Jeg må si jeg liker å møte mennesker som ikke har problemer med å snakke om det jeg har opplevd, og at man kan snakke naturlig til de om det. Jeg liker å kunne snakke om at jeg har vært gravid som alle andre. Og ja kroppen min er ikke lik det den var før jeg var gravid. Når jeg ser andre svarer på forumer eller andre steder at kroppen dems er tilbake til der den var før de ble gravide så lurer jeg virkelig på hvordan det er mulig. Min kropp før jeg var gravid var veltrent, stram og slank, og jeg hadde ikke mye fett på kroppen, hadde heller mye muskler. Ja jeg har fått av meg alle kiloene jeg la på meg i graviditeten, men kroppen er totalt annerledes. Og jeg vil si at jeg hadde nok ikke brydd meg så mye om det, og heller ikke på samme måte, om Aleksander hadde levd nå. Jo fordi da kunne jeg sagt at kroppen brukte ni måneder på å bli sånn, og ja jeg har mammakroppen.Men nå, uten en baby, føler jeg hele kroppen min er feil. Jeg vet jeg selvfølgelig må trene for å få tilbake nogenlunde den kroppen jeg hadde, men kan ikke begynne med vekter ennå når bekkenet og ryggen er fortsatt jævlig, og ikke trur jeg at jeg finner energien til det nå heller. Og ja jeg har en mammakropp nå. Jeg har større lår som ikke passer i mine gamle bukser, å ja de er av fett, og ikke av muskler som jeg hadde før jeg ble gravid. Rompa er ikke den samme, den er større, men også vablete som magen min er. Jeg har fått cellulitter på lår og rompe, noe jeg ikke hadde tegn til før. Puppene mine er større, men også mye mykere. Ja, kroppen min er en mamma kropp, men jeg misliker den ekstremt mye nå i varmen som man trenger å gå med mindre klær, nå som det er badetid, og bikinitid. Ja jeg har en helt normal kropp om hvem som helst hadde sett den. Men den føles ikke ut som min kropp. Jeg liker den ikke fordi den mistet Aleksander, og jeg liker den ikke fordi den har gått igjennom forandringer i ni måneder, og jeg har ingenting å vise for det annet enn sorg og en kropp som ikke er pen, og ikke er meg mer. Jeg aksepterer kroppen min innimellom når jeg er alene, og jeg liker den når jeg ikke har på klær. Men med klær på føler jeg den er gigantisk, og med bikini ute blant mennesker føler jeg med ikke tilfreds i det hele tatt.
Jeg hadde ikke syntes jeg hadde en fin kropp om jeg hadde sett meg i bikini, og ingen steder på kroppen min ser man at jeg har vært gravid og at jeg har født, så da ser jeg kun ut som ei jente i 30 årene som ikke trener og spiser usunt.
Jeg har i alle år hatt komplekser med kroppen min, men aldri på denne måten. Nå er den liksom helt feil. Denne kroppen bar et lite menneske i mange måneder, og det syntes ikke. Så kroppen min er jo helt fantastisk på den måten, men uten en baby i armene som sier hva kroppen har gjennomgått, er den helt feil. Og den er helt feil fordi den ikke greide å bære frem et levende barn engang, jeg fødte en død sønn!
Denne kroppen her har vært uten nærhet fra andre så lenge at jeg føler det er noe galt med alt. Hvem vil liksom se på denne kroppen å syntes den ser bra ut? Jeg vet realistisk at jeg ikke tenker sånne tanker om andre når jeg ser på de, og at jeg har en helt «normal» kropp, men den føles ikke min ut nå, og jeg har et veldig anstrengt forhold til den. Jeg vet ikke om dette er vanlig bland de som har mistet, eller mødre generelt, eller rett å slett det å være en kvinne, men ja denne kroppen greier jeg ikke å akseptere. Jeg var vel en av de som hadde et veldig godt forhold til kroppen min når jeg var gravid, ikke at jeg følte meg veldig sexy eller noe, men jeg likte den, nei rettere sagt jeg elsket den med Aleksander inni magen min. Og jeg følte den var min(men litt på lån også, og litt alienkropp).! Denne kroppen jeg har nå er ubehagelig å bo i. Denne kroppen liker jeg ikke, men jeg må bo i den.
Jeg tok gravidbilder hele veien igjennom svangerskapet, og har tatt noen etter, å ventet, å ventet på at jeg skal få en kropp jeg aksepterer tilbake. Men selv om jeg er 20 kg mindre så føler jeg meg større nå enn jeg noen gang gjorde i svangerskapet. Æsj, tenker jeg ofte når jeg går forbi speilet, og andre ganger kan jeg smile å være stolt, og tenke at denne kroppen bar jeg Aleksander i.
Jeg skal, og vil trene kroppen min tilbake, men samtidig vil jeg ha denne mammakroppen som bar min sønn. Jeg blir sliten av at jeg er så ambivalent.
Jeg begynner allerede å bli alt for vant til å skjule mine psykiske smerter. Jeg føler jeg gjør det automatisk, og gråter mer og mer alene isteden for med mennesker.
Når jeg er alene har jeg også null energi å føler at jeg er mer tom inni meg enn jeg kan forklare. Jeg hadde null energi når jeg var på slutten av svangerskapet, men dette er virkelig en annen utmattelse. Jeg finner liksom aldri energi noe sted. Men når jeg er alene føler jeg meg ikke ensom på samme måte mer, fordi jeg har tomheten og tårene som holder meg med selskap. Jeg vet utad så kan jeg se veldig «normal» ut nå, men inni meg er jeg helt annerledes. Jeg later som om jeg er positiv til fremtiden, og tvinger meg selv hele tiden til å tenke positivt og å snakke positivt, men for å være helt ærlig så ser jeg bare tomhet og mørke over alt.
Jeg ønsker meg flere barn, men kjenner samtidig at savnet over akkurat han jeg mistet kan bli større når jeg blir eventuelt gravid med et annet barn. Jeg vil aldri være gravid med han igjen, jeg vil aldri kunne kjenne sparkene hans igjen og jeg VET at jeg aldri får han tilbake. Jeg selv forventer at jeg skal være «normal» rundt folk. Sinne inni meg er stort ovenfor mange, og jeg har mye jeg ønsker å si til folk. Men den rasjonelle hjernen min tar over, og lar meg ikke få lov til å ta noe av mitt utover andre, fordi jeg vet «dessverre» bedre.
Nå har det nesten blitt en vane at jeg må trekke meg tilbake litt hvis jeg er med andre så jeg kan gråte tårene mine alene, si stygge ting om folk, kjenne på at jeg aldri får sønnen min tilbake og kjenne på hvor slitsomt det er å ha det sånn her hele tiden.
Jeg føler nå at jeg må nesten ha en grunn til å gråte, det må liksom være noe som trigger det for at det er greit å gråte foran andre. Men sannheten er at jeg holder meg selv tilbake og leker «normal». Sannheten er at hver gang jeg snakker om fremtiden min positivt så hører jeg hodet mitt skriker alle de tingene jeg egentlig føler. Jeg hører hodet mitt si at du vil aldri få det godt uansett hva du gjør. Du er damaged goods!Jeg trudde jeg var det før jeg mistet, men nå er jeg det garantert. Hvem vil ha en sørgende venninne, kjæreste, mamma, datter eller hva enn jeg er for folk, resten av livet? INGEN! Derfor leker jeg positiv, reflektert, den Rikke folk forventer å se. Den Rikke som det er naturlig for meg å vise til andre. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å føle det sånn som jeg viser til andre, eller om jeg faktisk nå er så ødelagt at jeg ikke noen gang kommer til å kjenne på det gode uten å ha alt det vonde i meg?
En av mine greier har alltid vært å bryte isen og å late som ingenting ved å spøke masse, og gjerne om morbide ting og/eller sarkastiske ting som mange ikke tørr å si, sånn har jeg alltid vært. Jeg legger merke til at jeg fortsatt er sånn, mens nå inni meg så har jeg så mange verre ting jeg kunne sagt på lager som ikke passer seg. Jeg sier sikkert mye morbide ting allerede, men tenk så mye jeg har på lager når jeg allerede spøker masse om det. I dag skal jeg rydde, og ja jeg SKAL rydde. Men å komme meg dit er det en så mye lengre prosess enn jeg skjønner selv. De andre gangene har jeg brukt dager på å komme meg selv til det punktet å ta bare litt, men i dag skal jeg ta alt fordi ei søt jente skal vaske hjemme hos meg i morgen. For jeg greier faen meg ikke det engang! Jeg later som at jeg greier alt når jeg er med mennesker, men tru meg jeg pusher meg selv så jævlig for å få til å gjøre de tingene som får meg til å virke normal at du vil ikke tru det. To måneder har gått, to fuckings måneder! Jeg føler jeg burde greie å gjøre ting nå. Jeg burde kunne være den Rikke som alle forventer at jeg skal være, så jeg er den utad. Men når jeg kommer for meg selv så er det en så øredøvende tristhet, tomhet og smerte i meg som skriker og som ber meg om å skjerpe meg så jeg faktisk kan være «normal». Og noen dager greier jeg å «legge det vekk», men det henter meg inn igjen. Når jeg ikke greier å holde det tilbake mer så kommer det som en eksplosjon som sprenger inni meg, og alt av mørke kommer over meg. Jeg greier nå også å sette det på pause om jeg er midt i en av disse eksplosjonene så kan jeg sette det på pause for å svare normalt på en telefon eller en melding, jeg skrur meg nesten av for å gjøre det. Jeg føler at jeg er så merkelig nå at den fornuftige oppegående meg, ikke forstår meg selv engang. Når skal jeg noen gang føle meg normal igjen ? Aldri, trur jeg. Jeg får bare leke det så lenge som mulig og håpe på at jeg blir det, og at ingen ser at jeg faktisk er et så ødelagt menneske at man burde holde seg langt unna meg for å ikke bli ødelagt selv. Jeg er ikke bare en sørgende mor, jeg er hele, altså hele min fortid med dritt i tillegg.
Jeg må nå si det jeg ikke vil si, men jeg skjønner at Aleksander gikk bort for jeg er ikke mamma-materialet. Han har det helt sikkert bedre der han er nå enn med et menneske som meg som har så mye bagasje å bære med seg i livet. Jeg håper hvertfall for alt i verden at han har det bra, det er virkelig det viktigste i livet for meg. Jeg skjønner også pappaen til Aleksander, og at han ikke ønsker meg som en relasjon i livet sitt(for selv om han har fortsatt kontakt, føles det noen ganger, eller mange ganger at det kun er fordi han trenger støtte i sorgen, ikke fordi jeg er meg, eller fordi han ønsker å ha en relasjon med meg fremover), fordi jeg er sikkert klok, snill etc(det er ikke det, og jeg har lært av andres og mine feil.) men fordi jeg har opplevd mye. Jeg er vel egentlig en som burde holde meg for meg selv så jeg kan få ut mitt alene uten å byrde andre. Jeg har blitt arret for mye i livet mitt, og jeg trur de arrene bærer jeg usynlig. Men kommer noen nær meg så kan jeg love deg at de glimter til og du vil skjønne at jeg har vært igjennom for mye hittil, og det stopper sikkert ikke nå. Ulykkesfugl som de kaller det. En bragd for andre.
Så jeg kan heller bruke mine erfaringer i livet til å hjelpe andre så de slipper å bli så ødelagt som meg.
Tidligere tenkte jeg at det var en velsignelse at jeg hadde så mange arr og så mange traumer jeg hadde opplevd, fordi jeg forsto mer av livet etter det skjedde, enn før, og det hadde gjort meg til det menneske jeg var. Men nå føler jeg at jeg har nådd en kvote som jeg ikke greier å takle. Før var jeg «bare» jenta som hadde en grusom barndom, oppvekst og flere traumer som hun hadde lært av, og vokst av. Nå er jeg ikke den personen mer! Ja, jeg har lært hvor jævlig livet kan være, og hvor jævlig det er å miste et barn, men å vokse av dette trur jeg dessverre ikke at jeg greier. Jeg trur ikke jeg greier å late som dette ikke har skjedd, eller å komme meg videre. Dette definerer meg! Dette har ødelagt meg! Jeg kan mye om psykologi og om menneskes væremåter, lest og lært så mye jeg kan igjennom årene. Trudde aldri at det var traumer som man ikke kunne jobbe seg ut av og ikke lære seg å leve med.
Jeg forstår mye av masse, men ingenting av dette.
Skal jeg liksom gå videre å leve som en normal person? Eller skal jeg være den ødelagte meg å vise verden at det er et bristepunkt for alle som man ikke kommer seg tilbake fra?
Jeg vet ikke om jeg greier å være personen som skal ha overlevd alt det jeg har opplevd. Jeg vet ikke om jeg vil det engang. Nei jeg sier ikke at å ta livet sitt er noen løsning, for det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg er for fuckings omsorgsfull ovenfor personer som er glad i meg for å gjøre det, og jeg har opplevd det nært i familien selv, og unner ingen den smerten der heller. Så jeg vet at valget mitt vil alltid være å leke «normal» og late som man lærer masse av dette, og å gå videre, for det er sånn man skal gjøre når man er et godt menneske. Nei, jeg er ikke sterk og hater at folk trur at jeg er sterk. For inni meg har jeg skreket hele livet etter at noen skal bære smerten min med meg(og gjerne for meg), men nå skjønner jeg veldig godt at ingen kommer noen gang til å bære den med meg, eller for meg. Jeg bærer den alene, og vi lever alle alene. Det er ikke en depressiv tanke, men en sann tanke. Ingen andre kommer til å kjenne akkurat det jeg eller du kjenner, oss selv er de eneste som føler akkurat det vi føler. Dine tanker er dine. Og hvert menneske er unikt. Men vi kan alltids håpe på å møte mennesker på veien vår som er gode, og som man kan dele livet med. Vi kan håpe, men det håpet der må jeg slutte med for jeg unner ingen å ha meg som en bagasje med i livet sitt. Jeg har alltid sagt det før, og det samme mener jeg nå, alle mennesker er midlertidige. Hvertfall i mitt liv! Og det har jeg virkelig opplevd. De som sier de blir der livet ut er vanligvis de som holder kortest. Jeg er mammaen til Aleksander, men også han var her kun kort tid, så jeg kan ikke si jeg har opplevd noe annet enn midlertidige mennesker. Jeg er heldig å har noen venninner jeg har hatt en stund, men de forsvinner nok de også til sine egne liv uten meg. Alt er midlertidig. Man har kun seg selv. Det ble sagt i helgen som var, å det gir meg mening, men sagt på en annen måte: Vi alle har kun en sikkerhet i livet og det er, at vi blir født og vi dør(men det er heller ikke helt riktig, alle får ikke engang muligheten til å bli født levende. Noen dør før man blir født.). Så sikkerheten i livet er kun død, vi alle skal dø engang, alt i mellom er en usikkerhet, og det kalles livet(noe jeg akkurat nå ikke har så mye til overs for). Men hvis man har mulighet, og kjenner glede i livet, grip det! Det er ingen selvfølge at man skal kjenne glede, kjærlighet eller andre gode følelser.
Jeg ble gravid i august(og både jeg og pappaen husker akkurat når vi ble det for det var magisk det også), ikke at jeg ennå visste noe om det lille mirakelet som lå i magen min. Den 21. September2017 var da jeg mistenkte at jeg var gravid fordi jeg hadde ømme bryster og kvalm som fy(kastet opp ved nesten alle lukter, og det ble verre de siste dagene), så jeg tok en test. Uten å vite hvilket mirakel som lå i magen min tisset jeg på pinnen som jeg nesten garantert visste at ville bli negativt, men nei den var positiv.
Mye negativt skjedde under hele svangerskapet, men det er ikke noe jeg ønsker å fokusere på akkurat nå.(og mye mer enn det jeg skriver her. Men jeg kan kanskje skrive om det en annen gang)
Jeg tok første gangen tul(Tidlig ultralyd) i uke 8. Det er første bildet jeg har av deg vakre Aleksander, er hjerte som dunket inni meg som ikke var mitt hjerte. Jeg skjønte allerede da at du var mitt lille mirakel, tenk at jeg var så heldig at jeg kunne bli gravid, og tenk så heldig jeg var at jeg kunne få bære akkurat deg i magen min.
Jeg fikk lov til allerede begynne å drømme om deg og snakke med deg i mine drømmer. Der var første gang jeg hørte navnet ditt, du fortalte meg det i drømmene mine. Andre gangen jeg hørte navnet ditt var fra fadderbarnet mitt som fortalte det når jeg var på besøk hos de. Aleksander!
Jeg begynte meg å lære meg å strikke for at du skulle ha noe som jeg, mammaen din, hadde laget til deg. Og jeg strikket mye, og kun til deg i tankene mine og jeg kunne allerede ta meg selv i å snakke med deg ofte. Alle disse tre tingene på bildene er med deg i kisten din nå, teppet for å holde deg varm, bamsen som mamma laget til deg for å holde deg med selskap, og tøfflene for at tottitene dine ikke skulle være kalde.
Jeg visste fra første stund at du var gutt, mirakelgutten som bodde i magen min. Jeg begynte allerede på den tiden å lage babybok til deg så vi begge kunne huske alt det viktige, og gledene. Jeg begynte tidlig med rutiner. På denne tiden begynte jeg allerede å etterligne pappas stemme så du ble vant til den også, og jeg sang eller leste til den hver kveld.
I uke 17, dro jeg på neste tul for å få vite kjønnet ditt, det var den eneste dagen jeg tvilte på om du var gutt. Men jeg fikk en sterk bekreftelse av han som tok ultralyden at du var en gutt, og jeg kjente meg ennå sikrere på at vi hadde en god kontakt fra starten og at jeg skulle gjøre alt det beste i min makt for at du fikk det bra i magen og i livet❤️ på denne tiden flyttet du og jeg(du hadde ikke så mye valg siden du var i magen min😉), vi flyttet til et større sted for å bli en familie, et rolig sted og et sted du kunne leke trygt ute. Jeg flyttet fra midt i Oslo til en gård i Bærum. Så du skulle få den beste oppveksten jeg kunne gi deg. Her fikk vi enda sterkere rutiner sammen i vårt nye hjem.
Nyttårsaften 2017/2018 var første gang jeg kjente deg fysisk i magen min, jeg og pappaen din var sammen den dagen, og det var du som lagde høydepunktet den dagen med dine mini dunk/bobler.
I uke 20(bildet over skriften) hadde vi vår Oul(ordinær ultralyd), der fikk vi se deg og hvor vakker du er, for første gang. Jeg følte meg heldig for den lille tiden vi allerede hadde hatt sammen da(20 uker), den lille gutten i magen så 100% frisk ut og vi fikk mange fine bilder av deg. Du var mye vakrere enn vi hadde forestilt oss❤️.
I uke 24 tok jeg vår første 3D/4D ultralyd, Åhh Gud for en spennende opplevelse det var. Jeg så deg helt, akkurat som du skulle vært utenfor magen min. Du var veldig lik pappaen din der. Og jeg var så heldig at jeg fikk se deg vinke til meg(det var selvfølgelig bare en hånd opp som krommet seg, men nærmere et vink får man ikke❤️). Jeg syntes du så litt ut som en gammel mann på de bildene, men min gamlemann da😊. Velsignet følte jeg får at jeg hadde fått sett deg igjen i magen min.
Det neste jeg gjorde var å pusse opp rommet ditt, jeg ville gjøre det helt perfekt for deg. Du dunket og tulla mye i magen de dagene vi pusset opp(Naboen min hjalp mye til med opppussingen.) Jeg ville ha et fantastisk rom til deg som lyste opp at mamma hadde gjort sitt beste for deg.
Du var fra første dunk i magen en karatekid. En karatekid som sparket hardt og ofte. Du fortryllet meg med dansingen din i magen min. Det var helt umulig å kjøre bil med musikk på for da danset du så mye at jeg mistet konsentrasjonen noen ganger. Du var virkelig vill etter musikken min.
Den vakre mageboeren min var tydelig, lett å lese og veldig vant til rutiner og trygghet som jeg prøvde så godt jeg kunne for å gi deg akkurat det. En vanlig dag for oss med våres rutiner var at jeg våknet av bekkensmerter, og lå i sengen og snakket rolig til deg til du også våknet. Vi pusset tenner mens du sparket også spise frokost. Rett etter frokosten hikket du vanligvis, og hikkingen fikk jeg så vondt av I begynnelsen siden jeg selv hater å hikke, men dine hikk var nydelige, og jeg satt vanligvis å ventet til du var ferdig. Vi gjorde alt vi skulle igjennom dagen, men om jeg glemte å snakke kunne du sparke harde spark å si at du var der og mamma måtte huske å skravle litt med deg(er ikke alltid man snakker så mye når man bor alene og ikke møter så mange iløpet av dagen.) Men han kunne også sparke sånn på ikke passende tidspunkt, som venterommet hos legen, butikken eller andre offentligesteder som det ikke passer seg å sitte å prate til seg selv, men du ga deg ikke til jeg pratet til deg❤️😜. Du virket som en liten ramp allerede i magen, og jeg elsket det.
Den siste ultralyden tok jeg I uke 27, og de bildene og den opplevelsen er noe jeg er så utrolig takknemlig for❤️. Den ultralyden dro både jeg og pappaen din på. Du gjemte deg I bekkenet mitt med hendene foran ansiktet ditt I starten. Ul mannen prøvde flere ganger å få deg til å snu deg, men jeg ble utålmodig tilslutt og ble streng I stemmen og ba deg vise deg selv til oss. Og vips så snudde du hodet ditt og tok med hendene❤️. Tur hjerte mitt hoppet litt da når jeg så du hørte det jeg sa. Så tok han mange bilder av deg. Men jeg måtte bare prøve å snakke til deg, og det mest fantastiske skjedde når jeg snakket til deg, du smilte og lyste opp. Seriøst så jeg rett tenkte jeg? Jeg prøvde igjen å snakke med deg og du smilte igjen❤️ I dag takker jeg for alt I verden den opplevelsen og de bildene fra dem dagene der. Jeg så at du hørte mammas stemme I magen og jeg fikk mer bekreftelse enn det jeg hadde trengt til å forstå at vi hadde en god kontakt. Du kjente meg allerede, og jeg fikk bekreftelse på at jeg kjente deg jeg også. Mitt lille mirakel som bodde i magen min. Det var du og meg❤️. Den dagen på ul, var den eneste gangen du har sparket tilbake til noen andre enn mamma, du sparket tilbake til pappa. Og det gjorde dagen min også spesiell, du visste at det var pappaen din som kjente på magen til mamma, for ingen andre hadde du sparket tilbake til før eller etter andre enn mamma.
Jeg var heldig som kjente deg i magen godt, vi var heldige at vi fikk så mye tid sammen. Og jeg trur siden jeg bodde alene så la jeg ekstra merke til alt, og fikk sjansen til å virkelig legge merke til hver lille ting. Jeg var aldri alene når du var I magen min, jeg følte aldri at ensomheten tok meg for jeg hadde deg som sa I fra til meg at du var der. Under min svangerskapsdepresjon så strøk du meg på innsiden av magen, det var du som holdt meg oppe da. Det var deg jeg figthet for da. Du tok vare på meg og jeg på deg. Jeg elsket de dagene der du hele tiden sa I fra til meg at nå er det tid for dansing og vi danset sammen I stua, dusjen, soverommet, og du danset med meg I magen min. Det var så rart at du allerede hadde så mye personlighet der inne. Du kjente naboene våres godt for hver gang jeg møtte en av de så kom du med et lite dunk og sa I fra at du var med I samtalen.
Det rare var at alle dyr oppførte seg veldig rare mot meg når du var i magen, aggressive dyr ble rolige rundt oss, jeg hadde flere ganger sommerfugler som satte seg på magen min når vi satt ute i solen, og en svale kom en gang å satte seg på magen min akkurat som jeg ikke var der. Merkelig. Har opplevd en gang etter du ble borte også at en sommerfugl satte seg på magen min, da følte jeg at du fortsatt på en eller annen måte var med meg ennå. Har dere opplevd sånne ting med dyr i mens du var gravid? Jeg gledet meg så mye til å treffe deg, og siste tiden var utrolig tung for meg, men du var min klippe som støttet meg. Jeg tenkte masse på deg og om du hadde det bra i magen, jeg la opp rutiner kun for deg som skulle være betryggende og vise at mamma elsket deg masse. På babyshoweren var det mye for både deg og meg, jeg hadde kynnere konstant og du holdt deg rolig i magen, helt til siste slutt da sa du i fra til mamma at du var der og det var leggetid for oss begge fordi vi var utslitte, men takknemlige for alle som kom dit❤️.
Jeg var og er så takknemlig for all min tid med deg, jeg er urolig takknemlig for at jeg fikk lov å bære deg i magen min, at jeg fikk blitt kjent med deg, at jeg har så mange ul bilder, at vi opplevde så mye sammen, at min beste bursdag(bildet over tatt på min 33 års dag, 11 mars 2018) har vært med deg i magen min, at jeg har tatt magebilder helt fra starten, at jeg har fått tatt profesjonelle magebilder, at du var så tydelig i din personlighet og at jeg fikk lov å elske deg mer enn det jeg trudde var mulig å elske et menneske❤️. Takk for alt du har gitt meg Aleksander, og alt jeg har fått lov å oppleve med deg. Takk for at du valgte meg til mammaen din, din englemamma. Jeg er så stolt av å være mammaen din Aleksander.
Denne helgen har vært mye, mye av alt. Min venninne ba meg med på campingtur med hennes familie. Det var henne, hennes mann og deres datter på fem(alle de kjenner jeg godt), også skulle søsteren og mannen hennes være der, med dems sønn på ca 8 mnd, og pappaen til søsteren. Jeg tenkte litt på om jeg greide en baby i nærheten av meg, og en annen nybaktmor, men bestemte meg for at jeg ønsket å være med på turen fordi jeg virkelig trenger å være andre steder enn hjemme, og med flere mennesker.
Det første jeg kjente på når jeg så babyen var bare trangen for å holde han. Jeg kjente veldig på trangen for å holde, lukte og kose på han. Jeg reagerte ikke noe dårlig i starten på noe. Han er så søt og nydelig at man glemmer litt alt annet. Og jeg følte vi fikk en kontakt med engang. Han smilte hele tiden, og var veldig enkel å lese for meg.
Jeg hadde han så mye som mulig, følte jeg, for jeg fant så ro med den lille gutten at de voksene var ikke så interessante for meg mer.
Det var flere ganger de voksene pratet alle sammen og han satt der og gurgla for seg selv. I hodet mitt da tenkte jeg at jeg greide ikke forså hvordan alle sammen kunne «skravle» sammen og ikke «skravle» bare med han. Lille mirakelet som sitter der. Hvordan greier de å sitte å prate om alt mulig rart, når han sitter der så nydelig for seg selv? Og jeg skjønner godt at de greier det, for «normale» mennesker greier nok det, men jeg hadde sikkert flere samtaler med han lille enn de voksene når vi alle var sammen og han satt i stolen eller på fanget til noen. Han lille der som er et mirakel uten at folk forstår hvor mye av et mirakel han er.
Men så begynte hodet mitt når jeg og han var inne å lekte på gulvet inne i vogna. Tenk at Aleksander kunne vært her nå sammen med han på gulvet. Tenk at min sønn kunne laget de lydene, og hadde han fått like vakre øyne, og hadde han vært større eller mindre enn han i samme alder? Tenk om jeg hadde nå sitti der nå med min egen sønn og vært forelsket i han, er det derfor denne lille krabaten liker meg så godt fordi han kjenner Aleksander, eller er det fordi jeg også er nybaktmor? Eller er det kanskje fordi jeg ser han på en annen måte enn de som ikke har mistet? Det lille mirakelet på gulvet smilte så mye og helhjertet, at jeg kjente savnet til Aleksander var mye nærmere og mer å kjenne på en ellers. Hvordan hadde Aleksander vært nå?
Heldigvis er hele familien der en veldig flott og åpen familie som kan snakke om Aleksander og at jeg har mistet min sønn. Det var en virkelig betryggelse når vi satt første kvelden å snakket om fødsler og om Aleksander, og de ønsket å se bilder, noe som alltid varmer meg mer enn noe annet. Min sønn var virkelig med oss, i samtalene, og i tankene våres, og det gjorde det enklere for meg å være der. Det var flere ganger jeg kjente jeg fikk en veldig knekk av sorg mens jeg var der, men da trakk jeg meg bare unna og gråt, gråt masse. For å kjenne på at min sønn aldri kommer til å krabbe, aldri til å amme, aldri noen ting var veldig vondt flere ganger når jeg så den nydelig babyen.
Men jeg var også hendig at den babyen har en mamma som passer godt på han, men hun lar også andre få passe og holde han. Noe jeg følte meg privilegert av å få lov til, å holde han og styr litt for han. Og han har en flott og snill pappa også ikke misforstå meg, men det er oftere mødre er den som ikke ønsker at andre skal «ta vare på» sin sønn, fordi de er mammaen ikke du, så jeg er takknemlig for begge de foreldrene som lot meg også få lov til å passe litt på han for det følte jeg var virkelig godt å gjøre. Alt med den lille krabaten var veldig naturlig for meg å gjøre, men samtidig var jeg super usikker fordi jeg ønsket at han hadde det bra og ble tatt vare på riktig, også tenkte jeg ofte på om jeg faktisk hadde greid dette med min sønn? Hadde jeg blitt en god mor eller hadde jeg ikke greid dette alene? Jeg tviler ofte på meg selv om jeg hadde blitt en god mor for det er så vanskelig for meg å se for meg hvordan jeg hadde vært. Jeg føler jeg er flink nå som Aleksander er borte, ved at jeg gjør det beste jeg kan for han nå, men hadde jeg greid det samme om han levde? Eller hadde jeg vært usikker hele tiden, og ikke visst hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skal gjøre ting? Mye har blitt trigget og testet denne helgen. Følelsene i meg er veldig opp og ned nå etter jeg kom hjem.
Men verre er det å vite at Aleksander hadde blitt 2 mnd i dag! Han hadde vært 2 mnd i dag!
Jeg greier ikke å se for meg hvordan han hadde vært nå, og hvor vi hadde vært sammen. For meg det å kjenne på at min sønn kunne vært 2 mnd nå er helt surrealistisk. Det stikker langt inne i hjerterota når jeg tenker og ser for meg han her i livet. Hvordan hadde jeg vært nå da? Hadde jeg bare stirret han ned fordi jeg hadde vært så forelsket, eller hadde jeg vært «normal» og kunne gjøre mange ting ute og la han hilse på verden? Hadde jeg vært redd og usikker hele tiden? Eller hadde ting falt naturlig for meg? Hadde Aleksander vært «enkel» eller hadde han vært et barn som skrek mye og jeg ikke forsto meg på? Jeg skulle så mye i hele verden byttet alt jeg kunne mot at han skulle fått leve nå. Jeg hadde seriøst gjort hva som helst for det! Hadde jeg trudd det var noen som helst mulighet for at jeg kunne fått han tilbake hadde jeg selvfølgelig gjort det, uansett om det hadde fått meg satt inn i fengsel eller noe annet, men det er ikke vits en gang å tenke sånn, for jeg får aldri han tilbake, uansett hva jeg gjør. Min sønn Aleksander skulle i dag fylt 2 måneder! Min vakre sønn som ikke fikk lov å leve skulle i dag den 16 juli 2018 ha levd i to måneder. Min sønn som jeg ikke fikk bli kjent med utenfor magen skulle i dag ha gitt meg to mnd av ren mammatid og lykke. I dag skulle jeg bannet over lite søvn eller vanskeligheter med å amme, ikke gråte tårer av savn og sorg. Jeg skulle hatt en levende sønn som jeg elsket høyere enn noe var mulig! Hvordan er det mulig at jeg elsker han like høyt nå som han ikke lever å jeg ikke har fått se han levende utenfor magen? Jeg savner han så mye at jeg får ikke til å beskrive det med ord eller tårer. Ingenting funker faktisk, ja jeg lever, men ingen verdens ting kan få han tilbake til verden og det gjør dette så forbanna mye jævligere og så forbanna mye vanskeligere å akseptere. Hadde vi vært i en film nå så kanskje hadde det vært muligheter som jeg kunne gjort for å få han tilbake, eller kanskje jeg kunne spolt tilbake filmen og laget en annen historie som gjør at han feiret to mnd i dag levende med mammaen og pappaen sin. Virkeligheten er for brutal for meg, jeg virkelig fikser ikke å vite at jeg ikke kan gjøre noe, så jeg skyver det heller bort mye. Men i dag er ikke dagen til å gjøre det! I dag er dagen som det er to mnd siden jeg fødte Aleksander, og for to dager siden den 14, var det to mnd siden han døde. Disse dagene er hellige, ja disse dagene er det ikke lov for meg å dytte alt vekk. Disse dagene er forbeholdt Aleksander og alle mine tanker til han. Jeg elsker deg så høyt at jeg håper du føler min kjærlighet hvor enn du er. Aleksander du er min førstefødte, du er min sønn, du er helt fantstisk, nydelig og mer elsket enn det noen kan tru. Mitt hjerte gråter for deg, hver dag. Og min sjel føles ikke hel uten deg. Du var og er min mening med livet! I dag er din to mnd dag❤️. Jeg elsker deg mer enn verdensrommet et stort, og de ordene der kan ikke engang beskrive hvor nye jeg elsker deg❤️. Isteden for at huset mitt er fylt av kjærlighet, er det fylt av sorg og savn. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt gratulerer med dagen min vakre Aleksander❤️ Elsker deg❤️
Det er rart at i går skrev jeg at jeg savnet følelsene mine, og i dag våkner jeg av en så stor sorg at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg våkner til at jeg skjønner litt mer at jeg skulle hatt sønnen min her. Kjenner på savnet av sønnen min, og kjenner på skrekken av å miste han(ikke skrekken av å ha allerede mistet han, men følelsen og redselen av å skulle miste han.). Jeg skjønner at han er borte, men jeg skjønner det ikke. Jeg føler jeg leiter inni meg, og rundt meg etter han, men han har bare gjemt seg, så forhåpentligvis så finner jeg han snart.
I går når jeg la meg kjente det ut som noe sparket i magen min, jeg vet at han ikke er der inne derfor ble jeg veldig skremt og samtidig glad. Jeg håper snart at jeg våkner opp og at dette har bare vært en lang drøm som skal få meg til å sette mer pris på sønnen min.
Jeg trenger at dette er en drøm for dette kan ikke være livet mitt. Livet kan ikke være så urettferdig at mitt liv er det som skal være sånn som dette?
Jeg greide likevel å være ute bland folk i noen timer, men så hjem, og etter det var jeg mer utslitt enn på lenge. Jeg bor i en andre etg på et hus, og har ganske stor plass, men ikke et rom som er kjølig nå på sommeren. Men når jeg er så utslitt så trenger jeg å slappe av. Problemet mitt da er at alle rom er så grusomt varme at jeg sliter med å være der. Så i dag uten at jeg tenkte mye over det flyttet jeg meg inn på det kaldeste rommet. Barnerommet. Jeg gikk inn dyttet ting til side og tok ut madrassen i sprinkelsenga, og la den på gulvet. Jeg krøp meg sammen på den lille madrassen i et håp om å få slappe av. Men samtidig som jeg innser at det er veps og flue inne på rommet så skjønner jeg også hvilket rom jeg ligger på. Han sitt rom. Babyrommet til sønnen min. Rommet ingen har sovet i etter det ble pusset opp. Rommet jeg var så ekstremt stolt av å ha pusset opp, valgt møbler og farger til fordi jeg ønsket det vakreste barnerommet jeg kunne få til. Og jeg fikk det til.
Jeg lå på madrassen han skulle ligget på. Madrassen ingen har ligget på før nå. Rommet som var ment til en liten gutt som skulle få vokse opp og leke der inne. Han sitt rom med alle lekene jeg har kjøpt, og alt det andre fine. Rommet som nå bare føles som et museum. Jeg har et ekstra rom som ikke er i bruk, og heller ikke skal være det. Alle tingene jeg har inne på rommet hans er så nydelig og vakre babyting at jeg skjønner ikke at ting er virkelig. Den lille harde madrassen hans. Den fine grå sprinkelsenga. De nydelige klærne ingen har brukt. Et helt rom fult av ting som ikke kommer til å bli brukt av den personen de var ment til. Alt dette, og alt rundt meg i hele leiligheten er for han. Hvordan gjør man dette alene? Hvordan godtar man at man har mistet et barn? Ikke et barn, mitt barn! Jeg føler at jeg har det noen ganger så på avstand at jeg blir kvalm, men akkurat i dag er det akkurat som om jeg forstår litt mer. Jeg trur ikke på det helt, for verden kan jo ikke være så grusom at man må oppleve dette. Mitt barn, det barnet jeg ønsket, gledet meg til å leve med, barnet mitt som jeg har blitt kjent med i magen og gledet meg til å amme. Min sønn lever ikke å jeg kan ikke forstå det? Jeg lurer hele tiden på hvem jeg skal ringe å snakke med, eller hvem jeg kan gripe tak i for å være min flytebrygge, men jeg skjønner egentlig nå at jeg leiter etter sønnen min og jeg finner han ikke? jeg føler det er det eneste som kan rette opp dette er at jeg får beholde han med meg. Jeg skjønner fortsatt ikke at jeg ikke får lov å beholde han. Jeg trenger han, han er den delen i meg som mangler. Smerten min er virkelig tilbake, men jeg forstår samtidig ingenting.
Hver dag leiter jeg etter noen å være sammen med, noen å ringe, noe å gjøre, noe å se på TV, jeg leiter etter noe inni meg eller å holde meg opptatt. Jeg leiter, men har faktisk ikke skjønt før nå at jeg har leitet for harde livet etter noe som jeg savner og har ikke skjønt hvorfor. Selvfølgelig leiter jeg. Sønnen min er jo ikke her. Det er unaturlig at man har planlagt et helt liv med en del av seg selv som du har båret inni deg også er de plutselig bare borte. Det er ikke noe kroppen, hodet eller sjelen min greier å godta eller forstå. Jeg mangler den viktigste delen av meg selv også forventer verdenen og livet at jeg skal fortsette??? Skal jeg leite hele livet etter den delen i meg som er borte, til jeg dør? Kommer ikke den delen noen gang til å bli fylt? Jeg skjønner nå hvorfor alle følelser er rare og lagt lokk på, når ikke engang mitt oppegående hodet forstår dette, hvordan skal da sinnet mitt, sjelen og kroppen min forstå ? Hvordan sier man ha det til noen du elsker mer enn livet, personen som var og er definisjonen på livet og lykken? Min Aleksander, min baby som var min mening i livet ved å gi han liv, hvordan sier jeg ha det til mitt barn? Jeg greier ikke! Jeg ser ikke muligheten med å leve apatisk resten av livet med en stor del i meg som bare er borte, en del jeg leiter etter, en del jeg savner, den delen som var den beste delen. Hvordan forventer noen at jeg skal si ha det til sønnen min og godta dette? I dag har jeg en hard dag, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal leve med dette.
Det virker som om alle trur jeg er «frisk» bare fordi jeg virker oppegående, ler, spøker, snakker, og kjører selv. Hvorfor trur folk at alt er bra bare jeg er i dette moduset? Ja jeg er følelsesløs utenpå, og kan smile og le i situasjoner. Men føler jeg noe når jeg ler? Føler jeg noe når jeg smiler? Føler jeg noe når jeg leker «normal»?
Nei, jeg føler ikke mye.
Jeg føler så mye mindre nå enn noen andre ganger i livet mitt. Alt er fortsatt meningsløst! Alt er så mye mer tomt nå enn noen gang tidligere. Alt mangler!
Jeg mangler å føle noe når jeg ler, smiler, eller bare når jeg er. Jeg føler kun noe når jeg gråter, og det er så ekstremt sjeldent om dagen. Det virker som kroppen min er så i totalt overlevelsemodus at den har minimert alle følelser for at jeg skal greie å eksistere. Jeg føler ikke glede når jeg skal, men vet likevel hvordan jeg skal oppføre meg eller reagere, men jeg føler det ikke. Jeg føler mindre og mindre, og det skremmer meg mer og mer. Det skremmer meg at jeg ikke kjenner den gleden jeg burde kjenne, og den sorgen jeg burde kjenne. Jeg skjønner realistisk at min sønn er død, men jeg føler det ikke. Det virker kun som om det er en serie eller film jeg har sett.
Har jeg mistet alt av følelser, eller kommer de tilbake?
Jeg spøker, tuller, gråter, ler, smiler og alle andre “normale” følelser viser jeg utad, men jeg kjenner de ikke. Jeg kjenner sinnet mitt, men det er langt der inne, oppfører meg mer som jeg kun blir irritert når jeg egentlig skulle blitt sint. Kommer jeg noen gang til å føle ekte glede igjen? Kommer jeg til å kjenne den sterke sorgfølelsen tilbake over at min sønn ikke lever? Er dette normalt ved å være i en sorgprosess,? eller er det blitt for mye for meg at jeg har skaffet meg en ny person som det ikke finnes følelser i?
Er dette meg nå? Jeg er mer skremt nå enn det jeg noen gang har vært over meg selv. Min sønn lever fortsatt ikke og jeg ønsker fortsatt å være en praktiserende mamma, og få lov å se mitt barn vokse opp. Jeg vet at Aleksander ikke kommer til å vokse opp, ikke kommer til å oppleve verden, ikke lære seg noe, ikke bli kjent med alle de nydelige menneskene som finnes, ikke oppleve forelskelse eller å spise sand i sandkassen. Jeg VET dette, men føler det ikke nå. Hvorfor blir jeg ikke knust av å vite dette nå? Det kan IKKE være normalt å ikke føle noe? De følelsene jeg har følt de siste dagene er dårlig samvittighet ovenfor andre, irritasjon ovenfor andre, medlidenhet ovenfor andre, bekymret ovenfor andre, omsorg ovenfor andre, glede på andres vegne, alle følelser jeg har nå er ovenfor andre eller på dem sine vegne, ingen er noen følelser jeg føler for meg selv eller fordi jeg har de. Jeg føler sorg når jeg leser andres blogger, historier på nett, men jeg føler ikke min sorg, jeg kjenner gleden andre har når de ler, men føler ikke min egen. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg nå. Er det noen vei ut av dette moduset, eller må jeg bli her? For dette orker jeg ikke lenge. Jeg trenger virkelig å føle noe. De fysiske smertene jeg har med bekkenet mitt og generelt med kroppen min er nesten en trøst for meg at jeg fortsatt føler noe. Jeg føler kroppen min, selv om alt inni meg virker som kun funker for andres del, men ikke for meg.
Jeg ble flørtet med når jeg var ute, og har blitt flere ganger. Men alt skriker i meg at jeg burde si til de at det ikke er vits, jeg er ødelagt(damage gods!). Jeg er ikke en du ønsker å tenke på en gang å flørte med, for jeg er mer ødelagt enn det jeg selv trur jeg forstår. Jeg leker «normal» hver dag nå. Og det går helt fint, fremgang kaller folk rundt meg det. Men jeg føler jeg mister mer og mer av meg selv, og jeg vil bare tilbake til den uutholdelig smerten, tårene, gleden jeg fikk når jeg så bilder av min sønn. Jeg vil ha tilbake skrikingen, frustrasjonen. Det eneste som er igjen fra den tiden er at jeg er utslitt hele tiden, men nå presser jeg meg bare igjennom utmattelsen, og smertene i kroppen å gjør normale ting.
Dagene der jeg måtte gjøre noe hele tiden er ikke det samme mer, nå trives jeg igjen best i sengen, men har null problem med å være med folk også.
Please gi meg tilbake mine følelser, og min sorg.
Jeg vil kjenne all sorgen, kjærligheten og savnet jeg har til min sønn, alt det andre driter jeg i. Men jeg trenger å føle hvertfall det🙏🏻❤️. Sønnen min er det beste som har skjedd meg, og at han gikk bort var det værste. Han ga meg de to sterkeste følelsene i verden, det å elske noen høyere enn man noen gang kan forestille seg at man kan elske noen, og sorgen som er så tung at men skjønner ikke hvordan det er mulig å bære den. JEG VIL HA DISSE FØLELSENE TILBAKE!!!!! Jeg vil føle mine følelser! Jeg trenger de!
på bildet: begravelsesprogrammet, mine, pappaens og Aleksander sine hender. Min mage med Aleksander inni <3, hånd og fotavtrykk vi fikk på sykehuset, og ordiner ultralydbilde av Aleksander <3
Nå har jeg tatt minnetatovering for min sønn. Jeg hadde på forhånd, før han gikk bort, bestemt meg for å ta håndavtrykket hans på meg, med kanskje stjernetegnet hans, men det ble ikke helt det samme når han ikke er her. Isteden for en lykke tatovering, ble det en minnetatovering. Et tegn på livsendring, et tegn for min sønn, et tegn på savn, død, kjærlighet, sorg og smerte.
En tatovering som viser at jeg er mamma.
Det værste med å ta den var ikke å ta den(for tatovering er ikke vondt, syntes jeg da.) men det å se navnet hans i hundre forskjellige font typer. Se det stå Aleksander på mange forskjellige måter, igjen og igjen. Det ble helt forstyrrende for meg. Så jeg bare sa noen fort for å slippe å se de mer.. men min tatoveringsartist, som kjenner meg, ba meg bruke tid å se igjennom alle. Vi har ikke noen hastverk.
Jeg fant min font, og vi la på dato unner håndavtrykket. Han er den første som har reagert på datoene(16.05.2018-14.05.2018). Men de er jo i feil rekkefølge Rikke? Nei, det er fødtdato først, også dødsdatoen etterpå. Da så jeg han også viste smerte i øynene sine. Jeg var i samme «modus» da, som nå, at jeg er distansert fra følelsene mine, så jeg kjente ikke så mye på noe annet enn å se navnet flere ganger.
Men jeg kjente for første gang på, tenk om jeg angrer? Jeg har aldri tenkt sånn før når jeg tar en tatovering, jeg har ikke tenkt tanken av å angre en gang. Men nå kjenner jeg på det at jeg er litt redd for hva mennesker skal kommentere når de ser den. Det er et stort håndavtrykk som viser at han var en fult utviklet gutt, men den viser også navnet hans, og de så ekstremt feile datoene. Selvfølgelig kommer noen til å spørre. Jeg har tydelig marked på kroppen min at jeg har en sønn, men det står også dødsdato på den?
Det er sååååååå feil, men det er også helt rett å ha den der med dato og navn.
Det er så rart å se på armen min nå, for jeg føler håndavtrykket er så stort. Men det er akkurat samme størrelse som avtrykket som er direkte fra hans hånd. Likevel føles det for stort til å være hans bitte lille søte nydelige hånd. Hele hånden hans utstrekt fikk plass i håndflaten min. Han hadde en så perfekt liten hånd at jeg forelsket meg helt i å ta bilder av dem. Og nå er jeg så heldig å ha avtrykket av hans vakre lille hånd på armen min.
Aleksander min vakre sønn, du som mamma savner mer en noen andre i verden. Du som gjorde meg til mamma. Du er min englesønn, og jeg din englemamma❤️. Elsker deg mer enn jeg trudde var mulig å elske noen.
Jeg leste noe her om dagen som jeg syntes var veldig vakkert skrevet:
Mamma, jeg forsvant ikke. Jeg flyttet meg bare fra magen din til hjerte ditt❤️
Jeg har nå vært ute to ganger og «festet» litt. Ene gangen på paraden(Prade i Oslo) og andre i går på en konsert(Kadetten). Og jeg må si det er ikke meg mer selv om jeg gjør det. Jeg vil mye heller sitte med noen venner samlet og spise god mat og ha en god stemning rundt bordet. Jeg reagerer så mye på mange rare ting ute. En av de er, hvorfor har foreldre med barn på konserter der hvor folk er drita fulle? En ting er om foreldrene er edru(eller tatt et glass), men når du ser at de har drukket mye da kjenner jeg at jeg blir forbanna. (Ja jeg vet det er normalt for oss som har mistet at vi kan reagere på sånne ting, men jeg holder det inni meg og kjenner bare på urettferdigheten av at dems barn lever og ikke mitt).
Jeg tenker faktisk ikke sånn om jeg ser barn til vanlig nå, i butikken eller andre steder så tenker jeg mer, dere vet virkelig ikke hvor heldige dere er.
Men der hvor jeg ser det jeg mener er feil med hvor barn skal være, eller foreldre som oppfører seg «dårlig» reagerer jeg ekstremt. Hvem tar med en tre åring på en konsert der foreldrene drikker, og musikken er så høy at den kan ødlegge hørselen dems??? Jeg kunne selv tatt med mitt barn på en konsert(med hørselsvern på barnet) og jeg ville ikke drukket! Er ikke det en selvfølge, eller har jeg blitt totalt hønemor?
Hvis jeg ser barn oppføre seg dårlig i butikken så syntes jeg ikke at de er dårlige foreldre, jeg tenker mer så heldige dere er som har et barn. Og jeg hadde aldri tenkt det før, da hadde jeg irritert meg over oppdragelse(irriterer meg fortsatt over barneoppdragelse, gammel barnehagetante vane). Jeg har alltid vært veldig glad i barn, men mistet litt det å knytte meg til de når jeg skjønte at jeg ikke kom til å få selv. Men når jeg gikk gravid med Aleksander så begynte sakte som sikkert det at jeg kunne begynne å knytte meg til barn igjen for jeg skulle jo få en sønn selv.
Nå som jeg har mistet min sønn så kjenner jeg aggresjonen for de som ikke har opplevd dette(aldri i verden at jeg ønsker at de skal oppleve dette heller), men jeg har virkelig aggresjon mot de. De som ikke forstår hvor heldige de er for å ha sine barn. Hvor ekstremt viktige de er, og hvor fort lykken kan rives vekk så man må sette så utrolig pris på de, og ta vare på de som de skattene de er. Jeg sier ikke fri barneoppdragelse for det er jeg imot, (rammer skaper trygghet.), men jeg sier at barn skal vel kanskje settes pris på litt mer enn at de blir dratt med på en fest mens foreldrene drikker?!? Er det ikke bedre da å dra på en konsert å la de oppleve den trygge siden av konserten, med en mor og en far som ikke drikker og er der for barnet når de trenger det?
Jeg hatet at folk drakk når jeg var barn. Jeg er født på åttitallet, og da var det nok mer vanlig, men når jeg ser det nå etter å ha mistet at foreldrene er synlig beruset også ute blant flere som drikker så syntes jeg det er så på tryne at det koker i meg.
Barna fortjener trygge personer rundt seg til all tid! Jeg er ikke mot et glass vin til maten hjemme,(jo egentlig litt. En person kan ta et glass vin, men den andre kan ikke i mine øyne. Da den andre må være kjørbar om det skjer noe, om man bor så langt unna ting som jeg gjør.) Jeg var litt sånn før jeg mistet også, trur det er derfor alt med alkohol er så ekstremt feil for meg nå, men likevel så drar jeg ut å gjør det?!?
Er ikke det rart at mammadelen i meg skriker at det er feil sted å være for en ny mamma, mens mammaen i meg som har mistet skriker du trenger folk, du trenger hvertfall å late som du koser deg, eller bare prøve å kose seg om det går, ellers går du under. Det er så rart å prøve å forstå sorgen i meg. Jeg skulle egentlig vært her nå med en baby i armene mine! Isteden sitter jeg igjen med et helt totalt annet menneske som føler på så mye nytt og rart, og har en smerte i seg større enn man egentlig kan beskrive. Jeg vet i meg selv at ingenting jeg gjør akkurat nå er feil, jeg lar meg selv få lov til å gjøre det jeg vil. Det som jeg trenger nå, men mammaen i meg sier i mot så mye, og banker meg selv opp ekstremt mye for alt jeg gjør. Jeg har dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør? jeg føler at alt er feil uansett hva jeg gjør. Og det er det! Jeg gikk ni måneder gravid, og var forberedt på å bli en praktiserende mamma. Jeg forberedte meg på mammalivet. Jeg forberedte meg aldri på å miste, og å bli en ikke praktiserende mamma som sørger og går rundt som en høne uten hode om dagen.
Som pappaen alltid har brukt som en dårlig unnskyldning for sine handlinger, den sier jeg nå:
Jeg styrer ikke menneske mitt, jeg bare er med på veien den går.
Sorg er det virkelig ikke noen fasit med. Våknet med vondt bekkenet, og i går var jeg så bra at jeg vurderte å droppe behandlingen min i dag. Og i dag er en faktisk grei dag til å ha så mye smerte i seg. Jeg føler meg nesten oppegående selv om jeg vil helst gråte. Jeg vil gråte, men det kommer ingenting. Jeg kjenner at jeg har «dyttet» sorgen bort så godt jeg greier de siste dagene, men jeg kjenner den ligger der. Jeg trur jeg har dyttet den så langt ned at jeg kjenner den er der, men greier ikke å ta tak i den. Hver gang jeg har holdt på å gråte de siste dagene har jeg svelget det ned og gjort alt jeg kan for å ikke begynne å gråte, og jeg har greid det. Men helt ærlig så virker det ikke ut som det er noe sunt i å gjøre det jeg gjør nå, men jeg greier heller ikke å velge noe annet.
Jeg vil kjenne alt jeg har inni meg, men greier ikke og orker seriøst ikke akkurat nå å kjenne på noe. Jeg ønsker kun å numme det ned, bare være med folk, og være «normal».
Jeg har behov for å bare være, jeg orker ikke å være og å bære sorgen samtidig. Sorgen dytter jeg så godt jeg kan ned, og bare rømmer i oppgaver, mennesker og alt jeg kan rømme i. Jeg greide tidligere ikke å “rømme” i det hele tatt, så nå utnytter jeg det at jeg greier å på en måte rømme litt i andre ting og prøve alt jeg kan å ikke tenke på noe med graviditet, barn, familie og alt som har med mine tidligere håp å gjøre. Jeg later rett og slett som at jeg aldri har vært gravid. Og tenker at de siste syv ukene og de ni månedene før, det har aldri skjedd. Og jeg gjør alt jeg kan for å overbevise meg at det er sant.
(bilde fra stranden 3. juli 2018. Fornebu. Min første dag på stranden i år,mitt andre bad i sjøen i år.
Rart å ha mammakropp på stranden, og vite at man har vært gravid og har født,og nå være ute blandt folk med mammakroppen uten babyen min. En skam, en hemmelighet, en følelse som jeg ikke kan beskrive )
4.juli 2018
I natt våknet jeg av frykten at jeg hadde mistet barnet mitt. Det tok meg litt tid før jeg forsto at det faktisk var sant. Det kom ingen tårer bare en stor klump i halsen som jeg svelget ned. Jeg vurderte noen sekunder om jeg greide å tenke mer på det, men byttet fort over på å lage meg en drøm jeg ville tenke på som jeg skulle sove til. Jeg kjente at sorgen er der(noe jeg innimellom tviler på akkurat nå, siden jeg leker så mye «normal», og dytter alt vekk.), men skjønte i natt at den er der like stor som om jeg mistet han i dag. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg greier å leke «normal» de siste dagene, men jeg gjør det. Jeg føler jeg heller ikke gjør nok, selv om jeg gjør mye mye mer enn det jeg gjorde sist uke, men helst vil jeg være opptatt med folk fra jeg åpner øynene til jeg sovner. Jeg savner nesten den meg som var så å kjente på sorgen at jeg ikke greide å bevege meg, jeg savner å savne sønnen min så mye som jeg lå og kjente på da. Nå, med en gang jeg kjenner noe som kan sette meg ut svelger jeg det ned eller dytter det bort. Og jeg greier ikke noe annet enn det.
Jeg vet ikke om kroppen min er i noen form for overlevelsemodus, eller om jeg ikke bare takler smerten eller hva som skjer.
Jeg snakker så vidt om han om dagen, jeg syntes det er vanskelig at jeg ikke snakker om han, og det er vanskelig å skulle snakke om han til «normale» folk så da dropper jeg det heller og kommer nok innimellom med litt rare ting å si. Som i går bare viste jeg bilde til noen som ikke har sett han før og sa; han ser jo bare ut som han sover, ikke sant? Jeg skjønte noen sekunder etter at jeg hadde sagt og gjort det at det var feil. Jeg gjorde det uten å snakke om han først, og uten å spørre personen om dem ville se. Det kom på så jævlig impuls greie at jeg ikke tenker først. Jeg har aldri vært så impulsiv med ord eller handlinger før, jeg tenker vanligvis før jeg snakker eller gjør noe. Men i det siste så sier jeg så mye feil? jeg sier ting til folk jeg vet ikke passer seg, og kan tenke over ordene jeg har sagt er sårende for de jeg sier det til, og banker meg selv opp etterpå fordi jeg har sagt feil ting. Jeg gjør det bare mer og mer også. Jeg vil jo ikke såre noen, og vil jo tenke før jeg snakker, men det går ikke alltid nå. Jeg sier så mye feil at jeg er blitt nervøs for å snakke med folk også. Jeg hører at jeg kan si ting aggressivt, eller som en bedreviter, eller nedverdigende, og jeg liker det ikke. Jeg vil jo snakke fra levra, som det kalles, men ikke si og gjøre ting som setter ut eller sårer folk. Jeg vet ikke om dette er «normalt» eller om jeg faktisk er på overload? Er hjernen min på et overlevelsemodus, er den kortsluttet, har den gått over til noe annet eller er det blitt for mye for den?
Hva og hvem som var støtte for meg i sorgen, rett etter. (Jeg anbefaler veldig å finne sin måte, men å prøve ut ting som andre anbefaler bare får å se om det funker for deg)
❤️Blogger jeg fant om folk som hadde mistet. (Søkte meg frem, leste, fikk en større forståelse og gråt masse.)
❤️BV forum, et skjult forum under vi som har mistet. (Det er flere forum og Facebooksider som man kan finne støtte i) BV forum– vi som har mistet, Facebook- et barn for lite og sikkert mange andre som jeg ikke vet om.
❤️Skrive ned alt jeg tenkte, og laget meg bloggen. Jeg fikk mye innsikt i meg selv, og i sorgen når jeg skrev, og skriver. Det er ofte man får ut følelser og orden på tankene på en annen måte når man skriver. Og det bidrar til en bearbeidingsprosess som er enklere å få en oversikt over og se sin egen prosess. Jeg anbefaler veldig å prøve å skrive litt ned. Skriv det som ingen i verden andre enn deg skal lese det først. Det er da jeg får ut mest.
❤️Kutte ut veldig mange så jeg hadde og har noen få, men gode mennesker å forholde meg til. (For mange mennesker å forholde meg til har vært mye for meg, også kan jeg heller velge å ta kontakt med de andre jeg ønsker litt etter litt.)
❤️Jordmor som var med på fødselen.(hun var der å tok i mot min sønn, så hun er spesiell)
❤️Min kiropraktor som behandlet meg i svangerskapet.
❤️Sykehuspresten som var det rett etter vi hadde mistet.
❤️Legen min som var og er en støtte ved å ikke dytte meg ut i arbeidslivet med en gang. Og snakke med meg en gang i uken, rett etter jeg mistet.
❤️Venner og venninner som var i begravelsen som også har vært der når jeg var gravid. Og den viktigste av alle for min del har vært min nabo og venninne som var der for meg når jeg var gravid og fortsatt er der❤️.
❤️❤️❤️Jeg ville vel anbefalt de fleste å snakke med en psykolog eller en profesjonell som du liker, for å ha noen som kan være der i lengre tid fremover. (Jeg har ikke funnet min ennå.) Jeg vil også anbefale å lytte til sitt eget sinn og kropp så man tar ting som de kommer. Lag avtaler for å ha noen ting i løpet av uken, men det er helt greit å ikke dukke opp om du ikke greier det den dagen.❤️❤️❤️
