

Jeg bærer inni meg en helt grusom skyldfølelse på alle følelser jeg har og alt jeg gjør, om jeg ligger her på sofaen inne eller ute er akkurat det samme. Da bærer jeg skyld for at jeg ikke gjør noe og ikke greier det, og om jeg gjør noe, bærer jeg skyld for at jeg greier å gjøre noe. Om jeg tenker eller sier feil ting så bærer jeg skyld av det, jeg bærer skyld for at jeg tenker, gjør, ikke gjør og alt jeg kan finne.

Jeg føler jeg bærer skyld fordi jeg ikke sørger riktig!

–

 I morgen er den grusomme dagen som vi skal få svar på noen av prøvene fra min kropp, å det de kan svare på av prøver nå. Helt grusomt å grue seg så mye, og gå igjennom helt fra man får vite at barnet sitt er borte til nå, og kanskje ikke få svar engang. Obduksjonen kan ta opptil 4-6 måneder å få svar på så de regner jeg ikke med å få i morgen, men ja jeg gruer meg helt enormt. Tenk om jeg har gjort noe galt eller om det var noe galt med babyen min eller er med meg? Tenk om pappaen har gitt meg chlamydia i svangerskapet, og det er grunnen. Jeg gruer meg så ekstremt mye.

Helt ekstremt.

Pappaen skal hvertfall hente meg hjemme og bli med, det forventet jeg ikke. Og jeg skal passe hunden hans i fem dager, i mens han er å besøker noen onkler i utlandet. Og jeg gru gleder meg til å passe hunden. Jeg har kjøpt godis og leker til den store gullmedaljen til han. Og jeg gleder meg til å ha han, men er så redd for at jeg er så ødelagt at jeg ikke greier det. Tenk om jeg glemmer å gi valpen mat, eller det blir for varmt. Tenk om han dør av varme eller noe annet når jeg passer han fordi jeg bærer døden så nærme og med min flaks i livet så vet man aldri. Jeg er super redd for at det skal skje han noe. Redd for om jeg burde dusje alene eller om han skal få være med inn. Redd for at noen av dyra her på gården kan gjøre han noe vondt, eller om katten klorer ut øynene hans. Herregud dette kan jo ikke være normal frykt? Jeg er faktisk livredd at det skal skje valpen noe i mens han er hos meg. Jeg håper virkelig ikke det.

For da, da har jeg fått virkelig kvoten min av ting. Jeg vil jo bare gi valpen kjærlighet og trygghet så han kan vokse litt og kanskje slutte å tisse inne. Jeg vil jo at han skal ha det bra, og på en måte vil jeg jo vise at jeg fortsatt er mamma selv om babyen min gikk bort før jeg i det hele tatt fikk prøve å ta vare på han uten for så jeg er virkelig skeptisk. Og redd!

–

Drøm på dagen i sengen min 05.06.2018

Jeg drømte at jeg var hjemme hos min farmor og fortalte om den fine opplevelsen jeg hadde med å føde. Og da spurte min kusine og få se bilder av mitt barn. Jeg stolt ville vise frem bilde, og hun bladde selv. Plutselig ser jeg hun stivner, og jeg ser hun har stoppet på et bilde jeg tok av hode for at jeg hadde ikke sett håret hans tørt før etter obduksjon, så hodet hans er litt rart. I mine øyne er det helt naturlig, men hun reagerte. Og  jeg måtte holde hun oppe fra gulvet for at hun ikke datt, også hun spydde over på siden av armen min.

Min farmor kommer inn, og jeg slipper min kusine, og kjenner sinnet og sorgen om hverandre. Og min farmor lurer på hva som har skjedd. Og jeg uten å tenke, sier ut: hun så på bilder av sønnen min og syntes han var så stygg at hun kastet opp. Og hele min familie på far siden forsvarte henne og sa jeg var stygg og slem.

Så våknet jeg? og jeg skjønner at folk ikke vil se egentlig bilder av min sønn. Eller om det er jeg som virkelig er liv redd for at dette skal skje i virkeligheten. Eller at folk bare sier han er flott og nydelig, men inni hodet eller sier til andre noe annet. Gud jeg hater å sovne uten sovepille, jeg HATER det.

Drøm nr to som kom rett etterpå:

Drømte at jeg og pappaen hadde kista på fanget med Aleksander oppi, og pappaen tok han opp,

Jeg var skeptisk uten ord, men viste det med kroppsspråk. Han holdt han fint, men plutselig så begynte Aleksander å snu seg rundt og krabbe ut av armene hans bort over armen til pappaen. Og jeg skjønte ingenting, for han er jo ikke levende, men pappaen fikk liv i han igjen ved å holde han.

Så våknet jeg igjen, og skal virkelig ikke sove uten piller nå mer. For helt angst av disse drømmene. Og føler meg bare tusen ganger verre(om det er mulig).

#marreritt #sorg #etbarnforlite #englemamma

Skrevet 03.06.2018

I går var første dagen jeg ble dratt ut å greier å være på noe annet enn å sitte her å gråte og sitte i et zombimodus. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Naboen, og vennene dems dro på båten, med meg. 

Jeg i løpet av den tiden, hadde mange tanker. 

Noen av de var at jeg var og har vært hele tiden sammen med folk som ikke her mine. Jeg finner ikke min plass i verden. Jeg har ikke en samlet eller stor oppegående familie, jeg har ikke en samlet vennekrets, så når jeg finner på noe så er det alltid jeg som er med min vennsfamilie eller mine venners  venner. Jeg har da ikke noe liv for meg selv. Jeg passer ikke inn noe sted. Jeg har bare meg, og som en 33 åring så burde man ha noe etablert. Jeg igjen som jeg har gjort mange ganger må starte helt på nytt. Alene. Jeg greier seriøst ikke dette igjen. Jeg greier seriøst ikke å leve alene mer. Jeg greier ikke å finne trøst i at jeg kanskje får mitt egentlig senere, for hver gang jeg har prøvd, så får jeg en smell og ender opp alene igjen. Jeg har faktisk ingen plass i verden jeg finner for meg. Jeg skjønner ikke hvor jeg passer inn eller hvor jeg kan starte å prøve å ha mitt liv. 

Men ikke bare at jeg sleit med å leke «normal» og leke at jeg ikke følte meg alene, men bf har jeg ikke hørt fra siden begravelsen. Og har prøvd å ringe han(og det er første gang siden vi ble kjent han har ikke tatt telefonen fra meg), og sendt melding. Men når vi har tatt opp båten, så løper plutselig han forbi meg på bryggen. 

Hjertet mitt stoppet, og jeg ble helt satt ut. Så kommer han løpende tilbake. Og ser sjokkert ut når han ser meg. Og han spør hva jeg gjør der. Og jeg svarer, og han spør om jeg har det bra, og jeg mumler noe, for jeg vet ikke hva jeg skal si. Han ser egentlig lykkelig ut og totalt normal. Så spør han om han kan gi meg en klem, og det er en iskald klem som du gir til noen du ikke kjenner så godt. Og han sier han må kjappe seg og sier vi snakkes, og jeg får ikke til å si mye bare ser egentlig på mobilen hans i hånden. Og han svarer, ja da må jeg kanskje plukke opp telefonen når du ringer. Ja sier jeg. Og han løper videre. 

Hva faen? 

Det var som å møte en person du ikke har sett siden skolen og ikke kjenner så godt??? Og her begravet vi sønnen vår på mandag…. jeg er ikke oppegående og han har bare slettet meg og Aleksander virker det som. Jeg datt helt tilbake, og nå fikser ikke noe og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre alt dette alene.

Nei faen heller jeg driter i om han har gitt meg beskjed om at jeg ikke får lov å ha kontakt med familien hans, jeg trenger hjelp og jeg trenger hjelp fra de. Ingen hjalp meg under svangerskapet. Men nå trenger jeg mer hjelp, ikke faen at jeg skal stå alene i dette, når alle sørger, og jeg må spare for harde livet for å få gravsteinen jeg ønsker til Aleksander, og jeg må selge alle ting selv og jeg må sitte her alene mens alle andre lever videre. Jeg passer kanskje ikke inn noe sted, men jeg må hvertfall overleve til jeg har gitt Aleksander et verdig hvilested. Og jeg gir virkelig faen om pappaen kommer og skal «skremme» eller true meg fordi jeg har kontaktet hans familie igjen. Jeg orker ikke dette, jeg sitter her med kun materialistiske ting i livet og har ingenting som betyr noe for meg mer, så jeg gir fullstendig faen i den fyren som ikke eier et snev av empati for meg. Den jævelen som faen meg fikk være med å dele det viktigste jeg har opplevd og det værste og han bryr seg ikke. Jeg HATER han så mye nå, men alt i meg skriker i meg at jeg også trenger han. Jeg forstår meg ikke. Jeg har forsvart han til alle under svangerskapet. Den personen som har såret meg mest trenger jeg mest nå. Hvorfor?

#sorg #nyligmistet #mistet #etbarnforlite

Skrevet 02.06.2018

Det er 20 dager i dag siden jeg fikk beskjeden om at min sønn i magen var gått bort. 20 dager? Det føles ut som i går, og på andre siden føles det ut som en evighet siden.

Det er 20 dager siden jeg var lykkelig å ventet på et nydelig gutte barn som jeg skulle bære i mine armer og få lov å leve livet mitt med.

I dag er første dagen jeg våknet på en annen måte enn noen av de andre dagene. Jeg våknet og følte meg «normal»?.?.

Jeg visste at min Aleksander var borte, men likevel gikk jeg ikke i tåkemoduset, eller zombimodus som jeg kaller det, jeg begynte ikke å gråte jeg reiste meg opp gikk på badet, pusset tenna(noe som jeg ofte har glemt disse dagene) tok på meg solkrem(noe jeg også har ikke tatt på de andre dagene), og satte på tørketrommelen. Så gikk jeg å satte på kaffe, tok en bananbit, hentet flasken jeg fryste ned  med litt vann i, og tok med meg kaffen og vannet ut. Jeg tok mobilen min og gikk igjennom sosialemedier og aviser, som jeg pleide å gjøre før han gikk bort. Jeg oppfører meg normalt ? Hva faen?

Hva skjer?

Hvorfor er jeg ikke tåkelagt eller gråter?

Hvorfor føler jeg meg ikke i en rusatilstand som jeg har følt meg hele tiden?

Er det over? Er jeg så kald at jeg brukte kun 20 dager på å komme meg videre fra tapet på min sønn?

Nå skjønner jeg ingenting? Hvorfor er jeg sånn nå? Jeg var litt sånn i går etter samtalen også, men hvorfor våkner jeg sånn ?

Jeg sitter her faktisk helt skremt over meg selv og blir sint på kroppen min, hodet mitt og sjelen min. Jeg sitter her på samme stedet jeg har vært de andre dagene, på sofaen ute. Og jeg er totalt annerledes. Jeg er en rar «frisk» versjon av hun i går. Eller er dette bare noe som skjer nå på morgningen? Går det over, eller er jeg nå totalt over sorgen? Jeg FACKINGS vil skrike av hvor skremt jeg blir av meg selv. Ingenting ved dette liker jeg. Min gutt er død, og det er ikke riktig at jeg ikke kjenner på det nå! Jeg skjønner at jeg aldri får se han og det skjønner jeg godt, men kjenne det, det gjør jeg ikke nå.

Er det sånn pappaen hans har det? Er det sånn han har det nå og har hatt det hele tiden? Jeg sendte en melding til pappaen hans i går, jeg burde visst bedre at jeg får ikke svar av han på meldinger. Jeg må faktisk ringe han, han svarer kun når han vil på meldinger til meg. Men telefonen svarer han nesten alltid på. Regner med at han svarer til alle andre, men meg har blitt og var før Aleksander døde, en person han sier må ringe om jeg ønsker svar fra han. Jeg vet han nesten alltid har mobilen rett ved seg og han leser vanligvis nesten alltid meldinger ganske kjapt, men med meg, meg mammaen til babyen hans, der er det visst helt egne regler?

Jaja, det er vel min skyld alt dette her, jeg har alltid sagt før at det er du selv som setter standarden for hvordan folk behandler deg, og behandler de deg dårlig gang på gang så er det like mye din skyld som dem sin, for du lar de behandle deg sånn uten konsekvenser. Så ja alt av dette er nok sannsynlig min skyld, og det må jeg bare leve med.

#englebarn #minsønn #sorg #mistet #englemamma #etbarnforlite

Skrevet 01.06.2018

Jeg må skrive dette i mens jeg husker det. Flere netter på rad, også før jeg mistet, så når jeg legger meg begynner det å knirke. Ikke vanlig vegg knirking, men banking. Det høres ut som det er i fra loftet og eller barnerommet. Det gir meg hver gang en ekkel følelse. Når jeg var gravid så snakket jeg til magen, og tok vare på han. Det roet meg selv ned. Nå har jeg følt på det siden jeg kom hjem, og greier ikke å finne roen ved det. Det er ekkelt og skummelt. Første dagen jeg kom hjem så var det verst. Det er virkelig ikke vanlig knirking, det er så høyt at det vekker deg om du nesten har sovnet. Og det smeller alltid når det har begynt ett eller annet sted i stua som jeg også hører. Jeg prøvde første kvelden å tenke dette er bare knirking som er vanlig fra gamle hus, men da ble det bare verre. Og min angst når jeg hører det er reell. Jeg prøver å overbevise meg selv at du er voksen og dette er tull å være redd for. Men følelsen som jeg har og som er i rommet da er så tung og så lammende at jeg greier ikke bli kvitt den. Og har sovet med lyset på siden den første natten, jeg blir virkelig redd om jeg slår det av. Men takk Gud(eller heller takk legen) for sovepille for den slår meg ut uansett om jeg vil eller ikke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går når jeg la meg, la jeg tydelig merke til det igjen. Og denne gangen var det høyere og mer skremmende enn de andre gangene, jeg reiste meg opp fra sengen for å se rundt meg. Fortsatt ingen i rommet, men mens jeg tittet hørte det ut som noen banket i veggen to ganger, og det er en yttervegg og jeg bor i andre etasje.

Redselen for at sovepillen ikke skulle fungere kom, og redselen for disse lydene var stor.

Jeg hørte først et brak som det alltid startet med som høres ut fra loft/peishjørnet mot barnerommet. Så begynte det på de andre veggene. Men det er alltid en lyd av gangen, så stopper det litt når jeg setter meg opp, også kom det smellet(som om et glass velter fra bordet ned på gulvet) fra stua. Så jeg legger meg fort ned å tenker på at dette er bare et gammelt hus. Du må slutte å bli redd. Så kommer tankene, tenk om den stygge energien der, er den som min sønn ikke taklet og gikk bort av? Nei jeg skjønner det ikke er mulig, men tanken kommer. De lydene er ikke gode og ikke noe jeg liker. Jeg må bare lære meg å finne noen rutiner som jeg kan slutte å bli redd. Jeg måtte bare si det, for dette skjer nesten hver kveld nå når jeg skal legge meg og tenker ikke så mye på det når jeg våkner, uten om i dag da. I dag var det faktisk en av de tankene som slo meg når jeg våknet til igjen sjokket av at min sønn ikke er her mer, da tenkte jeg på de lydene og ble virkelig sur, sint og lei meg, og går inn I mitt dvale/zombi modus igjen, for å lage kaffe og sette meg ut.

–

Så her sitter jeg nå! Samme stedet. Eneste forskjellen i dag at det er en ny dag. En ny dag alene, en ny dag med sorgen, en ny dag med hodet mitt som tenker mange tanker, en ny dag med lammelsen I kroppen, en ny dag uten mening.

–

Nå har jeg snakket med min likemannperson fra LUB, hun ringte rundt 13:30 og vi snakket helt til 16:00(eller jeg snakket henne halvt i hjel, trur jeg.) Men så godt å snakke med noen som har opplevd dette. En som faktisk forstår. En som også har vært alene i graviditeten, og alene med sorgen etterpå. Herregud så godt å kunne si de stygge tankene man tenker til noen og de også har tenkt de. Og så godt å vite at hun nå har en sønn som lever. Det var bedre å snakke med henne enn jeg forventet. Samtalen gikk så mye mer naturlig enn jeg trudde. Jeg var virkelig redd på forhånd at hun skulle være «skinnhellig», altså dømme meg for sånn jeg er, og at jeg valgte å beholde barnet selv om jeg ikke var i forhold med pappaen.

Men det ble omvendt, hun forsto! Jeg snakket, og hun også hadde tenkt eller følt det før.

Jeg følte når vi la på så hadde jeg lyst til å si nei, det kan vi ikke. Dette er det beste jeg har følt meg på lenge, selv om sorgen er så stor, alt i meg er det samme, så er det endelig en som forstår. Mange prøver å forstå og mange er flinke til å lytte, men hun faktisk forsto.

Det er helt rart at hun forsto hvor jeg var nå, og at det var greit. Og hun forsto mine rare ting som jeg føler at ingen kan skjønne. Jeg har faktisk mistet mitt barn, og har ingen pappa her hjemme som jeg kan dele min sorg med, hun forsto.

Jeg er faktisk sjokkert over at jeg har snakket med et annet menneske som skjønner hva som skjer, og hun lever ennå. Hun skjønner det.

Jeg trudde helt ærlig at jeg i denne situasjonen ikke kom til å snakke med noen som faktisk skjønner dette. Noen som faktisk har følt på akkurat det samme.

Ja jeg sitter her etterpå faktisk sjokkert over samtalen, på en bra måte. Jeg skjønte at kanskje å snakke med henne kunne faktisk hjelpe litt, ikke bare at jeg snakker meg halvt i hjel med alle også blir det ikke noe mer enn et større behov for å snakke mer.

Og det verste av alt at hun fikk meg til å spise( hvertfall litt.) hun sa at, Mammaen til Aleksander må spise for å greie å bære en tunge sorgen over Aleksander. Sorg I seg selv er energitappende, så man trenger en sterk kropp som kan bære sorgen.

Og for meg så ga det mening, isteden for at jeg må ta vare på meg selv, eller at jeg må spise for at andre vil det, eller at jeg må spise for å fungere. Jeg spiste ikke mye, men jeg spiste! Og jeg var faktisk litt stolt av å spise over et halvt knekkebrød alene. For å spise alene, det er virkelig det vanskeligste.

I dag har vært en litt lettere dag enn vanlig etter telefonsamtalen. Den er ikke noe lettere med sorgen, men lettere at jeg har prøvd å spise flere ganger. Og faktisk greid å sette på en maskin med klesvask. Noe som er så vanskelig for meg at jeg kan faktisk ikke tru det selv. Alt er så rart for meg. Det lettet meg å tenke at det kanskje er håp for meg å få et barn til senere. Et barn jeg ikke er englemamma for. Jeg har så problemer med at jeg ikke er i forhold nå og ikke kan prøve etter 6 ukers kontrollen. Behovet mitt for et barn er stort. Utrolig stort.

Jeg har min englegutt som jeg elsker over alt på jorden, og ser på bildene veldig ofte og tenker på han hvert sekund. Og ønsker han levende med meg, og jeg fantaserer om å amme han, og holde han og drukne i øynene hans. Men dessverre er ikke det min virkelighet.

Og jeg har fortsatt behovet der som mamma og få lov til å være mamma til et levende barn også. Jeg ønsker veldig å kunne få lov å oppleve det om min kropp kan det.

Åhhh jeg håper virkelig så inderlig så utrolig mye at jeg kan få lov til å oppleve det. Vær så snill og gi meg den muligheten. Jeg virkelig ser ikke meningen med livet uten.

#LUB #landsforeningenuventetbarnedød #etbarnforlite #sorg #mistet

Skrevet 31.05.2018

Jeg har snakket med flere i dag, på telefon, meldinger, naboen og legen ansikt til ansikt. Men hvorfor da føler jeg meg så utrolig alene. Det er faktisk så grusomt å ha all denne alenetiden som jeg har, jeg kan faktisk ikke beskrive hvor mye jeg ikke ønsker å være mer alene. Jeg vil ikke orker ikke. Jeg vil snakke med andre om dette, jeg vil spise med de, ikke alene. Jeg vil se de skravle med andre, ja jeg er ikke tilstede alltid eller gråter mye, men jeg vil fortsatt ikke være alene. Jeg vil ikke bo her hvor jeg føler meg så fanget. Jeg vil ikke være her! Jeg orker ikke å ligge her å prøve å fylle tiden min med kun å skrive, drikke vann og røyke så mange sigaretter at jeg faktisk dreper meg selv. Jeg orker ikke dette mer. Jeg vil slutte å røyke, jeg vil nyte et glass vin med godt selskap. Jeg vil faktisk prøve å være oppegående selv om jeg ikke er det.

Jeg fikk angst og ble svimmel av å være blant folk i dag. Var helt jævlig å stå å hente resept på apoteket, og når jeg trudde hun tilbydde meg dråper for munterhet så ble jeg sjokket, og måtte tenke mange ganger før jeg skjønte at hun sa dråper for munntørrhet. Hjernen min fungerer ikke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Opplevelsen å gå blant folk var helt jævlig. Jeg kjente bekkenet mitt verket verre, og jeg var så svimmel at jeg trudde flere ganger jeg skulle svime av. Men tenkte hver gang, hvis jeg svimer av nå så håper jeg at jeg dør samtidig. Jeg vil så slippe alt dette. Jeg ligger her, og klokken er snart ti på kvelden. Men jeg vil ikke legge meg, jeg føler dagen har vært kjempe lang, men samtidig super kort. Og ja jeg vet at mitt tidsperspektiv er virkelig ute å sklir om dagen. Jeg kan ikke forskjell på dagene, og dager føles ut som uker og samtidig sekunder.

Poenget mitt er at jeg faktisk ikke trur at jeg greier en til dag som dette. Jeg greier ikke en dag til. Jeg orker det ikke.

Føler at jeg prøver så godt jeg kan å forklare det til folk og si at jeg trenger hjelp, men føler at samtidig alle tilbyr noe jeg ikke greier å takke ja til. Seriøst hvorfor kan ikke jeg få ha noe medgang. Kan jeg få lov til å sørge alene, men sammen med noen? Kan jeg få lov å få et barn til? Kan jeg være så snill å få hjelp til å leve dette livet? Kan jeg få lov å få tilbake sønnen min som jeg har mistet? Kan jeg være så snill å få lov til å dø?

Jeg vil ikke dette mer?

Trur jeg må faktisk ta sovepillen min å legge meg nå, for jeg har fått nok av denne dagen, alle tankene og ensomheten. Jeg orker faktisk ikke mer av I dag.

#dagbok #mittlivisorgen #nyrammet #dødfødt #stilefødsel #lun #etbarnforlite

15.Juni 2018

Jeg tok en fjerde del av sovepillen i går, ikke en hel eller halv, men en fjerdedel for å være i best form som er mulig for meg i dag.

I dag skal jeg nemlig til en stenforhandler på gravstener. Jeg skal kanskje få designe min sten til Aleksander i dag. Herlighet jeg er spent. Jeg har vært på gravlunder å tittet, og på nett, og trur jeg endelig har kommet frem til hvordan jeg vil ha den. Jeg gir virkelig f i hvor mye den koster, for de tingene hans jeg velger å selge skal gå til gravstenen hans(det er jo til samme person). Det er virkelig viktig for meg at jeg blir fornøyd, og at han får en grav som er han verdig. Helt ærlig så føler jeg ingenting er bra nok for han, og det er det jo egentlig ikke. For ingen barn burde ligge på en gravlund!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har gått rundt tidligere å tittet på gravlunder, og det syntes så godt hvor barna ligger. Det er virkelig de fineste stenene, og de mest spesielle. Jeg skjønner sakte som sikkert at flere har måttet gjort dette før meg, de har også måttet gravlegge det kjæreste de har. Det gjør vondt i hjerte mitt at andre måtte ha opplevd dette, og det dreper hjertet mitt at Aleksander måtte være en av de som må ha en sten.

Jeg våknet i dag til en melding til meg, på et forum jeg er medlem av og har vært i hele svangerskapet, en melding som virkelig tok meg til tårer. Det vakre menneske skrev så vakre ord til meg, vakre ord som virkelig traff meg i hjertet. Hun er ei som er i min termingruppe på forumet, og der har jeg skrevet siden jeg ble gravid. Det har vært mitt sted som likesinnede kan skrive og prate sammen. Vi alle var gravide sammen! Hun skrev om meg, mitt svangerskap og det å miste Aleksander. Siden det er en skjult gruppe, så er det ikke riktig av meg å ta hennes ord å legge her. Men de traff, de virkelig gjorde så jeg følte meg sett. Et menneske jeg aldri har møtt følte jeg så meg, og så hvordan min vei i livet har vært. Jeg er ikke den flinkeste til å ta i mot skryt eller komplementer til meg, men de traff. Det var virkelig en styrke jeg trengte for å greie denne dagen. Tenk deg så heldig jeg er som har så mange fantastiske mennesker jeg aldri har møtt i et forum, jeg trudde aldri at man kunne bli så glad i mennesker man aldri har truffet. Men vi har delt alt sammen i gjennom alle disse mnd. Alikevell, hvordan var vi alle så heldige at vår Mai 2018 gruppe skulle være så fantastisk og støttende igjennom alt.  Selv når de sitter der med sine nydelige barn så orker de å lese min historie, og lese om mitt tap. Det må være så utrolig sterk for de. Jeg vet ikke selv om jeg hadde greid det, med frykten i meg for å kjenne på det om mitt eget barn. Fantastiske kvinner er de!

–

Jeg ble hentet her av Begravelseagenten som har fulgt og hjulpet meg siden dagen jeg var å byttet klærne på Aleksander. Hun er så snill at hun henter meg hjemme og vi drar å ser på stener sammen.

Man vet ikke seriøst hvor vanskelig det er å velge ut hvilken gravsten man skal velge før man må velge en til sitt barn. Jeg gikk frem og tilbake. Sort, hvit, blå. Hvit med Kråkesølv I eller hvit med sorte prikker i?

Men jeg endte på så nærmest lik som jeg hadde forestilt meg fra før av, den hviteste stenen jeg fant. Jeg ble ekstremt skuffet at Bærum kommune ikke lar deg få lov til å ha en sånn sten rundt blomsterbedet, for da blir visjonen min helt annerledes. Så jeg må ringe rundt til kirkegårdene å høre om det går an å velge det for det. For ellers skal jeg da velge å betale for å ha han et annet sted utenfor Bærum, eller må jeg skape meg en ny visjon av hvordan stenen og gravplassen skal bli? Virkelig skuffet ble jeg.

 Men jeg skal prøve å tegne stenen til hvordan jeg vil ha den. Begravelsesbyrået vi har valgt, og hun vi fikk, har virkelig gjort en service uten om det vanlige. Tenk at hun kjører meg til stedet å plukke ut sten, og hun har laget støp i gips av fotavtrykk og håndavtrykk, til meg og til pappaen. Virkelig er dette et sted som bryr seg om vi som har mistet.

–

Noen timer senere ligger jeg her i sengen, og føler meg helt jævlig igjen. Jeg hadde besøk av helsestasjonen rett etter jeg kom hjem. Ei jordmor og ei helsesøster. Ja de var søte de, men faens for et fokus med å få meg tilbake til jobb og samfunnet de hadde. Hva faen? Ja, det har gått en mnd, men for meg har det ikke det. Jeg har snakket med andre dette har skjedd og de angret seg med å presse seg tilbake i jobb for fort. Men nå er det ikke meg, det er helsevesenet som presser meg. Hvordan faen skal jeg fungere i jobb når jeg ikke engang fungerer? Ikke kom her å si at jeg ligger frivillig i sengen min å gråter og har smerter i hele meg fordi jeg ønsker det. Faen heller hjelp meg med de praktiske gjøremålene da! Jeg har ennå ikke greid å betale regninger, jeg har ennå ikke greid å spise normalt. Hva forventer de fra meg?

Jeg skulle så i hele verden ønske jeg ikke var alene nå. Jeg føler meg så forbanna alene. Jeg greier ikke dette alene. Jeg blir så sjalu på de som opplever dette og har en partner å dele sorgen sin med, og dele de praktiske gjøremålene. Jeg forberedte meg ikke på å være alene resten av livet, jeg hadde ikke forberedt meg på å måtte leve alene igjen. Jeg hadde jo Aleksander. Men nå sitter jeg her fast på en gård som jeg kommer meg ingensteds uten bil, alene. Alle jeg har kontakt med skal på ferie neste uke, og hva gjør jeg da? Hvordan skaffer jeg mat da? Hvem snakker jeg med da? Hva gjør jeg da?

Hvis det finnes noen høyere makter, hva faen vil de med meg? Vil de presse meg så jævlig til kanten at jeg stuper? Jeg skjønner ikke hva jeg gjør? seriøst hvordan skal jeg greie dette?

Jeg er så jævlig lei av mennesker som later som de trur de vet best for meg. Jeg er så jævlig lei av folk som lover ting og ikke holder det. Jeg føler meg så forlatt i denne verdenen, forlatt av min sønn(han valgte ikke det, men føler fortsatt han forlot meg), forlatt av pappaen, forlatt av familie(mitt valg, men jeg orker ikke å ta «vare» på de mer), forlatt av venner(folk som sier at de vil møte meg eller er her, men jeg greier jo ikke å rekke ut en hånd eller ta tlf.). Jeg skulle ønske noen bare dukket opp på døra mi og sa, nå Rikke, skal du bli med meg bort en stund, og når vi kommer tilbake så hjelper vi deg med å betale regninger og komme deg opp. At folk bare dukket opp så jeg måtte ha tatt I mot hjelp. Men dessverre (og bra for de) de har sine egne liv, og jeg har mitt, alene.

På filmer og serier, der dukker folk opp med mat, og kommer på døra og drar sine venninner med ut på tur, eller bare på stranden, eller bare litt bort på en jentekveld. Jeg føler jeg ber om det, jeg føler jeg belaster folk og trygler om å få lov å låne de litt, og få lov å leve litt i dems liv. Jeg føler veldig at min nabo er hun som har gått all inn for meg, men jeg føler jeg belaster henne. Hun må jo få “fri” en gang, hun kan ikke være min hjelpepleier hele tiden. Hva er så jævlig galt med meg at jeg er så jævlig mye alene, og har vært det hele livet? Jeg føler at jeg har levd alene nok nå! Jeg har faen meg bevist at i 33 år så greide jeg dette, hvorfor er jeg fortsatt det? Min sønn gikk bort også. Det må være noe totalt galt med meg siden jeg alltid er alene. Jeg har ikke hatt problemer med å være alene, og trives godt i mitt eget selskap, men nå er det nok. Jeg ønsket meg en familie når jeg var ung, den drømmen stoppet på et eller annet tidspunkt. Nå ønsker jeg meg veldig en familie, og hvis jeg noen gang får det så skal jeg huske å sette så jævlig stor pris på det at jeg skal takke hver dag. De som har familier vet ikke hvor heldige de er. De som har familiemiddager, de som drar på ferie sammen eller bare drar til hverandre for å snakke sammen. Hva er så jævlig galt med meg at jeg fikk utdelt den jeg har? Alle familier har sitt, det har jeg forstått for lenge siden. Men min har virkelig tatt kaka. Så jeg står her alene! Lurer på hvis det finnes høyere makter hva faen de vil jeg skal gjøre? De tar jo faen meg fra meg alt jeg blir glad i! Når skal det være min tur! Aleksander hadde fått en fantastisk familie, han hadde fått meg, og de få jeg har, og han hadde fått en fin familie på pappaen sin side. Og jeg skulle alt i verden sørget for at det var jeg som tok vare på han, og ikke omvendt. Han skulle aldri få oppleve hvordan jeg har hatt det i livet. Hvis han hadde opplevde motgang i livet, så skulle jeg virkelig vist han at jeg var der 100% om han trengte meg, og ville satt alt mitt til side for å støtte han og vise han kjærlighet. Nei jeg ville ikke gjort ting lett for han bare for at han skulle slippe, men jeg hadde vært der for han. Får et jævla dritt liv jeg har! La meg få bytte det med noen andre, om det bare er for en uke så bytter jeg gjerne, selv med sorgen så bytter jeg. Hvordan skal jeg takle dette alene?  

#dagbok #mittlivisorgen #nyrammet #dødfødt #stilefødsel #lun #etbarnforlite