Jeg trudde aldri JEG skulle komme til dette punktet her i min prossess at jeg hater å være alene og er rastløs som fy. Kroppen vil ikke noe annet enn å bli i senga, men hodet vil ut. Jeg vil gjøre noe hele tiden så slipper jeg kanskje å tenke så mye.
I tre dager nå har jeg vært sånn, og i dag tok jeg til og med tiltaket å kjøre alene for første gang kun for å komme meg ut og bort fra å være alene hjemme. Jeg har seriøst et rastløst sinn nå. Hodet greier ikke å se på TV heller, for da begynner jeg med andre ting på mobilen for å slippe å tenke.
Jeg kjenner inni meg at jeg presser meg selv veldig hardt akkurat nå.
Hvor bra det er å presse seg så mye kan diskuteres, og jeg kjenner at jeg kveles innimellom av gråt som jeg svelger for å slippe å bry andre med det, og jeg kjenner en klump inni brystet mitt som blir større og større. I dag har jeg til og med glemt å spise fordi jeg har så behov for å ikke være alene at jeg bare stikker og prøver å tenke på hvem jeg kan være med enn å dra hjem igjen alene.
Jeg har så utrolig behov for folk rundt meg nå, og kanskje bo på et sted som folk kan feste rundt meg 24/7 så jeg slipper stillheten. Jeg har ikke engang prøvd å si navnet hans i dag fordi jeg vet at jeg kommer sikkert til å knekke sammen hvis jeg sier det. Da vil jeg heller feste, gjøre ting eller bare rett og slett være med folk rundt meg. Det holder egentlig ikke med en person nå, for jeg trenger at jeg kan ikke snakke noen ganger og de bare skravler videre. For hvis det er stille må jeg snakke.
Det var ekkelt å kjøre bil i dag, ikke bare har jeg sett for meg mange forskjellige scenario i bilen som jeg kan dø av, selvforskyldt og ikke, men jeg har heller ikke kjørt uten å hatt gutten min i magen, så jeg har ingen i bilen mer som jeg må ta vare på. De følelsene påvirker meg mye når jeg kjører nå. Jeg er for det første redd for om jeg får et «utbrudd» når jeg kjører(at jeg knekker fullstendig sammen), eller om jeg får over meg å kjøre inn i en fjellvegg eller noe annet. Jeg prøver å forsikre meg selv at det går bra, men frykten er der veldig. I dag greide jeg å trosse frykten fordi det var verre å være hjemme alene med tankene mine enn å kjøre bort, så da skjønner jeg hvor mye jeg virkelig HATER tankene mine akkurat nå. Jeg føler jeg mer og mer «leker» «normal», men inni meg skriker noe og sier at jeg kan ikke bare gå tilbake til den gamle meg og tru at det går. Jeg må faktisk lytte og se om jeg kan ta et skritt av gangen. Jeg er veldig realistisk på alt, men det betyr ikke at jeg oppfører meg «riktig» for det.
Jeg føler jeg egentlig burde være skinnhellig nå og oppføre meg som en mamma, men det går bare ikke. Jeg kan ikke være skinnhellig uten barnet mitt, jeg trenger han for å oppføre meg som en mamma og ikke være totalt idiot. For ja jeg føler jeg oppfører meg som en idiot, og har gjort det i seks måneder bare på forskjellige måter.
Jeg føler jeg virkelig har nedgradert livet mitt til å bli å vente på å få delta i andres liv, ikke leve mitt eget liv. Men hvordan faen lever jeg mitt liv, når mitt liv, min fremtid og alle mine planer døde den 14 mai???
Hva er riktig, og hva er galt? Er alt jeg gjør nå galt? Eller er alt riktig fordi jeg kanskje aldri har vært mamma-material? Hva er å være mamma-material? Og hvordan lever jeg som et oppegående og ordentlig menneske?
I går var jeg for “første# gang i full offentlighet, og «lekte» normal. Det føltes hvertfall sånn. Jeg skulle bare en kjapp tur inn til Oslo for å få vipper hos min venninne for å føle meg litt bedre, og hvis jeg var i grei form skulle vi spise også.
Men vi(Jeg og min nabo) kom til byen, og følelsen ved å være der var veldig rar. Jeg begynte allerede å dytte så godt jeg kunne bort tankene mine og klumpen i halsen.
Jeg tok vipper og snakket med min venninne, men måtte hele tiden ta meg i å ikke gråte og prøve å dytte bort virkeligheten min. Så jeg måtte slutte å prate når jeg lå på benken for å kunne forsvinne inn i en god fantasiverden for å holde meg “normal”.. Og jeg greide det. Bekkenet verket allerede.
Det var paraden i byen og jeg har tidligere alltid vært på de dagene, unntatt i fjor. Og syntes den dagen er et høydepunkt på sommeren som er morsom og gøy å få med seg. Så vi valgte å spise litt, og se på toget etter det.
Vi spiste god mat og tok et glass vin ved siden av maten. Formen var grei akkurat da siden vi valgte å spise et sted inne som det ikke satt så mange mennesker på. (Jeg er egentlig ei Oslo jente, men flyttet dit jeg bor nå når jeg var gravid med Aleksander for at vi skulle ha et større sted å bo, og plass ute å leke på.)
Så gikk vi ut til folkemengden for å se toget. Vi fant en fin plass å se i fra. I begynnelsen så tenkte jeg ikke over noe bare fulgte med på toget og menneskene(og klagde på varmen.)
Men etter å ha stått der en stund kjente jeg bekkenet verke mer og mer. Tanken slo meg at jeg skulle spørre en av de som satt på stol om å få låne den litt fordi jeg er høygravid. Da slo det meg fort at jeg er jo ikke høygravid og det syntes heller ikke at jeg har vært det. Så jeg kjente meg litt satt ut og bare prøvde å forsvinne i å se på toget. Jeg ville ha med meg mest mulig, selv om naboen sa flere ganger at vi kunne finne et sted å sette oss ned. Jeg selv valgte å presse meg enda lengre.
Tilslutt så måtte jeg bare sitte, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle greie å gå engang så store var smertene. Men presset meg til å gå så normalt som mulig så ingen kan se det.
Vi kom oss inn på en bar, og naboen fant stoler til oss. Å komme seg opp på den stolen var et rent helvete. Fysiske smerter er så mye enklere å fokusere på at jeg la ikke merke til den psykiske før jeg satt litt mer behagelig til. Da kjente jeg hele meg ristet inni meg, tårene, hylene, smerten og alt skreik i meg. Vi bestilte to drinker, men jeg kjente at kroppen og sinnet mitt ville hjem. Naboen spurte om vi skulle hjem, men faen heller jeg vil prøve å være «normal». Jeg klagde på varmen, og svetten rant, men naboen kjente på meg og jeg var iskald. «Elefanten» sto allerede på brystet mitt(det er den eneste måten jeg kan beskrive angsten min på). Jeg dyttet alle ting enda lengre inn i kroppen, og drakk på.
Etter noen drinker, og toget endelig sluttet å gå, bestemte vi oss for å sjekke ut Prideparken. Jeg kjente jeg måtte, men hadde angst for å møte kjente siden jeg alltid pleide å være der med tidligere venner, og har veldig mange venner som alltid drar dit.
Vi gikk inn å tittet rundt, og kjøpte første glasset alkohol. Selv om jeg ikke var full eller veldig beruset så hjalp alkohol på modigheten min og på smertene. Jeg «glemte» de litt.
Vi danset og prøvde å kose oss(og ja jeg greide innimellom når jeg danset å kose meg). Jeg kjente ofte at alt i meg strittet i mot, men viljen og staheten min strittet mer på at jeg skulle være «normal». Jeg møtte heldigvis bare ei venninne av meg, og hun er bare søt og nydelig. Hun var full, men likevel klemte meg så jeg følte at hun skjønte at det var tungt for meg å være der. Så så hun tårene i øynene mine og svitchet for over på at hun måtte møte noen, men vi kunne ses senere. Jeg selv latet som ingenting, og jeg og naboen gikk videre i parken og tittet.
Etter flere timer i parken begynte jeg å dale mer og mer, og bekkenet begynte å bli så vondt at jeg snart ikke holdt ut, og sinnet mitt var ikke langt unna å kjenne at jeg klikket.
Så vi valgte å dra, den lettelsen av å sitte på toget hjem da, var virkelig god. Jeg kjente at vi måtte dra hjem.
Vi ble hentet på togstasjonen av en kompis av kjæresten til naboen, og kom oss hjem.
Hjemme spiste vi og drakk mer, helt til jeg kjente at jeg måtte legge meg.
Jeg våknet midt på natten klokken fire av hyl grining og smerte som tok hele meg som jeg ikke greide å holde tilbake. Det var så mye å bearbeide, og så mye smerte holdt tilbake at jeg bare lå å gråt i senga i noen timer til jeg sovnet igjen utmattet.
Så våknet jeg igjen klokken seks av smerter i hele kroppen. Tårene ennå rant, det var akkurat som jeg hadde gråti mens jeg sov, for puta var våt og jeg greide nesten ikke å se igjennom øynene. Jeg sovnet igjen av at jeg var utslitt.
Våknet siste gangen klokken ni og bare lå der helt utmattet med øynene åpne, men greide ikke å gjøre noe. Smerten var stor, tårene hadde stoppet, men jeg kjente at jeg var totalt utslitt etter dagen i går, og natten. Jeg lå det bare stille i noen timer før jeg orket å bevege meg ut av sengen.
Jeg har litt jeg må gjøre i dag også, men nå forstår jeg veldig at å presse meg mer enn det jeg faktisk greier er ikke bra i det hele tatt. Jeg må nok lytte på meg selv, selv om jeg veldig skulle ønske jeg kunne være «normal» igjen.
Jeg er ikke «normal» mer. Det er virkelig et før og etter. Det er en Rikke før Aleksander døde, og en Rikke etter. Og hun som er etter, må jeg lære meg mer å lytte på, og forstå at hun virkelig er ikke den Rikke jeg kjente før jeg mistet.
Livet før, og livet etter man har mistet.
Aleksander har ikke bare forandret meg med at jeg fikk lov å bære han, men han forandret meg med at han ikke fikk lov å leve ogaå. Trur ingen blir like etter en sånn smerte, og ingen kan bli 100% «normale» etter å ha mistet sitt barn. Som min LUB kontakt sa, vi LUB mennesker er en egen rase. Og ja de tingene vi gjør vil være «normalt» for oss som har mistet, men å være «normal» er nok ikke sunt etter å ha mistet for da undertrykker man nok mye for å være det. Jeg er en ny person, og må bli kjent med meg som en kvinne som har mistet sitt barn. Jeg greier fortsatt ikke å forstå dette. Jeg prøver fortsatt å forstå om jeg i det hele tatt har vært gravid, men vet at kroppen min og sinnet mitt husker hele tiden selv om jeg ikke ønsker alltid å huske.
Jeg er en «normal» kvinne som har mistet sin sønn. (Og det finnes ikke noe “normalt” med det å miste sitt barn)
Mentalt å rømme. Kroppen fungerer ikke, jeg er totalt utmattet, men dagen i går så ryddet jeg for første gang som en durasellkanin. Jeg er sånn når samtaler blir tøffe også før dette, at jeg må rydde for å rømme, eller gjøre noe hele tiden for å takle et eller annet. Men i dag skjønte jeg ikke hvorfor jeg startet fra morningen å rydde. Jeg greide ikke å rydde for lenge på samme sted for da ble det en rutine, så jeg byttet på hele tiden og serier måtte være på i bakgrunnen så jeg hørte noe. Bekkenet verket, og sviktet flere ganger i løpet av dagen. Og utmattelsen i kroppen presset jeg meg igjennom til jeg måtte legge meg ned, og da sovnet jeg tvert i noen timer. Så var det opp igjen å fortsette med det samme. Jeg vet ikke hvorfor jeg var sånn, jeg har alle andre dager bare ligget rolig hele dagen, men i går var alt helt annerledes. Jeg vet jeg tenker mye hver dag, selv om jeg prøver å følge med på en serie, eller skriver. Jeg kjenner jeg har mye inni meg, men greier ikke å sette fingeren på akkurat hva jeg rømte i fra. Jeg vet jo at min sønn er borte, og jeg kjenner det hele tiden av hvert sekund som går. Så det er vel ikke det jeg rømmer ifra? Det går jo ikke uansett. Rømmer jeg i fra at jeg ikke føler meg inkludert i noe i verden mer? At ingen inviterer meg til noe mer? At jeg ikke har folk som kommer innom? Eller er det at kroppen min ikke fungerer som «normale» mennesker? Kanskje jeg rømmer fra realiteten at jeg ikke kan bli gravid igjen «naturlig»? Eller kan det være at jeg ikke har en mann jeg rømmer ifra? Kan det være at jeg rømmer fra at jeg ikke har noen holdepunkter mer? Ingenting jeg som gleder meg til. Rømmer jeg fra fakta at jeg vet hvor mye jobb som skal til for at jeg skal gjøre «normale» ting igjen? Kanskje jeg rømmer fra at jeg ikke vet hvordan jeg skal få meg en ny jobb?, eller hva jeg skal jobbe med.
Men alt dette vet jeg jo!
Jeg skjønner ikke hva som bulder inni meg! Jeg skjønner at det er noe, for jeg hadde aldri presset meg igjennom disse smertene og utmattelsen en hel dag uten at det var noe. Ja jeg vet jeg sørger, og er helt totalt ødelagt inni meg, men faen heller jeg vet dette og jeg kjenner smerten og jeg kan ikke rømme fra denne smerten. Så da vet jeg med meg selv at jeg rømmer fra noe underbevisstheten prøver å presse frem. Men jeg greier ikke å finne ut hva? Er det bare et nytt modus, en del av sorgprosessen eller kommer det noe frem nå som jeg ikke orker å godta?
Jeg må virkelig finne ut av det for jeg greier ikke flere dager som jeg presser meg så mye. Bekkenet er nå helt jævlig, og jeg er så sliten at jeg ikke skjønner det(samme utmattelsen jeg har hele tiden).
Hjelp jeg blir litt redd for hva underbevisstheten min skal kaste på meg nå.
Dagen I dag 28.06.2018
I dag har jeg en helt annen dag igjen, tårene kommer fort. Men jeg er veldig lik de andre dagene. Det er rart hvor fort man blir vant til å ligge å søke på nettet ang døde babyer, dødfødsel, gravpynt til babygrav og alt annet i samme kategori. Jeg kan glemme helt tiden å bare ligge å søke, lese og bestille ting som er til graven til Aleksander. Gjøre andre ting så forsvinner jeg ikke på den måten. Jeg har ligget nå i sengen i flere timer på nettet. Ikke bestilt så mye ennå, men jeg lagrer ting jeg vil pynte graven hans med, eller smykke jeg ønsker å bestille med hans avtrykk. Jeg har faktisk bestilt smykke i dag, et til meg og et til pappaen. Og i går bestilte jeg fødselsplakat og en stjerneplakat som viser nøyaktig hvordan stjernene på himmelen var over oss når han ble født. Jeg vet ikke hvor jeg skal ha alt dette, jeg har et helt barnerom fult av hans ting. Men jeg har behov for å ha det. Jeg vil gi og kjøpe det samme til han nå som om han levde. Og jeg ønsker bilde av han oppe på veggen, men vet ikke om det er greit for folk som kommer på besøk.
Jeg og pappaen er så veldig forskjellige, han vil ha smerten bort og prøve å ikke tenke på det nå, i mens jeg hater og frykter for om smerten forsvinner, for tenk om jeg glemmer gutten min, tenk om jeg ikke føler tapet like tydelig som nå, senere. Jeg kan jo da ikke ha elsket han like mye som jeg trur. Jeg VET alt jeg ALDRI kommer til å glemme han, og smerten kommer ikke til å bli mindre, men mer håndterlig. Jeg trenger å tenke masse på han, se på bilder, gråte, være sint, skrike og alle andre følelser, jeg kunne aldri ønsket å ikke kjenne på dette. Det hadde vært noe ruskende galt med meg om jeg ikke kjente noe etter tapet av min sønn, men jeg har de dagene der jeg er totalt nummen også. De beste dagene mine er når jeg kjenner alle følelsene sterkt, men kan sitte å være oppegående med andre a likevel. De dagene bryr jeg meg ikke om jeg snakker om Aleksander til folk som syntes det er vanskelig å forholde seg til dette. De dagene kjenner jeg at sorgen er stor der inne i kroppen og sinnet mitt, men jeg greier samtidig å være meg. De dagene er det få av, men de dagene liker jeg best. De dagene føler jeg styrke fra Aleksander. De dagene er oftes de dagene jeg har vært ute og gjort noe for graven hans og han, besøkt gravstein stedet, eller kirkegården, eller bare tatt telefoner ang graven(praktiske ting ang å få urnenedsettelsen og stenen på plass. Først må jeg bestille steinen da).
Men ja de dagene er jeg så på mitt mest sårbare, men de gir meg også styrke. Jeg gjør fortsatt noe for min sønn.
Som i dag, selv om jeg ikke har gjort noe praktisk så har jeg bestilt avtrykk-smykket. Det er kanskje en liten ting, men det er fortsatt noe som angår min sønn.
Og jeg har også prøvd å finne mine lyspunkt å holde meg fast til. Jeg prøver å ikke holde meg fast til avtaler andre lager med meg, for hittil har jeg blitt mye skuffet, men ting som jeg kan gjennomføre alene er enklere å forholde seg til. Men er ikke mye man kan gjøre alene når man ikke kjører, og bilen fungerer ikke uansett(blir kanskje fikset i helgen, men vet fortsatt ikke om jeg tørr å kjøre.) og jeg har bekkenløsning. Hadde jeg ikke hatt det så kraftig så kanskje jeg kunne tatt bussen og kommet meg steder alene. Men jeg er heldig og har min nabo, og hittil har hun stilt opp på alt, og mer enn det. Og avtalene jeg har med henne greier jeg å «glede» meg til fordi jeg vet de skjer, det er ikke bare «tomme» ord. Så da har jeg på lørdagen avtale med henne, og jeg «gleder» meg til det. Og den tørr jeg å sette som et lyspunkt jeg holder ved. Rart hvor fort man blir vant til tomme ord.
I går skulle sønnen min ha blitt seks uker. Seks uker! Min lille sønn skulle vært her, og jeg skulle tatt vare på han i alle disse ukene, og videre i livet fremover. På seks uker, har to venninner vært å besøkt meg. En gang begge to. Og ja jeg vet jeg bor langt unna, men bussen går rett fra sentralbanestasjonen til to min unna huset jeg bor i. Men jeg forstår det veldig godt siden alle har så opptatte liv, med jobb, mann og barn. Men jeg vil tru at jeg selv med bekkenløsning hadde kommet meg til en venninne om hun trengte meg. Ja jeg avviser mange, og ja har avvist flere ganger til de samme personene. Men føler folk sier, vi må finne en dag så kommer jeg, eller vi må gjøre dette sammen, så skjer det ikke. Jeg forstår veldig godt at man ikke har tid til å ta vare på meg, men det trenger de heller ikke. Bare være min venn. Dette kan ikke være vanlig at venner ikke dukker opp, og så mange kommer med tomme ord? At folk som jeg har snakket masse med ikke er der, folk jeg selv har stilt opp for mange ganger? Om min sønn hadde levd trur jeg virkelig mange flere hadde besøkt meg for å se han. I seks uker har jeg kjent på savnet av han, I seks uker har jeg gråti mer enn jeg noen gang trudde det var mulig å gråte. I seks uker har jeg levd med en så stor smerte at jeg føler jeg dør av smerte flere ganger om dagen. Min sønn skulle vært seks uker nå og jeg skulle vært i himmelen av å få være med han og stelle han, og bare få lov å ha han i mine armer. Så klagingen min blir fattig over å klage over venner, bekkenet, tilstandene mine eller annet jeg klager over. Jeg har vel ikke noe å klage over, min sønn har! Det var han som ikke fikk leve! Jeg skulle ønske jeg kunne byttet plass med han. Jeg burde kun klage over en ting, AT MIN SØNN IKKE LEVER! Alt annet blir så smått i forhold.
(Jeg forteller det jeg husker, men ting glemmes litt fort for meg om dagen.Og dette ble et langt innlegg )
15 mai 2018
Jeg våknet tidlig om morningen av at jeg kjente jeg var gråtkvalt, og plutselig kommer på hva som er skjedd.
Jeg vil ikke vekke pappaen, for han trenger søvnen han kan få nå. Så jeg gikk fort ut, helt ut, og knakk fulstendig sammen, hyl grein utenfor uten å greie å stoppe. Følelsen av å få det sjokket og å ikke tru på det kan ikke beskrives, det er så smertefullt at du føler at du kommer til å dø av smerte.
Jeg satt der lenge før jeg fikk tilbake pusten, og begynte å søke igjen på nett. Søke på alt som skulle skje nå, og alt som kunne være årsaken. Alt jeg fant om det som hadde skjedd nå.
–
Min nabo kom ut og vi søkte sammen, søkte på alt, og snakket. Det veldig bra med min nabo er at hun er like praktisk som meg. Jeg kan hyl grine og være i det moduset, men neste øyeblikk kan vi faktisk søke nettet om akkurat det jeg gråt om. Og det er ikke rart, men naturlig.
Jeg sjekket alt det praktiske. Gangen av sorg, leste LUB sin side opp og ned. Blogger om barn som har gått bort tidlig. Alt vi kunne finne.
Vi satt der noen timer før jeg gikk inn. Når jeg kommer inn da ser jeg pappaen har våknet, og står helt knekt, å gråter på soverommet mitt.
Synet av han knekt, rev i hjerterota. Jeg forsto mer av alt når jeg så han gråte av smerte. Vi gikk mot hverandre gråtende. Vi sto å gråt og holdt rundt hverandre. Vet ikke hvor lenge, men vi sto begge der å klamret oss til hverandre mens tårene rant.
–
Vi hadde fått beskjed av føden å komme når vi var klare den dagen, så vi tok oss den tiden vi trengte. Vi skulle bare ringe føden før vi kom. Pappaen ringte sin far, og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg trur ikke han fikk frem så mange ord når han fortalte det, men han sa det.
–
Jeg ringte føden, og sa vi kom innen en time, og sa det samme til min mor.
Jeg pakket en ny fødebag, for det er jo ikke det samme som skal i fødebagen, og jeg orket ikke å ha den samme som jeg hadde pakket i spenning og glede. Jeg pakket alt jeg trudde jeg trengte.
–
Så dro vi til føden. Den turen der husker jeg alt for godt. Jeg la så merke til alt rundt meg, alle som løp og gikk, folk som ventet på bussen, og biler som ikke brukte blinklys. Alt på veien var ekstremt tungt å se. Jeg visste jeg var på vei for å føde mitt barn som ikke levde. Vi var nesten helt stille i bilen, det var bare meg som kommenterte noen små ting fordi jeg vet at pappaen hater stillhet. Pappaen var helt stille. Hver sving på veien svingte han rolig og han tok den roligste veien til sykehuset, ikke motorveien. Dette er noe som er helt unormalt for han. Han kjører vanligvis fort, men denne dagen så kjente jeg tyngden av hva jeg skulle gjøre. Hva vi skulle gjøre.
Jeg husker vi banket på vaktrommet på føden og sa vi var der, og fikk beskjed at rom 14, var vårt rom. Samme rom vi hadde fått utdelt dagen før. Jordmoren som møtte oss hadde også det «blikket», blikket som sa hva vi skulle gå igjennom, blikket som sa at jeg bar et dødt barn i magen, blikket som sa at vi ikke var «normale» folk mer.
Vi gikk inn der, og jeg husker at en etter en av våres foreldre kom. Min mor, hans mor, og hans far. De spurte spørsmål angående dagen som var før. Og spurte om de samme tingene vi hadde lurt på, hvorfor må hun føde? Hvordan kan dette ha skjedd?
Men de også snakket om sine egne fødsler, og hvor store barn de fikk(I hodet mitt tenkte jeg bare hva faen, dere fikk levende barn. Vær så snill og slutt å snakk om levende barn, deres opplevelser og lykken av å få det barnet.) jeg syntes alt var feil, jeg husker pappaen var veldig stille, bare passet på meg. Det tok lang tid før legen kom(flere timer), jordmor var inne flere ganger og sa at legen snart kom. Når legen tilslutt kom så var allerede jeg fylt med spørsmål, men de svarte så dårlig for seg. Og sa kun at vi skal ta noen prøver på det andre rommet. Også skal vi sette deg igang. Og jeg følte fortsatt at jeg ikke hadde fått noen informasjon.
Hodet mitt stupte rundt, kvalmen var overveldende, tomheten i meg var altoppslukende, og smerten i meg gjorde meg utmattet. Hvordan greier man å finne styrken til å føde et dødt barn? Hvorfor skal man ha smerten av en fødsel når man ikke får «premien» sin på slutten?
Pappaen lurte på om jeg ønsket å ha alle foreldrene våres der, noe jeg så at han ikke ønsket og jeg ikke ønsket. Så han ba de gå så kan vi heller ringe om det er noe. Jeg kjente meg lettet når de dro, mindre folk å forholde seg til. Og mindre folk å være sinna på, mindre folk å føle skyld over siden jeg ikke gir de et nytt familiemedlem.
Jeg og pappaen ble ført inn på samme ultralydrommet som jeg har fortalt om før(undersøkelserom 1). Mitt beryktede rom som alt det verste i mitt liv har skjedd. Der alle dårlige nyheter kommer.
Der inne får jeg beskjed om at vi skal ta fostervannsprøver og chlamydiaprøver. Jeg satte meg i den samme stolen eller benken, og brettet opp magen, men fikk også beskjed om at jeg måtte ta av alt nedentil. Jeg husker at mine første tanker var at seriøst chlamydia, jeg var ren i uke 12 på rutine sjekken, og eneste jeg har hatt sex med er pappaen. Og vi selvfølgelig har kranglet om akkurat det temaet der. Han hadde hatt sex med noen andre og sa det IKKE før etter vi hadde hatt sex, en veldig streng avtale vi hadde.(dette høres sikkert veldig rart ut, men som sagt tidligere, vi er IKKE i et forhold, vi har vår ting!) Jeg hadde tidligere sagt til han at hvis han har sex med noen andre måtte han fortelle meg det, og han måtte sjekke seg om vi da skal ha sex igjen for kjønnssykdommer er farlig for fosteret. Så husket jeg akkurat den gangen vi kranglet om dette, og han lovet å sjekke seg. Jeg var sint, og sa at det er flaut for meg å gå til jordmor nå å be om de testene fordi jeg har hatt sex med barnefar som visst hadde hatt sex med noen andre, og ikke sagt i fra til meg før etterpå. Han lovet at han skulle teste seg. Jeg kjente disse tankene buldret i meg, men jeg turte ikke si noe der og da. Faen i helvete jeg kan ikke få svar tilbake på at det var chlamydia som tok liv av min sønn, da blir jeg drapsmann. Er ikke sikker på om jeg sa dette høyt eller om jeg bare tenkte det, men sint kjente jeg meg. Og jeg kjente hånden til pappaen klemme meg hardt når det ble nevnt at jeg skulle testes for det. Jeg kan bare forestille meg hans frykt på om svaret er det, og jeg kan bare kjenne mitt sinnet koke om svaret er det. Men også min dårlig samvittighet for at jeg stolte på han, og ikke sjekket meg selv. Tenk om jeg har drept min sønn fordi jeg var for stolt og skammet til å sjekke meg?
–
Når jeg skulle ta fostervannsprøver så sa jeg i fra, at nå er jeg sliten og har utrolig lav smerteterskel så alt gjør vondt.
Hun legen sa bare, nei da, du får lokalbedøvelse. Jeg stusset på at de klundret litt først, og tittet etter det beste stedet å sette nålen igjennom magen min til vannet. Jeg skjønte ikke hvorfor dette skulle gjøres nå og ikke kunne gjøres etter jeg hadde født. Og følte også at legen ikke eide en smule medlidenhet for det som hadde skjedd oss og skulle skje.
Så setter hun lokalbedøvelsen, og tre sekunder etterpå setter hun den lange nåla i magen min. Hva faen? Du må jo vente til bedøvelsen funker? Men jeg var virkelig lammet av smerte til å si noe, så skrek jeg så høyt av smerte at jeg trudde jeg skulle dø. Jeg skrek og skrek, jeg greide ikke si at du må stoppe for jeg greier ikke dette. Så tilslutt spør hun om hun skal stoppe, og det tok tid før jeg greide å skrike ut, JA, stopp. Hennes reaksjon var at ja da må vi ta det senere etter fødsel. Hva faen? Det kunne du gjort hele veien, hvorfor faen utsette meg for dette nå. Pappaen ble også frustrert, sinna og oppgitt. Faen for en lege som virkelig ikke forsto alvoret følte jeg. Men fikk på dette tidspunktet også vite at jeg var moden, og at jeg allerede var 1-2 cm åpen. Bra, tenkte jeg. Da tar det sikkert ikke så lang tid å føde.
–
Så gikk vi inn på rom 14 igjen. Og der skulle hun sette den pilla som skulle sette i gang fødselen. Fy f det gjorde vondt, den legen der fikk jeg faktisk hat i mot, så lite medlidenhet og så lite forsiktig hun var. Faen for ei f%#?. Jeg hatet hun! Jeg følte hun kunne gjort alt litt mindre vondt om hun var litt mer forsiktig og tenkte på personen som lå der.
Jeg fikk min første pille for å igangsetting kl.15:55 den 15.05.2018. Og min første ri kom når jeg lå med pillen og måtte ligge helt rolig. Kroppskontrollen min er mye bedre når jeg får bevege meg, så kjente at den rien gjorde jævlig vondt. Den var faktisk så vond at jeg trudde virkelig at dette holder jeg ikke ut.
Men så gikk timen som jeg måtte ligge på rygg fort, da fikk jeg neste ri mens jeg og pappaen var på vei ut. Den rien var så behagelig at jeg faktisk ikke skjønte mye. Jeg dykket inn i rien, og ble med på rien hele veien uten å gjøre noe motstand(Og pappaen holdt hele vekten min i armene sine. Helt fantastisk tenkte jeg, dette liker jeg allerede. Jeg hadde lest mye om fødsel før dette, og hadde forberedt meg til en fin fødsel i mange mnd, men trudde ikke i min villeste fantasi at jeg skulle greie det i en dødfødsel.
–
Så kom kvelds jordmoren og skulle gi oss litt informasjon. Endelig all den informasjonen vi hadde savnet og manglet kom endelig da. Vi ble ført inn på føderom 5, og satte oss i dobbeltsengen og skulle se på skjermen. En film om dødfødsel, en film fra LUB(Landsforeningen uventet barnedød). En film som vi begge syntes var «grotesk» å se der og da. Og vi ga hverandre blikk som sa at dette skal ikke vi gjøre. (Jeg trur ikke vi skjønte helt ting på det tidspunktet.) Så husker jeg jordmor spurte oss om vi hadde valgt navn. Jeg var helt stiv av redsel, det vi hadde kranglet masse om var navn. Og jeg hadde ønsket et navn helt fra første trimester, men pappaen hadde ikke likt det navnet sa han. Så hele kroppen min var stiv og jeg var helt stille. Pappaen bryter stillheten ved å si; Aleksander, er det ikke det han heter da Rikke?. Og den lykkerusen jeg følte da kan faktisk ikke beskrives. Hans navn var det jeg hadde kalt han siden første trimester. Navnet hans er Aleksander. Tårene trillet, og jeg smilte av glede å kjente meg så takknemlig for at pappaen sa dette.
Etter filmvisningen og informasjonen ville pappaen ut å handle sine første ting til babyen, kanskje noen klær og noe annet, og ta seg en dusj før fødselen. Noe jeg syntes var helt fantastisk flott og vakkert at han ville. Mitt mammahjertet kjente virkelig at gleden i meg lyste opp når dette var noe han selv ønsket, og veldig spesielt for meg at han skulle kjøpe sine første ting til sønnen sin.
Så jeg kontaktet naboen min og spurte om hun kunne være der med meg i mens pappaen var borte, og om hun kunne ta med litt hjemmefra som jeg manglet.
Hun kom ca 19:30, og da var jeg og pappaen ute å gikk.
Han dro, og hun ble å vi satt på kumlokket sammen å snakket. Så plutselig kom en ri, jeg sa til henne at det kommer kanskje litt lyder så ikke bry deg om det.
Den rien var heftig, den var så behagelig at jeg enda mer skjønte at dette er noe jeg virkelig liker. Når jeg mener heftig så mener jeg styrken på rien var ekstrem. Den var sterk, den var kraftig, den var helt fantastisk. Jeg husker blikket til naboen når jeg var på slutten og greide å få tilbake kontakten med omverdenen, blikket hennes var så morsomt at jeg skjønte hva hun tenkte. Og ja jeg skjønner at lydene høres ut som man spiller inn en voksenfilm. Men alle lydene som kommer, kommer så naturlig som det er. Og jeg husker jeg forklarte henne at det ikke er vondt, men faktisk veldig godt. Og hun så på meg med vantro, og bare svarer jaja og ler. Jeg trur faktisk hvis du greier å slappe 100% av i kroppen og dykke langt ned i rien så vil mange få opplevelsen jeg hadde. Men ja kanskje det var enklere for meg, kan hende det er noe genetisk eller bare var heldig. Jeg hadde forberedt meg i flere måneder for at jeg ønsket en fin fødsel, jeg hadde tenkt og lest og virkelig satt meg inn i at jeg ønsket å oppleve fødselen min fin. Og samme gjaldt når min sønn ikke levde, jeg følte jeg måtte bare ha en fin opplevelse. Tenk om dette var og er den eneste gangen jeg får lov å føde? Så begynte vi å ta tiden på riene, og det kom en til ute, så kom de litt fortere inne. Det var langt igjen tenkte jeg, det var 20 min her imellom, og ti min der.
Og sendte meldinger for å oppdatere pappaen på mellomrommet mellom riene.
Jeg skrev faktisk: Vil bare informere at jeg har rier med ca 25 min mellomrom nå. Bare hatt tre siden du dro. Men vil si i fra❤️
Han svarte med: kommer nå
Og jeg svarer: Bra nå er det ti min mellom de to siste,
Og sender en til med, hvor er du?
Er der om 7 min, skriver han.
Han kom visst løpende i gangen mot naboen og hadde ikke rukket å dusje. Jeg må le litt når jeg tenker på han sin angst at jeg skulle føde uten han, og min angst for å føde uten han.
Når han kom, var jordmor inne hos meg for å sette pille nr to(klokken 21:18), og sjekke åpningen. Jeg var 4 cm på denne tiden, og selv om riene var ganske ofte, så syntes hun det var bedre å sette en til.
Seriøst de som ligger i mens de har rier, full ære til dere, for det er faktisk det eneste jeg ikke likte ved fødselen.
Det å ligge stille den timen som man skal etter man har fått pillen er grusomt, syntes jeg.
Jeg følte jeg maste om når det var gått en time så jeg kunne snu meg eller bevege meg.
Riene ble oftere og ofrer, og jeg koste meg mer og mer. Pappaen var en helt oppi dette, og alt var helt naturlig. Hvis jeg fikk en ri når jeg sto, holdt han meg oppe mens jeg slapp kroppen med og bare forsvant inn i rien. Gud for en fantstisk opplevelse. Riene var som ekstase, en nytelse større enn orgasme. Ja, tru meg jeg vet det høres helt på tryne ut, men tru meg hver ri føltes ut som hele kroppen min var et annet sted, et sted hvor alt er bare behagelig. Vi fikk beskjed om at vi måtte flytte oss til føderommet siden nå var jeg visst i aktiv fødsel. Faen tenkte jeg, er jeg allerede der? Jeg kjente litt angst for at fødselen gikk for fort for meg, men ja timene flyr når man føder.
Vi kom inn på føderom 5, som skulle være vårt rom. Der var det dobbeltseng, noe jeg elsket. Jeg var ikke helt klar for smertestillende enda, men pappaen og jordmoren insisterte. Så jeg prøvde lystgass. Og på dette tidspunktet ville hun tilkalle en til å sette epidural, noe jeg heller ikke ønsket. Men det virket som jeg måtte. Jeg lo, danset litt, spøkte med pappaen og jordmor i mellom riene. Og elsker å kjenne hver ri krype opp fra underlivet mitt til å ta over hele kroppen. Jeg elsket de. Jeg trur ikke jeg greide å forklare det da, men det de kalte smerte var ekstreme rier som tok meg med til «lykkeland». Jeg ler når jeg forteller folk det, og ser ansiktsutrykket dems. Det virker ikke ut som det er vanlig å elske å ha rier, og hvertfall ikke når man skal føde et ikke levende barn.
Vi tok bilder og hadde det gøy, pappaen også fikk litt lystgass av meg. På dette tidspunktet kom “epiduralmannen”. Jeg satte meg opp på benken, og skjønte ikke hvordan jeg skulle greie dette med så ofte rier. Men jeg satt der, og pappaen foran meg. “Epiduralmannen” sa at nå måtte jeg sitte rolig, og si i fra når det kom en ri. Sekundet han sa det så svarte jeg at ja jeg er i en ri. Må le når folk rundt meg ikke alltid skjønte at jeg var i en ri, men jeg har visst veldig kroppskontroll. Når jeg sa dette satte pappaen på meg lystgassmasken, og da var jo rien en lek. Epiduralen ble satt, ilingene nedover bena kom, og jeg kjente skuffelsen av at jeg måtte ha den. Men når “epiduralmannen” gikk, så sto jeg og pappaen I rommet alene, og jeg ville ha bilder. Jeg ville ha bilder av meg i en ri, og med lystgassmasken. Jeg digger de bildene vi tok da, nå. Det minner meg rett tilbake til den fantastiske fødselen jeg hadde. Og jeg har helt glemt å nevne at vi hadde verdens beste jordmor under fødselen. Det hun og vi hadde var et team med meg og pappaen, vi hadde det beste føderommet, med de beste menneskene som kunne være der.
På dette tidspunktet så orker jeg ikke å stå mer. Jeg og pappaen la oss i sengen ansikt til ansikt. Jeg kan ikke huske at han sa så mye under hele fødestunden, men han sa visst alt jeg skulle gjøre og jeg hørte på han. Han var meg, og jeg var han. Han var en helt! Neste undersøkelse som jeg husker var at hun sa jeg var 9 cm, og at det var en stor hinne med vann ut av meg. Den gikk under den undersøkelsen, og jeg husker følelsen av det var surrealistisk. Mye vann kom ut, siden jeg allerede visste at jeg hadde alt for mye fostervann så regnet jeg med det. Men den følelsen kan faktisk ikke beskrives. Vannet gikk litt over en time før fødselen var over. Epiduralen tok vekk mye av riene mine, noe jeg hatet den for.
Men jeg lå der med pappaen å koste meg faktisk gløgg i hjel.
Neste undersøkelse var jeg 10 cm, og fikk beskjed at jeg kunne begynne å presse. Men jeg fikk lov å ta meg så god tid jeg ville, noe jeg virkelig gjorde. Jeg sov i mellom riene, og jeg husker pappaen var sjokkert over at jeg faktisk sovnet, og våknet igjen ved at jeg sa, nå kommer en ri til. Jeg ler av uttrykket hans. Han så utslitt ut, men samtidig sjokkert over at jeg kunne sove. Jeg husker at igjennom fødselen så sa han hele tiden hvor flink og imponert han var av meg. Jeg husker ikke om jeg sa det samme tilbake, men han imponerte meg mer enn noen gang. Han virkelig var mer enn en pappa der, han var meg, og jeg han. Vi var et team som fødte, jeg fødte ikke alene. Han hjalp meg. Alt var så flytende og naturlig. Alt var helt perfekt. Jeg husker rundt dette stadiet ble jeg iskald i kroppen, jeg sa i fra, men var visst ikke så kald som jeg føltes. Eneste jeg kan beskrive hvor kald jeg var er med å si at det følte ut som noen hadde puttet is inni meg, og det sakte spredde seg i meg. Jeg tenkte flere ganger at nå får jeg endelig lov å dø. Men jeg ønsket å føde ferdig, så kunne de la meg få dø. Jeg så på det som en vakker ting, ikke noe slemt eller skummelt. Men med en ro og et behag at jeg fikk privileget av å dø sammen med min sønn. De la varmekluter på meg, og jeg la mer og mer merke til pappaens bekymring for meg, men jeg viste med utrykk og kroppen at alt var greit. Jeg ønsket dette.
Jeg husker jordmor ba meg holde igjen meste ri pga rifter, og jeg kan ikke skjønne når folk snakker om det presse behovet som er vanskelig å holde igjen, for jeg hadde ikke pressebehov i riene. Jeg holdt meg igjennom to rier, og lå der isteden for å presse, å nøt rien. Så fikk vi plutselig beskjed om at masse sort hår syntes, og gleden i meg at han hadde hår var virkelig god å kjenne på. Jeg hadde hørt at ikke så mange gutter ble født med masse hår på hodet, men jeg ble, så jeg ønsket at gutten min også ble det. Noe han ble.
Jordmor spurte om jeg ville kjenne, noe jeg gjorde. Så spesielt, så fantastisk. Pappaen spurte forsiktig om han kunne også, og selvfølgelig svarte jeg. Så spurte pappaen om å se(noe jeg før fødselen hadde alltid sagt var uaktuelt, men nå i fødsel var alt så naturlig og vakkert) pappaen fikk se ned, men å ha han borte fra mitt syn var ikke greit, så jeg dro han visst opp igjen. Han var min trygghet, og partner i dette.
Herfra gikk det fort, jeg husker at det verste fra fødselen var faktisk når hun måtte dra kroppen hans ut det siste. Da rykket det veldig i kroppen min, og jeg skjønte mer da enn noen gang tidligere at gutten min var dø.
Jordmor ga han fort til meg og la han på brystet mitt. Hun forklarte meg at han blødde litt fra nesen, men det er vanlig, du kan tørke det. Det rare var at all sorg var i noen minutter borte. For jeg var blitt mamma!Min sønn lå så ekstremt vakker på brystet mitt. Han var så nydelig, så mye vakrere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Jeg tørket nesen hans, og følte meg virkelig som en stolt mamma. Pappaen hans satt bak meg å støttet meg opp. Den stunden vi hadde da er ubeskrivelig.
Aleksander var ikke dø for meg da, han var kun min sønn.
Han var den vakreste, nydeligste og tøffeste gutten jeg noen gang hadde sett. Vi tok masse bilder, av oss alle sammen og han alene. Jeg holdt han lenge mens de jobbet med morkaken min. Og kulden i kroppen min var jeg allerede vant til, og jeg håpet bare å oppleve de tingene nå som skjedde med min sønn, så kunne jeg dø.
Jordmor jobbet hardt for å få ut morkaken, noe som var ubehagelig, men ikke vondt. Jeg fokuserte bare på pappaen som tok på sin første bleie i livet. Det var helt nydelig å bevitne. Barnepleieren skulle hele tiden rette med hendene sine. Og jeg sa strengt i fra flere ganger til henne at dette skal pappaen få lov til å gjøre, men hun kom igjen. Og jeg hadde allerede begynt å mislike at kvinner har behov for å gjøre ting «rett» og gjøre det selv hvis mannen ikke gjør det «rett». Så jeg kjente der jeg lå at det var feil for meg. Han kommer faen meg ikke tisse ut den bleien uansett så hva spiller det for noen rolle. Jeg sa igjen ifra når pappaen skulle kle på han, at han skulle få lov ikke hun. Men hun måtte bort å pirke, noe jeg kjente det kokte i meg. Men pappaen var kjempe flink❤️.
Jordmor jobbet på denne tiden fortsatt med å få ut morkaka.
Og de veide Aleksander, målte hodet og lengde. Så tok pappaen med Aleksander ut for å treffe familie. Når han var borte kom det en mann som var lege som skulle hjelpe med morkaka. Jeg håpet fortsatt at dette skulle ta knekken på meg. Legen var den første av legene jeg likte på føden. Han var blid og menneskelig. Men han flyttet meg, og jobbet videre på å få den ut. Nå hadde det gått over tre kvarter siden jeg fødte. Når pappaen kom inn igjen, så kom han inn med et skrekkslagent ansiktsutrykk og sa, få den helvetes morkaka ut. Da skjønte jeg at han var redd for meg. Det var godt å høre han ha en stemme i dette, og rett etter han hadde sagt det, kom barnepleieren igjen og skulle ta Aleksander fra han igjen. Da sa han i fra(noe jeg ble stolt av), han sa, nå er det faen meg ikke det rette tidspunktet at du skal ta han i fra meg. Pappaen sto ved hodet mitt, mens legen jobbet. Og da, endelig så kom den ut også. Endelig! Jordmor sjekket og sydde litt. Så var det min tur å holde sønnen min igjen. Jeg satt å holdt han først helt i forelsketstadiet, så hyl grining og alle følelser som fulgte med. Men det er min sønn og han er det vakreste jeg noen gang har sett.
Jeg fødte kl.04:53 så dagen var enda lang, og mye skjedde denne dagen. Men jeg vil si som jeg sa i fødselen, at det er det beste jeg har opplevd å føde. Magien i at jeg fikk lov å ha den vakre opplevelsen når jeg visste at min baby var død, var virkelig en ære. Vi var tre personer i det rommet som man kan takke for det. Det var den nydelige jordmoren som gjorde alt naturlig, pappaen som var en del av fødselen og ikke en tilskuer, og selvfølgelig meg. Aleksander var nok i rommet på en eller annen måte, men når jeg fødte i en stillefødsel og vet om det fra før av så ble det vakkert. Det var som en seremoni på livet hans, på han. Jeg trur pappaen og jeg kan si med hånda på hjertet at fødselen var nydelig og vakker. Jeg koste meg igjennom. Jeg vet det høres rart ut, men hver ri for meg var bare ren nytelse, og noen var så kraftige at jeg mistet benfeste og jeg kunne kjenne litt til ubehaget, men hentet meg fort tilbake. Og det mener jeg. Jeg takker for at jeg har fått opplev en så vakker fødsel, og at jeg fikk en så perfekt sønn. Jeg er utrolig stolt av han, pappaen og meg. Vi har en englesønn som vi savner utrolig, men vi er heldig av å fått sett han, og født han. Takk! Jeg regner med at fødsel er traumatisk i seg selv uten å ha en stillefødsel. Derfor føler jeg meg privilegert av å fått lov å elske å føde, og å ha en fødsel med nytelser, ikke smerter.
Men om jeg får lov å ha en fødsel til så neste gang vil jeg ha uten epidural(den jævelen ødelegger riene mine). Lystgass vil jeg nok ha igjen neste gang. Håper alle kunne fått opplevd en sånn fødsel!
Jeg hadde også opplevelsen av lykke når jeg fikk Aleksander på brystet, det var rart når han ikke levde. Men for meg føltes han så levende. Kinnene hans var bollete og bløte. Den vakre lille nesa hans som var en god blanding av min og pappaens nese. Kløften i haka, og dobbelt haka akkurat som jeg og pappaen har. Det var så uvirkelig å se hva vi har skapt. Den nydeligste gutten i verden. Jeg følte meg som en mamma, en stolt mamma, som ville vise han til hele verden. Hendene hans var bare helt perfekte, og han hadde en så fin guttekropp at jeg skjønte ikke i det hele tatt hvordan vi hadde greid å lage en så nydelig gutt. Sønnen min! Sønnen vår! Vårt første barn! Han så ikke dø ut det så bare ut som han sov. Han sov godt. Jeg hadde et så inderlig ønske om at han bare våknet snart. Hvorfor åpner han ikke øynene sine? Hvorfor skriker han ikke ? Han virker jo så levende. Jeg forsto ikke i det hele tatt hvordan jeg skulle noen gang dra fra han, eller gi han i fra meg.
Heldigvis fikk vi ha han noen timer første gang, og igjen senere på dagen. Men det kan ikke beskrives når barnet ditt skal trilles inn på rommet til deg så er han dekket til fult for at andre ikke skal se han. Og få beskjed om at denne gangen er han litt kald fordi han har vært på kjølerommet. De to tingene der skjærer ennå i hjerte mitt. De måtte dekke til mitt barn for de andre som fødte på føden. Mitt barn kunne skape traumatiske opplevelser for andre, er det rart jeg har blitt redd for å vise han frem. Men han er jo så vakker. Han er helt perfekt. Ingen skavanker! 3630g, 50 cm og et helt perfekt ytre. Han ser kun ut som han sover jo. Men han ligget ikke på rommet ved siden av når vi slapper av, eller med foreldrene sine, han ligger på et kjølerom?!? Det er mye av denne dagen som virkelig ikke kan beskrives. Men aldri i verdenen om jeg vill ønske at han aldri ble født eller at dette aldri hadde skjedd selv om han ikke lever.
For jeg var heldig å bli mamma til en nydelig gutt med navnet Aleksander. Min sønn ble født 16 mai 2018, og døde 14 mai 2018.
13 timer fra første ri til han var ute.
Vannet gikk 3:25
3 timer aktiv fødsel.
Smertestillende: lystgass og epidural.
Fødte liggende på siden ansikt mot ansikt med pappaen.
Aleksander sin fødsel! Stillefødsel eller dødfødsel. Men likevel en fødsel!
(åhh hvor mye jeg savner deg kan jeg ikke beskrive med ord)
Jeg blir sjokkert og sur inni meg når folk forteller meg at de har tent lys for meg og/eller Aleksander, eller at de tenker på oss. Hvordan gjør det godt? Han er fortsatt dø. Sønnen min er dø og kommer aldri tilbake. Jeg har ikke mistet hjemme mitt, eller er syk, eller slått opp med kjæresten min! Jeg har mistet sønnen min! Jeg har mistet han for alltid. Han får aldri vokse opp, han får aldri lære seg å gå, han får aldri opplevd noe i verden. Og jeg får ikke lov å være en mamma for han utenfor magen min.
Verden er så jævlig brutal at man kan ikke beskrive det. Sønnen min trenger ikke et lys tent for han, han trenger ikke at folk sender sine tanker, han trenger å leve. Noe som det ikke er noen mulighet i verden for. Min sønn lever ikke?!? Hva? Jeg forstår ikke. Hvorfor skulle akkurat min sønn dø? Hvorfor døde han?, nydelig vakre perfekte lille gutten som jeg bar i magen min i 39 uker? Han som var velskapt, han som var min, han som var hele mitt liv og den største lykken og gaven jeg har fått. Hvem gir en gave og river den fra deg igjen? Ikke kom her å snakk om mening med livet, at det er gudsvilje eller noe annet bla bla bla. For hvis det finnes noen høyere makter skal jeg gjøre mitt misjon i livet at de skal få kjenne samme smerte som jeg bærer. Røve fra de livet de tok fra min sønn.
NEI DET ER INGEN MENING MED DETTE! INGEN!
Jeg er veldig sint, og føler sinnet bygger seg opp mot alle og alt sakte som sikkert. Jeg vil skrike, slå, banke, gråte og knuse alt. Men jeg er ikke sint som du ser det utenpå, jeg har et så ekstremt sinne inni meg som buldrer. Jeg kjenner meg bli mer og mer sint på alle.
–
I dag har jeg vel de følelsene fordi jeg har vært på kirkegården, og valgt ut plass til sønnen vår. Jeg fikk heldigvis plassen jeg hadde sett for meg.
Hva er sjansen at hun viser meg to steder jeg kan velge mellom, og en av de er avsides, bort fra veien og nærmest utkikkspunktet som man kan se utover havet. Det var en veldig fin plass. Ingen stener bak hans sten og ene siden er også ingen gravstein. Når man MÅ velge plass til å sette sin sønns gravstein så ønsker man å velge den rette plassen(selv om ingen plass er den rette!) Men når jeg måtte, så trur ikke jeg kunne valgt vakrere sted. En gammel vakker kirke er der, vakker skog høyt rundt og det ligger høyt oppe så man kan se havet derfra. Det er også fine tur stier å gå rett ved. Det var rart å se driftsansvarlig skrive etternavnet til pappaen og Aleksander på pinnen som sto der. Jeg måtte bare ta et bilde av det. Det er så feil at det også føles riktig å ha fått den gravplassen man ønsket. Jeg ønsker jo egentlig ingen gravplass, jeg ønsker jo min sønn i armene mine.
Jeg trur aggresjonen min startet der i dag. Det er så jævlig feil alt sammen. Og når jeg kom hjem så designet jeg ferdig den jævla gravsteinen. Faen! Jeg lager ikke en dåp til min sønn, nei jeg planla, og hadde begravelse. Og nå har jeg tegnet, og planlagt hvordan gravsteinen skal være. Det er jo helt på tryne uvirkelig. Også er det rart at folk ikke vet eller skjønner hva som skjer i et menneske når man gjør disse tingene for sønnen sin. Ingen andre enn de som har vært igjennom det kan forstå det.
Jeg kommer sikkert til å bli sjokkert over prisen, men faen heller det er min sønn som skal ha den. Jeg vil virkelig gi han det beste av det beste.
Jeg sendte snap til pappaen at jeg hadde valgt plass. Og hadde sendt han melding dagen før så han hadde valget om å komme om han ville. Men så ringer han meg etter jeg har gjort alt dette, og jeg hører at han har det tøft nå. Han unnskylder for å ikke ha svart, og at han ikke kom. Men som jeg skrev på meldingen så ønsket jeg bare at han skulle komme om han virkelig ønsket og greide det. Han greide ikke det. De tingene der greier jeg faktisk å gjøre, og det er greit for meg å gjøre det uten han(jeg er ikke helt alene, min nabo er med meg). Vil kun at han skal være med om han selv orker, for meg er det en trygghet å få lov å velge det beste for min sønn når jeg MÅ begrave han, men jeg trur det er omvendt for pappaen. Det var en god samtale vi hadde igjen, og jeg trur vi gir hverandre støtte selv om vi ikke møtes eller snakkes så ofte. For når vi først gjør det så er det godt å snakke om hvordan vi har det. Det er rart at man kan ha det så likt, når man ikke sørger likt. Vi føler de samme følelsene, men gjør helt motsatt av tingene vi gjør. Tryggheten i at vi begge sørger over Aleksander er en trygghet som er god, den letter ved å vite at man ikke er alene med de følelsene. Jeg vet at de som har mistet har det likt, men det er noe annet med han som sørger over akkurat samme baby som jeg gjør. Vi sørger over sønnen vår, hver for oss, men likevel sammen. Sorg er virkelig et mysterie for meg, et mysterie som jeg IKKE vil løse. Et mysterie som lærer meg ennå flere sider av meg selv, og lærer meg masse om mennesker rundt meg(Du får et helt nytt syn på folk, og ikke si at det er meningen bak dette. For det er fortsatt ikke en mening med dette!).
Jeg har sørget før(og kjenner ennå på sorgen fra de jeg har mistet som var nære), men det er virkelig noe helt annet å miste sitt barn. Dette total forandrer deg! Jeg kjenner på en tomhet og et savn som er større enn det kan beskrives.
Hvordan fortsetter man når man ikke føler eller har noe igjen? Hvordan begynner man? Jeg sitter totalt fast!
Jeg vil så veldig gjerne få lov til å ha et sosial liv, en jobb å gå til som man trives med, et hjem man føler er riktig at man kommer hjem til, en som venter på deg hjemme, en stor familie som du kan komme å besøke, venner som har grillfester og kanskje en hobby som jeg trives med. Men hvorfor har jeg ikke det, og hvorfor hadde jeg ikke det før jeg mistet så jeg hadde noe å gripe tak i?
Men hvordan skaffer jeg meg det når alt som jeg tenker på er sønnen min, om jeg smiler ekte er det fordi jeg tenker på han, om jeg ser tom ut er det fordi sorgen sliter meg totalt ut, om jeg gråter er det fordi jeg har mistet min sønn. Hele livet mitt er revet vekk! Og det vonde er at jeg har blitt vant til det. Jeg er litt vant til å være alene, jeg har blitt vant til å gråte, jeg har blitt vant til den ekstreme smerten som er der hele tiden. Om jeg snakker om andre ting så tru meg, det er der. Om jeg plutselig greier å dusje, spise litt, le eller rydde så tru meg jeg kjenner smerten der ennå, og kanskje i akkurat det øyeblikket jeg rydder så tenker jeg gode tanker om sønnen min for å greie det. Jeg banker meg selv opp for alle tanker og alle handlinger jeg gjør. Om jeg svarer en person på en melding, eller ikke. Begge er feil, hvis jeg svarer så kan jeg banke meg opp at jeg ikke svarte det jeg ville eller faen de fortjener ikke svar eller jeg var ikke høflig nok.
Om jeg ikke svarer, så tenker jeg på at de ikke fortjener at jeg ikke svarer og de fortjener ikke min sorg for de er jo bare hyggelig og prøver sitt beste.
Jeg er verdens værste venn å ha nå, om du ringer så er det ca 0,2% sjans for at jeg tar den, og glem om jeg spør hvordan du har det. Faen jeg har tenkt på det flere ganger om jeg spurte hvordan de hadde det eller bare snakket jeg om mitt? Jeg føler om feil person nevner navnet hans så blir jeg sur, men om samme hadde ikke nevnt navnet hans blir jeg også sur. Jeg blir lei meg fordi jeg er alene hele tiden, men vil heller ikke være med noen andre enn Aleksander. Alt er feil, alt har så store motsetninger til hverandre at jeg føler meg gal. Om jeg ikke rydder føler jeg meg som en slask og ikke som en mamma, om jeg rydder blir jeg utslitt totalt eller banker meg selv opp med tanker som at det er ikke vits å rydde ingen kommer uansett, eller så stopper det bare opp av seg selv. Jeg kan stå foran vaskemaskinen å ikke skjønne hvordan jeg setter den på. Hvorfor skjer det? Jeg ender da kun med å gå tilbake til senga og ligge der. Det eneste som jeg greier helt å holdent er å ligge rolig.
Jeg kan følge meg litt på en film eller serie så må jeg gråte, se på bilder av han eller så forsvinner jeg inn i Aleksander verden der han er i livet og jeg får lov å leve med han. Seriøst det har gått over en måned nå, jeg burde da ha blitt litt «bedre» men jeg føler meg like jævlig. Jeg føler at folk forventer at jeg er bra, det er vel derfor jeg prøver mitt beste på å være «bra». Men jeg fungerer ikke og vet ikke hvordan jeg skal begynne å fungere litt. Jeg vil jo ha folk rundt meg når jeg greier, og jeg vil jo greie ting. Bekkenet er bare det fysiske som stopper meg, men det psykiske er en stopper uten like. Jeg er virkelig ikke meg mer. Jeg føler meg mer som en tom person som ikke har annet enn smerte i seg og ingen vei å gå. For det er virkelig ikke noe som heter å gå videre, men jeg må liksom lære meg å bære smerten. Hvordan gjør jeg det da?
Burde jeg legge meg inn? Da har jeg hvertfall folk rundt meg hele tiden og jeg kan snakke masse med de, og jeg trenger ikke være oppegående.
Eller burde jeg presse meg selv ut? Hvor begynner man da? Hvor drar jeg? Hvem greier en totalt knekt kvinne å ha hun rundt seg? Og hvordan kommer jeg meg dit uten bil?
Eller blir jeg i senga? Kanskje jeg greier en ting mer for hver uke som går? Kanskje jeg en gang tørr å møte gamle venner igjen? Kanskje til og med nye? Kanskje jeg kan få et liv med sorgen tilslutt? Kanskje jeg til og med greier å vaske, rydde og kjøre bil etterhvert?
Jeg trur ikke jeg greier noe annet enn valget med å bli i sengen, men skulle ønske jeg hadde et valg! Jeg føler jeg ikke har det. Skulle ønske jeg hadde ting allerede på plass så jeg slapp å starte helt på nytt med alt dette i tillegg.
For oss som har mistet, og sikkert mange andre har vi flere ganger håpet på at hjerte vårt bare stopper av seg selv. At man får lov å dø av sorgen og smerten. Og noen ganger føles det som vi dør av den smerten i oss, men dessverre gjør det ikke det tenker jeg da.
Jeg leste denne artikkelen i dag. https://www.tv2.no/a/3137798/ Og jeg har flere ganger sagt jeg håper at det skjer, men det er jo ikke mulig. Nå fant jeg en artikkel som sier det er mulig, hvorfor skjer det da ikke oss som mister det kjæreste vi har? Finnes det noe verre vil jeg ikke vite om det engang!
Vi mister matlysten akkurat som dyr som sørger, og kan til og med gå helt uten mat i veldig veldig lang tid. Vi ligger å sørger kanskje i samme stilling hele dagen(I dager, uker, måneder, og noen i flere år) så kroppen ikke får blod stimuleringen som kroppen trenger. Og likevel stopper ikke hjertet.
Jeg trur som mamma, med håpet vi hadde får vårt barn så ønsker vi fortsatt gi dem det beste i verden selv om de ikke er her. Noen må bære sorgen, noen må sørge over det vakre menneske som ikke fikk lov å leve, noen må snakke om babyen så folk får lære om han/hun. Hvis ikke foreldrene gjør det, hvem skal da gjøre det? Vi vil at folk skal høre, lære og se bilder av vårt barn, så hvis ikke vi skal vise verden det, hvem gjør det? Hvis det ikke er en mammas plikt å elske sitt barn livet ut og bære kjærligheten til dem i hjerte sitt, er du da en mamma?
Jeg har fått spørsmålet flere ganget hvorfor jeg ikke har prøvd å ta livet mitt, eller startet med selvskading eller rus igjen(ja jeg har en forhistorie som har vært tung). Det er veldig vanskelig å svare på dette. Det er så mange grunner, jeg har i mange måneder forandret alt i livet mitt for å være en mamma, ikke bare fysiske ting, men hjernen forandrer seg også. Du blir en mamma sekundet du innser gleden av at du er gravid, trur jeg. Hormonene hjelper sikkert også til.
Jeg ønsker at hjertet mitt stoppet, men mammaen i meg vil ikke være den som gjør det. Hva sier det til min sønn? Selv om han ikke lever, skal jeg lære andre barn at når du møter ditt værste mareritt så skal man gi opp og slutte å fighte? Tar en mamma dop eller skader seg selv, eller velger hun å bare eksistere isteden? (Jeg dømmer ikke de som gjør det, men mitt valg som mamma er at jeg ikke gjør det.) Jeg gjør nok ting nå som ikke er veldig mamma aktig. Jeg skulle ammet, men drikker alkohol innimellom på natten i stedet. Jeg skulle vært hundre ganger oppe om natten, men tar sovepille nå isteden. Jeg skulle spist masse næringsrik mat for at barnet hadde det bra, men får ikke i meg mat isteden. Så jeg dømmer ikke! Jeg er en ikke praktiserende mamma. En mamma som sørger og har bare meg, så det lille “gale” jeg gjør nå får jeg lov av meg selv å gjøre, som sagt over det kunne vært verre. Jeg er bare meg å prøver så godt jeg kan å kun eksistere. Når man mistet et barn blir man en mamma, en mamma som har mistet sitt barn, en mamma som fighter fortsatt for sitt barn.
Jeg ønsker så å få lov å slippe denne smerten jeg har i meg, og har ønsket alt fra at hjerte mitt stopper, dø mens jeg fødte, få en dødelig sykdom, bli kjørt på så jeg blir erklært dø på stedet. Alt som kan skje av død, men jeg greier ikke å være den som gjør det. Hvem vet om jeg greier det senere, men nå greier jeg det ikke. Jeg skriker heller ut om å få hjelp! Please se at jeg ikke ser sterk, uansett hva du ser uten på, jeg er totalt ødelagt inni meg. Slutt nå å døm coveret mitt og forstå at jeg greier ikke dette, jeg kun eksisterer. Jeg sluttet å leve den dagen jeg fikk vite at han var dø, alt etter er bare min kropp som fortsatt fungerer(fungerer er vel en overdrivelse det også). Jeg trur heller ikke med så utmattet man blir av sorg så greier man ikke å gjøre annet enn å være i den. Jeg håper at hjertet mitt bare stopper som i den artikkelen, men har null tru på det. Ingenting har gått min vei i livet, så hvorfor skal det starte nå. Men hvis jeg håper på et kjempe langt liv, lykkelig liv, og at ingenting skjer med meg, stopper kanskje hjerte mitt da?
Ensomheten får deg virkelig å tenke noen dager. Jeg tenker mye hele tiden generelt. Men en hel dag totalt uten å se et menneske eller noen å snakke med på telefonen er veldig ensomt. Mer ensomt er det når man ser andre på sosialemedier feire denne dagen. Akkurat som verden er normal. Jeg føler meg ikke ensom fordi jeg er alene i dag, men fordi jeg ikke har noen. Jeg er en mamma uten min baby, jeg føler meg alene fordi jeg har i mange måneder forberedt meg på at denne tiden skulle være en hyggelig tid. En tid der jeg koste meg med babyen min, og lagde våre nye familietradisjoner. Dette skulle være en tid der mitt barn skulle være med meg et sted å se st.hansbål på stranden. Denne dagen skulle være en hyggelig dag.
Jeg er 33 år, singel, ikke praktiserende mamma(som driver i en prosess for å finne gravplass og stein til min sønn), bekkenløsning med gangproblemer, bor et sted der man ikke ser andre enn de som bor på gården og må kjøre bil for å komme seg andre steder, leier, ikke eier, sykmeldt, utslitt 24/7, mammakropp, jobbkontrakt som går ut i oktober, ikke familie som bor I nærheten(eller som jeg ønsker kontakt med), et rom i huset fult av babyting, og med et ønske større enn jeg kan beskrive om å få lov til å være praktiserende mamma(ett eller mange søsken til Aleksander) og få lov å lage min egen familie, med en mann som jeg elsker, som elsker meg og er snill.Jeg drømmer om A4 livet.
På papiret er jeg virkelig ikke en person som noen ønsker å bygge seg et liv med, eller har de beste utsiktene på å få det livet jeg ønsker meg.
Jeg er vel ikke akkurat et menneske man heller vil be med på ting nå, og jeg vet ikke om jeg hadde takket ja engang. Jeg vet jeg sørger, men det kommer jeg alltid til å gjøre også. Min sønn er borte. Men jeg føler meg også så alene. Jeg gjorde ikke det før når jeg var alene, nå er tomheten i rommene så overveldende at jeg blir sliten av det. Jeg orker ikke mange mennesker nå eller store sosiale sammenkomster, men jeg ønsker ikke å være alene. Jeg ønsker meg min egen familie, mitt søsken til Aleksander, min mann, min familie. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle stå her i livet som en 33 åring, alene, damen som mistet barnet sitt. Jeg trudde heller aldri jeg kom til å kjenne på så stort behov for å få lov å være praktiserende mamma!
Jeg vet at tiden min tikker, og med å vite at jeg hadde få egg allerede som 25 åring så er ikke fremtiden så lys med å få barn igjen naturlig. Med å være 33 år så kan jeg ikke vente på «drømmemannen» til å dukke opp før jeg skaper meg min familie. Han kan dukke opp for sent, eller aldri. Så nå tenker jeg masse på å sjekke meg på fertilitetsklinikk, og om jeg har egg kan jeg fryse noen og kanskje dra til Danmark, få spermdonor der selv om det koster mye, men et barn er verdt mer enn alle pengene i verden. Og om jeg ikke har egg så vurderer jeg å dra til et annet land og få dobbel donasjon så jeg kan få lov til å være gravid igjen og få føde mitt barn. Jeg føler på mange måter at det er tidlig å vurdere det, men vil ikke sitte igjen som femtiåring singel, uten barn og angre at jeg ikke gjorde det. Jeg vet at dobbel donasjon kan komme på langt over hundre tusen, men faen jeg har jo brukt mer det siste året får å lage et hjem til meg og Aleksander. Da burde jeg kunne ta opp lån for å få et barn. Jeg ønsker jo ikke meg et barn alene(ønsker egentlig ikke å gå gravid alene eller å måtte gjøre alt alene igjen), jeg ønsker jo at barnet skal få en pappa, men hva om han aldri dukker opp? Burde jeg ikke ta avgjørelse på dette snart? På 6ukers kontrollen får par beskjed om at de kan få begynne å prøve igjen, og jeg skjønner at de gjør det så fort. Hele meg er klar for å være en praktiserende mamma. Jeg skjønner ikke om jeg burde vente, eller bare hive meg ut i det? Lever jeg i drømmeland om jeg venter på å møte noen som jeg kan starte en familie med?
Jeg skulle jo egentlig sitte her nå med starten av min familie i armene mine, en nydelig gutt som har vært mitt mirakel. Min englesønn som jeg har startet min familie med, savnet er stort til akkurat han. Men jeg må innse fakta at jeg aldri får han tilbake, og jeg trenger for min egen del å få lov å være en praktiserende mamma som ikke innebærer begravelseting, men som innebærer amming, bleieskifting, ikke sove pga skriking, få lov å oppleve første skritt, første gang babyen snur seg selv, babyens første latter. Jeg trenger det for min del! Mitt liv blir totalt meningsløst uten. Jeg ønsker å starte min familie nå, jeg angrer at jeg aldri har tenkt sånn tidligere så jeg ikke følte tidspresset med alderen.
God St.hans til oss alle, god st.hans til alle englebarn, og foreldrene dems❤️❤️❤️
I dag har jeg prøvd å ta meg sammen å gjøre noen ting som trengs, men jeg møter så mye motgang i alt.
Først ringer jeg gravplassforvaltningen, og siden pappaens navn står på begravelsepapirene så får ikke jeg lov å gjøre noe. Seriøst ? Jeg betaler gravstøtten, og jeg er mammaen! Jeg ringte pappaen å sa han måtte sjekke postkassen for der lå det brev fra krematoriet. Han skulle gjøre det å ringe meg tilbake. Men jeg fikk beskjed om å ikke bestille stein før jeg hadde plass for å vite reglene der han skal ligge, om gravsteiner. Og fikk beskjed om sånt steinbed jeg ønsket var ikke lov noe sted i Bærum. Jeg blir så lei og forbanna av idiotiske regler som faen meg ikke henger på grep. Så lenge det er en stein som er til min sønn burde jeg få lov å bestemme! Faen til regler som finnes i Norge, blir så lei.
Så ringer jeg forsikringsselskapet og spør om spedbarnsforsikringen jeg har hos de. Og den gjelder visst kun etter barnet er født, kun for mor før fødsel. Ja greit, da har jeg gjort det og vet det. Men faen heller?
Så prøver jeg å betale regninger for første gang på lenge, da blir jeg hele tiden kastet ut av dnb. Det skal faen meg ikke være lett.. jeg takler ikke motgang nå i det hele tatt, og dette for meg er motgang.
Så gjør jeg et siste forsøk på å ringe driftsansvarlig for gravstedet jeg har valgt. Da er telefonen der avslått? tuller du med meg? Er det meningen at jeg kun skal møte vanskeligheter. Livet må spøke med meg?
Tilslutt ringte hun fra gravstedet opp igjen, og jeg fikk avtale tid å komme å se på plass vi ville velge. (takk for at det ikke kun var motstand i dag) På mandag skal jeg, og forhåpentligvis pappaen også opp på kirken å velge gravplass. Jeg kjente det var godt å få den avtalen, og å få velge plassen han skal ligge.
Men gruer meg til å høre alle gravstein reglene siden det er en gammel kirkegård, men valgte den fordi den har utsikt over sjøen, og er en vakker og rolig plass å kunne gå til. Jeg trur ikke jeg kunne valgt bedre sted I denne kommunen. Jeg fikk en ro over kun å kjøre forbi der når jeg var gravid også, så det føles riktig.
Men ang forsikring, hvorfor har man spedbarnsforsikring når det ikke dekker død i magen? Man har forsikringen fra tre mnd før termin til tre mnd etter fødsel. Hva er den til om den ikke gjelder at barnet dør? Jeg skjønner ikke faen meg vits når de ikke hjelper til når ditt værste mareritt skjer. Jeg trudde jeg hadde vært flink med alt som gjaldt barnet og meg, at han skulle få arv om jeg gikk bort. Tenkte aldri tanken på at han kom til å gå bort. Men faen for en møkka forsikring!
Jeg banner mye i det siste, men faen heller, kan jeg ikke gjøre det nå som jeg har mistet han så gir jeg f. Jeg har så sterke følelser i forhold til alt, så det går automatisk. Jeg trur det er fordi jeg har mye sinne og følelser i meg som jeg ikke får uttrykt.
Tankene hopper mye i dag, jeg tenkte nettopp på at alle trenger å føle seg trengt. Om det er trengt av en person, jobb eller annet. Vi alle har et behov for at vi ikke er erstattelige, noe vi kan gjøre. Om det er jobb så vet vi at noen kan erstatte oss om de må, men de vil aldri gjøre jobben på akkurat din måte. Om det er en person som trenger deg så er det et enda større behov som blir dekket. Personen trenger deg, du et uerstattelig! Men vi alle er uerstattelige, men vi føler det nok mer når noen trenger akkurat oss. Jeg føler at alt jeg gjør for Aleksander akkurat nå, gjør meg uerstattelig akkurat nå. Men kjenner på frykten når alt er ferdig, og ingen trenger meg mer. Jeg har behov for å være mamma, og at barnet trenger meg. Jeg har behov for en familie, med mann og barn. Gjerne et helt fotballlag om jeg får lov å få så mange barn. Jeg har Aleksander, og jeg vet at han ikke lever, men jeg vet også 100% at han ville ønsket at jeg var og er der for han, selv nå, også etter jeg er ferdig med alt. Jeg ser bare med pappaen, når jeg gir han en oppgave som kun han kan gjøre så gjør han det. Men om noen andre kan ta plassen hans så er det ikke like viktig for han mer. Om man har planter som er avhengig av at du vanner dem, kan helt sikkert det dekke litt av behovet, men jeg trur mange har et dyr for å dekke akkurat dette behovet. Jeg føler meg ikke trengt noe sted, men jeg lager det nå i hodet mitt. At Aleksander trenger meg. Jeg har fundert litt på dette behovet over lengre tid, og jeg trur jeg har et større behov enn mange. Trur det er derfor jeg tar på meg å hjelpe så mange folk hele tiden. Jobber så mye og er så nøyaktig at når jeg ikke er der legger de merke til det. Jeg tar på meg oppgaver som ikke er mine, men hvis jeg ser et menneske sliter psykisk som jeg ser jeg kan hjelpe, og ser at jeg har en verdi for de, så gjør jeg det. Selv om det går utover meg, fordi jeg kjenner at menneske trenger en som meg som setter alt sitt til side og er der kun for de. Det er nok ikke kun derfor jeg gjør det, men det er nok mye av grunnen. Vane, oppvekst, ikke føle seg bra nok, er nok noen av de andre faktorene som også spiller inn her.
Men for første gang i livet så var jeg fornøyd med meg og mitt liv når jeg var gravid. Jeg hadde en mening! Jeg var mammaen til den lille gutten som vokste i magen min. Han trengte akkurat meg! Jeg brøt vaner, og satte ned ting fra min oppvekst jeg ville han skulle ha med seg og hva jeg ikke ønsket, jeg følte meg også bra nok til å være mammaen hans. Jeg tenkte at det måtte være en grunn for at akkurat han vokste i magen min. Men fy f, jeg har virkelig mistet de grunnlagene der. Det er ingen grunn i verden som er god nok til at min sønn døde, eller at barn generelt dør! Ingen grunn! Og ikke fortell meg at det er det heller, for livet kan lære deg ting på andre måter enn å velge den veien. Så jeg føler meg ikke trengt mer, og lager heller fantasier i hodet mitt, og overbeviser meg selv til å tru at min Aleksander fortsatt trenger meg.
Jeg vet ikke hvorfor jeg får pause (hvis det er riktig å kalle det pause), fra det tunge og triste når jeg er med pappaen til Aleksander. Når vi endelig er sammen så snakker vi om Aleksander, og alt som omhandler dette lett, det er naturlig og godt å snakke om. Og vi kan spøke om ting som ikke er passende for andre å spøke om. Så alt er veldig naturlig. Vi er jo ikke et par, og har vært igjennom ekstremt mye sammen, og mot hverandre i løpet av kort tid, så vil tru vi kjenner hverandre veldig godt nå.
Men denne pausen jeg snakker om får jeg ikke med noen andre. Vi to kan bare være oss selv, hundre prosent. Vi har det begge fortsatt det tungt og trist, men da er vi to som har det. Dette er vår virkelighet, og det er greit at vi har det tøft når vi er sammen, det er også mye mer greit å ha det godt sammen, og le sammen, for vi begge vet hvor jævlig vi har det inni oss. Når vi er sammen så kjenner jeg også hvor mye verre det er å bære sorgen når jeg er alene med den.
Jeg forstår også nå hvorfor jeg har hatt et så behov for å møte han. Ikke bare fordi han betyr mye for meg, men fordi vi begge har det ekstremt vondt, og når vi er sammen så blir det ekstreme delt mellom oss og vi er oss selv uansett hva som skjer. Jeg ser også mye av Aleksander i han, noe som betrygger meg, og jeg kjenner meg mer nær min sønn.
–
Jeg hadde, før jeg var gravid sluttet å tenke på fremtiden. Mye fordi jeg vet hvor mye forventinger såret. For første gangen i livet mitt så hadde jeg en fremtid jeg gledet meg til, med Aleksander. Nå er jeg virkelig tilbake til å bare tenke her og nå. Og det er godt å være med pappaen, uansett om det er en time eller en dag. Uansett om det er om en mnd til neste gang eller om et år. Jeg blir ikke skuffet mer. Jeg hører ikke på planer folk legger eller lover mer, fordi da har jeg ikke en sjans til å bli såret eller skuffet. Da når jeg får noen timer av pappaenstid så tar jeg den. Og om den slutter etter en time eller noen minutter blir jeg ikke skuffet mer. Jeg setter bare pris på pausen jeg fikk, og å få lov å prate om Aleksander som om alt av det vi har opplevd er normalt.
Den pausen er så gull verdt. Jeg har opplevd å blitt spurt flere ganger om jeg får pause fra sorgen, og nei jeg får ikke det. Den er bare der i forskjellige former. Men den formen jeg kan enklest svelge er når jeg er med pappaen til sønnen min. Egentlig sier det seg selv, når han er pappaen til min sønn som ikke lever. Men nei, med oss er det ikke en selvfølge når vi har vært så slemme som vi har vært mot hverandre hele tiden, og i svangerskapet. Det er ikke en selvfølge når vi begge har hvert vårt liv, ikke er et par, ikke har vært på samme side på mange måneder. Så det er rart hvordan vi har en fantastisk kontakt mellom oss i sorgen når vi er sammen.
Du vet hvordan man beskriver at hat og kjærlighet er de mest nærliggende følelsene, og jeg har hatet(og innimellom fortsatt hater) han så intenst mye. Men vi har noe større mellom oss. Vi begge mistet den vi elsker høyest i verden. Og bare der så kan man velge å kommunisere riktig og akseptere den andre for den dem er og få et «pause» bånd mellom seg som gjør oss sterkere sammen, eller så kan man ønske at den andre var lik seg selv, å sørget sånn man trengte dem til å gjøre det og la hatet og forskjellene gjøre så man sklir mer fra hverandre, og hatet blir bare større og større så man blir spist opp innen i fra.
Jeg velger pauseknappen, og godkjenner at vi ikke sørger likt, at fortid har vært fortid, og velger så se personen som jeg er glad i, å se at han faktisk sørger også.
For den pauseknappen, eller man kan jo heller si at man deler sorgen, er mer verdt for meg enn mine trengsler og ønsker. Og ja jeg skulle ønske han sørget på samme måte som meg. Og ja jeg skulle ønske vi sørget sammen, men når vi ikke gjør det, velger jeg å ha en pauseknapp som jeg setter utrolig stor pris på. Og jeg ønsker å tru at Aleksander hadde aldri i verden ønsket at foreldrene hans skulle hatet hverandre, og ikke heller prøvd å forstått hverandre. Jeg trur min sønn ville ønsket det beste for sine foreldre, og ønsket at begge skulle ha det så bra de kunne.
Jeg kan kun snakke for meg, jeg velger ikke for pappaen, og jeg forventer heller ingenting fra han. Jeg velger min måte å takle ting på.
Et minne for min sønn er at jeg vil alltid prøve å se andres perspektiv før jeg dømmer noen. Og uansett hvor såret jeg er, så ønsker jeg alltid pappaen hans det beste i verden. Jeg vil ikke at min sønnsdød skal gjøre oss til verre mennesker, men til bedre mennesker som har en større forståelse på ting. At kjærlighet for andre mennesker er det viktigste i verden, og at man ikke skal ta sin sårethet utover andre, men snakke om det, og gi bort forståelse, tilgivelse og kjærlighet.
Jeg har alltid sagt før, at kommunikasjon er nøkkelen til ALT. Det kurer ikke alltid, men det gir forståelse og helbredelse.
Jeg sier det igjen:
Kommunikasjon er nøkkelen! (og kanskje en #pauseknapp)
