Det virker som om alle trur jeg er «frisk» bare fordi jeg virker oppegående, ler, spøker, snakker, og kjører selv. Hvorfor trur folk at alt er bra bare jeg er i dette moduset? Ja jeg er følelsesløs utenpå, og kan smile og le i situasjoner. Men føler jeg noe når jeg ler? Føler jeg noe når jeg smiler? Føler jeg noe når jeg leker «normal»?

Nei, jeg føler ikke mye.

Jeg føler så mye mindre nå enn noen andre ganger i livet mitt. Alt er fortsatt meningsløst! Alt er så mye mer tomt nå enn noen gang tidligere. Alt mangler!

Jeg mangler å føle noe når jeg ler, smiler, eller bare når jeg er. Jeg føler kun noe når jeg gråter, og det er så ekstremt sjeldent om dagen. Det virker som kroppen min er så i totalt overlevelsemodus at den har minimert alle følelser for at jeg skal greie å eksistere. Jeg føler ikke glede når jeg skal, men vet likevel hvordan jeg skal oppføre meg eller reagere, men jeg føler det ikke. Jeg føler mindre og mindre, og det skremmer meg mer og mer. Det skremmer meg at jeg ikke kjenner den gleden jeg burde kjenne, og den sorgen jeg burde kjenne. Jeg skjønner realistisk at min sønn er død, men jeg føler det ikke. Det virker kun som om det er en serie eller film jeg har sett.

Har jeg mistet alt av følelser, eller kommer de tilbake?

Jeg spøker, tuller, gråter, ler, smiler og alle andre “normale” følelser viser jeg utad, men jeg kjenner de ikke. Jeg kjenner sinnet mitt, men det er langt der inne, oppfører meg mer som jeg kun blir irritert når jeg egentlig skulle blitt sint. Kommer jeg noen gang til å føle ekte glede igjen? Kommer jeg til å kjenne den sterke sorgfølelsen tilbake over at min sønn ikke lever? Er dette normalt ved å være i en sorgprosess,? eller er det blitt for mye for meg at jeg har skaffet meg en ny person som det ikke finnes følelser i?

Er dette meg nå? Jeg er mer skremt nå enn det jeg noen gang har vært over meg selv. Min sønn lever fortsatt ikke og jeg ønsker fortsatt å være en praktiserende mamma, og få lov å se mitt barn vokse opp. Jeg vet at Aleksander ikke kommer til å vokse opp, ikke kommer til å oppleve verden, ikke lære seg noe, ikke bli kjent med alle de nydelige menneskene som finnes, ikke oppleve forelskelse eller å spise sand i sandkassen. Jeg VET dette, men føler det ikke nå. Hvorfor blir jeg ikke knust av å vite dette nå? Det kan IKKE være normalt å ikke føle noe? De følelsene jeg har følt de siste dagene er dårlig samvittighet ovenfor andre, irritasjon ovenfor andre, medlidenhet ovenfor andre, bekymret ovenfor andre, omsorg ovenfor andre, glede på andres vegne, alle følelser jeg har nå er ovenfor andre eller på dem sine vegne, ingen er noen følelser jeg føler for meg selv eller fordi jeg har de. Jeg føler sorg når jeg leser andres blogger, historier på nett, men jeg føler ikke min sorg, jeg kjenner gleden andre har når de ler, men føler ikke min egen. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg nå. Er det noen vei ut av dette moduset, eller må jeg bli her? For dette orker jeg ikke lenge. Jeg trenger virkelig å føle noe. De fysiske smertene jeg har med bekkenet mitt og generelt med kroppen min er nesten en trøst for meg at jeg fortsatt føler noe. Jeg føler kroppen min, selv om alt inni meg virker som kun funker for andres del, men ikke for meg.

Jeg ble flørtet med når jeg var ute, og har blitt flere ganger. Men alt skriker i meg at jeg burde si til de at det ikke er vits, jeg er ødelagt(damage gods!). Jeg er ikke en du ønsker å tenke på en gang å flørte med, for jeg er mer ødelagt enn det jeg selv trur jeg forstår. Jeg leker «normal» hver dag nå. Og det går helt fint, fremgang kaller folk rundt meg det. Men jeg føler jeg mister mer og mer av meg selv, og jeg vil bare tilbake til den uutholdelig smerten, tårene, gleden jeg fikk når jeg så bilder av min sønn. Jeg vil ha tilbake skrikingen, frustrasjonen. Det eneste som er igjen fra den tiden er at jeg er utslitt hele tiden, men nå presser jeg meg bare igjennom utmattelsen, og smertene i kroppen å gjør normale ting.

Dagene der jeg måtte gjøre noe hele tiden er ikke det samme mer, nå trives jeg igjen best i sengen, men har null problem med å være med folk også.

Please gi meg tilbake mine følelser, og min sorg.

Jeg vil kjenne all sorgen, kjærligheten og savnet jeg har til min sønn, alt det andre driter jeg i. Men jeg trenger å føle hvertfall det🙏🏻❤️. Sønnen min er det beste som har skjedd meg, og at han gikk bort var det værste. Han ga meg de to sterkeste følelsene i verden, det å elske noen høyere enn man noen gang kan forestille seg at man kan elske noen, og sorgen som er så tung at men skjønner ikke hvordan det er mulig å bære den. JEG VIL HA DISSE FØLELSENE TILBAKE!!!!! Jeg vil føle mine følelser! Jeg trenger de!

på bildet: begravelsesprogrammet, mine, pappaens og Aleksander sine hender. Min mage med Aleksander inni <3, hånd og fotavtrykk vi fikk på sykehuset, og ordiner ultralydbilde av Aleksander <3

#sorg #englemamma #etbarnforlite #igjennomsorgen #englebarn #denensommesorgen #kjærlighettilsittbarn #dagbok

Nå har jeg tatt minnetatovering for min sønn. Jeg hadde på forhånd, før han gikk bort, bestemt meg for å ta håndavtrykket hans på meg, med kanskje stjernetegnet hans, men det ble ikke helt det samme når han ikke er her. Isteden for en lykke tatovering, ble det en minnetatovering. Et tegn på livsendring, et tegn for min sønn, et tegn på savn, død, kjærlighet, sorg og smerte.

En tatovering som viser at jeg er mamma.

Det værste med å ta den var ikke å ta den(for tatovering er ikke vondt, syntes jeg da.) men det å se navnet hans i hundre forskjellige font typer. Se det stå Aleksander på mange forskjellige måter, igjen og igjen. Det ble helt forstyrrende for meg. Så jeg bare sa noen fort for å slippe å se de mer.. men min tatoveringsartist, som kjenner meg, ba meg bruke tid å se igjennom alle. Vi har ikke noen hastverk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fant min font, og vi la på dato unner håndavtrykket. Han er den første som har reagert på datoene(16.05.2018-14.05.2018). Men de er jo i feil rekkefølge Rikke? Nei, det er fødtdato først, også dødsdatoen etterpå. Da så jeg han også viste smerte i øynene sine. Jeg var i samme «modus» da, som nå, at jeg er distansert fra følelsene mine, så jeg kjente ikke så mye på noe annet enn å se navnet flere ganger.

Men jeg kjente for første gang på, tenk om jeg angrer? Jeg har aldri tenkt sånn før når jeg tar en tatovering, jeg har ikke tenkt tanken av å angre en gang. Men nå kjenner jeg på det at jeg er litt redd for hva mennesker skal kommentere når de ser den. Det er et stort håndavtrykk som viser at han var en fult utviklet gutt, men den viser også navnet hans, og de så ekstremt feile datoene. Selvfølgelig kommer noen til å spørre. Jeg har tydelig marked på kroppen min at jeg har en sønn, men det står også dødsdato på den?

Det er sååååååå feil, men det er også helt rett å ha den der med dato og navn.

Det er så rart å se på armen min nå, for jeg føler håndavtrykket er så stort. Men det er akkurat samme størrelse som avtrykket som er direkte fra hans hånd. Likevel føles det for stort til å være hans bitte lille søte nydelige hånd. Hele hånden hans utstrekt fikk plass i håndflaten min. Han hadde en så perfekt liten hånd at jeg forelsket meg helt i å ta bilder av dem. Og nå er jeg så heldig å ha avtrykket av hans vakre lille hånd på armen min.

Aleksander min vakre sønn, du som mamma savner mer en noen andre i verden. Du som gjorde meg til mamma. Du er min englesønn, og jeg din englemamma❤️. Elsker deg mer enn jeg trudde var mulig å elske noen.

Jeg leste noe her om dagen som jeg syntes var veldig vakkert skrevet:

Mamma, jeg forsvant ikke. Jeg flyttet meg bare fra magen din til hjerte ditt❤️

#minnetatovering #sorg #etbarnforlite #tatovering #minsønn #englebarn #englemamma

Skrevet 05.Juli 2018

Jeg har nå vært ute to ganger og «festet» litt. Ene gangen på paraden(Prade i Oslo) og andre i går på en konsert(Kadetten). Og jeg må si det er ikke meg mer selv om jeg gjør det. Jeg vil mye heller sitte med noen venner samlet og spise god mat og ha en god stemning rundt bordet. Jeg reagerer så mye på mange rare ting ute. En av de er, hvorfor har foreldre med barn på konserter der hvor folk er drita fulle? En ting er om foreldrene er edru(eller tatt et glass), men når du ser at de har drukket mye da kjenner jeg at jeg blir forbanna. (Ja jeg vet det er normalt for oss som har mistet at vi kan reagere på sånne ting, men jeg holder det inni meg og kjenner bare på urettferdigheten av at dems barn lever og ikke mitt).

Jeg tenker faktisk ikke sånn om jeg ser barn til vanlig nå, i butikken eller andre steder så tenker jeg mer, dere vet virkelig ikke hvor heldige dere er.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men der hvor jeg ser det jeg mener er feil med hvor barn skal være, eller foreldre som oppfører seg «dårlig» reagerer jeg ekstremt. Hvem tar med en tre åring på en konsert der foreldrene drikker, og musikken er så høy at den kan ødlegge hørselen dems??? Jeg kunne selv tatt med mitt barn på en konsert(med hørselsvern på barnet) og jeg ville ikke drukket! Er ikke det en selvfølge, eller har jeg blitt totalt hønemor?

Hvis jeg ser barn oppføre seg dårlig i butikken så syntes jeg ikke at de er dårlige foreldre, jeg tenker mer så heldige dere er som har et barn. Og jeg hadde aldri tenkt det før, da hadde jeg irritert meg over oppdragelse(irriterer meg fortsatt over barneoppdragelse, gammel barnehagetante vane). Jeg har alltid vært veldig glad i barn, men mistet litt det å knytte meg til de når jeg skjønte at jeg ikke kom til å få selv. Men når jeg gikk gravid med Aleksander så begynte sakte som sikkert det at jeg kunne begynne å knytte meg til barn igjen for jeg skulle jo få en sønn selv.

Nå som jeg har mistet min sønn så kjenner jeg aggresjonen for de som ikke har opplevd dette(aldri i verden at jeg ønsker at de skal oppleve dette heller), men jeg har virkelig aggresjon mot de. De som ikke forstår hvor heldige de er for å ha sine barn. Hvor ekstremt viktige de er, og hvor fort lykken kan rives vekk så man må sette så utrolig pris på de, og ta vare på de som de skattene de er. Jeg sier ikke fri barneoppdragelse for det er jeg imot, (rammer skaper trygghet.), men jeg sier at barn skal vel kanskje settes pris på litt mer enn at de blir dratt med på en fest mens foreldrene drikker?!? Er det ikke bedre da å dra på en konsert å la de oppleve den trygge siden av konserten, med en mor og en far som ikke drikker og er der for barnet når de trenger det?

Jeg hatet at folk drakk når jeg var barn. Jeg er født på åttitallet, og da var det nok mer vanlig, men når jeg ser det nå etter å ha mistet at foreldrene er synlig beruset også ute blant flere som drikker så syntes jeg det er så på tryne at det koker i meg.

Barna fortjener trygge personer rundt seg til all tid! Jeg er ikke mot et glass vin til maten hjemme,(jo egentlig litt. En person kan ta et glass vin, men den andre kan ikke i mine øyne. Da den andre må være kjørbar om det skjer noe, om man bor så langt unna ting som jeg gjør.) Jeg var litt sånn før jeg mistet også, trur det er derfor alt med alkohol er så ekstremt feil for meg nå, men likevel så drar jeg ut å gjør det?!?

Er ikke det rart at mammadelen i meg skriker at det er feil sted å være for en ny mamma, mens mammaen i meg som har mistet skriker du trenger folk, du trenger hvertfall å late som du koser deg, eller bare prøve å kose seg om det går, ellers går du under. Det er så rart å prøve å forstå sorgen i meg. Jeg skulle egentlig vært her nå med en baby i armene mine! Isteden sitter jeg igjen med et helt totalt annet menneske som føler på så mye nytt og rart, og har en smerte i seg større enn man egentlig kan beskrive. Jeg vet i meg selv at ingenting jeg gjør akkurat nå er feil, jeg lar meg selv få lov til å gjøre det jeg vil. Det som jeg trenger nå, men mammaen i meg sier i mot så mye, og banker meg selv opp ekstremt mye for alt jeg gjør. Jeg har dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør? jeg føler at alt er feil uansett hva jeg gjør. Og det er det! Jeg gikk ni måneder gravid, og var forberedt på å bli en praktiserende mamma. Jeg forberedte meg på mammalivet. Jeg forberedte meg aldri på å miste, og å bli en ikke praktiserende mamma som sørger og går rundt som en høne uten hode om dagen.

Som pappaen alltid har brukt som en dårlig unnskyldning for sine handlinger, den sier jeg nå:

Jeg styrer ikke menneske mitt, jeg bare er med på veien den går.

#sorg #etbarnforlite #englebar #englemor #minviisorgen #dagbok #lub

3. Juli 2018

I dag er jeg tilbake til en rar og jævlig dag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sorg er det virkelig ikke noen fasit med. Våknet med vondt bekkenet, og i går var jeg så bra at jeg vurderte å droppe behandlingen min i dag. Og i dag er en faktisk grei dag til å ha så mye smerte i seg. Jeg føler meg nesten oppegående selv om jeg vil helst gråte. Jeg vil gråte, men det kommer ingenting. Jeg kjenner at jeg har «dyttet» sorgen bort så godt jeg greier de siste dagene, men jeg kjenner den ligger der. Jeg trur jeg har dyttet den så langt ned at jeg kjenner den er der, men greier ikke å ta tak i den. Hver gang jeg har holdt på å gråte de siste dagene har jeg svelget det ned og gjort alt jeg kan for å ikke begynne å gråte, og jeg har greid det. Men helt ærlig så virker det ikke ut som det er noe sunt i å gjøre det jeg gjør nå, men jeg greier heller ikke å velge noe annet.

Jeg vil kjenne alt jeg har inni meg, men greier ikke og orker seriøst ikke akkurat nå å kjenne på noe. Jeg ønsker kun å numme det ned, bare være med folk, og være «normal».

Jeg har behov for å bare være, jeg orker ikke å være og å bære sorgen samtidig. Sorgen dytter jeg så godt jeg kan ned, og bare rømmer i oppgaver, mennesker og alt jeg kan rømme i. Jeg greide tidligere ikke å “rømme” i det hele tatt, så nå utnytter jeg det at jeg greier å på en måte rømme litt i andre ting og prøve alt jeg kan å ikke tenke på noe med graviditet, barn, familie og alt som har med mine tidligere håp å gjøre. Jeg later rett og slett som at jeg aldri har vært gravid. Og tenker at de siste syv ukene og de ni månedene før, det har aldri skjedd. Og jeg gjør alt jeg kan for å overbevise meg at det er sant.

(bilde fra stranden 3. juli 2018. Fornebu. Min første dag på stranden i år,mitt andre bad i sjøen i år.

Rart å ha mammakropp på stranden,  og vite at man har vært gravid og har født,og nå være ute blandt folk med mammakroppen uten babyen min. En skam, en hemmelighet, en følelse som jeg ikke kan beskrive )

4.juli 2018

I natt våknet jeg av frykten at jeg hadde mistet barnet mitt. Det tok meg litt tid før jeg forsto at det faktisk var sant. Det kom ingen tårer bare en stor klump i halsen som jeg svelget ned. Jeg vurderte noen sekunder om jeg greide å tenke mer på det, men byttet fort over på å lage meg en drøm jeg ville tenke på som jeg skulle sove til. Jeg kjente at sorgen er der(noe jeg innimellom tviler på akkurat nå, siden jeg leker så mye «normal», og dytter alt vekk.), men skjønte i natt at den er der like stor som om jeg mistet han i dag. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg greier å leke «normal» de siste dagene, men jeg gjør det. Jeg føler jeg heller ikke gjør nok, selv om jeg gjør mye mye mer enn det jeg gjorde sist uke, men helst vil jeg være opptatt med folk fra jeg åpner øynene til jeg sovner. Jeg savner nesten den meg som var så å kjente på sorgen at jeg ikke greide å bevege meg, jeg savner å savne sønnen min så mye som jeg lå og kjente på da. Nå, med en gang jeg kjenner noe som kan sette meg ut svelger jeg det ned eller dytter det bort. Og jeg greier ikke noe annet enn det.  

Jeg vet ikke om kroppen min er i noen form for overlevelsemodus, eller om jeg ikke bare takler smerten eller hva som skjer.

Jeg snakker så vidt om han om dagen, jeg syntes det er vanskelig at jeg ikke snakker om han, og det er vanskelig å skulle snakke om han til «normale» folk så da dropper jeg det heller og kommer nok innimellom med litt rare ting å si. Som i går bare viste jeg bilde til noen som ikke har sett han før og sa; han ser jo bare ut som han sover, ikke sant? Jeg skjønte noen sekunder etter at jeg hadde sagt og gjort det at det var feil. Jeg gjorde det uten å snakke om han først, og uten å spørre personen om dem ville se. Det kom på så jævlig impuls greie at jeg ikke tenker først. Jeg har aldri vært så impulsiv med ord eller handlinger før, jeg tenker vanligvis før jeg snakker eller gjør noe. Men i det siste så sier jeg så mye feil? jeg sier ting til folk jeg vet ikke passer seg, og kan tenke over ordene jeg har sagt er sårende for de jeg sier det til, og banker meg selv opp etterpå fordi jeg har sagt feil ting. Jeg gjør det bare mer og mer også. Jeg vil jo ikke såre noen, og vil jo tenke før jeg snakker, men det går ikke alltid nå. Jeg sier så mye feil at jeg er blitt nervøs for å snakke med folk også. Jeg hører at jeg kan si ting aggressivt, eller som en bedreviter, eller nedverdigende, og jeg liker det ikke. Jeg vil jo snakke fra levra, som det kalles, men ikke si og gjøre ting som setter ut eller sårer folk. Jeg vet ikke om dette er «normalt» eller om jeg faktisk er på overload? Er hjernen min på et overlevelsemodus, er den kortsluttet, har den gått over til noe annet eller er det blitt for mye for den?

#dagbokigjennomsorgen #etbarnforlite #sorg #englemamma

Hva og hvem som var støtte for meg i sorgen, rett etter. (Jeg anbefaler veldig å finne sin måte, men å prøve ut ting som andre anbefaler bare får å se om det funker for deg)

❤️LUB sine sider. LUB Likemanskontakt. (Godt å snakke med noen som faktisk har vært igjennom det man har opplevd, de forstår.)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

❤️Blogger jeg fant om folk som hadde mistet. (Søkte meg frem, leste, fikk en større forståelse og gråt masse.)

❤️BV forum, et skjult forum under vi som har mistet. (Det er flere forum og Facebooksider som man kan finne støtte i) BV forum– vi som har mistet, Facebook- et barn for lite og sikkert mange andre som jeg ikke vet om.

❤️Skrive ned alt jeg tenkte, og laget meg bloggen. Jeg fikk mye innsikt i meg selv, og i sorgen når jeg skrev, og skriver. Det er ofte man får ut følelser og orden på tankene på en annen måte når man skriver. Og det bidrar til en bearbeidingsprosess som er enklere å få en oversikt over og se sin egen prosess. Jeg anbefaler veldig å prøve å skrive litt ned. Skriv det som ingen i verden andre enn deg skal lese det først. Det er da jeg får ut mest.

❤️Kutte ut veldig mange så jeg hadde og har noen få, men gode mennesker å forholde meg til. (For mange mennesker å forholde meg til har vært mye for meg, også kan jeg heller velge å ta kontakt med de andre jeg ønsker litt etter litt.)

❤️Jordmor som var med på fødselen.(hun var der å tok i mot min sønn, så hun er spesiell)

❤️Min kiropraktor som behandlet meg i svangerskapet.

❤️Sykehuspresten som var det rett etter vi hadde mistet.

❤️Legen min som var og er en støtte ved å ikke dytte meg ut i arbeidslivet med en gang. Og snakke med meg en gang i uken, rett etter jeg mistet.

❤️Venner og venninner som var i begravelsen som også har vært der når jeg var gravid. Og den viktigste av alle for min del har vært min nabo og venninne som var der for meg når jeg var gravid og fortsatt er der❤️.

❤️❤️❤️Jeg ville vel anbefalt de fleste å snakke med en psykolog eller en profesjonell som du liker, for å ha noen som kan være der i lengre tid fremover.  (Jeg har ikke funnet min ennå.) Jeg vil også anbefale å lytte til sitt eget sinn og kropp så man tar ting som de kommer. Lag avtaler for å ha noen ting i løpet av uken, men det er helt greit å ikke dukke opp om du ikke greier det den dagen.❤️❤️❤️

#etbarnforlite #sorg #englemamma #hjertemor #hjelpisorgen

Jeg trudde aldri JEG skulle komme til dette punktet her i min prossess at jeg hater å være alene og er rastløs som fy. Kroppen vil ikke noe annet enn å bli i senga, men hodet vil ut. Jeg vil gjøre noe hele tiden så slipper jeg kanskje å tenke så mye.

I tre dager nå har jeg vært sånn, og i dag tok jeg til og med tiltaket å kjøre alene for første gang kun for å komme meg ut og bort fra å være alene hjemme. Jeg har seriøst et rastløst sinn nå. Hodet greier ikke å se på TV heller, for da begynner jeg med andre ting på mobilen for å slippe å tenke.

Jeg kjenner inni meg at jeg presser meg selv veldig hardt akkurat nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor bra det er å presse seg så mye kan diskuteres, og jeg kjenner at jeg kveles innimellom av gråt som jeg svelger for å slippe å bry andre med det, og jeg kjenner en klump inni brystet mitt som blir større og større. I dag har jeg til og med glemt å spise fordi jeg har så behov for å ikke være alene at jeg bare stikker og prøver å tenke på hvem jeg kan være med enn å dra hjem igjen alene.

Jeg har så utrolig behov for folk rundt meg nå, og kanskje bo på et sted som folk kan feste rundt meg 24/7 så jeg slipper stillheten. Jeg har ikke engang prøvd å si navnet hans i dag fordi jeg vet at jeg kommer sikkert til å knekke sammen hvis jeg sier det. Da vil jeg heller feste, gjøre ting eller bare rett og slett være med folk rundt meg. Det holder egentlig ikke med en person nå, for jeg trenger at jeg kan ikke snakke noen ganger og de bare skravler videre. For hvis det er stille må jeg snakke.

Det var ekkelt å kjøre bil i dag, ikke bare har jeg sett for meg mange forskjellige scenario i bilen som jeg kan dø av, selvforskyldt og ikke, men jeg har heller ikke kjørt uten å hatt gutten min i magen, så jeg har ingen i bilen mer som jeg må ta vare på. De følelsene påvirker meg mye når jeg kjører nå. Jeg er for det første redd for om jeg får et «utbrudd» når jeg kjører(at jeg knekker fullstendig sammen), eller om jeg får over meg å kjøre inn i en fjellvegg eller noe annet. Jeg prøver å forsikre meg selv at det går bra, men frykten er der veldig. I dag greide jeg å trosse frykten fordi det var verre å være hjemme alene med tankene mine enn å kjøre bort, så da skjønner jeg hvor mye jeg virkelig HATER tankene mine akkurat nå. Jeg føler jeg mer og mer «leker» «normal», men inni meg skriker noe og sier at jeg kan ikke bare gå tilbake til den gamle meg og tru at det går. Jeg må faktisk lytte og se om jeg kan ta et skritt av gangen. Jeg er veldig realistisk på alt, men det betyr ikke at jeg oppfører meg «riktig» for det.

Jeg føler jeg egentlig burde være skinnhellig nå og oppføre meg som en mamma, men det går bare ikke. Jeg kan ikke være skinnhellig uten barnet mitt, jeg trenger han for å oppføre meg som en mamma og ikke være totalt idiot. For ja jeg føler jeg oppfører meg som en idiot, og har gjort det i seks måneder bare på forskjellige måter.

Jeg føler jeg virkelig har nedgradert livet mitt til å bli å vente på å få delta i andres liv, ikke leve mitt eget liv. Men hvordan faen lever jeg mitt liv, når mitt liv, min fremtid og alle mine planer døde den 14 mai???

Hva er riktig, og hva er galt? Er alt jeg gjør nå galt? Eller er alt riktig fordi jeg kanskje aldri har vært mamma-material? Hva er å være mamma-material? Og hvordan lever jeg som et oppegående og ordentlig menneske?

Skrevet 1 juli 2018

I går var jeg for “første# gang i full offentlighet, og «lekte» normal. Det føltes hvertfall sånn. Jeg skulle bare en kjapp tur inn til Oslo for å få vipper hos min venninne for å føle meg litt bedre, og hvis jeg var i grei form skulle vi spise også.

Men vi(Jeg og min nabo) kom til byen, og følelsen ved å være der var veldig rar. Jeg begynte allerede å dytte så godt jeg kunne bort tankene mine og klumpen i halsen.

Jeg tok vipper og snakket med min venninne, men måtte hele tiden ta meg i å ikke gråte og prøve å dytte bort virkeligheten min. Så jeg måtte slutte å prate når jeg lå på benken for å kunne forsvinne inn i en god fantasiverden for å holde meg “normal”.. Og jeg greide det. Bekkenet verket allerede.

Det var paraden i byen og jeg har tidligere alltid vært på de dagene, unntatt i fjor. Og syntes den dagen er et høydepunkt på sommeren som er morsom og gøy å få med seg. Så vi valgte å spise litt, og se på toget etter det.

Vi spiste god mat og tok et glass vin ved siden av maten. Formen var grei akkurat da siden vi valgte å spise et sted inne som det ikke satt så mange mennesker på. (Jeg er egentlig ei Oslo jente, men flyttet dit jeg bor nå når jeg var gravid med Aleksander for at vi skulle ha et større sted å bo, og plass ute å leke på.)

Så gikk vi ut til folkemengden for å se toget. Vi fant en fin plass å se i fra. I begynnelsen så tenkte jeg ikke over noe bare fulgte med på toget og menneskene(og klagde på varmen.)

Men etter å ha stått der en stund kjente jeg bekkenet verke mer og mer. Tanken slo meg at jeg skulle spørre en av de som satt på stol om å få låne den litt fordi jeg er høygravid. Da slo det meg fort at jeg er jo ikke høygravid og det syntes heller ikke at jeg har vært det. Så jeg kjente meg litt satt ut og bare prøvde å forsvinne i å se på toget. Jeg ville ha med meg mest mulig, selv om naboen sa flere ganger at vi kunne finne et sted å sette oss ned. Jeg selv valgte å presse meg enda lengre.

Tilslutt så måtte jeg bare sitte, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle greie å gå engang så store var smertene. Men presset meg til å gå så normalt som mulig så ingen kan se det.

Vi kom oss inn på en bar, og naboen fant stoler til oss. Å komme seg opp på den stolen var et rent helvete. Fysiske smerter er så mye enklere å fokusere på at jeg la ikke merke til den psykiske før jeg satt litt mer behagelig til. Da kjente jeg hele meg ristet inni meg, tårene, hylene, smerten og alt skreik i meg. Vi bestilte to drinker, men jeg kjente at kroppen og sinnet mitt ville hjem. Naboen spurte om vi skulle hjem, men faen heller jeg vil prøve å være «normal». Jeg klagde på varmen, og svetten rant, men naboen kjente på meg og jeg var iskald. «Elefanten» sto allerede på brystet mitt(det er den eneste måten jeg kan beskrive angsten min på). Jeg dyttet alle ting enda lengre inn i kroppen, og drakk på.

Etter noen drinker, og toget endelig sluttet å gå, bestemte vi oss for å sjekke ut Prideparken. Jeg kjente jeg måtte, men hadde angst for å møte kjente siden jeg alltid pleide å være der med tidligere venner, og har veldig mange venner som alltid drar dit.

Vi gikk inn å tittet rundt, og kjøpte første glasset alkohol. Selv om jeg ikke var full eller veldig beruset så hjalp alkohol på modigheten min og på smertene. Jeg «glemte» de litt.

Vi danset og prøvde å kose oss(og ja jeg greide innimellom når jeg danset å kose meg). Jeg kjente ofte at alt i meg strittet i mot, men viljen og staheten min strittet mer på at jeg skulle være «normal». Jeg møtte heldigvis bare ei venninne av meg, og hun er bare søt og nydelig. Hun var full, men likevel klemte meg så jeg følte at hun skjønte at det var tungt for meg å være der. Så så hun tårene i øynene mine og svitchet for over på at hun måtte møte noen, men vi kunne ses senere. Jeg selv latet som ingenting, og jeg og naboen gikk videre i parken og tittet.

Etter flere timer i parken begynte jeg å dale mer og mer, og bekkenet begynte å bli så vondt at jeg snart ikke holdt ut, og sinnet mitt var ikke langt unna å kjenne at jeg klikket.

Så vi valgte å dra, den lettelsen av å sitte på toget hjem da, var virkelig god. Jeg kjente at vi måtte dra hjem.

Vi ble hentet på togstasjonen av en kompis av kjæresten til naboen, og kom oss hjem.

Hjemme spiste vi og drakk mer, helt til jeg kjente at jeg måtte legge meg.

Jeg våknet midt på natten klokken fire av hyl grining og smerte som tok hele meg som jeg ikke greide å holde tilbake. Det var så mye å bearbeide, og så mye smerte holdt tilbake at jeg bare lå å gråt i senga i noen timer til jeg sovnet igjen utmattet.

Så våknet jeg igjen klokken seks av smerter i hele kroppen. Tårene ennå rant, det var akkurat som jeg hadde gråti mens jeg sov, for puta var våt og jeg greide nesten ikke å se igjennom øynene. Jeg sovnet igjen av at jeg var utslitt.

Våknet siste gangen klokken ni og bare lå der helt utmattet med øynene åpne, men greide ikke å gjøre noe. Smerten var stor, tårene hadde stoppet, men jeg kjente at jeg var totalt utslitt etter dagen i går, og natten. Jeg lå det bare stille i noen timer før jeg orket å bevege meg ut av sengen.

Jeg har litt jeg må gjøre i dag også, men nå forstår jeg veldig at å presse meg mer enn det jeg faktisk greier er ikke bra i det hele tatt. Jeg må nok lytte på meg selv, selv om jeg veldig skulle ønske jeg kunne være «normal» igjen.

Jeg er ikke «normal» mer. Det er virkelig et før og etter. Det er en Rikke før Aleksander døde, og en Rikke etter.  Og hun som er etter, må jeg lære meg mer å lytte på, og forstå at hun virkelig er ikke den Rikke jeg kjente før jeg mistet.

Livet før, og livet etter man har mistet.

Aleksander har ikke bare forandret meg med at jeg fikk lov å bære han, men han forandret meg med at han ikke fikk lov å leve ogaå. Trur ingen blir like etter en sånn smerte, og ingen kan bli 100% «normale» etter å ha mistet sitt barn. Som min LUB kontakt sa, vi LUB mennesker er en egen rase. Og ja de tingene vi gjør vil være «normalt» for oss som har mistet, men å være «normal» er nok ikke sunt etter å ha mistet for da undertrykker man nok mye for å være det. Jeg er en ny person, og må bli kjent med meg som en kvinne som har mistet sitt barn. Jeg greier fortsatt ikke å forstå dette. Jeg prøver fortsatt å forstå om jeg i det hele tatt har vært gravid, men vet at kroppen min og sinnet mitt husker hele tiden selv om jeg ikke ønsker alltid å huske.

Jeg er en «normal» kvinne som har mistet sin sønn. (Og det finnes ikke noe “normalt” med det å miste sitt barn)